Gå til innhold

sorgen over å miste igjen og igjen, og taknemlighet over å ha funnet dette forumet!!


lenafk

Anbefalte innlegg

jeg gråt da min søster fikk sitt første barn... jeg klarte ikke å være på sykehuset på besøk.... det skulle jo vært meg.. det var jeg som skulle hatt den lille i mine armer, og være lykkelig-utslitt etter fødsel.... men heldigvis gikk det seg til litt etter litt.... men klarte ikke holde tårene unna da hun fikk nr 2 heller... da skulle jeg egentlig hatt termin nesten på likt med henne...

 

håper dere får det etterlengtede barnet deres snart <3



Anonymous poster hash: 06434...b00

Fortsetter under...

Godt å høre at flere opplever det samme. Jeg har hatt en venninne som var gravid samtidig med meg med begges nr. 1. Deretter har vi vært mye mer i lag med begge vårres døtre. Veldig fin tid. Så ble vi plutselig samtidig gravid igjen. Jeg hadde ikke sagt noe til henne, hun hadde ikke sagt noe til meg, vi dro på kurs med samme fly, begge var vi kvalm... og da skjønnte vi at vi var i samme situasjon. Først om kvelden på hotellet slapp vi "bomben". Det var veldig artig! Termin: omkring samme tid - hun fikk barnet, jeg mistet.Etter det har jeg vært noe sur på henne, orker ikke å være ilag med henne på samme måte pga denne opplevelsen. Jeg tror det har noe med de forventninger som jeg hadde til fremtiden og forestillinger om hvordan vi igjen kunne ha det fint ilag med hver sin lille baby osv. Min "drømmeverden" ble knust - hennes gikk i oppfyllelse. Pur sjalusi for min del... helt meningsløst og destruktiv... men sånn er følelsene. Og jeg har ikke lyst å bli minnet mer på det når jeg møter henne, derfor dropper jeg henne, rett og slett!

 

Anonymous poster hash: 6f522...c9e

Sitter med samme følelser. Vet ikke hvor lenge jeg kan klare å isolere meg på jobb og unngå å treffe på hun som har termin samme uke som jeg hadde. Sjalu ja. Ønsker at hun blir sykemeldt. vi er 12 på avdelingen. 3 gravide med en uke i mellom! Hva er sjansen for det liksom. Og jeg mister. Jeg får ikke prøve igjen. Unngått henne ved å låse meg inn på kontoret mitt og ikke delta på noe. Klart det i 7 uker. 3-4 mnd igjen til de går ut i perm. Tortur.

Sitter med samme følelser. Vet ikke hvor lenge jeg kan klare å isolere meg på jobb og unngå å treffe på hun som har termin samme uke som jeg hadde. Sjalu ja. Ønsker at hun blir sykemeldt. vi er 12 på avdelingen. 3 gravide med en uke i mellom! Hva er sjansen for det liksom. Og jeg mister. Jeg får ikke prøve igjen. Unngått henne ved å låse meg inn på kontoret mitt og ikke delta på noe. Klart det i 7 uker. 3-4 mnd igjen til de går ut i perm. Tortur.

Du trenger ikke å svare, men lurte på hvorfor du ikke kan prøve igjen?

Samboer vil ikke. Stor sorg i seg selv. Ser andre som har mistet retter fokus mot å prøve igjen når værste sorgen lagt seg. Han sa på sykehuset at vi skulle prøve, men trakk det tilbake. Ingen forstår hvor stor sorgen min er. Eneste håp er om det skjer en glipp fra samboers side.

 

synd at andres glede skal forsterke min sorg. Det gnir det inn enda mer. Hver dag

Kva med å snakke med mannen om kor viktig dette er for deg.....mannen min var og fast bestemt etter kvar abort at nok er nok, men etter mykje overtaling så snuddehan...gang på gang ..... Og det trudde eg aldri. Sitter her no med 1 mnd gml tvillingar :) så ikkje fortvil!

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...