Personlig reaksjon på å måtte ha assistert befrukting... (Litt langt)

[Anonym bruker]

Denne uken hadde jeg laparoskopi med blåfarge fordi vi ikke har blitt gravide i løpet av de 2 årene vi nå har prøvd. Årsaken viste seg å være ødelagte eggledere etter en bekkeninfeksjon, og jeg ble fortalt at jeg aldri vil bli gravid på naturlig måte igjen. Dermed havnet jeg her hos dere.

Vi har ei nydelig jente på 6 år, som vi fikk da jeg var 18. Søsken har vi alltid sett for oss at vi kunne få når vi ville...
Da jeg kom hjem fra sykehuset var jeg alene mens mannen min henta jenta vår på skolen, og jeg gråt som jeg aldri før har gjort. 25 år og steril, det hadde jeg ikke sett komme...
Jeg har mange gode mennesker rundt meg som jeg alltid har kunnet snakke med om hva som helst, men etter at jeg har fortalt de at jeg er steril får jeg en følelse av å være en belastning med det jeg forteller. Jeg forteller det helt vanlig når de har spurt hvordan operasjonen gikk, ingen gråt eller hysteri, men de svarer "så trist" og "så fint at dere har jenta deres da", før man går videre å snakker om noe annet.

Jeg opplever det som veldig overraskende, fordi alt har alltid kunnet snakkes om med alle mine venner...
Det gjør det vanskelig for meg å føle på det selv, jeg har plutselig problemer med å tenke over og forholde meg til at jeg ikke kommer til å bli gavid uten at det er nøye planlagt med leger og alt... Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal tenke om det!

 

Jeg kjenner INGEN som ikke har fått barn når de har planlagt det, og har derfor ingen "referanser" om jeg kan kalle det det. Jeg blir også så trist når eneste kommentaren jeg får er at "vær glad dere har jenta deres". Hun er virkelig fantastisk, men jeg ønsker inderlig et barn til likevel. Jeg føler meg utakknemlig for henne, ikke fordi jeg er det, men fordi andre gir meg den følelsen fordi jeg ikke er "fornøyd" med henne.... 

Mannen min er også verdens herligste, men akkurat når det kommer til barn har han, naturlig nok, ikke helt de samme følelsene som meg. Da vi fikk jenta vår gikk det liksom ikke opp for han at det var en baby før hun faktsik ble født, og de to årene med prøving har ikke påvirket han i veldig stor grad. Han er forståelsesfull fordi jeg synes dette er veldig trist, men har samtidig den innstillingen at det er rart å være lei seg for noe man aldri har hatt eller skal ha... 
Det blir derfor begrenset hvor mye vi skal snakke om dette, annet enn at vi blir nødt til å ta stilling til om vi er ferdige med barn, eller om vi vil prøve assistert befrukting.

Dette ble et langt innlegg, men jeg trenger å høre hva dere føler. Har dere en sorg i forhold til at kroppen er litt B-vare?
Hvem snakker dere med det om, og snakkes det om i det hele tatt?
 

Anonymous poster hash: 8ef47...fe9

[Optatium]

Her er jeg i samme situasjon som deg, og i tillegg er mannen steril. Dete r klart det var et sjokk med en gang, og jeg gråt litt på rommet for meg selv.

Likevel er jeg en person som ser framover og som er målbevisst. Vi ønsket oss desperat et barn, og da eid et bare å bite tenna sammen og sette i gang prosessen. Jeg har forsøkt å ikke være for mye i sorgen, men å se fremover. Vi er de eneste i familien, vennekretsen og bekjentskapskretsen vår som har hatt behov for IVF, men har opplevd at folk syns dette r vanskelig å snakke om.

Jeg har i grunn ikke så mange tips og råd, men jeg vil oppfordre deg til å prøve å ikke dvele for mye ved dette, ikke sørg for mye over dette, drømmen din man du fortsatt nå, steril eller ei :-)

[FrkKværner]

Først må jeg bare si, du er ikke alene. Du er igjennom en sorgreaksjon nå, noe som er helt naturlig. For mange er det også nødvendig å sørge for at ting ikke ble helt som planlagt, been there, done that. På mange måter forstår ikke omgivelsene rundt oss hva vi sliter med. Men hvilke forutsetning har de til å forstå når de aldri har opplevd noe lignende selv? Derfor tror jeg mange av oss her inne finner trøst i hverandre. Her møter vi forståelse og vi utveksler nyttige erfaringer med andre i samme situasjon. Har du virkelig sagt til de rundt deg hva du føler? Har du fortalt at du føler verden raser sammen, eller vet de av du er steril og det er det? Jeg forstår for all del frustrasjonen din, tror de fleste av oss kjenner seg igjen i det du skriver:-). Kanskje kan du få god hjelp og støtte via oss også:-)

 

Jeg har som deg vært igjennom en sorg ved å måtte ha prøverør. Til en viss grad er jeg fortsatt i sorg. Det var ikke slik jeg skulle lage barn, det var ikke slik jeg planla det. Jeg er på samme alder som deg, problemet her ligger derimot hos mannen. . . Men jeg har akseptert at slik er det, men det tok litt tid.

 

Jeg tror du trenger litt tid til å sørge over dette. La ting synke inn. Ok du er steril, men du har gode muligheter til å få barn likevel :-) vi er unge begge to (vi må ta med oss alt det positive vi kan). Ting ble ikke så a4 som vi hadde planlagt, jeg prøver å trøste meg med at det kunne Vært verre. Der er et kanskje ikke helt enda, men med tiden kommer du dit. Med snakk med noen om dette. Har du en god venninne du kan sette deg0ned med? Fortelle hva du føler, tømme deg for, gråte på skulderen til? Det hjelper nok. Så får du heller bruke oss til de tingene venninne dine ikke har kunnskap om

 

Dette ble nok litt rotete skrevet, men håper jeg fikk frem poenget hvertfall

Stor klem til deg :-)

[malise]

Kjenner meg godt igjen i disse følelsene. Vi har også ei datter på fem. Vi har prøvd i straks fire år på nummer to, men etter flere sa og Ma og ex.u, innså vi at kroppen min ikke klarte dette uten hjelp. Har fått fjernet en eggleder og ikke blitt gravid siden. Jeg følte meg som en annenrangs kvinne som ikke klarte å få de barna jeg hadde lyst på. "Alle" rundt meg fikk nummer to uten problemer. Jeg har gått til psykolog og snakket om dette og det har hjulpet meg. På mitt tredje og siste prøverørsforsøk ble jeg gravid med tvillinger og er straks i uke 12. Endelig skal drømmen om søsken til godjenta gå i oppfyllelse. Masse lykke til til deg. Du er ikke alene og du er fortsatt ung.. Selv er jeg straks 37 og føler at dette er siste sjanse. Krysser fingrene, det er ingen skam å få hjelp.

[mam&mam]

Vi snakket om dette idag, jeg og min kjære, vi er da to jenter sammen og for oss har det jo aldri vært noe vits i å "prøve selv", hehe, men vi snakket om dette, når det er et heterofilt par som sliter med å få barn, hvor vanskelig og urettferdig det må føles liksom, men det er som de andre sier her, prøv å se framover og tenke at sånn er det bare, og blir du gravid spiller det jo egentlig ingen rolle hvordan barnet blir lagd når man ikke kan lage det selv. IVF er jo en helt latterlig spennende og vanskelig opplevelse på samme tid. Når har jeg opplevd både å sett en positiv test samt sitte med to negative tester selv.

 

MEN, jeg har også blitt skuffet over andre og nære venner ifht den støtten jeg kanskje forventet meg... Jeg tror ikke man kan forvente så mye egentlig, da må dette være en person som har vært gjennom det samme som deg eller eventuelt er ekstremt empatisk... Jeg trodde også at folk kanskje skulle være mer interesserte og spørre osv, men de vet jo ikke hva som skjer sånn egentlig, det har man jo full kontroll på selv... Denne gangen har vi valgt å ikke si noe til noen bortsett fra et vennepar som vi var på hyttetur samme med, orka ikke skjule sprøytene... 

 

Ble jo litt langt fra meg også gitt, men jeg håper du greier å finne en trøst og et håp. Så er jeg litt for å faktisk være dønn ærlig til folk ifht hva som skjer slik at ikke alle tror det er bare å knipse så blir det barn, det er ikke alle som får det til selv, jeg har mange heterofile venner som ikke har klart eller fortsatt klarer å bli gravide på egen hånd... så, masse lykke til anonymbruker, du ska se at det kan bli barn til slutt, man må bare håpa og ha troen

[sonja77]

Her er d jo mannen som er hovedproblemet. Men jeg taklet det veldig dårlig i starten, følte d som ett nederlag. Den gang visste jeg ik om noen kjente som hadde d som oss, nå to år seinere vet jeg om sikkert ti i min jobb/venne krets som sliter. Så åpenhet er en god ting for å ikke føle seg alene. Dessverre er vi mange som sliter. Men prosessen blur litt lettere å takle underveis. Men det er tøffe tak å stå i , men veldig mange klarer det. Meg inkludert:)