Til alle dere som er tvilende til ADHD diagnose og kritisk til medisinering

[Petra79]

(og for så vidt til dere som ikke er det og gjerne til dere med ADHD barn).

 

Her er min historie:(håper dere vil sette av ett par minutter å lese)

 

Sønnen min hadde det vanskelig i barnehagen og i 1.klasse. Få venner og vanskeligheter for å tilpasse seg andre, null impuls kontroll, sinne utbrudd og alt det der som gjør det naturligvis vanskelig å forholde seg til jevnaldrende og enda vanskeligere for jevnaldrende å forholde seg til han. Hadde aldri mistanke om ADHD, for han va jo ikke direkte hyper (kun urolig). Jeg visste alt for lite om ADHD da. Ble verre i første klasse, prøvde å få i gang dialog med læreren mtp venner osv. Sa at han ikke kjente de han begynte i klassen med og spurte om hun ville følge med å hjelpe litt med å koble han sammen med klassekamerater. Fikk beskjed om at guttungen KUN hadde seg selv å takke, siden han kom seg så sent ut i friminuttet og da hadde de andre begynt leken etc! Vi prøvde veldig aktivt å sosialisere han på fritiden med mer eller mindre hell :-( Fikk ny lærer i 2 kl, en ENGEL i mine øyne som virkelig brydde seg om gutten vår og endelig fikk jeg følelsen av at læreren virkelig gutten vår! Hun sa hun så gutten slet, virkelig prøvde og at hun sSÅ at det ikke var hans feil! Var så lettet at trålene trillet. Lærern så gutten vår som en "god" gutt og ikke som en "drittunge" som den forrige læreren fgav meg følelsen av ! Prosessen var i gang og det endte med ADHD diagnose, som i utgangspunktet var mitt verste mareritt men nå ble en ENORM lettelse. :-) DET VAR EN GRUNN til hans vanskeligheter ! Veldig lettere for oss å vite hvordan vi skulle "takle" han, både vi og han fikk mye mer forståelse fra familie osv. Bare dette gjorde ALT mye lettere for han og for oss! Dette virket veldig positivt på familielivet vårt! Vi lærte etterhvert og ta våre "forhånds regler" og ta hensyn til hans vanskligheter, da vi ble mer bevisst på hans utfordringer. Vi snakket mye med familie og han selv så både andre og han skulle forstå hvorfor ting var som de var /er. Samtidig var jeg TYDELIG på at ADHD er INGEN unnskyldning. Alle har ulike

vanskeligheter og det betyr bare at man må være bevisst på utfordringene og jobbe litt mer enn andre på disse områdene ! (han begynte med å bruke det som unnskyldning, "jeg har ADHD , derfor gjør jeg sånt! Det er ikke min feil! Dette var ikke akseptabelt fra min side, hvilket jeg også sa til lærerne. Det ble raskt slutt på dette)! Innen diagnosen ble stilt og medisinering påbegynt , hadde han fått ekstra ressurs i skolen! Ritalin gav imidlertidig ekstremt god effekt, vi fikk en HELT NY gutt! Gutten blomstret, begynte på fotball, fikk maaaange venner! Gikk omtrent ikke en dag uten hadde enten 2-4 kompiser på besøk eller han var på besøk selv. Det var ikke lenger behov for ekstra resurs i skolen og dette ble avsluttet, da de i den siste kun hadde brukt ressursen på andre ting som feks mindre grupper o.l. Dette skjedde i samråd med oss,ppt, lærere og ledelse med en betryggende beskjed at hvis ting endret seg, så ville det bli lett å få ressurser tilbake da vi allerede var i systemet! Helt fint og flott, hadde jo absolutt ingen ønske om ekstra når det ikke var behov! LYKKE :-) Dessverre fikk han bivirkninger med høy puls, vi valgte å slutte med medisiner da vi tross alt ikke ville risikere gutten vår sin helse! Det gikk IKKE bra, etter en stund var det full utprøving med alle medikamenter som finnes, uten hell'! Og igjen kampen om ekstra oppfølging. Dette har pågått ett par år, nå er endelig ressursen på plass! Den siste tiden har han gått på metamina som har ett litt effekt , men langt i fra god nok! Vennene hans har gradvis forsvunnet og det har bekymret oss ! Men guttungen har ikke ville snakke om det, han gir oss andre forklaringer. Han har ihvertfall hatt sin beste venn igjen (som også har ADHD, men går på medisiner). Har merket en stund at han kommer mindre og mindre, men dette har gutten en god forklaring på. Inntil her en natt, da jeg våknet av at han lå å gråt! Han har faktisk INGEN venner igjen, hans eneste venn ville ikke lenger ha noe med han å gjøre! Vi lå våken i flere timer og snakket, ENDELIG! det gikk opp for meg at etter ham sluttet med Ritalin er vennene gradvis forsvunnet! Huff det er så sårt! Han ville selv at vi skulle prøve med Ritalin igjen. Heldigvis hadde vi tilfeldigvis time på bup dagen etter og i dag prøver vi med Ritalin igjen. (kryss gjerne fingrene og ønsk oss lykke til)

Jeg vil bare prøve å få fram at å ha ett barn med ADHD diagnose og gi dem medisiner, ikke alltid er ett lettvint valg! Det er mye å ta hensyn til, eneste vi vil (som alle andre) er at barna våre skal ha det bra, være lykkelige og at de skal vokse seg til å bli velfungerende voksne :-) Vi med ADHD barn har flere utfordringer en enkelte andre foreldre. Da er det veldig sårt og til støtt og stadighet drive og "forsvare" både diagnose og medisinbruk! Hvilke andre foreldre med syke barn må det? Føles som vi ikke blir tatt på alvor :-(

 

Pleier alltid å trykke på anonymknappen her for de enkleste og "uskyldige" spørsmål i frykt for de merkligste reaksjoner og urelevante svar !

Men velger nå og la være :-)

 

Hilsen stolt mamma til 3

[Anonym bruker]

Dette er en solskinns historie : ) Støtte klem til deg : )

 

Å lese historier som din der du ber om hjelp og får det og er takknemlig for at sønnen din har det fint hvem i alle dager kan kritisere deg for det? 

 

Må selv ta allergi medisin nå til våren, føler ikke meg resurs svak av den grunn : )

 

Håper du får mange gode og støttende svar : )

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

[Petra79]

Man vet aldri hva man kan få kritikk for her, masse fine svar som regel :-) Men jeg er alltid redd for å ikke bruke anonymknappen :-)

 

Føler ikke akkurat at det er en solskinnshistorie! Det har vært en tøff kamp g sønnen min står uten venner :-( (mammahjerte blør). Selv om ting er lettere å forholde seg til etter diagnosen er ting til tider veldig vanskelig. Han har jo måttet slutte og det er skikkelig fortvilende, når vi vet hvor bra han har det med medisin :-( Nå prøver vi med Ritalin igjen (første dose idag), så får vi krysse fingrene for at pulsen holder seg stabil og at vi klarer å bygge opp det sosial nettverket hans igjen :-) Medisinbruk i seg selv er ikke negativ så lenge det funker bra for barnet! Det er litt det jeg mener folk stiller ingen spørsmål ang medisinbruk ved andre diagnoser...

[mamma til adhd gutt<3]

Ja enig med deg...

 

Skal liksom være ok å bruke medisin når man har sukkersyke,epelepsi.

Men har man adhd har man ikke lov å bruke medisin,ritalin som hjelper....

[Cat.68]

Synes du skriver et godt og nyansert bilde om hvordan det kan være, så trist å høre at det gikk bakover etter at dere sluttet med Ritalinen. Håper så for hans/ deres skyld at det fungerer bedre denne gangen. Kanskje det kan være lurt å prøve en litt mindre dose eller å bruke Depå tabletter. Jeg vet hvordan det er å bli stigmatisert både som barn og forelder. Både jeg og min eldste sønn har ADHD. Min sønn fungerer ikke så bra på medisin og har sluttet med dem, jeg derimot fikk en helt ny hverdag med medisin ( ble diagnostisert som voksen) Lykke til videre. Klem <3

[Anonym bruker]

Jeg dytter litt på denne, for jeg synes så mange som mulig bør lese dette!

 

Mange forstår heller ikke helt verken hvorfor Ritalin og liknende medisiner virker, eller hvorfor mange foreldre velger å gi dette.

Anonymous poster hash: f7be4...384

[Anonym bruker]

Sønnen min har også problemer med å få venner...Men han fungerer heldigvis bra med både ritalin og concerta.... Men concerta depo tabletter varer ikke lenge nok, så vi har begynt med ritalin 10mg 3x/døgn. Da har vi mer kontroll og mindre humørsvingninger. Depotabletter (både ritalin og concerta) føler jeg blir mer ustabil og varer ikke like lenge som den skulle. 

 

Håper alt går bra med dere på BUP møtet!

Anonymous poster hash: 42a48...b97

[Anonym bruker]

(og for så vidt til dere som ikke er det og gjerne til dere med ADHD barn).

Her er min historie:(håper dere vil sette av ett par minutter å lese)

Sønnen min hadde det vanskelig i barnehagen og i 1.klasse. Få venner og vanskeligheter for å tilpasse seg andre, null impuls kontroll, sinne utbrudd og alt det der som gjør det naturligvis vanskelig å forholde seg til jevnaldrende og enda vanskeligere for jevnaldrende å forholde seg til han. Hadde aldri mistanke om ADHD, for han va jo ikke direkte hyper (kun urolig). Jeg visste alt for lite om ADHD da. Ble verre i første klasse, prøvde å få i gang dialog med læreren mtp venner osv. Sa at han ikke kjente de han begynte i klassen med og spurte om hun ville følge med å hjelpe litt med å koble han sammen med klassekamerater. Fikk beskjed om at guttungen KUN hadde seg selv å takke, siden han kom seg så sent ut i friminuttet og da hadde de andre begynt leken etc! Vi prøvde veldig aktivt å sosialisere han på fritiden med mer eller mindre hell :-( Fikk ny lærer i 2 kl, en ENGEL i mine øyne som virkelig brydde seg om gutten vår og endelig fikk jeg følelsen av at læreren virkelig gutten vår! Hun sa hun så gutten slet, virkelig prøvde og at hun sSÅ at det ikke var hans feil! Var så lettet at trålene trillet. Lærern så gutten vår som en "god" gutt og ikke som en "drittunge" som den forrige læreren fgav meg følelsen av ! Prosessen var i gang og det endte med ADHD diagnose, som i utgangspunktet var mitt verste mareritt men nå ble en ENORM lettelse. :-) DET VAR EN GRUNN til hans vanskeligheter ! Veldig lettere for oss å vite hvordan vi skulle "takle" han, både vi og han fikk mye mer forståelse fra familie osv. Bare dette gjorde ALT mye lettere for han og for oss! Dette virket veldig positivt på familielivet vårt! Vi lærte etterhvert og ta våre "forhånds regler" og ta hensyn til hans vanskligheter, da vi ble mer bevisst på hans utfordringer. Vi snakket mye med familie og han selv så både andre og han skulle forstå hvorfor ting var som de var /er. Samtidig var jeg TYDELIG på at ADHD er INGEN unnskyldning. Alle har ulike

vanskeligheter og det betyr bare at man må være bevisst på utfordringene og jobbe litt mer enn andre på disse områdene ! (han begynte med å bruke det som unnskyldning, "jeg har ADHD , derfor gjør jeg sånt! Det er ikke min feil! Dette var ikke akseptabelt fra min side, hvilket jeg også sa til lærerne. Det ble raskt slutt på dette)! Innen diagnosen ble stilt og medisinering påbegynt , hadde han fått ekstra ressurs i skolen! Ritalin gav imidlertidig ekstremt god effekt, vi fikk en HELT NY gutt! Gutten blomstret, begynte på fotball, fikk maaaange venner! Gikk omtrent ikke en dag uten hadde enten 2-4 kompiser på besøk eller han var på besøk selv. Det var ikke lenger behov for ekstra resurs i skolen og dette ble avsluttet, da de i den siste kun hadde brukt ressursen på andre ting som feks mindre grupper o.l. Dette skjedde i samråd med oss,ppt, lærere og ledelse med en betryggende beskjed at hvis ting endret seg, så ville det bli lett å få ressurser tilbake da vi allerede var i systemet! Helt fint og flott, hadde jo absolutt ingen ønske om ekstra når det ikke var behov! LYKKE :-) Dessverre fikk han bivirkninger med høy puls, vi valgte å slutte med medisiner da vi tross alt ikke ville risikere gutten vår sin helse! Det gikk IKKE bra, etter en stund var det full utprøving med alle medikamenter som finnes, uten hell'! Og igjen kampen om ekstra oppfølging. Dette har pågått ett par år, nå er endelig ressursen på plass! Den siste tiden har han gått på metamina som har ett litt effekt , men langt i fra god nok! Vennene hans har gradvis forsvunnet og det har bekymret oss ! Men guttungen har ikke ville snakke om det, han gir oss andre forklaringer. Han har ihvertfall hatt sin beste venn igjen (som også har ADHD, men går på medisiner). Har merket en stund at han kommer mindre og mindre, men dette har gutten en god forklaring på. Inntil her en natt, da jeg våknet av at han lå å gråt! Han har faktisk INGEN venner igjen, hans eneste venn ville ikke lenger ha noe med han å gjøre! Vi lå våken i flere timer og snakket, ENDELIG! det gikk opp for meg at etter ham sluttet med Ritalin er vennene gradvis forsvunnet! Huff det er så sårt! Han ville selv at vi skulle prøve med Ritalin igjen. Heldigvis hadde vi tilfeldigvis time på bup dagen etter og i dag prøver vi med Ritalin igjen. (kryss gjerne fingrene og ønsk oss lykke til)

Jeg vil bare prøve å få fram at å ha ett barn med ADHD diagnose og gi dem medisiner, ikke alltid er ett lettvint valg! Det er mye å ta hensyn til, eneste vi vil (som alle andre) er at barna våre skal ha det bra, være lykkelige og at de skal vokse seg til å bli velfungerende voksne :-) Vi med ADHD barn har flere utfordringer en enkelte andre foreldre. Da er det veldig sårt og til støtt og stadighet drive og "forsvare" både diagnose og medisinbruk! Hvilke andre foreldre med syke barn må det? Føles som vi ikke blir tatt på alvor :-(

Pleier alltid å trykke på anonymknappen her for de enkleste og "uskyldige" spørsmål i frykt for de merkligste reaksjoner og urelevante svar !

Men velger nå og la være :-)

Hilsen stolt mamma til 3

Så dere har ikke engang prøv kosthold os psykososialtrening? Det er liksom medisin eller ikke noe?

 

Anonymous poster hash: 0004f...696

[Anonym bruker]

Man vet aldri hva man kan få kritikk for her, masse fine svar som regel :-) Men jeg er alltid redd for å ikke bruke anonymknappen :-)

 

Føler ikke akkurat at det er en solskinnshistorie! Det har vært en tøff kamp g sønnen min står uten venner :-( (mammahjerte blør). Selv om ting er lettere å forholde seg til etter diagnosen er ting til tider veldig vanskelig. Han har jo måttet slutte og det er skikkelig fortvilende, når vi vet hvor bra han har det med medisin :-( Nå prøver vi med Ritalin igjen (første dose idag), så får vi krysse fingrene for at pulsen holder seg stabil og at vi klarer å bygge opp det sosial nettverket hans igjen :-) Medisinbruk i seg selv er ikke negativ så lenge det funker bra for barnet! Det er litt det jeg mener folk stiller ingen spørsmål ang medisinbruk ved andre diagnoser...

 

Beklager at jeg svarte deg veldig overfladisk positivt ikke ment å virke distansert.

 

Det er helt nytt for meg at barn med ADHD blir behandlet slik dere beskriver. Man blir kanskje litt blind på sine egne utfordringer i en stresset hverdag. At dere opplever negative kommentarer og mange dumme råd fra folk som leser om kosthold og psykoterapi synes jeg er vondt å høre, en god tommel finger regel er jo å holde kjeft når man ikke vet hvor skoen trykker! 

 

 

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

[Anonym bruker]

Problemet med ADHD diagnosen er at mange barn og ungdom har diagnosen selv om de ikke har det. Jeg jobber selv med unge voksne og mange har fått denne diagnosen på feil grunnlag. Vi ser at det har handlet om rammer, grenser, traumer, omsorgssvikt, overgrep osv. 

 

Dette går utover holdningene til folk, og sikkert til mange i hjelpeapparatet for dere som har barn med diagnosen og trenger oppfølging og hjelp.

Anonymous poster hash: ef198...ecd

[Anonym bruker]

 

(og for så vidt til dere som ikke er det og gjerne til dere med ADHD barn).

Her er min historie:(håper dere vil sette av ett par minutter å lese)

Sønnen min hadde det vanskelig i barnehagen og i 1.klasse. Få venner og vanskeligheter for å tilpasse seg andre, null impuls kontroll, sinne utbrudd og alt det der som gjør det naturligvis vanskelig å forholde seg til jevnaldrende og enda vanskeligere for jevnaldrende å forholde seg til han. Hadde aldri mistanke om ADHD, for han va jo ikke direkte hyper (kun urolig). Jeg visste alt for lite om ADHD da. Ble verre i første klasse, prøvde å få i gang dialog med læreren mtp venner osv. Sa at han ikke kjente de han begynte i klassen med og spurte om hun ville følge med å hjelpe litt med å koble han sammen med klassekamerater. Fikk beskjed om at guttungen KUN hadde seg selv å takke, siden han kom seg så sent ut i friminuttet og da hadde de andre begynt leken etc! Vi prøvde veldig aktivt å sosialisere han på fritiden med mer eller mindre hell :-( Fikk ny lærer i 2 kl, en ENGEL i mine øyne som virkelig brydde seg om gutten vår og endelig fikk jeg følelsen av at læreren virkelig gutten vår! Hun sa hun så gutten slet, virkelig prøvde og at hun sSÅ at det ikke var hans feil! Var så lettet at trålene trillet. Lærern så gutten vår som en "god" gutt og ikke som en "drittunge" som den forrige læreren fgav meg følelsen av ! Prosessen var i gang og det endte med ADHD diagnose, som i utgangspunktet var mitt verste mareritt men nå ble en ENORM lettelse. :-) DET VAR EN GRUNN til hans vanskeligheter ! Veldig lettere for oss å vite hvordan vi skulle "takle" han, både vi og han fikk mye mer forståelse fra familie osv. Bare dette gjorde ALT mye lettere for han og for oss! Dette virket veldig positivt på familielivet vårt! Vi lærte etterhvert og ta våre "forhånds regler" og ta hensyn til hans vanskligheter, da vi ble mer bevisst på hans utfordringer. Vi snakket mye med familie og han selv så både andre og han skulle forstå hvorfor ting var som de var /er. Samtidig var jeg TYDELIG på at ADHD er INGEN unnskyldning. Alle har ulike

vanskeligheter og det betyr bare at man må være bevisst på utfordringene og jobbe litt mer enn andre på disse områdene ! (han begynte med å bruke det som unnskyldning, "jeg har ADHD , derfor gjør jeg sånt! Det er ikke min feil! Dette var ikke akseptabelt fra min side, hvilket jeg også sa til lærerne. Det ble raskt slutt på dette)! Innen diagnosen ble stilt og medisinering påbegynt , hadde han fått ekstra ressurs i skolen! Ritalin gav imidlertidig ekstremt god effekt, vi fikk en HELT NY gutt! Gutten blomstret, begynte på fotball, fikk maaaange venner! Gikk omtrent ikke en dag uten hadde enten 2-4 kompiser på besøk eller han var på besøk selv. Det var ikke lenger behov for ekstra resurs i skolen og dette ble avsluttet, da de i den siste kun hadde brukt ressursen på andre ting som feks mindre grupper o.l. Dette skjedde i samråd med oss,ppt, lærere og ledelse med en betryggende beskjed at hvis ting endret seg, så ville det bli lett å få ressurser tilbake da vi allerede var i systemet! Helt fint og flott, hadde jo absolutt ingen ønske om ekstra når det ikke var behov! LYKKE :-) Dessverre fikk han bivirkninger med høy puls, vi valgte å slutte med medisiner da vi tross alt ikke ville risikere gutten vår sin helse! Det gikk IKKE bra, etter en stund var det full utprøving med alle medikamenter som finnes, uten hell'! Og igjen kampen om ekstra oppfølging. Dette har pågått ett par år, nå er endelig ressursen på plass! Den siste tiden har han gått på metamina som har ett litt effekt , men langt i fra god nok! Vennene hans har gradvis forsvunnet og det har bekymret oss ! Men guttungen har ikke ville snakke om det, han gir oss andre forklaringer. Han har ihvertfall hatt sin beste venn igjen (som også har ADHD, men går på medisiner). Har merket en stund at han kommer mindre og mindre, men dette har gutten en god forklaring på. Inntil her en natt, da jeg våknet av at han lå å gråt! Han har faktisk INGEN venner igjen, hans eneste venn ville ikke lenger ha noe med han å gjøre! Vi lå våken i flere timer og snakket, ENDELIG! det gikk opp for meg at etter ham sluttet med Ritalin er vennene gradvis forsvunnet! Huff det er så sårt! Han ville selv at vi skulle prøve med Ritalin igjen. Heldigvis hadde vi tilfeldigvis time på bup dagen etter og i dag prøver vi med Ritalin igjen. (kryss gjerne fingrene og ønsk oss lykke til)

Jeg vil bare prøve å få fram at å ha ett barn med ADHD diagnose og gi dem medisiner, ikke alltid er ett lettvint valg! Det er mye å ta hensyn til, eneste vi vil (som alle andre) er at barna våre skal ha det bra, være lykkelige og at de skal vokse seg til å bli velfungerende voksne :-) Vi med ADHD barn har flere utfordringer en enkelte andre foreldre. Da er det veldig sårt og til støtt og stadighet drive og "forsvare" både diagnose og medisinbruk! Hvilke andre foreldre med syke barn må det? Føles som vi ikke blir tatt på alvor :-(

Pleier alltid å trykke på anonymknappen her for de enkleste og "uskyldige" spørsmål i frykt for de merkligste reaksjoner og urelevante svar !

Men velger nå og la være :-)

Hilsen stolt mamma til 3

Så dere har ikke engang prøv kosthold os psykososialtrening? Det er liksom medisin eller ikke noe?

 

Anonymous poster hash: 0004f...696

Det finnes ingen vitenskapelig forskning som viser at dietter påvirker ADHD. Mange svindlere påstår likevel at dette er tilfelle.

 

Man får ikke medisiner for ADHD i Norge til barnuten at psykososialetiltak er på plass.

 

Anonymous poster hash: 262ec...1c4

[Anonym bruker]

 

Problemet med ADHD diagnosen er at mange barn og ungdom har diagnosen selv om de ikke har det. Jeg jobber selv med unge voksne og mange har fått denne diagnosen på feil grunnlag. Vi ser at det har handlet om rammer, grenser, traumer, omsorgssvikt, overgrep osv.

 

Dette går utover holdningene til folk, og sikkert til mange i hjelpeapparatet for dere som har barn med diagnosen og trenger oppfølging og hjelp.

 

Anonymous poster hash: ef198...ecd

Definer mange er du snill.

 

Anonymous poster hash: 262ec...1c4

[Anonym bruker]

En ting som er viktig å huske på er at noen fungerer bedre med medisin og andre ikke. Lever med en mann med ADHD som fungerer bedre uten. Så ingen er like.

Anonymous poster hash: 4cb7f...b52

[Petra79]

En ting som er viktig å huske på er at noen fungerer bedre med medisin og andre ikke. Lever med en mann med ADHD som fungerer bedre uten. Så ingen er like. Anonymous poster hash: 4cb7f...b52

Ja det er helt klart ! Det er veldig inviduelt og om det ikke virker så er jo klart det beste å slutte . Men her hadde vi enorm effekt og da er det frustrerende at han ikke har kunnet bruke, når han rett og slett har det veldig vondt med seg selv uten :-(

[Petra79]

 

Problemet med ADHD diagnosen er at mange barn og ungdom har diagnosen selv om de ikke har det. Jeg jobber selv med unge voksne og mange har fått denne diagnosen på feil grunnlag. Vi ser at det har handlet om rammer, grenser, traumer, omsorgssvikt, overgrep osv.

Dette går utover holdningene til folk, og sikkert til mange i hjelpeapparatet for dere som har barn med diagnosen og trenger oppfølging og hjelp.Anonymous poster hash: ef198...ecd

Definer mange er du snill.Anonymous poster hash: 262ec...1c4

Altså jeg også har hørt at barn blir feildiagnosisert. Men det er VELDIG omfattende testing og undersøkelser som bli gjort. Bup mener dette er den diagnosen som er mest omfattende å stille og som brukes mest tid på ! Da er det veldig vanskelig å høre at ADHD er bare en diagnose som settes på vanskelig barn o.l. Vi bør jo være glad for at i vet hva det gjelder, slik at vi best mulig kan hjelpe og tilrettelegge for barnet. Dett gjelder hvilken som helst diagnose/sykdom. Har barnet mye vondt i magen, sløv eller slakk, så er det veldig "greit" å finne ut at det feks har cøliaki. Barnet sliter med mye vondt i hodet, da er det greit å få vite om det trenger briller eller om det er verre ting? Og det er greit og finne ut om beinet er brukket eller kun forstuet.... Uansett er vi NØDT og jobbe utfra diagnosen mtp barnets beste! Uten å trenge og måtte argumentere mot påstander som ADHD er den "nye folke sykdommen"??? Ja det er mye flere ADHD diagnoser nå en før! Det er mye mer kreft enn før også... Heldigvis er samfunnet utviklet seg slik at flere tilfeller blir oppdaget. Økning av kreft kan skyldes flere ting (noe som det sannsynligvis gjør), men tror nok det var flere som feks døde av kreft uten at det ble oppdaget før! Man skal vel være glad for at flere også med ADHD blir oppdaget og får nødvendig hjelp til å håndtere hverdagen sin på best mulig måte? Jeg er en av dem som fikk stilt diagnosen i voksen alder etter sønnen min. Begynte på Ritalin for ett par år siden og har fått ett nytt liv! Hadde dette blitt oppdaget på ett tidligere tidspunkt, så hadde nok flere sorger og dårlige handlinger kunnet vært forhindret ...

[Anonym bruker]

 

En ting som er viktig å huske på er at noen fungerer bedre med medisin og andre ikke. Lever med en mann med ADHD som fungerer bedre uten. Så ingen er like. Anonymous poster hash: 4cb7f...b52

Ja det er helt klart ! Det er veldig inviduelt og om det ikke virker så er jo klart det beste å slutte . Men her hadde vi enorm effekt og da er det frustrerende at han ikke har kunnet bruke, når han rett og slett har det veldig vondt med seg selv uten :-(

 

På mannen min så virker de. Men han fungerer bedre ute pga av alle bivirkningene og han har lært seg å leve med det på et vis. Var det samme da han var barn. Men dette er veldig forskjellig. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 4cb7f...b52

[Petra79]

Synes du skriver et godt og nyansert bilde om hvordan det kan være, så trist å høre at det gikk bakover etter at dere sluttet med Ritalinen. Håper så for hans/ deres skyld at det fungerer bedre denne gangen. Kanskje det kan være lurt å prøve en litt mindre dose eller å bruke Depå tabletter. Jeg vet hvordan det er å bli stigmatisert både som barn og forelder. Både jeg og min eldste sønn har ADHD. Min sønn fungerer ikke så bra på medisin og har sluttet med dem, jeg derimot fikk en helt ny hverdag med medisin ( ble diagnostisert som voksen) Lykke til videre. Klem <3

Akkurat som meg! Fikk ADD diagnosen ett par år etter sønnen min! Begynte på Ritalin og fikk ett nytt liv! En lettelse og endelig forstå hva om var "galt" med meg ;-) foruten ritallinen gir kunnskap om diagnosen meg mer bevissthet mtp hvordan jeg legger opp "hverdagslivet" på best mulig måte ;-) Har fått det mye bedre både med meg selv, ift andre og ikke minst ett bedre familieliv :-)

[Anonym bruker]

 

Problemet med ADHD diagnosen er at mange barn og ungdom har diagnosen selv om de ikke har det. Jeg jobber selv med unge voksne og mange har fått denne diagnosen på feil grunnlag. Vi ser at det har handlet om rammer, grenser, traumer, omsorgssvikt, overgrep osv. 

 

Dette går utover holdningene til folk, og sikkert til mange i hjelpeapparatet for dere som har barn med diagnosen og trenger oppfølging og hjelp.

 

Anonymous poster hash: ef198...ecd

 

Har hatt en kollega som viste en slik holdning du har til ADHD diagnose som lærer. Ledelsen på skolen tok det som en veldig alvorlig forstyrrelse i kollegiet, ikke minst helsesøster som var meget kritisk til denne læreren. En psykolog fra PPT kom inn og snakket med alle lærerne. Denne læreren satte da ut rykter at rektor prøvde å sparke noen. Da ble det nok for meg av drama og jeg fant en ny jobb.

Min mening er at alle må holde seg på det nivået de skal være. En lærer tar seg av undervisning og tilpasser så godt det lar seg gjøre råd fra PPT på enkelte barn. En lærer er ikke spesialist på barn med spesial behov, det trenger en utdannelse for å ha! Blir et barn ekstra utfordrende så setter skolens ledelse inn ekstra hjelp i klassen. Noen ganger oppdages det fra PPT at en lærer ikke er skikket, det er selvsagt trist, men også lærere kan bli utbrente og psykisk ustabile, da trenger de også hjelp og en sykemelding.

Vil oppfordre alle med ADHD som opplever krenkelser å ta det opp med ledelsen i bhg og skole. Om dette er noe som skjer i stort omfang så er det veldig trist, håper at det er kun få idealister som har for lest seg på selvhjelp bøker som sprer panikk! 

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

[3 i april]

Jeg har også en sønn som har adhd, men han har store adferdsforstyrrelser i tillegg. Han har gått til angrep på andre voknse, rasert avdelinger, angrepet de andre barna, slem med dyr osv. Han var så aggressiv at det faktisk var skremmende Han er nå akkurat fylt 6 år og går fremdeles i barnehage. Det var så ille til tider at vi faktisk vurderte å ta han ut av bhg, siden han rett og slett ikke fungerte der.

 

Han ble henvist til ppt allerede når han var 1,5 år å da hadde han allerede hatt problemer en stund. Han ble henvist videre til bup i en alder av 3 år, men da var han for ung til å få en diagnose, så vi hadde en ny runde på bup i høst Og da ble han heldigvis diagnosert med adhd med store adferdsforstyrrelser. Han begynte på medisiner nå i februar, å allerede etter 14 dager merket vi en STOR forskjell, aggressiviteten hans er en saga blott, han har nå fått seg venner i barnehagen og han kan være med på alt det som de andre er med på  

vi gikk flere runder med oss selv før vi valgte å medisinere han, vi snakket mye med fagfolk, familie, venner rundt oss og bekjente som også hadde barn med adhd før vi bestemte oss. Han er tross alt bare 6 år og det å stappe i en så pass liten gutt så pass sterke medisiner er selvsagt ikke ønskelig. Men ser jo hvor MYE bedre han har det med seg selv nå som han går på medisiner. Han er en helt anne gutt, mye gladere, nå elsker han barnehagen og han oppfører seg som en helt vanlig gutt på 6 år  

[Anonym bruker]

Jeg har også en sønn som har adhd, men han har store adferdsforstyrrelser i tillegg. Han har gått til angrep på andre voknse, rasert avdelinger, angrepet de andre barna, slem med dyr osv. Han var så aggressiv at det faktisk var skremmende Han er nå akkurat fylt 6 år og går fremdeles i barnehage. Det var så ille til tider at vi faktisk vurderte å ta han ut av bhg, siden han rett og slett ikke fungerte der.

 

Han ble henvist til ppt allerede når han var 1,5 år å da hadde han allerede hatt problemer en stund. Han ble henvist videre til bup i en alder av 3 år, men da var han for ung til å få en diagnose, så vi hadde en ny runde på bup i høst Og da ble han heldigvis diagnosert med adhd med store adferdsforstyrrelser. Han begynte på medisiner nå i februar, å allerede etter 14 dager merket vi en STOR forskjell, aggressiviteten hans er en saga blott, han har nå fått seg venner i barnehagen og han kan være med på alt det som de andre er med på  

vi gikk flere runder med oss selv før vi valgte å medisinere han, vi snakket mye med fagfolk, familie, venner rundt oss og bekjente som også hadde barn med adhd før vi bestemte oss. Han er tross alt bare 6 år og det å stappe i en så pass liten gutt så pass sterke medisiner er selvsagt ikke ønskelig. Men ser jo hvor MYE bedre han har det med seg selv nå som han går på medisiner. Han er en helt anne gutt, mye gladere, nå elsker han barnehagen og han oppfører seg som en helt vanlig gutt på 6 år  

Begge mine barn blir redde barn og voksne som er for aggressive. Har måttet holde barna mine hjemme eller gitt de korte dager når særlig bhg har hatt store utfordringer. Heldigvis har bhg lettet på taushets plikt og fortalt at enkelte barn løper de etter hele dagen, de er redde får ikke passet på de andre og foreldrene til barnet svarer bare at de ikke vil ha medisin eller hjelp. Hvis man blir stigmatisert om man tar imot hjelp når barna har problem adferd så forstår jeg disse foreldrene veldig godt. Når barn med ADHD har kontroll på seg selv er de hjertelig velkommen hjem til oss. Men er de aggressive og finner på alt mulig så sier jeg at beklager vi har ande planer. Åpenhet er kjempe viktig slik at vi andre foreldre ikke blir redd dere og trekker oss unna! Ingen barn skal ha en barndom uten venner det er for ille! Her må det god dialog til! 

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

[Petra79]

Medisin er ikke ISTEDENFOR annen tilretteleging/behandling, men kommer som ett effektivt tilskudd. Har du feks hjerteproblemer hjelper det som regel ikke KUN å spise sunt og trene! Vi har VIRKELIG prøvd uten medisin og sønnen vår takler ikke hverdagen bra da og står nå uten venner! Om jeg da må prøve medisiner på nytt i forsøk på å endre det, så gjør jeg selvfølgelig det ...

 

(og for så vidt til dere som ikke er det og gjerne til dere med ADHD barn).

Her er min historie:(håper dere vil sette av ett par minutter å lese)

Sønnen min hadde det vanskelig i barnehagen og i 1.klasse. Få venner og vanskeligheter for å tilpasse seg andre, null impuls kontroll, sinne utbrudd og alt det der som gjør det naturligvis vanskelig å forholde seg til jevnaldrende og enda vanskeligere for jevnaldrende å forholde seg til han. Hadde aldri mistanke om ADHD, for han va jo ikke direkte hyper (kun urolig). Jeg visste alt for lite om ADHD da. Ble verre i første klasse, prøvde å få i gang dialog med læreren mtp venner osv. Sa at han ikke kjente de han begynte i klassen med og spurte om hun ville følge med å hjelpe litt med å koble han sammen med klassekamerater. Fikk beskjed om at guttungen KUN hadde seg selv å takke, siden han kom seg så sent ut i friminuttet og da hadde de andre begynt leken etc! Vi prøvde veldig aktivt å sosialisere han på fritiden med mer eller mindre hell :-( Fikk ny lærer i 2 kl, en ENGEL i mine øyne som virkelig brydde seg om gutten vår og endelig fikk jeg følelsen av at læreren virkelig gutten vår! Hun sa hun så gutten slet, virkelig prøvde og at hun sSÅ at det ikke var hans feil! Var så lettet at trålene trillet. Lærern så gutten vår som en "god" gutt og ikke som en "drittunge" som den forrige læreren fgav meg følelsen av ! Prosessen var i gang og det endte med ADHD diagnose, som i utgangspunktet var mitt verste mareritt men nå ble en ENORM lettelse. :-) DET VAR EN GRUNN til hans vanskeligheter ! Veldig lettere for oss å vite hvordan vi skulle "takle" han, både vi og han fikk mye mer forståelse fra familie osv. Bare dette gjorde ALT mye lettere for han og for oss! Dette virket veldig positivt på familielivet vårt! Vi lærte etterhvert og ta våre "forhånds regler" og ta hensyn til hans vanskligheter, da vi ble mer bevisst på hans utfordringer. Vi snakket mye med familie og han selv så både andre og han skulle forstå hvorfor ting var som de var /er. Samtidig var jeg TYDELIG på at ADHD er INGEN unnskyldning. Alle har ulike

vanskeligheter og det betyr bare at man må være bevisst på utfordringene og jobbe litt mer enn andre på disse områdene ! (han begynte med å bruke det som unnskyldning, "jeg har ADHD , derfor gjør jeg sånt! Det er ikke min feil! Dette var ikke akseptabelt fra min side, hvilket jeg også sa til lærerne. Det ble raskt slutt på dette)! Innen diagnosen ble stilt og medisinering påbegynt , hadde han fått ekstra ressurs i skolen! Ritalin gav imidlertidig ekstremt god effekt, vi fikk en HELT NY gutt! Gutten blomstret, begynte på fotball, fikk maaaange venner! Gikk omtrent ikke en dag uten hadde enten 2-4 kompiser på besøk eller han var på besøk selv. Det var ikke lenger behov for ekstra resurs i skolen og dette ble avsluttet, da de i den siste kun hadde brukt ressursen på andre ting som feks mindre grupper o.l. Dette skjedde i samråd med oss,ppt, lærere og ledelse med en betryggende beskjed at hvis ting endret seg, så ville det bli lett å få ressurser tilbake da vi allerede var i systemet! Helt fint og flott, hadde jo absolutt ingen ønske om ekstra når det ikke var behov! LYKKE :-) Dessverre fikk han bivirkninger med høy puls, vi valgte å slutte med medisiner da vi tross alt ikke ville risikere gutten vår sin helse! Det gikk IKKE bra, etter en stund var det full utprøving med alle medikamenter som finnes, uten hell'! Og igjen kampen om ekstra oppfølging. Dette har pågått ett par år, nå er endelig ressursen på plass! Den siste tiden har han gått på metamina som har ett litt effekt , men langt i fra god nok! Vennene hans har gradvis forsvunnet og det har bekymret oss ! Men guttungen har ikke ville snakke om det, han gir oss andre forklaringer. Han har ihvertfall hatt sin beste venn igjen (som også har ADHD, men går på medisiner). Har merket en stund at han kommer mindre og mindre, men dette har gutten en god forklaring på. Inntil her en natt, da jeg våknet av at han lå å gråt! Han har faktisk INGEN venner igjen, hans eneste venn ville ikke lenger ha noe med han å gjøre! Vi lå våken i flere timer og snakket, ENDELIG! det gikk opp for meg at etter ham sluttet med Ritalin er vennene gradvis forsvunnet! Huff det er så sårt! Han ville selv at vi skulle prøve med Ritalin igjen. Heldigvis hadde vi tilfeldigvis time på bup dagen etter og i dag prøver vi med Ritalin igjen. (kryss gjerne fingrene og ønsk oss lykke til)

Jeg vil bare prøve å få fram at å ha ett barn med ADHD diagnose og gi dem medisiner, ikke alltid er ett lettvint valg! Det er mye å ta hensyn til, eneste vi vil (som alle andre) er at barna våre skal ha det bra, være lykkelige og at de skal vokse seg til å bli velfungerende voksne :-) Vi med ADHD barn har flere utfordringer en enkelte andre foreldre. Da er det veldig sårt og til støtt og stadighet drive og "forsvare" både diagnose og medisinbruk! Hvilke andre foreldre med syke barn må det? Føles som vi ikke blir tatt på alvor :-(

Pleier alltid å trykke på anonymknappen her for de enkleste og "uskyldige" spørsmål i frykt for de merkligste reaksjoner og urelevante svar !

Men velger nå og la være :-)

Hilsen stolt mamma til 3

Så dere har ikke engang prøv kosthold os psykososialtrening? Det er liksom medisin eller ikke noe?Anonymous poster hash: 0004f...696

[Petra79]

Svarte på innlegget om kosthold og psykososial trening, ser det kan fremstå som forvirrende siden svaret kom ovenfor :-6

[Anonym bruker]

Hei Petra79,

 

du forvirrer ikke! Skulle ønske jeg kunne si til deg at vet du hva jeg tøffer mine barn opp slik at de takler alle typer mennesker. Det gjør jeg ikke! Når barn slår, skriker, maser mer enn hva som er innen for det bhg og skole ser på som normalt, så tar ikke jeg hjem et slikt barn med mindre foreldrene er meget åpen i dialogen på hva som ikke funker. Min grunn er at før hadde vi åpent hjem. Vi hadde hjemme et barn der foreldrene nekter for at det er noe galt, sønnen deres er bare litt bestemt. Vi ble helt slitne av å ha dette barnet på besøk og det yngste barnet vårt var alene uten for huset med dette barnet før vi skulle alle følge barnet hjem. Foreldrene nektet å hente barnet selv. Døren smeller igjen og plutselig hører vi et skrik. Stormer ut og finner barnet vårt blodig i munnen. Gutten som er på besøk bare maser skal jeg hjem nå da? Jeg er vant til barn, spør ham rolig mens jeg holder mitt, kan du fortelle hva som skjedd? Han svarer: Ikke noe altså, ikke noe ikke min feil, er alt jeg får til svar. Ber mannen min følge barnet hjem og drar selv ned til legevakten alene med mitt barn. Etter undersøkelsen får jeg spørsmål hva skjedde. Forteller alt. Får beskjed det gikk bra denne gangen men du må slutte å være en reddende engel! Ikke ta dette barnet med hjem. 
Når vi er hjemme sender jeg en sms til moren til barnet og sier at det skjedde en ulykke. Svar: det var trist det hadde ikke noe med sønnen vår å gjøre. Jeg bare svarer: ok. Vet at flere foreldre i klassen ikke vet hvordan i alle dager de skal forholde seg til denne familien og lærerne sliter og.

 

Å ha ADHD eller et barn som har det må kreve noe enormt av dere. Hvordan du kan få venner til barnet ditt vet ikke jeg, men jeg tror du må godta at det nok blir annerledes løsninger for dere enn får andre som ikke har spesielle behov. Alle har mye på seg i hverdagen og vi alle vil skjerme oss for ubehag når vi kan.

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

[Cat.68]

Hei Petra79, du forvirrer ikke! Skulle ønske jeg kunne si til deg at vet du hva jeg tøffer mine barn opp slik at de takler alle typer mennesker. Det gjør jeg ikke! Når barn slår, skriker, maser mer enn hva som er innen for det bhg og skole ser på som normalt, så tar ikke jeg hjem et slikt barn med mindre foreldrene er meget åpen i dialogen på hva som ikke funker. Min grunn er at før hadde vi åpent hjem. Vi hadde hjemme et barn der foreldrene nekter for at det er noe galt, sønnen deres er bare litt bestemt. Vi ble helt slitne av å ha dette barnet på besøk og det yngste barnet vårt var alene uten for huset med dette barnet før vi skulle alle følge barnet hjem. Foreldrene nektet å hente barnet selv. Døren smeller igjen og plutselig hører vi et skrik. Stormer ut og finner barnet vårt blodig i munnen. Gutten som er på besøk bare maser skal jeg hjem nå da? Jeg er vant til barn, spør ham rolig mens jeg holder mitt, kan du fortelle hva som skjedd? Han svarer: Ikke noe altså, ikke noe ikke min feil, er alt jeg får til svar. Ber mannen min følge barnet hjem og drar selv ned til legevakten alene med mitt barn. Etter undersøkelsen får jeg spørsmål hva skjedde. Forteller alt. Får beskjed det gikk bra denne gangen men du må slutte å være en reddende engel! Ikke ta dette barnet med hjem. Når vi er hjemme sender jeg en sms til moren til barnet og sier at det skjedde en ulykke. Svar: det var trist det hadde ikke noe med sønnen vår å gjøre. Jeg bare svarer: ok. Vet at flere foreldre i klassen ikke vet hvordan i alle dager de skal forholde seg til denne familien og lærerne sliter og. Å ha ADHD eller et barn som har det må kreve noe enormt av dere. Hvordan du kan få venner til barnet ditt vet ikke jeg, men jeg tror du må godta at det nok blir annerledes løsninger for dere enn får andre som ikke har spesielle behov. Alle har mye på seg i hverdagen og vi alle vil skjerme oss for ubehag når vi kan. Anonymous poster hash: e7ddf...b40

Det er også viktig å ikke stigmatisere så fort man hører ordet ADHD. Ikke alle med denne diagnosen er utagerende og voldsomme. Selvsagt skal man ikke ta hem barn som sloss og skaper usikre rammer for egne barn, og skyggelapper hos enkelte foreldre er jo dessverre med på å øke fordommer mot diagnosebarn med utfordringer. Er jo derfor det er så greit at medisiner faktisk kan hjelpe slik at disse barna som sliter mest kan fungere sosialt.

[Petra79]

 

Hei Petra79,

 

du forvirrer ikke! Skulle ønske jeg kunne si til deg at vet du hva jeg tøffer mine barn opp slik at de takler alle typer mennesker. Det gjør jeg ikke! Når barn slår, skriker, maser mer enn hva som er innen for det bhg og skole ser på som normalt, så tar ikke jeg hjem et slikt barn med mindre foreldrene er meget åpen i dialogen på hva som ikke funker. Min grunn er at før hadde vi åpent hjem. Vi hadde hjemme et barn der foreldrene nekter for at det er noe galt, sønnen deres er bare litt bestemt. Vi ble helt slitne av å ha dette barnet på besøk og det yngste barnet vårt var alene uten for huset med dette barnet før vi skulle alle følge barnet hjem. Foreldrene nektet å hente barnet selv. Døren smeller igjen og plutselig hører vi et skrik. Stormer ut og finner barnet vårt blodig i munnen. Gutten som er på besøk bare maser skal jeg hjem nå da? Jeg er vant til barn, spør ham rolig mens jeg holder mitt, kan du fortelle hva som skjedd? Han svarer: Ikke noe altså, ikke noe ikke min feil, er alt jeg får til svar. Ber mannen min følge barnet hjem og drar selv ned til legevakten alene med mitt barn. Etter undersøkelsen får jeg spørsmål hva skjedde. Forteller alt. Får beskjed det gikk bra denne gangen men du må slutte å være en reddende engel! Ikke ta dette barnet med hjem. 

Når vi er hjemme sender jeg en sms til moren til barnet og sier at det skjedde en ulykke. Svar: det var trist det hadde ikke noe med sønnen vår å gjøre. Jeg bare svarer: ok. Vet at flere foreldre i klassen ikke vet hvordan i alle dager de skal forholde seg til denne familien og lærerne sliter og.

 

Å ha ADHD eller et barn som har det må kreve noe enormt av dere. Hvordan du kan få venner til barnet ditt vet ikke jeg, men jeg tror du må godta at det nok blir annerledes løsninger for dere enn får andre som ikke har spesielle behov. Alle har mye på seg i hverdagen og vi alle vil skjerme oss for ubehag når vi kan.

 

Anonymous poster hash: e7ddf...b40

 

Jeg forstår godt at dere føler det sånn, dessverre :-( Sånt er vi som voksne også, vi unngår å være i sammen med andre voksne som får oss til å føle oss utrygge og som vi føler vi ikke klarer å forholde oss til! Sånn er det bare. Tenk hvilken "fantastisk" verden vi hadde levd i, hvis alle mennesker kunne forholde seg til hverandre. Jeg vet godt at foreldre flest ikke oppfordrer deres små håpefulle til å være med "vanskelige"7 utagerende barn. Har faktisk FULL forståelse for det. Er ikke verre en jeg innrømmer at en i klassen har super ADHD, med tillegsdiagnoser. Veldig vanskelig å ha han her, derfor er det ikke veldig oppfordring fra vår side at han skal ringe å spør om han vil komme osv. VELDIG krevende barn! Samtidig har jeg jo sååå vondt av han og foreldrene, disse barna har jo OGSÅ stort behov for sosialisering. Prøver av og til, men da må jeg være veldig opplagt og på alerten hele tiden. Ingen vil jo helst at barnet deres skal være med andre som en føler har dårlig innflytelse på deres barn. Men det er sårt og tenke at andre foreldre  helst ikke vil at barnet deres ikke vil være med DITT barn. Og det er stor forskjell på å unngå å oppfordre og til å nekte. Min sønn er heldigvis ikke stygg eller fysisk mot andre, han har bare dårlig impulskontroll, sta og får raseriutbrudd når det ikke går slik han vil. Det er jo forståelig at andre barn ikke gidder dette i lengden. Det er derfor sååå frustrernde, når vi vet medisinene hjelper mot dette. Tror det er viktig å være åpen omkring dette. Det er nok maaaange foreldre som nekter å innse at barnet DERES har en ekstra utfordring eller er "anderledes" en andre barn. Jeg forstår deg godt, men av og til tror jeg det vil være nødvendig og tenke seg om: Hva om det gjaldt DITT barn? Vi kan ikke alle være reddende engler og vi kan ikke ta på oss ting vi ikke har kapasitet til. Selvfølgelig er ditt barn viktigst for deg, det er naturlig og sånt skal det være. Men av og til bør vi se litt hva vi kan gjøre for andre som sliter :-) Sier det igen, FORSTÅR DEG KJEMPE GODT!