Tillatelse til å syte litt? :(

[*ønskegull*]

I dag er jeg bare lei Lei all venting og skuffelser. Jeg har vært så lei meg. Men så kom jeg på: Jo, denne gangen skal jeg gå ut og treffe ei venninne for å tenke på litt andre ting - få det litt på avstand i en time eller to.. Men tror du ikke hun informerer meg om at hun var gravid? Og har termin to uker før jeg skulle hatt? Jeg satt hele tiden og snakket om fødsler og alt mulig. Hørte på babyskrik fra andre som var på barseltreff med babyene sine.. Ærlig talt..? Føler bare for å krype ned i et sort hull.. Det skulle jo vært meg også.. Med baby i magen Med planer om hvilken barnevogn jeg skulle kjøpe.. Hvor vuggen skulle stå... 

 

Jeg var skikkelig dårlig form siden desember. Lagt strekk ut med kvalme og vondt bekken.. Hun hadde vært i strålende fin form helt fra starten. Bare sluttet på pilla, og tok det som det kom.. Og vips med en gang er hun gravid? Og det går bra? Hvorfor skal det være så vanskelig for meg? 

 

Hva kan jeg gjøre? For å føle meg bedre..? Jeg ender jo opp med å isolere meg.. 

 

Puh, måtte bare få skrevet det ned. Mannen her i huset setter seg ikke inn i hvordan jeg har det. Han er sitt vanlige fornøyde seg.. (Klarte jo å lire av seg dagen etter utskrapningen at han var så lykkelig og glad..) 

[Legekjærringa]

Jeg føler med deg. Hvor langt var du kommet.? Der betyr ikke noe for sorgen. Som du sikkert leste har jeg to stk på jobben som har termin når jeg hadde. Det ble annonsert at vi 3 var gravide stort i en powerpoint presentasjon. Nå er jeg alene utenfor trioen. Kjenner igjen isoleringen. Jeg går rundt somen skyggebokser for å ikke bli sett og stenger meg inne på kontoret.

 

Jeg jobber i psykiatrien. Likevel kan kollegaer komme med kommentarer om at de også opplevd abort. So what. Jeg hatt 6 stk. Tidlig. Så et barn 6 år. Nå MA. Ikke det samme når fødesel må settes i gang. Akkurat som om jeg ikke har grunn til å sørge så lenge når det er vanlig å oppleve det. Jeg føler jeg har et barn for lite. Ingen fortalte meg at jeg ikke skulle kytte meg til spiren i magen.

 

Mannen min er lege og har klart å si at det var best barnet døde tidligere eenn sent... naturens gang. Brutal. Fuck you til han tenkte jeg. Jeg hadde termin i juli og satt i gang i slutten av januar. Ikke naturlig. Ikke det beste som kunne skje. Jeg gråter flere ganger om dagen. Vil bare ha babyen min ttilbake. Kropp og hode skjønner ingenting. Glede håp og planer revet bort på en dag. Føler meg tom. Å se sønnen min kan ikke ta bort min sorg og lengselen. Blir minnet om at mitt andre barn skulle være like perfekt.

 

Bestilt minnesmykke i dag med farget stener for mnd. unnfangelse, mistet og termin.

[Anonym bruker]

Kjære ønskegull,

Du og jeg er i samme situasjon. Det føles som om jeg har vært igjennom en endeløs rekke av blødninger og knuste håp.

Meg som har tråden om å miste motet på siden her.

Jeg føler sånn med deg.

I løpet av dette året som har gått, er det flere rundt meg som har annonsert at de er gravide. Jeg har helt ærlig ikke klart å glede meg over det. Og jeg har isolert meg. Orker ikke å face andre når jeg er så langt nede.

Ting ble bare ikke slik jeg hadde tenkt.

Jeg som du trøster meg med barnet jeg har fra før. Uten det hadde jeg ikke klart dette.

Jeg vet ikke hvor mange skuffelser til jeg tåler. Men jeg har enda ikke følt at det er nok.

Jeg håper du lykkes. Jeg føler meg alltid bedre når blødningen er over. Denne gangen får jeg prednisolon, og det håper jeg gjør hele forskjellen. Kanskje det kan gjøre det for deg også?

 

Anonymous poster hash: 85880...292

[Legekjærringa]

Du syter ikke. Du sørger. Og vi skal leve med noe som føles umenneskelig å komme over. Vel. Det er mine følelser. Jeg er trist for at andre også opplever min smerte. Føles veldig ensomt, samtidig som det sitter flere mammahjerter knust andre steder. Ikke noe trøst i det.

[lioness*]

Kjære alle tre,

 

som gravid føler jeg nesten at jeg ikke burde skriver her inne. Men så vet jeg så altfor godt hvordan det er å være der dere er nå, og jeg sitter her med tårer i øynene av ren frustrasjon på deres vegne. Det er så ufattelig vondt, og det blir faktisk verre når folk rundt en ikke fatter hvilket tap det er å miste et ufødt barn - gang på gang på gang. Det er ikke sånn at en kan stålsette seg og la være å knytte seg til den som spirer i magen, hodet bestemmer ikke over håpet og følelsene. Sorgen når det går galt er like vond uansett om en visste at det kanskje kom til å skje. (Tror noen feks. at foreldre som mister sitt barn til kreft synes det er lettere fordi de "visste at det kunne komme til å skje!??) Den er også svart og sår selv om fosteret "bare" kom til første trimester. Resultatet er jo det samme som ved senere aborter; ingen fødsel og ikke noen baby. 

 

Det er lov til å sørge, og det er ikke noe lite en mister når fosteret dør. Første gang er tøft, andre gang er enda vondere, og tredje, fjerde og femte gang er bare umenneskelig. Om folk rundt dere ikke forstår (kjenner igjen både eksemplene med gravide venninner og ektemenn med håpløse innspill) så vit at vi andre som har vært igjennom det samme har masse medfølelse og vi forstår faktisk hvordan det kan sette hele livet på pause og gjøre alle andre ting fullstendig meningsløse. 

Jeg mistet sist i februar i fjor og brukte et halvt år på å komme meg på beina igjen psyksisk etterpå. Var helt utslitt mentalt. Hadde jeg ikke blitt sykemeldt i 4-5 uker tror jeg at jeg hadde blitt deprimert. 

 

Er nå gravid etter eggdonasjon, og vet meg meg selv at dette er aller siste gang jeg er gravid (selv om noe skulle skje med tvillingene i magen siste halvdel av svangerskapet). Orker ikke flere ganger. Men selv om jeg nå håper å kunne få tre fine barn i livet mitt vil jeg alltid være en som har mistet seks, og tapsfølelsen, de vonde minnene og sorgen over dem vil faktisk alltid være der. 

 

Vet ikke helt hva jeg ville med dette. Utover å si: Det er lov å sørge når det en ønsker seg aller mest i livet blir revet ut av hendene på en. Tenker på dere. 

 

Denne artikkelen synes jeg setter ord på mye: http://www.independent.co.uk/life-style/health-and-families/features/miscarriage-the-loneliest-grief-of-all-1516750.html