Hvor lenge varer den pokkers trassalderen?

[Anonym bruker]

Har ei jente på 3,5 år og snart kommer det en baby til. Jeg er høygravid og utslitt av baby som vokser i magen og en utagerende frøken som er direkte slem.. hun slår og sparker, skriker og hyler og gjør alt hun ikke skal.. føler ikke at jeg gjør annet enn å grine om dagen:( hvor lenge er det vanlig av sånt varer?

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

[Anonym bruker]

Det varer altfor lenge

Anonymous poster hash: a20db...771

[Anonym bruker]

Begynte ganske kraftig da hun var 2 år og det verste var over da hun ble 3 år. Fortsatt sta og viljesterk, men hun kanaliserer og bruker det på en langt bedre måte.

Anonymous poster hash: 02c01...1bd

[Anonym bruker]

Det varer altfor lenge Anonymous poster hash: a20db...771

Det varer altfor lenge Anonymous poster hash: a20db...771

Ikke et veldig oppløftende svar:(

Det har vart en stund nå..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

[Anonym bruker]

Begynte ganske kraftig da hun var 2 år og det verste var over da hun ble 3 år. Fortsatt sta og viljesterk, men hun kanaliserer og bruker det på en langt bedre måte. Anonymous poster hash: 02c01...1bd

Ok:) Vi er på det verste hittil nå. Så håper det roer seg snart da:) takk for svar.

Hi

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

[Anonym bruker]

Jeg tåler viljesterk og sta. Bare hun kutter ut og være slem..

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

[Anonym bruker]

Til de flytter ut?

 

Ærlig talt, den verste perioden var 2,5-3,5 år. Nå er vi midt i en liten "jeg er bare 5 men oppfører meg som en tenåring", men det er ingenting i forhold til hva det var når han var i trassalderen. DA stilte jeg meg selv seriøst spørsmålet om jeg var egnet som mor.

 

Lykke til, noen barn (som mitt!) er vanskeligere å oppdra enn andre, men de er skikkelig moro når man har fått det grunnleggende på plass.

 

Anonymous poster hash: d4105...485

[Tired mama]

Aner ikke.

 

Mellomste gutten min har vært i trassalderen siden han var 1 år. Han er 5 nå. Tror den dessverre ikke går over hos visse barn...

 

Får satse på en rolig tenåringsgutt. ;-)

[Anonym bruker]

Til de flytter ut?

Ærlig talt, den verste perioden var 2,5-3,5 år. Nå er vi midt i en liten "jeg er bare 5 men oppfører meg som en tenåring", men det er ingenting i forhold til hva det var når han var i trassalderen. DA stilte jeg meg selv seriøst spørsmålet om jeg var egnet som mor.

Lykke til, noen barn (som mitt!) er vanskeligere å oppdra enn andre, men de er skikkelig moro når man har fått det grunnleggende på plass.Anonymous poster hash: d4105...485

Takk for svar:) Det verste er egentlig når hun klikker helt når vi er på besøk hos noen. Eller når hun slår seg helt vrang og prøver og kjefte på meg, slår og sparker. Føler hun er ekstrem.. å så hvis jeg er uheldig og lugger henne litt når jeg slal ta på henne bilselen, roper hun: AU MAMMA!! å ser stygt på meg.

 

Det er så vondt, hun prøver liksom og gi meg dårlig samvittighet for alt. Roper på alle andre enn meg når hun vil noe. Vil ikke være sammen med meg.

Andre dager igjen er hun veldig glad i meg og koser og vil være sammen med meg hele tiden..

 

Herregud dette blei mye.. hvis noen gidder og lese, så takker jeg for evt svar:)

Er litt sliten og lei om dagen..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

[Anonym bruker]

jeg er snart seksogtredve, og den har fortsatt ikke gitt seg!

Anonymous poster hash: 7b3ed...c9f

[Anonym bruker]

Min eldste ble et mye "enklere" barn da hun rundet fire. Nr to har vært ti ganger verre enn eldste, men vi begynner å se lyset i tunnelen nå som han snart blir fire (takk og lov, jeg begynte seriøst å lure på om det var galt).

 

Anonymous poster hash: 1b7e4...c2e

[Anonym bruker]

Så lenge som du tillater at den skal være......

Anonymous poster hash: e2a12...5c3

[Anonym bruker]

 

jeg er snart seksogtredve, og den har fortsatt ikke gitt seg!

 

Anonymous poster hash: 7b3ed...c9f

 

 

Samme her. Hehehe

 

Og angående ungene mine, så valgte jeg å gå for en streng linje med tydelige og klare konsekvenser, lite sinne og oppfarende reaksjoner fra min side. Måtte bite meg mye i leppa, for å bite i meg enten frustrasjon eller latter, for å klare å holde stand under anfallene, og hadde følgende mantra: "Jeg er den voksne, de er bare barn, de vil bare vite at jeg er en trygg base for dem, jeg må holde meg rolig, da blir de trygge!"

 

Og det har hjulpet med eldstemann. Nå venter jeg på trassalderen til yngste. Grøss.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8a72f...357

[Anonym bruker]

Så lenge som du tillater at den skal være...... Anonymous poster hash: e2a12...5c3

Hva mener du med det?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

[Anonym bruker]

Det har gradvis blitt bedre nå etter at hun fylte fire. Hun ble storesøster da hun var tre og et halvt, det har vært endel sjalusi og bråk men nå går det plutselig så mye greiere.

 

Det er håp:)

 

Anonymous poster hash: 46526...aaf

[Anonym bruker]

Her varte trassalderen fra hun var 1,5 år til 4,5 år. Er noe av det verste jeg har opplevd. Men var konsekvent hele veien, og satte klare grenser, og konsekvenser. Så da det ga seg, ble hun jo verdens snilleste. Og fra 3,5 år så roet det seg sakte ned til det tok slutt som 4,5.

 

Lillebroren hennes har ikke kommet i noe trassalder, og han er nå 7 år. Deilig.

Anonymous poster hash: f4ec0...b42

[Anonym bruker]

 

Så lenge som du tillater at den skal være...... Anonymous poster hash: e2a12...5c3

Hva mener du med det?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

 

 

Jeg har lav tolleranse for trass.. lar unga si hva de tenker og mener, men da med innestemme og de har å oppføre seg..bite, sparke slå, skriking og stygge ord innebærer en streng prat og en tid på tenkeplassen hvor de sitter til de har roet seg og  til jeg sier det er greit at de kan gå fra. Har kun hatt en håndfull episoder med trass da jeg ikke  lar meg rokke og også kan bli litt streng.. Jeg er ikke for "puse prat" når barnet trasser så jeg har streng og bestemt stemme når jeg kjenner at nok er nok.

Kjenner fler som skal være over pedagogisk og puse prate med barnet når de trasser  i 3-4 års alderen og de har fortsatt episoder med barna som nå er 7-8år gamle..

Jeg hører vel ut som en nazi.. ikke misforstå.. barna får lov til å være trist og lei og kan gråte.... men trass og tull er jeg ikke med på.. jeg kan se forskjellen på de to..

Men selv om de kan være kranglete og jeg streng så sier jeg hver dag at jeg er glad i de..klemmer og koser og leker med de.. tuller og tøyser og prøver å være den beste mammaen jeg kan være..

 

Anonymous poster hash: e2a12...5c3

[Turtelduen]

Det spørs veldig.

Jeg husker ikke helt hvordan de er når de er i 3 års trassen, selv med en treåring i hus...

Men jeg kan fortelle om et av barna som var 8 år.

Han slo seg helt vrang et halvt års tid.

Slo og sparket i gravidmagen, hylte, gråt og alt som hører til.

To ganger måtte jeg ta han med makt og ta kontrollen og holde han i ro.

Jeg følte begge gangene at jeg fikk mer og mer respekt. Og etter noen måneder og baby var ut ble han en engel.

Og siden vært en engel, og elsker minsten.

 

Poenget mitt er at det kan hende barnet ditt reagerer på babyen i magen?

Nå reagerte min gutt mest fordi han trengtes å bli sett, en treåring er kanskje ikke der ennå. Men det kan likevel være en reaksjon?

Bruk tiden med jenten, men vær likevel konsekvent. Å være konsekvent var eneste løsning her.

Kan hende hun er litt ekstrem fordi hun merker på deg det negative når hun blir slik?

For jeg må helt ærlig si jeg ikke har opplevd en treåring som slår og sparker. Joda, har hørt om andres treåringer, så for all del, det er jo like normalt det.

Men ha litt i bakhodet at det kan være noe med lillesøsken i magen som gjør at det er en ekstra reaksjon der.

 

For å trøste litt da, så har mine jenter fort kommet over treårs trassen. (Jeg skriver flere ganger at jeg ikke merker at hun kanskje er der. Jeg vet ikke om hun har hatt det ennå. Og fyller snart fire)

 

Masse lykke Til. Vet ikke om svaret her var noe fornuftig, Hehe, får ikke lest over. Men jeg håper jo det løsner! Ha en positiv og konsekvent holdning, selv om det er slitsomt med stor mage...

 

Og forresten, trassalderen har noe med å vokse å gjøre, barnet oppdager skal oppdage nye verdier og grenser. Og å utforske dette. Hvis der vet hvor du står så løsner det tror jeg.

(Gutten vår på 8 strevde i blinde fordi vi var så opphengt i hvor problemet lå. ADHD, andre vansker, når han egentlig kun trengte ekstra omsorg og forståelse for at han var blitt enda litt større)

Endret 5. mars 2014 av Turtelduen

[Anonym bruker]

 

 

Så lenge som du tillater at den skal være...... Anonymous poster hash: e2a12...5c3

Hva mener du med det?HiAnonymous poster hash: bc4a4...410

 Jeg har lav tolleranse for trass.. lar unga si hva de tenker og mener, men da med innestemme og de har å oppføre seg..bite, sparke slå, skriking og stygge ord innebærer en streng prat og en tid på tenkeplassen hvor de sitter til de har roet seg og  til jeg sier det er greit at de kan gå fra. Har kun hatt en håndfull episoder med trass da jeg ikke  lar meg rokke og også kan bli litt streng.. Jeg er ikke for "puse prat" når barnet trasser så jeg har streng og bestemt stemme når jeg kjenner at nok er nok.Kjenner fler som skal være over pedagogisk og puse prate med barnet når de trasser  i 3-4 års alderen og de har fortsatt episoder med barna som nå er 7-8år gamle..Jeg hører vel ut som en nazi.. ikke misforstå.. barna får lov til å være trist og lei og kan gråte.... men trass og tull er jeg ikke med på.. jeg kan se forskjellen på de to..Men selv om de kan være kranglete og jeg streng så sier jeg hver dag at jeg er glad i de..klemmer og koser og leker med de.. tuller og tøyser og prøver å være den beste mammaen jeg kan være.. Anonymous poster hash: e2a12...5c3

Høres ut som meg på en prikk. Det er ikke noe puseprat her i hus. Vi er strenge og konsekvente. Men det hjelper jo ikke akkurat. Hun prøver seg stadig vekk forde om.. tror alle barn er forskjellige og har forskjellige typer trass..

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

[Anonym bruker]

Ingen barn er like uansett. Noen slipper billig unna, mens andre sliter selvom man snakker rett til barna.

 

Anonymous poster hash: 19e0d...a57

[Anonym bruker]

Fra 2 års alderen til de er 17 år? Når de blir 18 er de "voksne" og får trasse et annet sted

 

Neida.. Men de trasser jo i alle aldre, bare på forskjellige måter. Har 4 barn fra 3 år til 14 år, og de har alle sine raptuser

 

Anonymous poster hash: dc74e...7cf

[Anonym bruker]

Det spørs veldig.

Jeg husker ikke helt hvordan de er når de er i 3 års trassen, selv med en treåring i hus...

Men jeg kan fortelle om et av barna som var 8 år.

Han slo seg helt vrang et halvt års tid.

Slo og sparket i gravidmagen, hylte, gråt og alt som hører til.

To ganger måtte jeg ta han med makt og ta kontrollen og holde han i ro.

Jeg følte begge gangene at jeg fikk mer og mer respekt. Og etter noen måneder og baby var ut ble han en engel.

Og siden vært en engel, og elsker minsten.

Poenget mitt er at det kan hende barnet ditt reagerer på babyen i magen?

Nå reagerte min gutt mest fordi han trengtes å bli sett, en treåring er kanskje ikke der ennå. Men det kan likevel være en reaksjon?

Bruk tiden med jenten, men vær likevel konsekvent. Å være konsekvent var eneste løsning her.

Kan hende hun er litt ekstrem fordi hun merker på deg det negative når hun blir slik?

For jeg må helt ærlig si jeg ikke har opplevd en treåring som slår og sparker. Joda, har hørt om andres treåringer, så for all del, det er jo like normalt det.

Men ha litt i bakhodet at det kan være noe med lillesøsken i magen som gjør at det er en ekstra reaksjon der.

For å trøste litt da, så har mine jenter fort kommet over treårs trassen. (Jeg skriver flere ganger at jeg ikke merker at hun kanskje er der. Jeg vet ikke om hun har hatt det ennå. Og fyller snart fire)

Masse lykke Til. Vet ikke om svaret her var noe fornuftig, Hehe, får ikke lest over. Men jeg håper jo det løsner! Ha en positiv og konsekvent holdning, selv om det er slitsomt med stor mage...

Og forresten, trassalderen har noe med å vokse å gjøre, barnet oppdager skal oppdage nye verdier og grenser. Og å utforske dette. Hvis der vet hvor du står så løsner det tror jeg.

(Gutten vår på 8 strevde i blinde fordi vi var så opphengt i hvor problemet lå. ADHD, andre vansker, når han egentlig kun trengte ekstra omsorg og forståelse for at han var blitt enda litt større)

Takk for svar:) frøkna gleder seg veldig til babyen kommer og viser ingen negativ oppførsel mot at det kommer en baby. Er veldig nøye med og ikke si at jeg er sliten fordi babyen er i magen, eller at jeg ikke kan løfte henne fordi det er en baby i magen, nettopp for og unngå at hun skal se negativt på babyen. Så jeg troor ikke det har noe med babyen i magen og gjøre.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: bc4a4...410

[Anonym bruker]

 

Til de flytter ut?

Ærlig talt, den verste perioden var 2,5-3,5 år. Nå er vi midt i en liten "jeg er bare 5 men oppfører meg som en tenåring", men det er ingenting i forhold til hva det var når han var i trassalderen. DA stilte jeg meg selv seriøst spørsmålet om jeg var egnet som mor.

Lykke til, noen barn (som mitt!) er vanskeligere å oppdra enn andre, men de er skikkelig moro når man har fått det grunnleggende på plass.Anonymous poster hash: d4105...485

Takk for svar:) Det verste er egentlig når hun klikker helt når vi er på besøk hos noen. Eller når hun slår seg helt vrang og prøver og kjefte på meg, slår og sparker. Føler hun er ekstrem.. å så hvis jeg er uheldig og lugger henne litt når jeg slal ta på henne bilselen, roper hun: AU MAMMA!! å ser stygt på meg.

Det er så vondt, hun prøver liksom og gi meg dårlig samvittighet for alt. Roper på alle andre enn meg når hun vil noe. Vil ikke være sammen med meg.

Andre dager igjen er hun veldig glad i meg og koser og vil være sammen med meg hele tiden..

Herregud dette blei mye.. hvis noen gidder og lese, så takker jeg for evt svar:)

Er litt sliten og lei om dagen..

HiAnonymous poster hash: bc4a4...410

Støtter litt hun som sier "så lenge du tillater at den varer". Man må på en måte justere hele forholdet til barnet sitt, fra babytiden der babyen er omsorgsmottaker og har lite krav og forholde seg til, til barnestadiet der barnet må lære at det ikke er verdens navle og må forholde seg til regler for livet i grupper, samtidig som det får mer frihet til å utforske verden. For oss ble det fort bedre den dagen vi tok kontrollen igjen. Vi satte noen få, veldig faste grenser (med klare, kjipe konsekvenser ved brudd), samtidig som han fikk en del frihet til å bestemme, utforske verden og ordne seg selv innenfor noen områder (alderstilpasset selvsgat). For å ta et eknkelt eksempel, bordmanerer var ikke valgfrie, og dersom han kastet mat måtte han gå fra bordet. Han fikk heller ikke velge hva vi skulle spise. Men han fikk velge hvor mye han spiste på tallerken og gå fra bordet når han var ferdig (men ikke komme tilbake) Vi snakket også mye om hvordan man uttrykker følelser, særlig sinne og uenighet, selvkontroll, og at hans personlige valg har konsekvenser. F.eks. om han velger å tulle det til ved bordet, fører det til utvisning, som er kjedelig. Jeg husker også at jeg måtte jobbe veldig hardt med meg selv for å slutte å henge over han hele tiden, f.eks. på lekeplassen, men så fort at han satt pris på å prøve selv en del ting og at mestringsfølelsen hjalp mye på trassen.

 

Jeg husker en dag der han skrek til meg med 2,5-sinna stemmen sin "du er ikke sjefen på meg", og jeg svarte faktisk "det er jeg, og det skal jeg være en god stund til". Det ble starten på en ny orden i familien, og det virket som han ble mye tryggere med en gang vi gjorde det klart at det var vi voksne som bestemte.

 

Må legge til at i den verste perioden ble vi ikke sett så mye i offentlighet. Jeg er ikke den typen som oppsøker situasjoner som kan føre til trass, så om han ikke klarte å oppføre seg, ble det heller ikke restaurant, butikktur og vennebesøk.

 

Anonymous poster hash: d4105...485

[Anonym bruker]

Varte fra han var ett (ja, han begynte med trassen lenge før hva som er "vanlig") til nå, og nå er han 3 år om 3 måneder. Så varte i nesten 2 år her, ALT skulle utfordres og sutres om. Fy søren, det var en 2-årig kamp, men det ser ut som innsatsen vår bærer frukter nå. Nå er guttungen verdens søteste og snilleste og vi er superstolte foreldre. Det gjelder å være konsekvent, i alle fall med de tingene som er viktige for deg, det er slitsomt og man har lyst til å gi opp til tider, men det lønner seg på sikt. Trassen går over på et eller annet tidspunkt, selv om det ikke føles sånn til tider....

 

 

Anonymous poster hash: 1bae9...80d

[Anonym bruker]

For å være litt pedagogisk så er det ingtenting som heter trassalder.Det som skjer er at barna løsriver seg mer om mer fra foreldrene. De har funnet ut at de også er et 'jeg'. Dette er en høyst nødvendig fase for barna og noen barn takler det bedre enn andre. Jeg har ei frøken som var og er utrolig trassig.Hun er nå fem år. Løsningen hos oss er veldig strenge retningslinjer for hva som er lov og ikke, men samtidig er vi nøye på å la henne bestemme ting selv.Det er viktig tror jeg å kunne telle til ti og kanskje ennå lenger noen ganger....

 

Anonymous poster hash: febb9...1ef