Sliter i forholdet, venter nr. 2

[Anonym bruker]

Dette var et uplanlagt svangerskap, og den første måneden var preget av at mannen ikke var klar for et nytt barn. Da jeg ga tydelig uttrykk for at abort ikke var et alternativ, ble det mye konflikt og bebreidelser fra mannen om at graviditeten var planlagt av meg og andre kjipe ting som jeg ikke orker å skrive her. Vi er voksne mennesker med stabile liv og stabil økonomi, så det var ikke de helt store grunnene til at vi ikke skulle kunne ta i mot et barn til nå.

 

Så falt han til ro med avgjørelsen min og situasjonen, men har ikke vist noen interesse eller omsorg. Jeg har vært fryktelig kvalm og sliten, og sliter med bekkenet. Har vært gradert sykemeldt fra jobb en stund, og har heller ikke orket så mye her hjemme. Men han har ikke gått inn for å forsøke å avlaste meg i det hele tatt. Spør ikke hvordan jeg har det, ikke med på første kontroll. Bare oppgitt over "klagingen min". Selv har han vært konstant forkjølet, og vært mest opptatt over hvor grusomt han har hatt det selv. For et par uker siden fikk han vondt i ryggen, og er nå selv sykemeldt. Så nå ligger han på sofaen og spiller playstation hele dagen. Jeg leverer og henter i barnehagen, handler, lager mat, og det som ellers hører med. 

 

Så krangler vi da. For å spe på den lykkelige hverdagen. Jeg føler at han plutselig har blitt tenåring, ikke vil ta ansvar og ikke vil være en voksen far. Han krever omsorg og empati fra meg, jeg krever omsorg og empati fra han. Ingen gir det til hverandre. Jeg orker ikke trynet på han en gang. Jeg er bare såret og skuffet, og ser ikke helt hvordan dette skal gå.

 

Jeg kan vel gange problemene med ti på grunn av hormonene som herjer i kroppen min, og er vel egentlig blitt ganske deprimert. Jeg tar meg selv i å tenke at det hadde vært like greit om jeg mistet. Da jeg gikk over i 2. trimester følte jeg en slags rar sorg fordi sjansene for at jeg kom til å miste var så mye mindre. Jeg tenker at det umulig kan være bra for verken det store barnet vårt, eller barnet i magen. Er det noen der ute som har erfaringer med slike problemer i forholdet under graviditeten?

Anonymous poster hash: 299e0...b0a

[Camillok]

Vi har det absolutt ikke slik, min mann ønsker seg en til vel så mye som meg. Men han ble skikkelig tenåringsaktig igjen i starten da jeg var som dårligst over lengere tid. Han har innrømmet at han savnet oppmerksomhet og kos fra meg. Tror det er litt vanskelig for mannfolka å virkelig skjønne at det er babyen som gjør oss i dårlig form - og at vi ikke gjør det med vilje...

 

Ellers høres det ut som om mannen din lider litt av mye av den samme barnsligheten som andre menn som ikke vil bli ansvarlig tobarnsfar riktig ennå. En slags barnslig protest... Tror dere hadde hatt godt av en pause fra hverandre i noen dager i ny og ne, kan du ikke dra hjem til foreldrene dine, en venninne, sende han avgårde en stund? Tar på å gå hjemme begge to når man er i dårlig form og irritert på hverandre. Mye endrer seg nok når babyen kommer ei venninne sa til meg at man aldri må finne på å vurdere samlivsbrudd under graviditet/barselperiode da man er i en unntakstilstand... Kloke ord! Lykke til

[cici83]

Hei jeg har det ikke helt som deg men har det litt som camillok ... jeg er sliten og kvalm.. vi har en på 22 mnd fra før... jeg er ikke så hjelpsom og aktiv som jeg var .. legger meg gjerne i sengen etter ungen er lagt og orker ikke så mye. er fremdeles i 100 % jobb.. mannen er sur fordi jeg bare ligger på sofaen og i senga og se ikke det lille jeg gjør.. han er irritert fordi jeg ikke sykemelder meg...og mener det kommer til å gi meg er energi til å hjelpe han hjemme. han tenker ikke på at jeg trenger å nøte andre mennesker at jeg trenger at han er oppmerksom og positiv i møte med meg og det jeg gjør .. nemlig LAGER ET BARN I MAGEN:: DET ER FAKTISK EN ENORM PRESTASJON....... 

så jeg minner han på det stadig vekk. sier : så flink du har vært til å rydde og vaske.. han svarer og er litt snutt også sier jeg .. skal ikke du si at jeg er flink ??? til å bære frem barnet.. han synes nok ikke det men jeg vil minne han på at jeg ikke bare  ligger het utne grunn.. blir litt knuffing og alt er ikke som før men jeg vet det går over .. jeg vet det er noe som skjer i forholdet når den ene endrer væremåte og mister energi.. så jeg prøver å minne meg på det og snakke med han om det... jeg leser at dette ikke kan være en forklaring eller en trøst til det du beskriver... men håper du ser at det ikke bare er deg som strever litt mer enn normalt i svangerskapet... jeg tenker på deg og håper mannen din tar seg litt sammen og møter deg voksent .... og håper at mannen min gjør det sammen ,... god mandag videre...

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemeldinger! Jeg antar at jeg hadde en slags ønskedrøm om at mannen etterhvert skulle bli både glad og omsorgsfull. Innbiller meg at alle andres partnere leser seg opp på fostrets utvikling og gir fotmassasjer i øst og vest.

 

Godt tips at man aldri skal vurdere samlivsbrudd under graviditet og barsel, da dette er unntakstilstand. Skal forsøke å senke forventningene. Skuffelsen sitter ved lag, men forstår at det kanskje er vanligere enn jeg tror at forholdene knirker under svangerskapet....

Anonymous poster hash: 299e0...b0a

[*bubbs*]

 

Takk for tilbakemeldinger! Jeg antar at jeg hadde en slags ønskedrøm om at mannen etterhvert skulle bli både glad og omsorgsfull. Innbiller meg at alle andres partnere leser seg opp på fostrets utvikling og gir fotmassasjer i øst og vest.

 

Godt tips at man aldri skal vurdere samlivsbrudd under graviditet og barsel, da dette er unntakstilstand. Skal forsøke å senke forventningene. Skuffelsen sitter ved lag, men forstår at det kanskje er vanligere enn jeg tror at forholdene knirker under svangerskapet....

 

Anonymous poster hash: 299e0...b0a

 

 

Jeg tror ikke det er så mange menn som masserer føtter eller blir med på svangerskapskontroller egentlig. Slike menn finnes kanskje, men de virker ikke å være så vanlige i min omgangskrets i alle fall. Flotte menn ellers altså. De fleste menn synes nok svangerskapet er litt "fjernt" og knytter seg bedre til den lille når de faktisk har et håndfast lite vesen i armene (eller kanskje ikke før de er i pappaperm til og med!). 

 

Selv om det er unntakstilstand i heimen fortiden så vil jeg råde deg til å vurdere time til familievernkontoret eller i alle fall forsøke å lage noen tiltak for å få forholdet tilbake på rett kjøl før det har gått så langt at du føler deg så bitter at det har nådd et "point of no return". Kanskje er det ikke så mye som skal til for at dere finner tilbake til hverandre og ting blir bedre? Masse lykke til!

[MrsMilla]

Lite massasje her i huset også :-)

 

Og da jeg spurte mannen om hvor langt vi var på vei, tippet han uke 15 eller noe sånt. Jeg er i uke 25....

Har aldri sett ham lese seg opp på babysider eller noe sånt, nei, og dette er fjerde barnet.

 

Men når de kommer ut og først "er der" så blir det noe annet. Han insisterte sist faktisk å være med og lære om amming for å hjelpe meg så godt han kunne og greier. Trodde jeg skulle falle av stolen.

 

Vi er også uplanlagt gravide, så det er ikke akkurat blomster, klassisk musikk og vill familielykke tatt ut av glansbildeverden her heller. Vi jobber begge med å få dette til. Heldigvis har han sagt at selv om det tar litt tid nå, så vet han at han kommer til å være like glad i sistejenta som alle de andre, glede seg over barnet og at vi kommer til å få det til. Sånn sett så gir tiden resultater, for han var soleklar på abort - ikke snakk om annet - for femten uker siden.

 

Men vi fortsetter arbeidsfordelingen i heimen som vanlig - 50/50. Det fungerer veldig bra.

 

Du må kanskje kreve at han tar sin del og sitt ansvar for heimen deres og barn dere har fra før, uansett hvordan han ser på en ny graviditet og baby akkurat nå. For barna som allerede er der, og heimen, er den samme - og hans ansvar forsvinner ikke fordi han er grinete fordi det ikke blir som han vil nå.

[Anonym bruker]

Hei. Vi hadde det slik i første graviditet, også uplanlagt. Det gikk gradvis over og etter oul snudde han helt og begynte å glede seg. Er nå gravid med nr to som er planlagt. Føler med deg. Det blir nok bedre!

 

Anonymous poster hash: 1949c...298

[mocca23]

Jeg hadde det helt likt når jeg gikk med min første. Mannen viste omtrent ingen interesse for det som pågikk, og han ble sur når jeg ikke ringte til legen og fikk sykemelding og kvalmestillende når jeg var kvalm. Han leste litt i den boka en får hos legen, men ellers var han ikke intressert. Ville ikke kjenne at gutten sparka i magen, og ville ikke høre etter når jeg prøvde å snakke om babyen i magen.. det snudde helt den siste måneden heldigvis og denne gangen er han helt annerledes! Han lengter etter å kjenne sparkene fra knøttet, og han er den som er mest ivrig på å ta bilder av magen, handle inn det vi trenger osv. Krysser fingrene for deg. Det blir nok bedre skal du se noen trenger bare mer tid på å forsone seg med at de skal få små. Likevel må du ikke la deg bli tråkka på av ham. Er du dårlig og trenger hjelp med det eldste barnet deres, synes jeg jammen du skal kreve den hjelpen stå på ditt, men samtidig forstå han sin side i saken..

[Anonym bruker]

Samme her. Er kjempesliten på grunn av full jobb og en aktiv krabat på to år. Jeg tar meg av levering i barnehagen, henting på ettermiddagen, handling og lage middag. Mannen min er ferdig på jobb en time før meg, men reiser hjem for å slappe av før jeg og mini kommer hjem!!

Når jeg spurte han om han kunne hjelpe mini med å vaske hendene i dag, mens jeg begynte på middagen fikk jeg til svar at han var så dritlei at jeg maste hele tiden. Må si jeg ble rimelig paff. Etter lang dag på jobb, henting i bhg, handling og i tillegg så sliter jeg med en kraftig bekkenlåsning. Blir ikke akkurat godstemning av slike kommentarer nei!!

Kjenner jeg er dritlei hele gubben og kunne tenkt meg å heller vært alene med mine snart to barn, da hadde jeg hvertfall sluppet å irritere meg så over han.

Dette er tredje svangerskapet på 4 år, og var egentlig ikke planlagt, men veldig ønsket fra meg. Vårt første barn døde på termindatoen, heldigvis kom verdens skjønneste mini etter 2 år, og nå er det altså en liten til på gang. Jeg gleder meg stort, men ikke så greit når forholdet skranter. Håper det ordner seg underveis.... :-)

 

Anonymous poster hash: 42b18...b18

[Anonym bruker]

Samme her. Er kjempesliten på grunn av full jobb og en aktiv krabat på to år. Jeg tar meg av levering i barnehagen, henting på ettermiddagen, handling og lage middag. Mannen min er ferdig på jobb en time før meg, men reiser hjem for å slappe av før jeg og mini kommer hjem!!

Når jeg spurte han om han kunne hjelpe mini med å vaske hendene i dag, mens jeg begynte på middagen fikk jeg til svar at han var så dritlei at jeg maste hele tiden. Må si jeg ble rimelig paff. Etter lang dag på jobb, henting i bhg, handling og i tillegg så sliter jeg med en kraftig bekkenlåsning. Blir ikke akkurat godstemning av slike kommentarer nei!!

Kjenner jeg er dritlei hele gubben og kunne tenkt meg å heller vært alene med mine snart to barn, da hadde jeg hvertfall sluppet å irritere meg så over han.

Dette er tredje svangerskapet på 4 år, og var egentlig ikke planlagt, men veldig ønsket fra meg. Vårt første barn døde på termindatoen, heldigvis kom verdens skjønneste mini etter 2 år, og nå er det altså en liten til på gang. Jeg gleder meg stort, men ikke så greit når forholdet skranter. Håper det ordner seg underveis.... :-)

 

Anonymous poster hash: 42b18...b18

 

Har du prøvd å si det i klartekst til han? Fortelle han akkurat det du har skrevet her? For hvis du gjør det og han ikke skjønner at hvis du må gjøre 100% av arbeidet hele tiden så er det ingen vits i han? Hva skal man egentlig med enn mann som ikke bidrar med noe? Er ikke akkurat slik at man da har krefter til kos og sex når man må dra hele lasset alene.

 

Nei hvis han ikke skjerper seg så hadde jeg dratt. Da får du hvertfall avlastning når han har samvær. Og ja, det høres kanskje litt vel rått ut med tanke på barna, men du hadde sikkert vært en enda bedre mamma hvis du hadde fått slappe litt av i blant.

 

Anonymous poster hash: c0716...ab0

[Anonym bruker]

Har du prøvd å si det i klartekst til han? Fortelle han akkurat det du har skrevet her? For hvis du gjør det og han ikke skjønner at hvis du må gjøre 100% av arbeidet hele tiden så er det ingen vits i han? Hva skal man egentlig med enn mann som ikke bidrar med noe? Er ikke akkurat slik at man da har krefter til kos og sex når man må dra hele lasset alene.

 

Nei hvis han ikke skjerper seg så hadde jeg dratt. Da får du hvertfall avlastning når han har samvær. Og ja, det høres kanskje litt vel rått ut med tanke på barna, men du hadde sikkert vært en enda bedre mamma hvis du hadde fått slappe litt av i blant.

 

Helt enig!

Det smarteste jeg har gjort var å kaste Faren til mine 3 barn ut, og etterpåklok tenkte jeg hvorfor gjorde jeg ikke dette for flere år siden. Barna kom plutselig, og sa at jeg var så mye gladere, og hadde så mye mere tid til dem. Det var forde jeg viste at det kun sto på meg. Jeg hadde ingen andre, og irritere meg på om ting ikke ble gjort. DEILIG var det. Han var 9 år eldre enn meg, men ikke på modningsskalaen

Nå har jeg ny mann, og han tar meg, og barna med storm. Nå ser jeg hva en ekte mann er. Han er med på alt av hva en biologisk far burde stille opp med/på, og vi venter vår første barn sammen. Han er tottalt anderledes i forhold til, og ta ansvar for meg, og gir meg rom for ro,hvile, og avlastning når jeg trenger det. Han er 77 modell, og min X er 70 modell, og er like lite ansvarsfull som han ALLTID har våre. Han, og hans behov kommer før de 3 barna hans. 1 var ikke planlagt, men de to siste var han pådriver av. Men ansvaret var, og er det verre med.

 

Anonymous poster hash: 7fb3e...32a

[trippeltopp]

Jeg skjønner at menn er forskjellig og at de til og med kan være temmelig barnslige, og ha vanskeligheter med å fatte hvor mye det krever å gå gravid. Men likevel; sånn oppførsel hadde jeg sett på som helt uakseptabel og utrolig egoistisk. Beklager, men jeg hadde nok stått i fare for å sparke ham ut av sofaen. Reis bort en stund, eller send ham hjem til mor en periode, det der kan bli et gruelig langt svangerskap hvis ikke. Støtter absolutt rådet om å ikke vurdere samlivsbrudd når man er gravid/i barsel, vi slet veldig etter nr to og jeg tenkte i de baner. Nå venter vi nr tre og jeg blir flau mtp at jeg tenkte på å gå fra verdens fineste mann (for meg). Men en pause fra hverandre kan være ok iblant, særlig når man er i unntakstilstand og hormonene gjør alt mye verre enn det er. Jeg tror det er et smart trekk. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Forholdet skranter her også. Lang historie. Han ombestemte seg plutselig og ville ikke ha nr to allikevel. Jeg har så langt vært helt alene om å følge opp og glede meg over dette svangerskapet. Det føles ensomt og trist. Husarbeidet er han med på som vanlig, hos oss er det jeg som gjør 70%, og det er helt greit.

Lurer faktisk på om han kommer til å gå før babyen kommer. Samtidig tenker jeg at det er helt greit i så fall. Jeg er ikke interessert i at han blir kun for barna, og jeg er ikke redd for å være alene.

Men skuffet er jeg, han har sviktet totalt.

 

Anonymous poster hash: ec4ec...e0b

[Anonym bruker]

Forholdet skranter her også. Lang historie. Han ombestemte seg plutselig og ville ikke ha nr to allikevel. Jeg har så langt vært helt alene om å følge opp og glede meg over dette svangerskapet. Det føles ensomt og trist. Husarbeidet er han med på som vanlig, hos oss er det jeg som gjør 70%, og det er helt greit.

Lurer faktisk på om han kommer til å gå før babyen kommer. Samtidig tenker jeg at det er helt greit i så fall. Jeg er ikke interessert i at han blir kun for barna, og jeg er ikke redd for å være alene.

Men skuffet er jeg, han har sviktet totalt.

 

Anonymous poster hash: ec4ec...e0b

 

Så utrolig trist å føle seg alene når man egentlig skal være to. Og det er litt for sent å ombestemme seg når "skaden" allerede er gjort! Mannfolk!! (sorry, mener ikke alle ) Tenker på deg

 

Anonymous poster hash: c0716...ab0

[Anonym bruker]

Greit nok at man ikke skal vurdere samlivsbrudd når man er gravid eller i barselperioden. Men skal man virkelig lide seg igjennom 9 måneder der man er tung og sliten og bærer fram et barn samtidig som man må ta seg av henting og levering, husarbeid og middagslaging?

Og så skal det være på samme måte gjennom barnets første leveår?

Da burde man hvertfall skrive kontrakt at når barnet begynner å gå og snakke og mannen begynner å føle seg klar til å bidra, da skal mor pensjoneres, føttene på bordet, middag servert hver dag og mens mannen vasker huset skal mor spille tv-spill.

 

 

Anonymous poster hash: c0716...ab0

[Anonym bruker]

 

 

Forholdet skranter her også. Lang historie. Han ombestemte seg plutselig og ville ikke ha nr to allikevel. Jeg har så langt vært helt alene om å følge opp og glede meg over dette svangerskapet. Det føles ensomt og trist. Husarbeidet er han med på som vanlig, hos oss er det jeg som gjør 70%, og det er helt greit.

Lurer faktisk på om han kommer til å gå før babyen kommer. Samtidig tenker jeg at det er helt greit i så fall. Jeg er ikke interessert i at han blir kun for barna, og jeg er ikke redd for å være alene.

Men skuffet er jeg, han har sviktet totalt.

 

Anonymous poster hash: ec4ec...e0b

 

Så utrolig trist å føle seg alene når man egentlig skal være to. Og det er litt for sent å ombestemme seg når "skaden" allerede er gjort! Mannfolk!! (sorry, mener ikke alle ) Tenker på deg

 

Anonymous poster hash: c0716...ab0 [

 

Jeg har kommet til en frigjørende konklusjon: ingenting jeg gjør kan endre på hans følelser. Og jeg er helt sikker på at jeg heller vil ha barnet enn mannen min, så han er fri til å gå, og det har jeg også sagt til han. Så gjenstår det å se. Han vil i parterapi og det har jeg sagt ja til.

 

Anonymous poster hash: ec4ec...e0b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Forholdet skranter her også. Lang historie. Han ombestemte seg plutselig og ville ikke ha nr to allikevel. Jeg har så langt vært helt alene om å følge opp og glede meg over dette svangerskapet. Det føles ensomt og trist. Husarbeidet er han med på som vanlig, hos oss er det jeg som gjør 70%, og det er helt greit.

Lurer faktisk på om han kommer til å gå før babyen kommer. Samtidig tenker jeg at det er helt greit i så fall. Jeg er ikke interessert i at han blir kun for barna, og jeg er ikke redd for å være alene.

Men skuffet er jeg, han har sviktet totalt.

 

Anonymous poster hash: ec4ec...e0b

 

Så utrolig trist å føle seg alene når man egentlig skal være to. Og det er litt for sent å ombestemme seg når "skaden" allerede er gjort! Mannfolk!! (sorry, mener ikke alle ) Tenker på deg

 

Anonymous poster hash: c0716...ab0 [

 

Jeg har kommet til en frigjørende konklusjon: ingenting jeg gjør kan endre på hans følelser. Og jeg er helt sikker på at jeg heller vil ha barnet enn mannen min, så han er fri til å gå, og det har jeg også sagt til han. Så gjenstår det å se. Han vil i parterapi og det har jeg sagt ja til.

 

Anonymous poster hash: ec4ec...e0b

 

Bra! Ser ut til at du klarer å holde hodet kalt gjennom situasjonen. Er jo et godt tegn at han vil i terapi da...

 

Anonymous poster hash: c0716...ab0

[Anonym bruker]

Så kom det for en dag...han har vært utro. Jeg er ikke overrasket. Fremtiden virker usikker og litt skummel. Er fryktelig lei meg på vegne av barnet vi har og barnet i magen. De fortjente virkelig ikke dette.

 

Anonymous poster hash: ec4ec...e0b

[Anonym bruker]

Stor klem til deg, dette fortjente dere ikke nei..

Anonymous poster hash: 03458...65a

[Anonym bruker]

 

Stor klem til deg, dette fortjente dere ikke nei..

 

Anonymous poster hash: 03458...65a

En gang utro alltid utro er min erfaring.

Når han ikke klarer å holde seg på matta når dere har felles barn i bildet en gang.

lavmålt! Er jo ikke bare en stor skuffelse, for kjæresten sin da, men en stor skuffelse for hele familien sin.

Var gift med en sånn dritt, og er meget glad jeg har fått en moden mann med sterke familie verdier nå som setter meg, og familien vår før ALT.

 

Anonymous poster hash: 7fb3e...32a

[Bamsemams74]

Så kom det for en dag...han har vært utro. Jeg er ikke overrasket. Fremtiden virker usikker og litt skummel. Er fryktelig lei meg på vegne av barnet vi har og barnet i magen. De fortjente virkelig ikke dette.

 

Anonymous poster hash: ec4ec...e0b

Oi, dette var trist! Ta vare på deg selv og barna, både det i magen og det utenfor. Dere kommer først, så gjør det som er best for deg selv. Det du står oppe i nå er jo et mareritt, men vanligere enn mange tror. Uansett hva du velger, så får du en stor mammaklem fra meg!

[mammaløve]

Så trasig! For en SKITsekk! Du fortjener det ikke!! Ingen fortjener utroskap. Det er handlinger utført av feige mennesker. Håper han har vett til å krype og be om unnskyldning uansett om dere velger å fortsette forholdet eller ikke.

[cici83]

så forferdelig..håper du har noen som kan hjelpe deg og støtte deg.. stor klem..