Duotest - pros & cons

[Lulle369]

Dette kan muligens bli en tråd med høy temperatur, men jeg har lyst til å høre din mening om duotest, om du er for eller i mot og fortrinnsvis også en begrunnelse.

 

Jeg er 40 og venter barn nummer tre. Forhåpentligvis har vi en sprell levende baby her i september en gang. Grunnen til at jeg sier dette med forbehold er at jeg har sluttet å tro at jeg SKAL bli mamma. I forrige svangerskap døde barnet i uke 33 som følge av en blodpropp i morkaka som satt akkurat slik at den ene venen til navlestrengen sprakk (maks uflaks).

 

Sist gang stresset jeg fælt. Jeg var jo 38 år og skulle bli mor. Ikke snakk om at vi ikke skulle ta duotest. Så vi turet innover til Oslo en gang i mars 2012, tok blodprøve og ultralyd og hadde en helt grønnjævlig uke frem til prøvesvarene kom i posten. Sjansen for trisomi 13, 18 og 21 var imidlertid svært liten, og vi kunne pustet lettet ut.

 

Så døde altså barnet helt uventet - på tross av at hun ikke hadde noen av disse trisomiene, og det halvannet året som har gått siden hun døde har vært en berg- og dalbane av følelser, mildt sagt.

 

Jeg ble gravid allerede to måneder etter, men mistet rett etter påvist hjerteslag. Så startet jeg i ny jobb og vi tok en aldri så liten utsettelse med prøvingen. Da vi begynte å prøve igjen ble jeg imidlertid gravid med det samme da også, men ny spontanabort etter påvist hjerteslag, og jeg hadde siste utskrapning i oktober 2013.

 

Nå sitter jeg her igjen i uke 11, hadde siste ultralyd for to dager siden - og foreløpig ser det ut til at jeg har en sprell levende baby inni her. En milepæl er nådd, da jeg har mistet i uke 6-7 i de to foregående svangerskap.

 

So far so good - men jeg lar meg provosere. Selvsagt ønsker man seg et friskt barn, det er det jo lov til, men jeg kommer ikke til å ta duo-test denne gangen. Privat UL, med måling av nakkefold og en sjekk av indre organer, men ikke noe mer.

 

For hva GJØR egentlig en duo-test for meg, og hva er konsekvensene? Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å ta fostervannsprøve uansett på grunn av risikoen for spontanabort. Den er visst rundt 1 %, mens risikoen for dødfødsel er 3 promille(!!). Jeg har allerede blitt kjent med promillen, så hvorfor ta sjansen på prosenten? 

En duo-test estimerer bare en risiko, og dersom det er 1:100 sannsynlighet for downs syndrom, noe man anser som høyt, er dette allikevel bare 1 %; altså like stor sjanse som man har for å abortere ved en fostervannsprøve.

 

Dessuten så jeg på God Morgen Norge mandag, hvor de kan fortelle at 1 av 9 som får beskjed om downs tar abort, og jeg synes det er hoderystende.

Joda - jeg forstår at downs ikke alltid er like rosenrødt som i Tangerudbakken, men når selv de med syndromet finner det stigmatiserende at mennesker med deres kromosomfeil kan fjernes - da sier det også noe om hjerneomløpet til disse menneskene. De har større utfordringer i hverdagen, ja, men de har tanker og følelser som oss.

 

Hva om barnet blir autist, får CP, blir blind, døv eller sterkt funksjonshemmet på andre måter? Dette er noe man ikke får vite av en duo-test eller fostervannsprøve. Og jeg tar heller et barn med downs enn en med sterk autisme - dersom jeg måtte velge.

 

Jeg hører folk snakke om at "dette er faktisk et syndrom man KAN få vite om, og downs er for utfordrende for meg". OK. Hva om barnet får noe annet man ikke kan estimere - hva gjør du da dersom det blir for utfordrende? Eller har standarden for normalen i dagens rosablogg-samfunn blitt alt for snever? Er det flaut å ha et annerledes-barn, eller klarer ikke disse barna å leve opp til forventningene vi har til eget avkom; et perfekt speilbilde av oss selv?

 

Nei, jeg tar ikke sjansen. Et estimert bilde av hva som KAN være er ikke godt nok for meg. Man aner uansett lite om fremtiden, og worst case scenario av hva som KAN skje med mitt barn, med meg selv og min familie er langt verre enn et barn med downs syndrom.

 

 

[Anonym bruker]

Ære være deg for ditt valg. Vi har en fantastisk, frisk jente på 10, og en fantastisk gutt på 8 i grenseland, med autistiske trekk og ADHD-trekk. Han fungerer nå normalt på skole etter mye sosial støtte, men tar det ut hjemme.

Det har vært en ufattelig tung tid, hvor kaos bryter løs om ting gjøres i feil rekkefølge, på en litt annen måte enn tenkt, i tillegg til at han ikke har vært i stand til å leke før nå, og dermed har krevd oss 100%, hele tiden. Vi har vært en millimeter fra skilsmisse, og søster hadde et år hos psykolog pga angstsymptomer grunnet uroen hjemme. Vi ser nå lyst på fremtiden. Men vi er slitne. Vi ønsker oss fortrinnsvis et friskt barn og kommer til å ta duo-testen for å mininere sjansen for at det er noe galt - hvis vi er så heldige å bli gravid igjen. Så tar vi debatten når resultatene foreligger.

 

Anonymous poster hash: d4327...fe9

[nenavs]

Valgt å ikke ta duotest. Blir 39 før fødsel. Tror ikke vi hadde klart å ta avgjørelsen om hva vi skulle gjøre om det var store odds. Mange av de samme tankene som deg HI. Mye annet som kan skje som man ikke kan sikre seg mot. Har funksjonshemmede i slekta pga problemer under fødsel og pga bilulykke. Kan ikke garantere for friske barn hele livet...

 

Skal på vanlig UL om 2 uker. Må si jeg er litt spent, men har tre friske, store barn, så jeg satser på like bra "hell" nå

[nenavs]

Jeg trodde ikke det var "lov" å sjekke nakkefold annet enn i forbindelse med duotest, eller noe i den duren (får ikke googlet eller sjekket nå). Ikke for å provosere, men hva gjør du om fosteret har større nakkefold? Det er nettopp derfor vi ikke sjekker noe. Er kanskje bare litt "struts" jeg. Men vil understreke at jeg synes det er supervanskelig. Særlig etter en opplevelse til venninne til en god venninne. De fleste som har googlet trisomier kan ikke unngå å ha funnet historien.

[Lulle369]

Jeg trodde ikke det var "lov" å sjekke nakkefold annet enn i forbindelse med duotest, eller noe i den duren (får ikke googlet eller sjekket nå). Ikke for å provosere, men hva gjør du om fosteret har større nakkefold? Det er nettopp derfor vi ikke sjekker noe. Er kanskje bare litt "struts" jeg. Men vil understreke at jeg synes det er supervanskelig. Særlig etter en opplevelse til venninne til en god venninne. De fleste som har googlet trisomier kan ikke unngå å ha funnet historien.

Da gjør jeg ingenting. Jeg vil bare vite hvordan det står til med indre organer osv.

 

Har selv en god venninne som mistet sitt barn til trisomi 18. Triste greier.

[selma07 og engel]

Jeg valgte å ikke ta duotest sist, kommpå oul og fikk vite at min lille skatt i magen var kjempesyk! Hun hadde downs, og det er nå så sin sak. Det kan gå bra! Jeg så også god morgen Norge og var rasende!!! Vår lille rose hadde downs, og som de fleste foster med downs hadde hun så mye annet:( det glemte de å si på god morgen Norge.. At de fleste foster med downs dør... 2,5% av alle m downs (foster) overlever.. Vår lille engel hadde downs, men pga downs hadde hun store svulster i hodet, en fatal hjertefeil, sideforskjell på høyre og venstre side, forstørret nyrebekken mm. Summen av alt gjor at hun aldri ville leve opp, vi hadde ingen valg vi avsluttet svangerskapet. På god morgen Norge ble jeg og andre mødre som har valgt å avslutte svangerskap fremstilt dom mennesker som ikke kunne få et sykt barn for det ville ødelegge min realisering av meg selv og min fasade.. Osv.. Jeg vet at man vet ikke hva msn gjør før man står der med ansvaret for et alvorlig sykt foster!!! Før dette var jeg klar på at jeg ALDRI ville avslutte et svangerskap... En ting er å uttale seg når situasjonen ikke er de, noe helt annet er det når du står der med begge beina godt plantet i ditt livs værste mareritt...

[38_Bergen]

Dette kan muligens bli en tråd med høy temperatur, men jeg har lyst til å høre din mening om duotest, om du er for eller i mot og fortrinnsvis også en begrunnelse.

 

Jeg er 40 og venter barn nummer tre. Forhåpentligvis har vi en sprell levende baby her i september en gang. Grunnen til at jeg sier dette med forbehold er at jeg har sluttet å tro at jeg SKAL bli mamma. I forrige svangerskap døde barnet i uke 33 som følge av en blodpropp i morkaka som satt akkurat slik at den ene venen til navlestrengen sprakk (maks uflaks).

 

Sist gang stresset jeg fælt. Jeg var jo 38 år og skulle bli mor. Ikke snakk om at vi ikke skulle ta duotest. Så vi turet innover til Oslo en gang i mars 2012, tok blodprøve og ultralyd og hadde en helt grønnjævlig uke frem til prøvesvarene kom i posten. Sjansen for trisomi 13, 18 og 21 var imidlertid svært liten, og vi kunne pustet lettet ut.

 

Så døde altså barnet helt uventet - på tross av at hun ikke hadde noen av disse trisomiene, og det halvannet året som har gått siden hun døde har vært en berg- og dalbane av følelser, mildt sagt.

 

Jeg ble gravid allerede to måneder etter, men mistet rett etter påvist hjerteslag. Så startet jeg i ny jobb og vi tok en aldri så liten utsettelse med prøvingen. Da vi begynte å prøve igjen ble jeg imidlertid gravid med det samme da også, men ny spontanabort etter påvist hjerteslag, og jeg hadde siste utskrapning i oktober 2013.

 

Nå sitter jeg her igjen i uke 11, hadde siste ultralyd for to dager siden - og foreløpig ser det ut til at jeg har en sprell levende baby inni her. En milepæl er nådd, da jeg har mistet i uke 6-7 i de to foregående svangerskap.

 

So far so good - men jeg lar meg provosere. Selvsagt ønsker man seg et friskt barn, det er det jo lov til, men jeg kommer ikke til å ta duo-test denne gangen. Privat UL, med måling av nakkefold og en sjekk av indre organer, men ikke noe mer.

 

For hva GJØR egentlig en duo-test for meg, og hva er konsekvensene? Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å ta fostervannsprøve uansett på grunn av risikoen for spontanabort. Den er visst rundt 1 %, mens risikoen for dødfødsel er 3 promille(!!). Jeg har allerede blitt kjent med promillen, så hvorfor ta sjansen på prosenten? 

En duo-test estimerer bare en risiko, og dersom det er 1:100 sannsynlighet for downs syndrom, noe man anser som høyt, er dette allikevel bare 1 %; altså like stor sjanse som man har for å abortere ved en fostervannsprøve.

 

Dessuten så jeg på God Morgen Norge mandag, hvor de kan fortelle at 1 av 9 som får beskjed om downs tar abort, og jeg synes det er hoderystende.

Joda - jeg forstår at downs ikke alltid er like rosenrødt som i Tangerudbakken, men når selv de med syndromet finner det stigmatiserende at mennesker med deres kromosomfeil kan fjernes - da sier det også noe om hjerneomløpet til disse menneskene. De har større utfordringer i hverdagen, ja, men de har tanker og følelser som oss.

 

Hva om barnet blir autist, får CP, blir blind, døv eller sterkt funksjonshemmet på andre måter? Dette er noe man ikke får vite av en duo-test eller fostervannsprøve. Og jeg tar heller et barn med downs enn en med sterk autisme - dersom jeg måtte velge.

 

Jeg hører folk snakke om at "dette er faktisk et syndrom man KAN få vite om, og downs er for utfordrende for meg". OK. Hva om barnet får noe annet man ikke kan estimere - hva gjør du da dersom det blir for utfordrende? Eller har standarden for normalen i dagens rosablogg-samfunn blitt alt for snever? Er det flaut å ha et annerledes-barn, eller klarer ikke disse barna å leve opp til forventningene vi har til eget avkom; et perfekt speilbilde av oss selv?

 

Nei, jeg tar ikke sjansen. Et estimert bilde av hva som KAN være er ikke godt nok for meg. Man aner uansett lite om fremtiden, og worst case scenario av hva som KAN skje med mitt barn, med meg selv og min familie er langt verre enn et barn med downs syndrom.

Offda, skal si du har vært igjennom en del. En beintøff dame du! Godt du ikke har mistet troen:-)

 

Har to friske barn og nå gravid i en alder av 38, så fikk duotest tilbud igår og jeg tok blodprøven og må vente en uke. Babyen viste seg frisk og jeg tror ikke noe annet, bare underlig at alder skal ha noen betydning når man er så fruktbar.

 

Så jordmoren sa jo til meg at jeg burde bruke uken til å tenke over valget mitt om det skulle være dårlige nyheter...men nei, jeg skal ikke gi det en tanke, dette skal gjennomføres.

 

Jeg har tro på det at vi må være forsiktig med følelsene våre, balansere stress og få bort negative tanker...jeg tenker at vi kan overføre dette til fosteret uten at vi er klar over det og kan miste når barnet er mest sårbart. Når det gjelder Downs og trisomi, så er jo det kromosonfeil, så utenfor vår kontroll.

 

Ta det rolig og pust med magen, hør på musikk som du liker og roer deg, så du slipper å tenke så mye. Og kanskje du skulle spurt legen om å få trappet litt ned i jobben og gjerne sykemeldt deg litt i begynnelsen, slik at du kunne vært hjemme å slappet av.

 

Håper alt går vel denne gangen for deg og din mann. Spennende om alt går bra om du kan oppdatere fremgangen?

 

Klem på deg

[Lulle369]

Jeg valgte å ikke ta duotest sist, kommpå oul og fikk vite at min lille skatt i magen var kjempesyk! Hun hadde downs, og det er nå så sin sak. Det kan gå bra! Jeg så også god morgen Norge og var rasende!!! Vår lille rose hadde downs, og som de fleste foster med downs hadde hun så mye annet:( det glemte de å si på god morgen Norge.. At de fleste foster med downs dør... 2,5% av alle m downs (foster) overlever.. Vår lille engel hadde downs, men pga downs hadde hun store svulster i hodet, en fatal hjertefeil, sideforskjell på høyre og venstre side, forstørret nyrebekken mm. Summen av alt gjor at hun aldri ville leve opp, vi hadde ingen valg vi avsluttet svangerskapet. På god morgen Norge ble jeg og andre mødre som har valgt å avslutte svangerskap fremstilt dom mennesker som ikke kunne få et sykt barn for det ville ødelegge min realisering av meg selv og min fasade.. Osv.. Jeg vet at man vet ikke hva msn gjør før man står der med ansvaret for et alvorlig sykt foster!!! Før dette var jeg klar på at jeg ALDRI ville avslutte et svangerskap... En ting er å uttale seg når situasjonen ikke er de, noe helt annet er det når du står der med begge beina godt plantet i ditt livs værste mareritt...

 

Utrolig leit å høre om din opplevelse. Jeg føler med deg.

 

Jeg mener heller ikke at det ikke finnes tungtveiende grunner til å fjerne fosteret, men på generelt grunnlag har nok folk et litt "lettbeint" syn på downs. Det er jo bare å ta en liten spørrerunde, og jeg tror spesielt menn er livredd for å få et barn med dette syndromet - uavhengig av andre medfødte defekter. For det som viser seg når man begynner å diskutere, er at mange ikke er klar over at downs syndrom ofte medfører andre sykdommer. De synes mennesker med downs er et "artig og fargerikt" innslag i samfunnet mens de refererer til Tangerudbakken.

 

Nå har ikke jeg noe større innblikk i statistikken, men av 9 av 10 med downs syndrom som ble fjernet, så tviler jeg på at alle hadde like store problemer som ditt barn. Mange trenger ingen større grunn enn "downs".

 

At bare 2,5 prosent overlever er vel også fordi resterende er for ødelagt og blir tidlig abortert på naturlig måte, hvis ikke jeg tar feil? Da er det viktig å legge det frem på riktig måte, for jeg følte meg litt "lurt" med det samme jeg leste det og tenkte at dette er informasjon som blir tilbakeholdt. Men jeg VET at de fleste embryo med kromosomavvik eller også andre handicap, går til grunne på et tidlig stadie.

Endret 7. mars 2014 av Lulle369

[Lulle369]

 

Dette kan muligens bli en tråd med høy temperatur, men jeg har lyst til å høre din mening om duotest, om du er for eller i mot og fortrinnsvis også en begrunnelse.

 

Jeg er 40 og venter barn nummer tre. Forhåpentligvis har vi en sprell levende baby her i september en gang. Grunnen til at jeg sier dette med forbehold er at jeg har sluttet å tro at jeg SKAL bli mamma. I forrige svangerskap døde barnet i uke 33 som følge av en blodpropp i morkaka som satt akkurat slik at den ene venen til navlestrengen sprakk (maks uflaks).

 

Sist gang stresset jeg fælt. Jeg var jo 38 år og skulle bli mor. Ikke snakk om at vi ikke skulle ta duotest. Så vi turet innover til Oslo en gang i mars 2012, tok blodprøve og ultralyd og hadde en helt grønnjævlig uke frem til prøvesvarene kom i posten. Sjansen for trisomi 13, 18 og 21 var imidlertid svært liten, og vi kunne pustet lettet ut.

 

Så døde altså barnet helt uventet - på tross av at hun ikke hadde noen av disse trisomiene, og det halvannet året som har gått siden hun døde har vært en berg- og dalbane av følelser, mildt sagt.

 

Jeg ble gravid allerede to måneder etter, men mistet rett etter påvist hjerteslag. Så startet jeg i ny jobb og vi tok en aldri så liten utsettelse med prøvingen. Da vi begynte å prøve igjen ble jeg imidlertid gravid med det samme da også, men ny spontanabort etter påvist hjerteslag, og jeg hadde siste utskrapning i oktober 2013.

 

Nå sitter jeg her igjen i uke 11, hadde siste ultralyd for to dager siden - og foreløpig ser det ut til at jeg har en sprell levende baby inni her. En milepæl er nådd, da jeg har mistet i uke 6-7 i de to foregående svangerskap.

 

So far so good - men jeg lar meg provosere. Selvsagt ønsker man seg et friskt barn, det er det jo lov til, men jeg kommer ikke til å ta duo-test denne gangen. Privat UL, med måling av nakkefold og en sjekk av indre organer, men ikke noe mer.

 

For hva GJØR egentlig en duo-test for meg, og hva er konsekvensene? Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å ta fostervannsprøve uansett på grunn av risikoen for spontanabort. Den er visst rundt 1 %, mens risikoen for dødfødsel er 3 promille(!!). Jeg har allerede blitt kjent med promillen, så hvorfor ta sjansen på prosenten? 

En duo-test estimerer bare en risiko, og dersom det er 1:100 sannsynlighet for downs syndrom, noe man anser som høyt, er dette allikevel bare 1 %; altså like stor sjanse som man har for å abortere ved en fostervannsprøve.

 

Dessuten så jeg på God Morgen Norge mandag, hvor de kan fortelle at 1 av 9 som får beskjed om downs tar abort, og jeg synes det er hoderystende.

Joda - jeg forstår at downs ikke alltid er like rosenrødt som i Tangerudbakken, men når selv de med syndromet finner det stigmatiserende at mennesker med deres kromosomfeil kan fjernes - da sier det også noe om hjerneomløpet til disse menneskene. De har større utfordringer i hverdagen, ja, men de har tanker og følelser som oss.

 

Hva om barnet blir autist, får CP, blir blind, døv eller sterkt funksjonshemmet på andre måter? Dette er noe man ikke får vite av en duo-test eller fostervannsprøve. Og jeg tar heller et barn med downs enn en med sterk autisme - dersom jeg måtte velge.

 

Jeg hører folk snakke om at "dette er faktisk et syndrom man KAN få vite om, og downs er for utfordrende for meg". OK. Hva om barnet får noe annet man ikke kan estimere - hva gjør du da dersom det blir for utfordrende? Eller har standarden for normalen i dagens rosablogg-samfunn blitt alt for snever? Er det flaut å ha et annerledes-barn, eller klarer ikke disse barna å leve opp til forventningene vi har til eget avkom; et perfekt speilbilde av oss selv?

 

Nei, jeg tar ikke sjansen. Et estimert bilde av hva som KAN være er ikke godt nok for meg. Man aner uansett lite om fremtiden, og worst case scenario av hva som KAN skje med mitt barn, med meg selv og min familie er langt verre enn et barn med downs syndrom.

Offda, skal si du har vært igjennom en del. En beintøff dame du! Godt du ikke har mistet troen:-)

 

Har to friske barn og nå gravid i en alder av 38, så fikk duotest tilbud igår og jeg tok blodprøven og må vente en uke. Babyen viste seg frisk og jeg tror ikke noe annet, bare underlig at alder skal ha noen betydning når man er så fruktbar.

 

Så jordmoren sa jo til meg at jeg burde bruke uken til å tenke over valget mitt om det skulle være dårlige nyheter...men nei, jeg skal ikke gi det en tanke, dette skal gjennomføres.

 

Jeg har tro på det at vi må være forsiktig med følelsene våre, balansere stress og få bort negative tanker...jeg tenker at vi kan overføre dette til fosteret uten at vi er klar over det og kan miste når barnet er mest sårbart. Når det gjelder Downs og trisomi, så er jo det kromosonfeil, så utenfor vår kontroll.

 

Ta det rolig og pust med magen, hør på musikk som du liker og roer deg, så du slipper å tenke så mye. Og kanskje du skulle spurt legen om å få trappet litt ned i jobben og gjerne sykemeldt deg litt i begynnelsen, slik at du kunne vært hjemme å slappet av.

 

Håper alt går vel denne gangen for deg og din mann. Spennende om alt går bra om du kan oppdatere fremgangen?

 

Klem på deg

 

 

Takk for det

 

Når det gjelder stress og negative tanker har jeg INGEN tro på at dette kan overføres til barnet. Det kan jeg ikke ha, for da kommer jeg aldri til å få barn noensinne. Det finnes knapt noen som er mer negativ eller stresset enn meg for tiden

 

I et logisk perspektiv tror jeg også det er feil, for barn ville verken blitt unnfanget eller født i krigstid, dersom stress var en faktor.

 

Vi får se hvordan det durer i vei. Ny ultralyd til mandag, og jeg er forberedt på det verste hver gang. Denne "magiske 12-ukers grensen" betyr ikke så veldig mye for meg denne gangen.

 

Men det er lov å håpe. Og jeg håper selvsagt også på et friskt barn selv om jeg ikke kommer til å ta duo-test denne gangen

 

Det hadde nok også stilt seg litt annerledes dersom jeg hadde et sykt barn med utfordringer fra før. Jeg skjønner at det kan bli mer enn hva folk kan bære dersom man er flere syke i en familie.

Endret 7. mars 2014 av Lulle369

[38_Bergen]

 

 

Dette kan muligens bli en tråd med høy temperatur, men jeg har lyst til å høre din mening om duotest, om du er for eller i mot og fortrinnsvis også en begrunnelse.

 

Jeg er 40 og venter barn nummer tre. Forhåpentligvis har vi en sprell levende baby her i september en gang. Grunnen til at jeg sier dette med forbehold er at jeg har sluttet å tro at jeg SKAL bli mamma. I forrige svangerskap døde barnet i uke 33 som følge av en blodpropp i morkaka som satt akkurat slik at den ene venen til navlestrengen sprakk (maks uflaks).

 

Sist gang stresset jeg fælt. Jeg var jo 38 år og skulle bli mor. Ikke snakk om at vi ikke skulle ta duotest. Så vi turet innover til Oslo en gang i mars 2012, tok blodprøve og ultralyd og hadde en helt grønnjævlig uke frem til prøvesvarene kom i posten. Sjansen for trisomi 13, 18 og 21 var imidlertid svært liten, og vi kunne pustet lettet ut.

 

Så døde altså barnet helt uventet - på tross av at hun ikke hadde noen av disse trisomiene, og det halvannet året som har gått siden hun døde har vært en berg- og dalbane av følelser, mildt sagt.

 

Jeg ble gravid allerede to måneder etter, men mistet rett etter påvist hjerteslag. Så startet jeg i ny jobb og vi tok en aldri så liten utsettelse med prøvingen. Da vi begynte å prøve igjen ble jeg imidlertid gravid med det samme da også, men ny spontanabort etter påvist hjerteslag, og jeg hadde siste utskrapning i oktober 2013.

 

Nå sitter jeg her igjen i uke 11, hadde siste ultralyd for to dager siden - og foreløpig ser det ut til at jeg har en sprell levende baby inni her. En milepæl er nådd, da jeg har mistet i uke 6-7 i de to foregående svangerskap.

 

So far so good - men jeg lar meg provosere. Selvsagt ønsker man seg et friskt barn, det er det jo lov til, men jeg kommer ikke til å ta duo-test denne gangen. Privat UL, med måling av nakkefold og en sjekk av indre organer, men ikke noe mer.

 

For hva GJØR egentlig en duo-test for meg, og hva er konsekvensene? Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å ta fostervannsprøve uansett på grunn av risikoen for spontanabort. Den er visst rundt 1 %, mens risikoen for dødfødsel er 3 promille(!!). Jeg har allerede blitt kjent med promillen, så hvorfor ta sjansen på prosenten? 

En duo-test estimerer bare en risiko, og dersom det er 1:100 sannsynlighet for downs syndrom, noe man anser som høyt, er dette allikevel bare 1 %; altså like stor sjanse som man har for å abortere ved en fostervannsprøve.

 

Dessuten så jeg på God Morgen Norge mandag, hvor de kan fortelle at 1 av 9 som får beskjed om downs tar abort, og jeg synes det er hoderystende.

Joda - jeg forstår at downs ikke alltid er like rosenrødt som i Tangerudbakken, men når selv de med syndromet finner det stigmatiserende at mennesker med deres kromosomfeil kan fjernes - da sier det også noe om hjerneomløpet til disse menneskene. De har større utfordringer i hverdagen, ja, men de har tanker og følelser som oss.

 

Hva om barnet blir autist, får CP, blir blind, døv eller sterkt funksjonshemmet på andre måter? Dette er noe man ikke får vite av en duo-test eller fostervannsprøve. Og jeg tar heller et barn med downs enn en med sterk autisme - dersom jeg måtte velge.

 

Jeg hører folk snakke om at "dette er faktisk et syndrom man KAN få vite om, og downs er for utfordrende for meg". OK. Hva om barnet får noe annet man ikke kan estimere - hva gjør du da dersom det blir for utfordrende? Eller har standarden for normalen i dagens rosablogg-samfunn blitt alt for snever? Er det flaut å ha et annerledes-barn, eller klarer ikke disse barna å leve opp til forventningene vi har til eget avkom; et perfekt speilbilde av oss selv?

 

Nei, jeg tar ikke sjansen. Et estimert bilde av hva som KAN være er ikke godt nok for meg. Man aner uansett lite om fremtiden, og worst case scenario av hva som KAN skje med mitt barn, med meg selv og min familie er langt verre enn et barn med downs syndrom.

Offda, skal si du har vært igjennom en del. En beintøff dame du! Godt du ikke har mistet troen:-)

 

Har to friske barn og nå gravid i en alder av 38, så fikk duotest tilbud igår og jeg tok blodprøven og må vente en uke. Babyen viste seg frisk og jeg tror ikke noe annet, bare underlig at alder skal ha noen betydning når man er så fruktbar.

 

Så jordmoren sa jo til meg at jeg burde bruke uken til å tenke over valget mitt om det skulle være dårlige nyheter...men nei, jeg skal ikke gi det en tanke, dette skal gjennomføres.

 

Jeg har tro på det at vi må være forsiktig med følelsene våre, balansere stress og få bort negative tanker...jeg tenker at vi kan overføre dette til fosteret uten at vi er klar over det og kan miste når barnet er mest sårbart. Når det gjelder Downs og trisomi, så er jo det kromosonfeil, så utenfor vår kontroll.

 

Ta det rolig og pust med magen, hør på musikk som du liker og roer deg, så du slipper å tenke så mye. Og kanskje du skulle spurt legen om å få trappet litt ned i jobben og gjerne sykemeldt deg litt i begynnelsen, slik at du kunne vært hjemme å slappet av.

 

Håper alt går vel denne gangen for deg og din mann. Spennende om alt går bra om du kan oppdatere fremgangen?

 

Klem på deg

 

 

Takk for det

 

Når det gjelder stress og negative tanker har jeg INGEN tro på at dette kan overføres til barnet. Det kan jeg ikke ha, for da kommer jeg aldri til å få barn noensinne. Det finnes knapt noen som er mer negativ eller stresset enn meg for tiden

 

I et logisk perspektiv tror jeg også det er feil, for barn ville verken blitt unnfanget eller født i krigstid, dersom stress var en faktor.

 

Vi får se hvordan det durer i vei. Ny ultralyd til mandag, og jeg er forberedt på det verste hver gang. Denne "magiske 12-ukers grensen" betyr ikke så veldig mye for meg denne gangen.

 

Men det er lov å håpe. Og jeg håper selvsagt også på et friskt barn selv om jeg ikke kommer til å ta duo-test denne gangen

 

Det hadde nok også stilt seg litt annerledes dersom jeg hadde et sykt barn med utfordringer fra før. Jeg skjønner at det kan bli mer enn hva folk kan bære dersom man er flere syke i en familie.

 

:-)..var nok ikke så bokstavelig jeg mente det..men kanskje eksperten her har noen lure råd på hvordan du kan takle stress bedre i svangerskapet ditt:-)

 

http://womenshealth.about.com/cs/pregnancy/a/pregnancystress_2.htm

[Anonym bruker]

Ville rådet deg til å stresse ned så mye du klarer. Finnes en del forskning etterhvert på at stress påvirker fosteret veldig negativt, se bl.a. denne artikkelen:

http://mobil.aftenposten.no/meninger/kronikker/Fosterlivet-avgjor-6270311.html#.Uxm7Wim9Kc0

 

 

Anonymous poster hash: d4327...fe9

[Anonym bruker]

Og denne: http://www.forskning.no/artikler/2011/juli/294027

 

 

Anonymous poster hash: d4327...fe9

[Lulle369]

Det hjelper dessverre ikke meg å lese om slikt for å redusere mitt stressnivå. Snarere tvert i mot.

[magica fra tryll]

Jeg tenkte jeg skulle dele at jeg har fått barn som 39, 42 og 44 åring. Har ingen av gangene tatt duotest eller andre prøver. Har kun fulgt det ordinære svangerskapsopplegget. Det gikk fint alle 3 gangene. Vårt valg var på grunnlag at vi ikke visste hva vi ville med evt å vite. Vi ville heller ta det som det kom. Var på ordinær ul, og hadde nok gjort som Selma om vi hadde fått en så alvorlig beskjed. Fikk også beskjed av jordmor, at det er en god del som ikke velger tester. Har noen ganger fått inntrykk av at "alle" over 38 gjør det, men det stemmer altså ikke..... Skulle jeg bli gravid nå(47 år), tror jeg ikke jeg vil ta test denne gangen heller.

[Salvador]

hvordan gikk ultralyden i går?

[Lulle369]

hvordan gikk ultralyden i går?

Alt vel fremdeles. Så et aktivt foster. I morgen går jeg over i uke 12. Takk som spør

[Salvador]

 

hvordan gikk ultralyden i går?

Alt vel fremdeles. Så et aktivt foster. I morgen går jeg over i uke 12. Takk som spør

 

HERLIG! Heier på deg!

[Sillavanilla]

Dette kan muligens bli en tråd med høy temperatur, men jeg har lyst til å høre din mening om duotest, om du er for eller i mot og fortrinnsvis også en begrunnelse.

 

Jeg er 40 og venter barn nummer tre. Forhåpentligvis har vi en sprell levende baby her i september en gang. Grunnen til at jeg sier dette med forbehold er at jeg har sluttet å tro at jeg SKAL bli mamma. I forrige svangerskap døde barnet i uke 33 som følge av en blodpropp i morkaka som satt akkurat slik at den ene venen til navlestrengen sprakk (maks uflaks).

 

Sist gang stresset jeg fælt. Jeg var jo 38 år og skulle bli mor. Ikke snakk om at vi ikke skulle ta duotest. Så vi turet innover til Oslo en gang i mars 2012, tok blodprøve og ultralyd og hadde en helt grønnjævlig uke frem til prøvesvarene kom i posten. Sjansen for trisomi 13, 18 og 21 var imidlertid svært liten, og vi kunne pustet lettet ut.

 

Så døde altså barnet helt uventet - på tross av at hun ikke hadde noen av disse trisomiene, og det halvannet året som har gått siden hun døde har vært en berg- og dalbane av følelser, mildt sagt.

 

Jeg ble gravid allerede to måneder etter, men mistet rett etter påvist hjerteslag. Så startet jeg i ny jobb og vi tok en aldri så liten utsettelse med prøvingen. Da vi begynte å prøve igjen ble jeg imidlertid gravid med det samme da også, men ny spontanabort etter påvist hjerteslag, og jeg hadde siste utskrapning i oktober 2013.

 

Nå sitter jeg her igjen i uke 11, hadde siste ultralyd for to dager siden - og foreløpig ser det ut til at jeg har en sprell levende baby inni her. En milepæl er nådd, da jeg har mistet i uke 6-7 i de to foregående svangerskap.

 

So far so good - men jeg lar meg provosere. Selvsagt ønsker man seg et friskt barn, det er det jo lov til, men jeg kommer ikke til å ta duo-test denne gangen. Privat UL, med måling av nakkefold og en sjekk av indre organer, men ikke noe mer.

 

For hva GJØR egentlig en duo-test for meg, og hva er konsekvensene? Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å ta fostervannsprøve uansett på grunn av risikoen for spontanabort. Den er visst rundt 1 %, mens risikoen for dødfødsel er 3 promille(!!). Jeg har allerede blitt kjent med promillen, så hvorfor ta sjansen på prosenten? 

En duo-test estimerer bare en risiko, og dersom det er 1:100 sannsynlighet for downs syndrom, noe man anser som høyt, er dette allikevel bare 1 %; altså like stor sjanse som man har for å abortere ved en fostervannsprøve.

 

Dessuten så jeg på God Morgen Norge mandag, hvor de kan fortelle at 1 av 9 som får beskjed om downs tar abort, og jeg synes det er hoderystende.

Joda - jeg forstår at downs ikke alltid er like rosenrødt som i Tangerudbakken, men når selv de med syndromet finner det stigmatiserende at mennesker med deres kromosomfeil kan fjernes - da sier det også noe om hjerneomløpet til disse menneskene. De har større utfordringer i hverdagen, ja, men de har tanker og følelser som oss.

 

Hva om barnet blir autist, får CP, blir blind, døv eller sterkt funksjonshemmet på andre måter? Dette er noe man ikke får vite av en duo-test eller fostervannsprøve. Og jeg tar heller et barn med downs enn en med sterk autisme - dersom jeg måtte velge.

 

Jeg hører folk snakke om at "dette er faktisk et syndrom man KAN få vite om, og downs er for utfordrende for meg". OK. Hva om barnet får noe annet man ikke kan estimere - hva gjør du da dersom det blir for utfordrende? Eller har standarden for normalen i dagens rosablogg-samfunn blitt alt for snever? Er det flaut å ha et annerledes-barn, eller klarer ikke disse barna å leve opp til forventningene vi har til eget avkom; et perfekt speilbilde av oss selv?

 

Nei, jeg tar ikke sjansen. Et estimert bilde av hva som KAN være er ikke godt nok for meg. Man aner uansett lite om fremtiden, og worst case scenario av hva som KAN skje med mitt barn, med meg selv og min familie er langt verre enn et barn med downs syndrom.

 

110% enig med deg!! Godt skrevet!