17 måneder og skeptisk

[Ina.89]

Vår lille på 17 måneder er fremdeles skeptisk til å være sammen med andre alene enn mamma og pappa. Også nær familie som besteforeldre og tanter og onkler. Hvordan kan vi lære henne til å bli mer åpen for det? Nå begynner hun snart i barnehagen også.

[Anonym bruker]

Vi har en jente på snart tre år som er veldig skeptisk overfor folk hun ikke kjenner godt, og hun bruker lang tid på å "tine opp" når fremmede er tilstede. Å la henne være alene med besteforeldre/tanter har derimot som oftest gått bra - noen ganger har selve avskjeden (når mamma/pappa går) medført en del gråt, men etter noen minutter går det stort sett bra. I starten kan det være lurt å være der sammen med henne en stund før dere går. Når hun blir vant til å vant til å være sammen med besteforeldrene alene, kan det derimot hende at det er viktigere at dere går ganske raskt, for ikke å dra ut avskjeden/gi henne falske forhåpninger om at dere skal bli der. 

 

Mitt beste tips er at det er viktig å akseptere skepsisen som en del av barnets personlighet. Videre blir det å finne en balanse mellom å gi barnet trening på å takle slike situasjoner og gi henne den tiden hun trenger for å føle seg trygg.

 

Hvis vi f.eks har en annen familie på besøk, blir vår datter typisk veldig stille og vil bare være nær oss. Vi tvinger henne da ikke til å gjøre noe hun ikke har lyst til, men oppfordrer gjerne til lek ("kanskje du kan vise nn den nye ballen din" etc.). Sier hun nei, aksepterer vi det, men prøver gjerne igjen etter en stund. Før eller senere blir hun varm nok i trøya til å tørre, men noen ganger skjer det kanskje ikke før gjestene er nesten klare til å gå igjen. Vi ser også at det er viktig at vi viser at vi liker og trives sammen med de menneskene det er snakk om, og at hun responderer mye raskere hvis de tar initiativ til å tøyse med henne (titt-tei lek da hun var yngre hadde f.eks veldig god virkning).

 

Ellers er det viktig å forberede barnet på hva som skal skje, gjerne i passelig tid på forhånd. Og alfa og omega - aldri snike seg bort uten å si ha det - alltid fortelle at "nå skal mamma/pappa gå, og så kommer vi igjen etter middag/etter barne-tv/i ettermiddag etc". Viktig at dere fremstår som helt trygge i avskjedssituasjonen og ikke drar ut avskjeden. Du kan lese mye bra om separasjonsangst/barnehagestart/gode avskjedssituasjoner på nettet.

 

Slik vi ser det, har det å gå i barnehagen hatt stor betydning for vår datter, hun er blitt mye mer åpen for nye situasjoner/mennesker enn tidligere. Vi var i grunnen ganske bekymret for hvordan det skulle gå å begynne i barnehagen, for på det tidspunktet var hun veeeldig spektisk overfor fremmede og hadde sterk separasjonsangst overfor oss. Før barnehagestart gikk vi en stund i åpen barnehage. Ved selve tilvenningen i barnehagen var jeg med en hel uke, og forlot henne ikke i det hele tatt før de to siste dagene. Jeg mistenker at de ansatte i barnehagen trodde at separasjonsangsten lå på min side, men jeg som kjenner barnet mitt visste at hun trengte den tiden - å forlate henne med helt fremmede barnehageansatte etter en dag eller to ville ikke ha gått bra, og jeg føler at det ble riktig slik vi gjorde det. Hun var naturligvis heller ikke veldig glad da mamma på dag fire sa at hun skulle gå en tur, men det gikk greit. Siden har jo de ansatte i barnehagen lært henne å kjenne, og de er flinke til å være oppmerksomme på situasjoner hvor hun blir ukomfortabel. Må tilføye at hun stortrives i barnehagen, og er veldig trygg på alle som jobber der. Når vikarer, praktikanter o.l. kommer, er hun derimot fortsatt tydelig ukomfortabel i starten, men tiner opp etter litt oppvarming.

Anonymous poster hash: 08cce...9e3