Til alle dere som er tvilende til ADHD diagnose og kritisk til medisinering

[Anonym bruker]

 

Hei Petra79, du forvirrer ikke! Skulle ønske jeg kunne si til deg at vet du hva jeg tøffer mine barn opp slik at de takler alle typer mennesker. Det gjør jeg ikke! Når barn slår, skriker, maser mer enn hva som er innen for det bhg og skole ser på som normalt, så tar ikke jeg hjem et slikt barn med mindre foreldrene er meget åpen i dialogen på hva som ikke funker. Min grunn er at før hadde vi åpent hjem. Vi hadde hjemme et barn der foreldrene nekter for at det er noe galt, sønnen deres er bare litt bestemt. Vi ble helt slitne av å ha dette barnet på besøk og det yngste barnet vårt var alene uten for huset med dette barnet før vi skulle alle følge barnet hjem. Foreldrene nektet å hente barnet selv. Døren smeller igjen og plutselig hører vi et skrik. Stormer ut og finner barnet vårt blodig i munnen. Gutten som er på besøk bare maser skal jeg hjem nå da? Jeg er vant til barn, spør ham rolig mens jeg holder mitt, kan du fortelle hva som skjedd? Han svarer: Ikke noe altså, ikke noe ikke min feil, er alt jeg får til svar. Ber mannen min følge barnet hjem og drar selv ned til legevakten alene med mitt barn. Etter undersøkelsen får jeg spørsmål hva skjedde. Forteller alt. Får beskjed det gikk bra denne gangen men du må slutte å være en reddende engel! Ikke ta dette barnet med hjem. Når vi er hjemme sender jeg en sms til moren til barnet og sier at det skjedde en ulykke. Svar: det var trist det hadde ikke noe med sønnen vår å gjøre. Jeg bare svarer: ok. Vet at flere foreldre i klassen ikke vet hvordan i alle dager de skal forholde seg til denne familien og lærerne sliter og. Å ha ADHD eller et barn som har det må kreve noe enormt av dere. Hvordan du kan få venner til barnet ditt vet ikke jeg, men jeg tror du må godta at det nok blir annerledes løsninger for dere enn får andre som ikke har spesielle behov. Alle har mye på seg i hverdagen og vi alle vil skjerme oss for ubehag når vi kan. Anonymous poster hash: e7ddf...b40

Det er også viktig å ikke stigmatisere så fort man hører ordet ADHD. Ikke alle med denne diagnosen er utagerende og voldsomme. Selvsagt skal man ikke ta hem barn som sloss og skaper usikre rammer for egne barn, og skyggelapper hos enkelte foreldre er jo dessverre med på å øke fordommer mot diagnosebarn med utfordringer. Er jo derfor det er så greit at medisiner faktisk kan hjelpe slik at disse barna som sliter mest kan fungere sosialt.

 

Barnet jeg snakker om har ikke noen kjent diagnose, det er mest pga foreldrenes manglende samarbeidsvilje jeg ikke våger å la barnet komme hjem til oss mer.

 

Må si at personlig er jeg litt rystet over det som kommer frem i denne tråden. Har man fått en diagnose og medisiner som virker slik at man takler en vanlig hverdag så skal man ikke bli stigmatisert! Merker at dette treffer meg veldig og det er nok fordi jeg selv som barn ble oppdratt til å være litt ekstra tøff som norsk-jødisk. For min del førte det til at jeg lukket meg for omgivelsene, selv i dag som et voksent menneske går jeg rundt i min egen happy bobble. Når jeg skal gjøre noe nytt må jeg ringe til etnisk norske venner og spørre som et barn, litt flaut, men vennene mine er veldig ressurs sterke så det er krem svar jeg får. Mitt mål er at mine barn blir åpen for ulike mennesker, men jeg kan ikke la de være med barn som de blir redde for, det tror jeg ikke er sunt og at det på sikt kan gjøre at de lukker seg slik jeg gjorde.

 

Skulle ønske at bhg og skole kunne bygge en bro mellom foreldre slik at man kan få snakket åpent sammen. Min erfaring er at foreldre møter blir mest brukt til det man er missfornøyd med på skolen, i vår klasse er mange missfornøyd med bråk og uro og vil ta mobberne. Tror nesten at denne mobbe kampen kan ødelegge mer for barn med diagnoser, men jeg vet ikke noe ; ) Fått mange gode refleksjoner Petra79, takk for det!

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

[Petra79]

 

Man vet aldri hva man kan få kritikk for her, masse fine svar som regel :-) Men jeg er alltid redd for å ikke bruke anonymknappen :-)

 

Føler ikke akkurat at det er en solskinnshistorie! Det har vært en tøff kamp g sønnen min står uten venner :-( (mammahjerte blør). Selv om ting er lettere å forholde seg til etter diagnosen er ting til tider veldig vanskelig. Han har jo måttet slutte og det er skikkelig fortvilende, når vi vet hvor bra han har det med medisin :-( Nå prøver vi med Ritalin igjen (første dose idag), så får vi krysse fingrene for at pulsen holder seg stabil og at vi klarer å bygge opp det sosial nettverket hans igjen :-) Medisinbruk i seg selv er ikke negativ så lenge det funker bra for barnet! Det er litt det jeg mener folk stiller ingen spørsmål ang medisinbruk ved andre diagnoser...

 

Beklager at jeg svarte deg veldig overfladisk positivt ikke ment å virke distansert.

 

Det er helt nytt for meg at barn med ADHD blir behandlet slik dere beskriver. Man blir kanskje litt blind på sine egne utfordringer i en stresset hverdag. At dere opplever negative kommentarer og mange dumme råd fra folk som leser om kosthold og psykoterapi synes jeg er vondt å høre, en god tommel finger regel er jo å holde kjeft når man ikke vet hvor skoen trykker! 

 

 

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

 

Jo jeg opplever det til stadighet selv og i tillegg gjennom media og ulike diskusjoner og som oftest av folk som ikke har peiling. Det blir ofte fremstilt som at vi "doper" ned barna våre for å "slippe" å oppdra de og ta kampene. Skal love deg at utfordringene står i kø, selv med medisineringen. De siste utprøvingene med medisiner, har vært slik at mtp å minske bivirkningene har han kun tatt medisiner slik at har effekt på skolen. Virkningen starter etter han har gått hjemmefra og gått ut før han kommer hjem. Aldri ettermiddager helger, ferier etc . Dette er grunnen til at vennene forsvant, han klarer ikke å forholde seg til de som det er forventet. Jevnaldrende orker ikke de stadige raseri utbruddene etc. For oss foreldre har vi ikke behov for at han er på medisiner når vi er hjemme alene. Men jeg ser dessverre søsteren sliter en del, da hun får gjennomgå veldig mye. Han er ikke voldelig mot henne, men hun  får en del av raseriutbruddene hans. Vet at søsken kjærlighet er slik, men det overstiger normal krangling. Ved opptrapping, må vi gjøre det i helgene for vi må følge med. Da sitter han og søstera i sammen og prater og leker. Jeg og mannen har da også veldig gode samtaler med sønnen vår. Han er liksom mye mer tilstede.

[Anonym bruker]

 

 

Hei Petra79,

 

du forvirrer ikke! Skulle ønske jeg kunne si til deg at vet du hva jeg tøffer mine barn opp slik at de takler alle typer mennesker. Det gjør jeg ikke! Når barn slår, skriker, maser mer enn hva som er innen for det bhg og skole ser på som normalt, så tar ikke jeg hjem et slikt barn med mindre foreldrene er meget åpen i dialogen på hva som ikke funker. Min grunn er at før hadde vi åpent hjem. Vi hadde hjemme et barn der foreldrene nekter for at det er noe galt, sønnen deres er bare litt bestemt. Vi ble helt slitne av å ha dette barnet på besøk og det yngste barnet vårt var alene uten for huset med dette barnet før vi skulle alle følge barnet hjem. Foreldrene nektet å hente barnet selv. Døren smeller igjen og plutselig hører vi et skrik. Stormer ut og finner barnet vårt blodig i munnen. Gutten som er på besøk bare maser skal jeg hjem nå da? Jeg er vant til barn, spør ham rolig mens jeg holder mitt, kan du fortelle hva som skjedd? Han svarer: Ikke noe altså, ikke noe ikke min feil, er alt jeg får til svar. Ber mannen min følge barnet hjem og drar selv ned til legevakten alene med mitt barn. Etter undersøkelsen får jeg spørsmål hva skjedde. Forteller alt. Får beskjed det gikk bra denne gangen men du må slutte å være en reddende engel! Ikke ta dette barnet med hjem. 

Når vi er hjemme sender jeg en sms til moren til barnet og sier at det skjedde en ulykke. Svar: det var trist det hadde ikke noe med sønnen vår å gjøre. Jeg bare svarer: ok. Vet at flere foreldre i klassen ikke vet hvordan i alle dager de skal forholde seg til denne familien og lærerne sliter og.

 

Å ha ADHD eller et barn som har det må kreve noe enormt av dere. Hvordan du kan få venner til barnet ditt vet ikke jeg, men jeg tror du må godta at det nok blir annerledes løsninger for dere enn får andre som ikke har spesielle behov. Alle har mye på seg i hverdagen og vi alle vil skjerme oss for ubehag når vi kan.

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

 

Jeg forstår godt at dere føler det sånn, dessverre :-( Sånt er vi som voksne også, vi unngår å være i sammen med andre voksne som får oss til å føle oss utrygge og som vi føler vi ikke klarer å forholde oss til! Sånn er det bare. Tenk hvilken "fantastisk" verden vi hadde levd i, hvis alle mennesker kunne forholde seg til hverandre. Jeg vet godt at foreldre flest ikke oppfordrer deres små håpefulle til å være med "vanskelige"7 utagerende barn. Har faktisk FULL forståelse for det. Er ikke verre en jeg innrømmer at en i klassen har super ADHD, med tillegsdiagnoser. Veldig vanskelig å ha han her, derfor er det ikke veldig oppfordring fra vår side at han skal ringe å spør om han vil komme osv. VELDIG krevende barn! Samtidig har jeg jo sååå vondt av han og foreldrene, disse barna har jo OGSÅ stort behov for sosialisering. Prøver av og til, men da må jeg være veldig opplagt og på alerten hele tiden. Ingen vil jo helst at barnet deres skal være med andre som en føler har dårlig innflytelse på deres barn. Men det er sårt og tenke at andre foreldre  helst ikke vil at barnet deres ikke vil være med DITT barn. Og det er stor forskjell på å unngå å oppfordre og til å nekte. Min sønn er heldigvis ikke stygg eller fysisk mot andre, han har bare dårlig impulskontroll, sta og får raseriutbrudd når det ikke går slik han vil. Det er jo forståelig at andre barn ikke gidder dette i lengden. Det er derfor sååå frustrernde, når vi vet medisinene hjelper mot dette. Tror det er viktig å være åpen omkring dette. Det er nok maaaange foreldre som nekter å innse at barnet DERES har en ekstra utfordring eller er "anderledes" en andre barn. Jeg forstår deg godt, men av og til tror jeg det vil være nødvendig og tenke seg om: Hva om det gjaldt DITT barn? Vi kan ikke alle være reddende engler og vi kan ikke ta på oss ting vi ikke har kapasitet til. Selvfølgelig er ditt barn viktigst for deg, det er naturlig og sånt skal det være. Men av og til bør vi se litt hva vi kan gjøre for andre som sliter :-) Sier det igen, FORSTÅR DEG KJEMPE GODT!

 

Petra79,

 

som barn hadde jeg ingen venner fra jeg var 7 til 11 år. Ingen fikk komme hjem til meg og da jeg gikk på ringte på fikk jeg beskjed beklager vi er opptatt. Det var helt ubeskrivelig trist og ensomt. Satt hjemme og tegnet meg venner som jeg diktet opp historier om hva vi gjorde. Jeg fikk aldri skylde på bakgrunnen min. Da jeg var 11 år flyttet min mor sammen med min stefar til et nytt byggefelt, der fikk jeg for første gang siden barnehagen en venn, så kom flere. Fra den gamle klassen min er det ingen som har sagt beklager, men den nye klassen møter jeg ofte gamle klasse kamerater fra og de lurer hele tiden på var jeg slemme med deg? Da bare ler jeg og sier ikke mer enn vanlig, jeg er ikke A4 da. Etter mange år så sa endelig mine foreldre beklager til meg for at de ikke så at jeg gikk ensom rundt. Har du et barn som er ensom og ikke for venner så må skolen hjelpe deg! En god lærer må kunne ta opp dette som et tema på et foreldremøte. Håper at det er noen som melder seg da. Men om ikke, det har gått fint med meg selv om den første læreren min ikke laget et godt klassemiljø. 

 

Jeg tror det kommer til å ordne seg for deg og sønnen din, stå på og hold ut! Ikke gi deg!

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

[Petra79]

 

Hei Petra79, du forvirrer ikke! Skulle ønske jeg kunne si til deg at vet du hva jeg tøffer mine barn opp slik at de takler alle typer mennesker. Det gjør jeg ikke! Når barn slår, skriker, maser mer enn hva som er innen for det bhg og skole ser på som normalt, så tar ikke jeg hjem et slikt barn med mindre foreldrene er meget åpen i dialogen på hva som ikke funker. Min grunn er at før hadde vi åpent hjem. Vi hadde hjemme et barn der foreldrene nekter for at det er noe galt, sønnen deres er bare litt bestemt. Vi ble helt slitne av å ha dette barnet på besøk og det yngste barnet vårt var alene uten for huset med dette barnet før vi skulle alle følge barnet hjem. Foreldrene nektet å hente barnet selv. Døren smeller igjen og plutselig hører vi et skrik. Stormer ut og finner barnet vårt blodig i munnen. Gutten som er på besøk bare maser skal jeg hjem nå da? Jeg er vant til barn, spør ham rolig mens jeg holder mitt, kan du fortelle hva som skjedd? Han svarer: Ikke noe altså, ikke noe ikke min feil, er alt jeg får til svar. Ber mannen min følge barnet hjem og drar selv ned til legevakten alene med mitt barn. Etter undersøkelsen får jeg spørsmål hva skjedde. Forteller alt. Får beskjed det gikk bra denne gangen men du må slutte å være en reddende engel! Ikke ta dette barnet med hjem. Når vi er hjemme sender jeg en sms til moren til barnet og sier at det skjedde en ulykke. Svar: det var trist det hadde ikke noe med sønnen vår å gjøre. Jeg bare svarer: ok. Vet at flere foreldre i klassen ikke vet hvordan i alle dager de skal forholde seg til denne familien og lærerne sliter og. Å ha ADHD eller et barn som har det må kreve noe enormt av dere. Hvordan du kan få venner til barnet ditt vet ikke jeg, men jeg tror du må godta at det nok blir annerledes løsninger for dere enn får andre som ikke har spesielle behov. Alle har mye på seg i hverdagen og vi alle vil skjerme oss for ubehag når vi kan. Anonymous poster hash: e7ddf...b40

Det er også viktig å ikke stigmatisere så fort man hører ordet ADHD. Ikke alle med denne diagnosen er utagerende og voldsomme. Selvsagt skal man ikke ta hem barn som sloss og skaper usikre rammer for egne barn, og skyggelapper hos enkelte foreldre er jo dessverre med på å øke fordommer mot diagnosebarn med utfordringer. Er jo derfor det er så greit at medisiner faktisk kan hjelpe slik at disse barna som sliter mest kan fungere sosialt.

 

Helt enig! Min sønn er ikke voldelig, men har vansker å se andres perspektiv på ting og får dermed raseri utrbrudd. Deretter har han jo det veeeldig vondt med seg selv. Ingen ønsker opplevelsen over å ikke ha kontroll over egne reaksjoner, det fører til dårlig samvittighet. Han sier selv at han kun tenker framover og bakover. Han sier bla at når han er for seg selv tenker han feks på en lek han vil leke med de andre og bruker veldig mye tid på å tenke over hvordan den leken skal være, ned til de minste detaljer. Og det er klart dette ikke funker, disse barna har jo ikke tatt del i hans tanker. Når ting ikke går som han da har tenkt, blir alt feil og vanskelig. Han går i 6.kl og ytret selv ønske om å forsøke ritalin igjen!

[Anonym bruker]

 

 

Man vet aldri hva man kan få kritikk for her, masse fine svar som regel :-) Men jeg er alltid redd for å ikke bruke anonymknappen :-)

 

Føler ikke akkurat at det er en solskinnshistorie! Det har vært en tøff kamp g sønnen min står uten venner :-( (mammahjerte blør). Selv om ting er lettere å forholde seg til etter diagnosen er ting til tider veldig vanskelig. Han har jo måttet slutte og det er skikkelig fortvilende, når vi vet hvor bra han har det med medisin :-( Nå prøver vi med Ritalin igjen (første dose idag), så får vi krysse fingrene for at pulsen holder seg stabil og at vi klarer å bygge opp det sosial nettverket hans igjen :-) Medisinbruk i seg selv er ikke negativ så lenge det funker bra for barnet! Det er litt det jeg mener folk stiller ingen spørsmål ang medisinbruk ved andre diagnoser...

 

Beklager at jeg svarte deg veldig overfladisk positivt ikke ment å virke distansert.

 

Det er helt nytt for meg at barn med ADHD blir behandlet slik dere beskriver. Man blir kanskje litt blind på sine egne utfordringer i en stresset hverdag. At dere opplever negative kommentarer og mange dumme råd fra folk som leser om kosthold og psykoterapi synes jeg er vondt å høre, en god tommel finger regel er jo å holde kjeft når man ikke vet hvor skoen trykker! 

 

 

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

 

Jo jeg opplever det til stadighet selv og i tillegg gjennom media og ulike diskusjoner og som oftest av folk som ikke har peiling. Det blir ofte fremstilt som at vi "doper" ned barna våre for å "slippe" å oppdra de og ta kampene. Skal love deg at utfordringene står i kø, selv med medisineringen. De siste utprøvingene med medisiner, har vært slik at mtp å minske bivirkningene har han kun tatt medisiner slik at har effekt på skolen. Virkningen starter etter han har gått hjemmefra og gått ut før han kommer hjem. Aldri ettermiddager helger, ferier etc . Dette er grunnen til at vennene forsvant, han klarer ikke å forholde seg til de som det er forventet. Jevnaldrende orker ikke de stadige raseri utbruddene etc. For oss foreldre har vi ikke behov for at han er på medisiner når vi er hjemme alene. Men jeg ser dessverre søsteren sliter en del, da hun får gjennomgå veldig mye. Han er ikke voldelig mot henne, men hun  får en del av raseriutbruddene hans. Vet at søsken kjærlighet er slik, men det overstiger normal krangling. Ved opptrapping, må vi gjøre det i helgene for vi må følge med. Da sitter han og søstera i sammen og prater og leker. Jeg og mannen har da også veldig gode samtaler med sønnen vår. Han er liksom mye mer tilstede.

 

Vi opplever også at venner kan slutte å være med våre barn av uante grunner. Når det skjer så tar jeg en prat med foreldrene til barna og spør om grunnen. Noen ganger så har det vært fordommer som at de tror vi snakker om Israel og religion hjemme. At det skjer noe merkelig her hver fredag osv. Tull de har lest i media om minoriteter og barneoppdragelse. I disse tilfellene så lar jeg de snakke ut og så sier jeg vel når dere føler dere tryggere så er det bare å komme på besøk. Noen ganger kommer barna på besøk igjen andre ganger ikke. Hva med skolen oppi dette? Føler ikke de opp slik at barna deres får noen venner og blir sosialisert? Det er jo en stor del av deres jobb. Skolen vår samarbeider kjempe godt, men jeg har også gode venner som driver med mye fremsnakk av oss så det hjelper jo og : )

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40