Jeg føler ingenting

[Anonym bruker]

Greia er at jeg nesten ikke føler noen ting. Jeg føler bare en slags tomhet inni meg, som alltid har vært der og ikke vil forsvinne. Jeg kan føle lykke noen ganger, men jeg føler meg sjelden superglad. Jeg føler heller ikke noe særlig redsel, stress, kjærlighet eller sorg. Da et nært familiemedlem gikk bort for litt siden følte jeg bare den samme tomheten, men jeg klarte ikke å få meg selv til å gråte eller føle skikkelig sorg. Det er som om jeg ikke lar noen ting gå inn på meg, selv om jeg så gjerne vil. Det er heller ikke slik at jeg plutselig har mistet følelser, jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske, men det er de årene jeg har begynt å bli bevisst på det selv. Jeg gråt heller aldri da jeg var liten, eller følte mye empati for andre. Jeg har heller aldri oppheld noen traumatiske hendelser eller depresjon, som kan ha påvirket meg. Tvert imot så er jeg en fornøyd jente som alltid er hyggelig mot andre på utsiden, men på innsiden føler jeg rett og slett ingen ting...Hva er det som feiler meg?

 

Anonymous poster hash: 4c098...237

[Anonym bruker]

Du sier du ikke har opplevd depresjon.Vet du at en depresjon er kjennetegnet av fravær av følelser?  

Anonymous poster hash: e6580...bc5

[Anonym bruker]

Høres ut som at du ikke er i kontakt med følelsene dine. En psykolog kan muligens hjelpe deg slik at følelsen av tomhet kan fylles.

 

Anonymous poster hash: d4acf...cc3

[Anonym bruker]

Spør deg selv; hva mangler i livet ditt? Har du tatt på deg et ytre skall for å ikke bli såret? Kan ha virket traumatiserende når du var lita... uten at du egentlig er klar over det. Du kanha bygget et beskyttende skjoll over tid... eller så kan du ha sosiopatiske trekk?

 

Anonymous poster hash: 4c7d5...bfb

[Anonym bruker]

Jeg er litt som deg, HI.

Flat i følelsesregisteret. Alltid vært sånn. Ikke mange som hadde trodd meg hvis jeg hadde fortalt hvor likegyldig jeg forholder meg til ting egentlig. Jeg er god på å spille skuespill og er sjelden så engasjert som jeg gir inntrykk av, menskjønner såpass at hvis alt jeg er glad i hadde blitt borte ville jeg jo blitt sønderknust.

 

Anonymous poster hash: 3d747...dbe

[Anonym bruker]

Jeg og er nok litt sånn.. Tom. Gråt mer da kaninen og hunden min døde enn bestemora mi, er også litt usosial. Liker neg best alene går sjelden på besøk. Går til foreldrer for jeg føler jeg må , men vil helst ikke. Er ellers sosial og utadvent på jobb, de rundt meg syns jeg er morsom og utadvendt, men føler meg tom ellers...

 

Anonymous poster hash: ecea2...a7e

[Anonym bruker]

Som meg dette. Sannheten er at jeg gir blanke f i mine venners problemer/gleder og det samme gjelder familie. Aldri hatt noe behov for å ha noe særlig kontakt med dem egentlig.

 

Jeg er glad og lykkelig, og ei jente som alltid har den positive innstillingen Men ofte skuespilleren må frem for å virke "normal" innenfor følelsene med de rundt meg.

 

Til tider frustrerende, men trives egentlig sånn. Et tjukt skall utenpå, selv om jeg aldri har opplevd noe fælt i min oppvekst.

 

Kan sies at hele slekta mi ligner mye på meg. Så går nok litt i arv...

Anonymous poster hash: 476c3...da9

[Anonym bruker]

Jeg er også sånn... Har dystymi...

Anonymous poster hash: de048...e9c

[Anonym bruker]

Jeg må henge meg på her. Så deilig å høre at det er flere som er litt "følelseskalde".

Når det er sagt er jeg full av følelser når det gjelder barna mine og mannen min. Men alt annet forholder jeg meg likegyldig til. Har overhodet ikke følelser for foreldrene mine, selv om vi har et normalt forhold og møtes jevnlig.

 

Jeg er arbeidsgiver og leder i en ganske stor organisasjon. Jeg må virkelig ta meg sammen for å kunne forstå mine medarbeidere. Har null forståelse for hva folk kan henge seg opp i, meningsløse ting. For ikke å snakke om hva folk tar seg nær av...

 

Ser det også i forumet her. Folk tar seg nær av alt mulig! Jeg er ikke skrudd sammmen slik. Si hva du vil til meg, for det preller av.

 

Jeg er derimot veldig god til å tolke andres følelser, så jeg fungerer ekstremt godt sosialt og har mange venner og stort nettverk. Er nok en god skuespiller...

 

 

 

Anonymous poster hash: 5b8f5...033

[Anonym bruker]

Jeg må henge meg på her. Så deilig å høre at det er flere som er litt "følelseskalde".

Når det er sagt er jeg full av følelser når det gjelder barna mine og mannen min. Men alt annet forholder jeg meg likegyldig til. Har overhodet ikke følelser for foreldrene mine, selv om vi har et normalt forhold og møtes jevnlig.

 

Jeg er arbeidsgiver og leder i en ganske stor organisasjon. Jeg må virkelig ta meg sammen for å kunne forstå mine medarbeidere. Har null forståelse for hva folk kan henge seg opp i, meningsløse ting. For ikke å snakke om hva folk tar seg nær av...

 

Ser det også i forumet her. Folk tar seg nær av alt mulig! Jeg er ikke skrudd sammmen slik. Si hva du vil til meg, for det preller av.

 

Jeg er derimot veldig god til å tolke andres følelser, så jeg fungerer ekstremt godt sosialt og har mange venner og stort nettverk. Er nok en god skuespiller...

 

 

 

Anonymous poster hash: 5b8f5...033

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver på en prikk. Jeg har også et barn som jeg elsker over alt på jord, men han er den første og eneste jeg har følt slik for. Jeg var intellegent og tidlig ute som liten, og fant derfor få på min alder som jeg hadde noe til felles med. (Omgikk mye bedre med voksne enn folk på min egen alder).Jeg trakk meg derfor som oftest tilbake og lekte mye for meg selv. Dette har jeg fortsatt med og trives aller best alene, selv om det til tider kan bli litt ensomt til tider. Men jeg har vanskeligheter med å slippe folk inn på meg, så det er ikke bare bare å bli kjent med nye mennesker heller. Jeg finner ofte meg selv i å irritere meg over andre fordi de er for dramatiske eller lager bagateller ut av alt, rett og slett fordi jeg ikke føler det samme selv. Takk for mange svar! Det er fint å se at flere har det som meg

 

Anonymous poster hash: 4c098...237

[Anonym bruker]

HI

 

Anonymous poster hash: 4c098...237

[Anonym bruker]

Hvordan var barndommen din og forholdet til foreldrene dine?

 

Anonymous poster hash: 6c1fb...aa7

[Anonym bruker]

Hvordan var barndommen din og forholdet til foreldrene dine?

 

Anonymous poster hash: 6c1fb...aa7

Barndommen min var vel ganske normal vil jeg si, men som sagt så tilbrakte jeg mye tid for meg selv. Jeg hadde dog noe problemer med å se og forestille meg ting som ikke var der. Jeg fikk profesjonell hjelp med dette, og det ordnet seg. Jeg fikk også kraftige raserianfall for ingenting og var nok en håndfull å oppdra. Forholdet til foreldrene mine er bra. Jeg har vel kanskje nærest forhold til pappa, fordi vi er mest like. Faren min er ganske lik meg følelsesløsmessig, men han har hatt mange fæle opplevelser i barndommen sin, så han har faktisk en grunn til det. Jeg husker at foreldrene mine kranglet mye da jeg var liten. De gikk også gjennom en skilsmisse, men fant tilbake igjen etter ett par år. Tja..det er vel det viktigste i korte trekk...

Takk for at noen tar seg tid til å lese dette

 

Anonymous poster hash: 4c098...237

[Anonym bruker]

HI

 

Anonymous poster hash: 4c098...237