sorgen over å miste igjen og igjen, og taknemlighet over å ha funnet dette forumet!!

[lenafk]

Jeg sliter veldig i perioder med sorg over at jeg mister. Flere ganger har jeg følt at siden jeg har kjemiske aborter så blir det bare blåst vekk "jammen, det er jo bare kjemiske", akkurat som om det ikke gjør like vondt psykisk, ok, den fysiske er ikke like vondt som de som må føde pga sen abort, men kroppen min blir fult like satt ut, jeg blir helt utslitt og i tillegg kommer det psykiske. Det psykiske blir tyngre og tyngre for hver gang jeg mister, mye pga at jeg har flere venninner som jeg skulle ha gått gravide sammen med. Faktisk var jeg gravid samtidig som alle de venninnene rundt meg var, forskjellen er at de mistet ikke. Det å miste er en usynlig sorg, en sorg man nesten ikke har lov til å føle, det er et tabu å prate om det. Jeg har prøvd å prate om det, men har lukket meg litt igjen pga at hvis jeg prater om det så åpner også den andre personen seg opp og forteller om at de også har mistet, 1 gang. Klart det er vondt å miste uansett, men jeg følte at jeg måtte trøste de for at de hadde mistet 1 gang, men hva med alle gangene mine, de mistet en gang og fikk en baby på neste. Selv apotek dama begynte å prate om at hu hadde mistet da hun så at jeg fikk progresteron pga habituell abort. Jeg kan forstå at de forteller at de har mistet for å vise at de kan forstå noe av sorgen jeg har, men forstår de? Forstår de faktisk hvor vondt det er å miste igjen og ijgen og igjen. Miste håpet om at det noen gang skal gå, klart noe håp har jeg jo igjen siden jeg fortsetter, men det føles ikke sånn. Har for mange ganger fått bevist at det ikke går. Jeg finner noe trøst i å lese historier om de som har mistet mange ganger og hvor det til slutt gikk. Og jeg finner også mye trøst å prate med dere i samme situasjon. At vi gir hverandre råd og på den måten klarer vi å holde oss oppe.

 

[selma07 og engel]

Sender deg en klem❤️

[Håpet ble virkelighet!]

Huff ja, det er en vond og rå smerte det psykiske rundt å miste gang på gang, men ønsker å bli gravid, men når man får positiv test blir det nye vonde tanker og laange uker mens man venter på resultatet. Når jeg tenker på årene 2008, 2009 og 2010 er de preget av de 4 graviditetene jeg mistet, ikke ville jeg fly når jeg var gravid, ikke tok jeg en øl når jeg var gravid - små ting i det store bildet, men livet var på en måte på hold i disse årene sammen med tanker og grublerier... 

 

Nå står jeg midt i 2 1/2 års trass med eldste og febersyk 1-åring, men tankene til tiden som ivrig bruker av dette fine forumet kommer sterkt tilbake når jeg ser at dere flotte jenter jeg heier på stadig må gjennom tøffe runder... Sender deg en varm klem og ønsker deg masse lykke til videre! <3 

[lenafk]

Takk begge to!!

 

Godt å lese at du har fått to etter de 4 du mistet, slike historier gir håp om at en vakker dag! Er selv 38 år og føler virkelig at klokka tikker, og siden jeg har mistet 7 ganger så føles det egentlig ut som at klokka løper fra meg... Bygger drømmehuset som skal bli ferdig til sommeren, men det kommer til å bli fryktlig tomt hvis det ikke blir noen smårollinger snart!!

[selma07 og engel]

Takk begge to!!

 

Godt å lese at du har fått to etter de 4 du mistet, slike historier gir håp om at en vakker dag! Er selv 38 år og føler virkelig at klokka tikker, og siden jeg har mistet 7 ganger så føles det egentlig ut som at klokka løper fra meg... Bygger drømmehuset som skal bli ferdig til sommeren, men det kommer til å bli fryktlig tomt hvis det ikke blir noen smårollinger snart!!

Jeg er gravid, 14 fullgåtte uker imrg! Jeg fikk stimulert syklus med menopur og eggløsningssprøyte nå når jeg ble gravid! Jeg gikk på lutinus, prednisoln og albyl e. Vi lagde hjemme da. Var Øystein Magnus som er spesialist på bla habituell abort som satte meg på dette! Verdt å prøve!

[lenafk]

 

Takk begge to!!

 

Godt å lese at du har fått to etter de 4 du mistet, slike historier gir håp om at en vakker dag! Er selv 38 år og føler virkelig at klokka tikker, og siden jeg har mistet 7 ganger så føles det egentlig ut som at klokka løper fra meg... Bygger drømmehuset som skal bli ferdig til sommeren, men det kommer til å bli fryktlig tomt hvis det ikke blir noen smårollinger snart!!

Jeg er gravid, 14 fullgåtte uker imrg! Jeg fikk stimulert syklus med menopur og eggløsningssprøyte nå når jeg ble gravid! Jeg gikk på lutinus, prednisoln og albyl e. Vi lagde hjemme da. Var Øystein Magnus som er spesialist på bla habituell abort som satte meg på dette! Verdt å prøve!

 

Jeg har forstått det riktig at man må ha henvisning for å komme til Øysten?

Har bestilt time hos fastlegen min til tirsdag neste uke for å prate med hu og få henvisning til gy som jeg tenkte å bruke på han Hvor lang vente tid var det? 

[Tante_Esel]

jeg gråter faktisk v dette inlegget... fordi det er så vondt for deg... jeg har "bare" mistet 3, ex.u, s.a og en kjemisk, men samtidig gikk det evigheter mellom hver graviditet... og vi rakk 4 ferskforsøk og 2 fryseforsøk (ivf) uten å bli gravide....  vi brukte 5år på å få til dette mirakelet... jenta kom helt av seg selv... eller dvs hun kommer i juli 2014 <3

 

Det er ikke mange som kan forstå, siden de ikke har opplevd å vente og lengte og se håpet og alt svinne hen hver eneste gang man tror man har målstreken i sikte... samtidig er det også utrolig viktig å ikke legge lokk på følelsene sine... Man setter liksom hele livet på vent, for å få den lille babyen i armene... koste hva det koste vil. Da er det klart at man bør få utløp for sorgen på et vis... Jeg har utallige ganger tatt meg en kjøretur og hylt, skreket, bannet og grått høyt.. bare sluppet det ut.. det har vært balsam for sjela mi....

 

jeg håper inderlig at historien din også ender godt! - ønsker deg all lykke på veien videre...

[Legekjærringa]

Jeg leser mye om sorg etter abort for tiden. Oppsummert er ikke sorg knyttet opp mot lengden på svangerskapet, men hva svangerskapet betyr for deg. Å ha andre rundt seg som er gravide forsterker sorgen. Ja det er urettmessig ensom sorg. At andre har opplevd det trøster ikke. Derimot finner ihvertfall jeg litt trøst i at andre vet hvordan jeg føler det. Jeg trenger ikke bagatellisering av hendelsen eller mine følelser. Jeg lever i et mareritt som er virkelig. Det har gått 4 uker og gråter hardt enda. Savnet har ikke blitt mindre.

 

Trodde jeg var trygg når jeg gikk over til 2 trimester. Legen på sykehuset ba meg ta meg sammen. Dagen etter forventet hun at jeg skulle gå videre med livet.

[lenafk]

De fleste vil oppleve sorg ved å miste. Og fra meg selv vet jeg at de første gangene jeg mistet så ble jeg trist, men var stort sett ok igjen ikke så alt for mange ukene etter. Etter å ha mistet 6 ganger, 2 av de var MA. så ble jeg satt på prøverør pga at de mente at det ville hjelpe. I den perioden hvor jeg ventet på å bli utredet og tatt inn på prøverør, så tok jeg meg en pause i fra all prøvingen. Orket ikke flere skuffelser. Så ble jeg tatt inn og satt på et forsøk, fikk masse bivirkninger av nedreguleringen og hormoner, svimmel, kvalm, hormonel osv osv. Jeg ble gravid, men denne gangen så reagerte jeg med sorg, jeg knakk sammen og gråt. Det var som om alle de gangene jeg har mistet smalt til på en gang. Klarte ikke en gang å føle en smule glede. Prøven på sykehuset viste også positiv, men jeg begynte å blø. Endte opp med at jeg gikk og tok hcg prøver 1-2 ganger i uka i 3 uker, første uka så sank hcg, men så begynte den å øke. Etter 3-4 uker ga de meg piller for at jeg skulle støte det ut, fikk smerter men blødde ikke. Fikk en runde til, ingen ting skjedde. Ble tatt inn til kontroll og det viste seg at jeg hadde blødd rundt den ene egglederen. Så da bar det rett ned til sykehuset for å få cellegift sprøyte, 4-5 dager etter så viste det seg at verdiene sank. 2 uker etter var den negativ. Var jubel i heimen lille julaften da jeg endelig fikk vite at prøven var negativ. Og først nå begynner kroppen å komme i balanse.

Siden jeg er løsningsorienter, så har jeg pratet med risken for å prøve å få prednisolon pga at jeg har antifosfolipid syndrom, lavt stoffskifte, og kraftig alergi. Uten at de har ville hørt på meg, derfor jeg også prøver å få time hos han Øysten Magnus. Oppi alt dette så har tydligvis spermen til samboer detti neddi bøtta, på forsøket så måtte han levere to prøver, for at de fant nok til 3 egg. Første prøven han leverte var det 1 svømmer. Så han har jo egentlig blitt sterril oppi dette. Hva som har skjedd der aner jeg ikke, men å si til sykehuset at de må sjekke han opp mer har jeg heller hittil ikke hatt så mye suksess med. Det eneste de sier er at antallet vil variere... Uansett vil det si at vi nå er avhengig av prøverør, og at jeg nå har blitt 38 år er jo heller ikke den beste fordelen, klokka tikker hvis ikke spira har lyst til å sette seg, for kan jo ikke fortsette å holde på slik i mange år til. Nå skal jeg i gang med et nytt forsøk i mars, oppstart spray nå til søndag. Og det gjør jo også så klart at tankene og følelsene rundt dette med å få barn virer ekstra mye i hodet mitt.

[lenafk]

jeg gråter faktisk v dette inlegget... fordi det er så vondt for deg... jeg har "bare" mistet 3, ex.u, s.a og en kjemisk, men samtidig gikk det evigheter mellom hver graviditet... og vi rakk 4 ferskforsøk og 2 fryseforsøk (ivf) uten å bli gravide....  vi brukte 5år på å få til dette mirakelet... jenta kom helt av seg selv... eller dvs hun kommer i juli 2014 <3

 

Det er ikke mange som kan forstå, siden de ikke har opplevd å vente og lengte og se håpet og alt svinne hen hver eneste gang man tror man har målstreken i sikte... samtidig er det også utrolig viktig å ikke legge lokk på følelsene sine... Man setter liksom hele livet på vent, for å få den lille babyen i armene... koste hva det koste vil. Da er det klart at man bør få utløp for sorgen på et vis... Jeg har utallige ganger tatt meg en kjøretur og hylt, skreket, bannet og grått høyt.. bare sluppet det ut.. det har vært balsam for sjela mi....

 

jeg håper inderlig at historien din også ender godt! - ønsker deg all lykke på veien videre...

Godt å se at det er flere som bruker kjøretur til å få løst opp. Bilen er mitt fristed, og er der jeg føler at jeg kan være 100% meg selv, om jeg hylgriner, ler eller synger

 

Lykke til med lille jenta som kommer i juli,. og håper at jeg kommer etter ikke så mange mnd etter

[lenafk]

 

Takk begge to!!

 

Godt å lese at du har fått to etter de 4 du mistet, slike historier gir håp om at en vakker dag! Er selv 38 år og føler virkelig at klokka tikker, og siden jeg har mistet 7 ganger så føles det egentlig ut som at klokka løper fra meg... Bygger drømmehuset som skal bli ferdig til sommeren, men det kommer til å bli fryktlig tomt hvis det ikke blir noen smårollinger snart!!

Jeg er gravid, 14 fullgåtte uker imrg! Jeg fikk stimulert syklus med menopur og eggløsningssprøyte nå når jeg ble gravid! Jeg gikk på lutinus, prednisoln og albyl e. Vi lagde hjemme da. Var Øystein Magnus som er spesialist på bla habituell abort som satte meg på dette! Verdt å prøve!

 

Glemte å si masse lykke til i forrige svar! Håper jeg følger ikke lenge etter

[selma07 og engel]

 

 

Takk begge to!!

 

Godt å lese at du har fått to etter de 4 du mistet, slike historier gir håp om at en vakker dag! Er selv 38 år og føler virkelig at klokka tikker, og siden jeg har mistet 7 ganger så føles det egentlig ut som at klokka løper fra meg... Bygger drømmehuset som skal bli ferdig til sommeren, men det kommer til å bli fryktlig tomt hvis det ikke blir noen smårollinger snart!!

 

Jeg ventet ingenting! Man må ha henvisning! Meget flink mann!!!

 

Jeg er gravid, 14 fullgåtte uker imrg! Jeg fikk stimulert syklus med menopur og eggløsningssprøyte nå når jeg ble gravid! Jeg gikk på lutinus, prednisoln og albyl e. Vi lagde hjemme da. Var Øystein Magnus som er spesialist på bla habituell abort som satte meg på dette! Verdt å prøve!

Jeg har forstått det riktig at man må ha henvisning for å komme til Øysten?

Har bestilt time hos fastlegen min til tirsdag neste uke for å prate med hu og få henvisning til gy som jeg tenkte å bruke på han Hvor lang vente tid var det?

[Tante_Esel]

æsj at prøven til mannen din er blitt så dårlig også.. det hjelper vel ikke akkurat på dine egne bekymringer... prøverør er en stor berg og dalbane det også... til slutt ble jeg ganske likegyldig på forsøka, selv om jeg hdde et lite håp... reselen for skuffelse, og redselen for å lykkes, men så miste... alt har sittet i meg... de to ukene med ruging er jo helt forfærdelig!! men vil man nok, så kommer man gjennom... vi er tøffe jenter!

 

Jeg hadde heldigvis ikke alderen i mot meg, men redselen for å forbli barnløs resten av livet gjør sitt med kropp og sinn... og bekymringene har ikke sluttet selv om jeg er gravid, og kjenner daglig liv.

 

det har også satt sine spor hos mannen min... han har ikke turt å snakke om jenta i magen... passer på at jeg ikke løfter... er kun siden uk 20 han endelig har begynt å kjenne litt på magen... så det påvirker mannfolka også... selv om jeg ikke kunne se et snev av det med min under IVF forsøka... han har da vært min klippe...

 

håper øystein Magnus kan hjelpe deg! Jeg brukte også prdenisolon 5mg da jeg ble gravid, og går fortsatt på både albyl e og fragmin....( + lutinus frem til uke 12. ) men jeg har ingenting påvist...dette var etter anbefaling fra aleris..

en stor klem til deg <3

 

[Tante_Esel]

Jeg leser mye om sorg etter abort for tiden. Oppsummert er ikke sorg knyttet opp mot lengden på svangerskapet, men hva svangerskapet betyr for deg. Å ha andre rundt seg som er gravide forsterker sorgen. Ja det er urettmessig ensom sorg. At andre har opplevd det trøster ikke. Derimot finner ihvertfall jeg litt trøst i at andre vet hvordan jeg føler det. Jeg trenger ikke bagatellisering av hendelsen eller mine følelser. Jeg lever i et mareritt som er virkelig. Det har gått 4 uker og gråter hardt enda. Savnet har ikke blitt mindre.

 

Trodde jeg var trygg når jeg gikk over til 2 trimester. Legen på sykehuset ba meg ta meg sammen. Dagen etter forventet hun at jeg skulle gå videre med livet.

 

åh blir så provosert når leger er sånn... pytt pytt liksom... akkurat som om ikke du hadde rukket å planlegge resten av livet sammen med dette barnet... må være utrolig leit å miste når man l.iksom skal være i den "trygge" delev avsvangerskapet...

 

sender også en god klem til deg, og ønsker deg all lykke på din vei...

[Legekjærringa]

Takk skal du ha. Det er trist at der er så mange som sliter på hver sin måte.

[Luddes mamma]

Jeg kjenner igjen din sorg. Det år miste igjen og igjen er utrolig hardt. Jeg gikk langt ned i perioder og unngikk venner med gravide mager i mange år. Følte meg som verdens verste venn som ikke kunne glede meg skikkelig over deres lykke, men min ulykke og sorg var så overveldigende.

Jeg var så heldig at jeg har en sønn som ble født i 05, men forsøket på et søsken ble lang og hard. 9 SA/MA over en periode på 6 år. Jeg mistet i alt fra uke 6 til uke 17. Jeg har forsøkt alt (føles det som) - bortsett fra IVF - lengene ville ikke teste dette siden jeg ble gravid så lett. Siste gangen jeg ble gravid skjedde det rett etter MA i uke 17, og da gikk jeg ikke på noen ting. Eneste jeg brukte nå under graviditeten var Fragmin og litt progesterol men det var først etter uke 12 (jeg var sikker på at jeg ville miste så jeg orket ikke ta medisiner). Men slik gikk det ikke. I en alder av 40 fikk jeg min så etterlengtende datter. Jeg lyver om jeg sier at alle år med sorg og slit er glemt, men alle tårene fikk et resultat til slutt. Håper av hele mitt hjerte at det går hele veien for deg snart også. Jeg forstår angsten med 38 år - men jeg fikk det til i en alder av 40! Skal legge til at jeg tok morkakeprøve i uke 11 da jeg har mistet 2 ganger pga kromosonfeil. Lykke til!!!

[lioness*]

Har dessverre også møtt mange leger og andre som bagatelliserer abortene, sikkert i et forsøk på å skape "perspektiv". Fastlegen min sammenliknet min situasjon med andre pasienter, som hadde mislyktes med flere ivf-forsøk, og gitt opp drømmen om barn. Greit nok, i Afrika finner det hopetall av mødre som mister sine friske barn til fullstendig kurerbare sykdommer. Vi kan ikke måle eget tap opp mot all elendighet som verden byr andre på, vi lever våre egne liv og tapene er høyst relle. Når en møter på folk som bare ikke har forståelse kan en nesten ikke gjøre annet enn å akseptere at de ikke begriper noen ting, og gå videre.

 

lenafk: det er klart du sørger over abortene. Jeg håper virkelig at du (og dere andre her) får litt av motet tilbake ved å se hvor mange av oss som har vært på forumet noen år som har fått barn underveis! Det ER håp, virkelig!

[lenafk]

Takk!

 

Det er akkurat det som er så fantastisk her inne, for her er det flere som har slitt på samme måte og som til slutt får det til. Det gir masse håp!

 

En dag må det jo bli min og alle andres tur her inne på habituell abort !

[Anonym bruker]

Kjære Lenafk! <3 Sorg er blytungt. Sorg er håpløshet. Sorg er fortvilelse. Jeg forstår så utrolig godt hva du skriver. De tre siste nyttårsaftnene har ikke jeg drukket alkohol fordi jeg har vært gravid. Jeg har hatt samme terminuke som tre av mine venninner. Jeg har vært borte fra jobb. Jeg har ikke orket å stå opp av senga. Jeg har skreket av fysisk og psykisk smerte av abortene. Jeg har vært livredd for å se blod igjen og igjen. Hver gang har marerittet dukket opp. Hver gang har nedturen kommet. Hver gang har jeg skreket mine fortvilte tårer. Det handler ikke om at jeg på død og liv skal nyte et glass rødvin på nyttårsaften. Det handler ikke om at jeg ikke har en mann som byr på mye omsorg - for det har jeg. Det handler heller ikke om at jeg ikke har venninner som støtter meg og som prøver å være der for meg - for det har jeg også. Men ingen kan forstå eller bære den sorgen det er å få disse nedturene gang på gang på gang på gang. Det er vanskelig å forstå for de fleste utenforstående. Det er trist. Det er utfordrende og det er forferdelig. Heldigvis kan vi være sammen her. Støtte hverandre og finne trøst. Klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: 6ba2d...012

[Legekjærringa]

Sånn føler jeg det og. Ingen kan forstå min smerte. Går rundt ig gråter etter babyen min. Men ingen kan gi meg den tilbake. Hva gjør du for å komme deg videre anonym?

[Anonym bruker]

Jeg er lei meg. Kjempe lei meg. Så går ukene og jeg kommer ovenpå igjen. Jeg opplever at mange tenker at jeg må kommer over det, at jeg må skjerpe meg, men jeg har lært meg å ikke høre på dem. Jeg trenger min sorg for å ha et godt liv. Jeg må få lov å sørge. Jeg må få lov til å være lei meg. Det er da jeg er meg selv og ikke går på akkord med meg selv. Jeg sier ikke at det er lett. Jeg mister gang på gang og ser fortvilelsen blir større og større til tross for at jeg får "erfaring". Senest her om dagen var jeg sammen med mine venninner som alle har barn. Jeg blir sittende der mutters alene i min lille navle. Jeg klarer å være sosial, jeg vet de føler på det og jeg føler det. Samtidig prøver jeg å late som at ting går greit i det minste. Jeg ser de sprudlende barna. Jeg unner mine venninner å få barn, men jeg må innrømme at det gjør vondt langt inn i sjela. De snakker om å få 2. og 3.mann og snakker som om det er fort gjort. I tillegg har jeg ei venninne som er gravid. Hadde ikke jeg mistet ville vi vært like langt i dag. Det er tungt. Det er utrolig trist og jeg får helt gåsehud og tårer i øynene av å tenke på det. Vi er så sterke så sterke, jenter. All respekt til oss på dette forumet som står i det hver eneste dag. Vi våkner av noe vi håper er et mareritt og gang på gang viser det seg å være virkelighet. Gang på gang får vi etter hvert nytt mot og ny tro og håp på at vi skal lykkes. Heia oss. Måtte vi alle seire en vakker, vakker, vakker dag <3

Anonymous poster hash: 6ba2d...012

[Anonym bruker]

I forhold til din venninne, møter du henne eller unngår du henne?

 

Anonymous poster hash: 95bbd...b39

[Solskinnsbolle]

Uff, er så enig, så enig med det dere skriver. Husker da jeg var på besøk hos foreldrene mine og en venninne kom på besøk med den nylige babyjenta si. Dette tror jeg var etter at jeg mistet nr. 2. Foreldrene mine visste alt om dette, og hadde gledet seg SÅNN til å bli besteforeldre. Da faren min løftet den lille babyen opp i armene sine måtte jeg gå ut av rommet fordi jeg holdt på å begynne å gråte. Den lille jenta minnet meg slik om den første jeg mistet, det føltes helt feil at det ikke var min datter han løftet opp og koste med. Jeg hadde hele tiden forestilt meg at den første var en jente, og var blitt så glad i henne... Og jeg følte at babyjenta til venninna mi så ut som jenta jeg mistet. Uff, det høres sikkert helt crazy ut, og det var helt fælt å oppleve. Glemmer det aldri. Heldigvis bor jeg langt borte fra venninna mi, hadde ikke orket å se den nydelige jenta ofte! Nå som hun er blitt større, går det heldigvis bra. Det hjelper nok på at jeg endelig fikk en egen sønn også, men selv når jeg skriver dette gråter jeg over nr. 1...

[Anonym bruker]

Jeg prøver å møte min venninne, men kun på dager jeg har overskudd. Likevel gråter jeg etterpå. I bilen hjem og kanskje dagen etter også.. Det kjennes så urettferdig, men jeg tør ikke si det. Ikke "offentlig". Jeg kan si det her som anonym. Mennesker kan si det til meg, men jeg orker ikke å bekrefte dem på at det er urettferdig. Jeg vet ikke hvorfor, har kanskje noe med at det da blir så "endelig".. Da er det bekreftet at det faktisk er urettferdig. Kanskje jeg prøver å leve på en løgn.. Prøver å ikke ta alt innover meg.. Jeg vet ikke..

Anonymous poster hash: 6ba2d...012

[Anonym bruker]

Solskinnsbolle: Det høres ikke crazy ut i det hele tatt, det høres veldig menneskelig ut.. ! Blir glad av å høre hvor ekte du virker. Stå på. Klem

Anonymous poster hash: 6ba2d...012