For en mnd siden ble jeg englemamma

[Confusia]

til verdens fineste, bittelille gutt.

 

Mandagen var jeg i fin form, glad for å være over trøttheten (viste seg å være d-vitamin mangel). Jeg og den kommende storebror var på bytur, koste oss masse. Kom hjem og gjorde alle de vanlige tingene, hentet storesøster i barnehagen, laget middag og dro på trening som vanlig.

 

Alt var helt fint.

 

Hadde ikke kjent noe særlig bevegelser fra lillle i magen, men siden jeg var i uke 19, og med morkaka på fremsiden, bekymret jeg meg ikke noe særlig for det. Torsdagen før hadde vi vært på ultralyd, og sett en sprellende, perfekt liten gutt.

 

Vi gikk og la oss rundt halv elleve, og mens mannen var på badet lå jeg og slappet av i senga. Mannen hadde så vidt lagt hodet på puta, da jeg merket en skremmende, og desverre, kjent følelse..

Shit, jeg blør! Ropte jeg til mannen, som kom seg opp i en fart, og fikk nappet tak i papirene med nummeret til føden.

Med skjelvende hender ringte jeg.. kjentes ut som en evighet før de tok telefonen.

Forklarte at jeg var i uke 19, og hadde begynt å blø Jordmoren i andre enden sa "ja.. vel... uke 19 ja... du burde kanskje komme inn for en sjekk?" Jeg fortalte henne om denne kjente følelsen, at jeg hadde morkakeløsning i forrige svangerskap, og at dette kjentes skremmende likt ut. Først etter 10 minutters forklaring om at nei, vi har ikke bil, og nei, en taxi tar minst 30 min før den kommer hit, og så ihvertfall 20 min til sykehuset, gikk hun med på å sende en ambulanse.

 

Ambulansen kom etter 15 minutter. Turen kjentes uendelig lang, og når den ene mannen (som satt bak med meg) nevnte at de ville stoppe et sted, var visst en ulykke eller noe, og de ville stoppe og sjekke noe der (!!), holdt jeg på å eksplodere!

"Ikke f**n om dere skal stoppe noe som helst sted!" brølte jeg, og mannen ringte sentralen. De kjørte rett til sykehuset.

 

Så fort vi kom inn på sykehuset begynnte jeg å kjenne svake smerter i ryggen. Jordmoren tok ultralyd. Ingen hjertelyd fra lille gutten min.

Etter ultralyden ble det for mye for meg. Gikk inn i en slags sjokktilstand, og husker bare biter av det som skjedde.

De prøvde å sette igang fødselen, men ingenting skjedde. Husker jeg fikk lystgass, og at jeg ble spinnvill da en jordmor sa de ville gjøre istand til spinalbedøvelse. Det neste jeg husker er at jeg fikk narkose. Lille venn skulle komme med keisersnitt.

Det neste jeg husker etter det, var at en jordmor stod over meg og sa keisersnittet var over, men at de måtte operere på nytt. Kanskje måtte de fjerne livmoren.

Inn på ny operasjonstue. Livredd når jeg fikk narkose. Fikk anestesisykepleieren til å love at de tok "røret ut av halsen" før jeg våknet.

 

Masse rare fragmenter etter dette. Husker jeg ikke kunne snakke, fordi "røret" fremdeles var i halsen. Skrev masse meldinger på et ark de holdt opp til meg.

Så kom en lege inn, og snakket om at han var glad jeg var så våken. Et par timer senere fjernet de "røret".

Trøtt og sløv, så jeg sovnet av ofte.

Først da mannen kom på besøk (han hadde vært hjemme med de to barna våre), fant jeg ut hva som hadde skjedd.

 

Blødninger som ikke ville stoppe. Keisersnitt, fulgt av reoperasjon for å stoppe blødningene. Denne operasjonen mislyktes, og ble fulgt av en tredje operasjon, og mannen hadde fått vite i telefonen at hvis ikke dette funket, var det ikke mer de kunne gjøre.

 

Når jeg våknet var jeg på respirator. Etter over et døgn med "åpen buk", og masse "stuffing" i magen for å suge opp blodet. Det var bare flaks at jeg overlevde.

 

Og der lå jeg. Istedet for det lille såret etter keisersnittet, hadde jeg nå også et 20 cm langt sår oppover magen.  De neste dagene var jeg så full av smertestillene og beroligene midler at jeg sov mesteparten av tiden.

 

Legen kom innom etter et par dager. Jeg fikk vite at det var morkakeløsning, med store blødninger. Gutten vår var død. Og, jeg måtte for all del aldri bli gravid igjen.

 

Etter en uke ble jeg flyttet ut av intensiven og inn på familierommet på barsel. Dagen etter kom de inn med gutten vår.

Bitteliten, bare 212 gram, men helt perfekt. Man kunne se blodårene under den tynne huden, bortsett fra det var han akkurat som en helt vanlig baby. Bare bitte, bitte liten.

 

Jeg fikk ha han hos meg i to dager. Jeg dekorerte den lille kisten hans, han fikk et lite teppe, en rose, og en bamse. Prøvde desperat å gjøre det så fint som mulig for han.

 

Han ble gravlagt 17. februar, på en flott liten gravlund i nærheten. Til våren skal vi velge stein til han.

Storesøster og storebror la roser på kisten hans.

 

Selv om vi bare fikk se han en kort stund, har han gjort enorme intrykk på oss.

Vår elskede lille englegutt.

 

Vi kommer altid til å savne ham, og tenke på ham.

 

Vi har alltid ønsket oss en stor familie, så har timer hos leger og spesialister for å prøve å finne ut mer. Kanskje blir det aldri fler barn.. den tanken gnager på meg konstant. Dobbel sorg, både over gutten vi mistet, og at vi sannsynligvis ikke får fler heller.

 

Fingrene forbir krysset for at vi får oppmuntrende svar fra legene. Må prøve å tenke positivt.

 

Mamma elsker deg, lille E. Forhåpentligvis er du sammen med mormor og morfar nå. De passer på deg til vi møtes igjen.

 

 

[LilleMari]

Ord blir alltid tomme i en slik situasjon.

Ikke bare mistet du et elsket barn, men med alle komplikasjoner som fulgte med.

 

Vet dessverre så alfor godt hvor vondt er å begrave et lite barn, skulle ønske ingen måtte gå gjennom noe slikt.

 

For meg så høres du ut som en mor som virkelig er glad i alle dine barn. Høres absolutt ut som om du ga din sønn en verdig avslutning, med masse personlige gaver fra mamma'n sin.

 

Kondolerer virkelig med tapet.

[Anonym bruker]

<3<3<3 Rørende historie, du er sterk HI! <3

Anonymous poster hash: edc87...b81