Trenger råd: hvordan komme seg videre etter MA når mannen ikke vil prøve mer?

[Legekjærringa]

Hadde MA for snart 4uker siden, uke 13. Jeg kommer ikke videre. Savner babyen min. 2 stk på jobben har termin samtidig som meg. Jeg er fortsatt i sorg mot grensen til deprimert.

 

Psykiater sa det blir en vanskelig tid fremover Og at hun skjønner barne betydde mye for meg. Stor fallhøyde. Det betalte jeg 1600 for å høre.

 

Jeg tortureres hver dag på jobb ved å følge de andre to som er gravide. Jeg isolerer meg. Føler andre med lignende erfaring retter fokus på å prøve igjen. Den muligheten er tatt fra meg. Klokka tikker og føler toget har gått fra meg. Fylt 38 akkurat. Sorgen er stor og jeg lengter etter babyen min i msgen.

[Anonym bruker]

Denne situasjonen har jeg også vært i. Min mann ville ikke ha flere. Jeg er 34. Så fikk jeg overtalt ham. Deretter hadde jeg tre SA, så ville han ikke mere. Jeg var helt fra meg av sorg. Etter mye om og men gjorde vi et nytt forsøk, og nå sitter jeg med positiv test igjen. Så får vi se om det går denne gangen.

Dette er min mening: hvis din mann ser at du er fra deg av sorg, burde han gi etter. Mitt eneste håp da jeg mistet var at vi skulle prøve igjen. Han kan da ikke elske deg og ikke ville gi deg det du trenger mest? Jeg tror jeg hadde gått fra min mann om han ikke hadde snudd. Livet er kort og tiden renner ut.

Når det gjelder jobb, så kan du vel be om sykemld en periode? Til du får det hele litt på avstand. Ønsker deg lykke til.

 

Anonymous poster hash: da046...36d

[Legekjærringa]

Det er det jeg føler også, at hvis jeg hadde håpet om å prøve igjen så har jeg noe å se frem til. Selv om det ikke vil erstatte det jeg mistet så vil jeg i hvert fall få sjansen til oppleve den enorme gleden igjen.

 

Jeg har tenkt tanken om å gå i fra han, ikke for å få barn med en annen mann. Det er ikke det som er poenget, men jeg sitter med bitterhet fordi han sa på sykehuset at jeg skulle slappe av for vi skulle prøve igjen...og så ombestemmer han seg. Uansett kan jeg ikke ta store avgjørelser akkurat nå midt i sorgen. Har vurdert å slutte jobben også. Gå fra alt.

 

Jeg er delvis sykemeldt, men kan ikke rømme fra hele tiden fra de som er gravide. Har klart det til nå 1 mnd. tid. Bare spørsmål om tid før jeg ser magene begynner å vokse. Føles veldig ensomt å være den som må sitte på siden og få gnidd andres lykke inn i et knust hjerte når du vet at du skulle vært like langt på vei.

[helixxx]

Må berre seie at eg var i same situasjon.....og mannen var steil. Etter mykje kranglar og overtaling så fekk eg han med på det...utruleg nok. Men eg gjekk verkeleg inn for å forklare han kva dette gjorde med meg. Så.mista,eg...overtalte mannen på nytt....mista deretter 4 g i løpet av 3-4 år. Kvar gang eg mista var sorga like stor, og min største frykt var at mannen no skulle sette hardt mot hardt. Fantastisk nok gav han seg igjen....og no sitter eg her med tvillungjenter (og eg har litt dårleg samvittigheit fordi han ikkje ville ha 1 til....så fekk vi 2. Men han har rett og slett vore heilt fantastisk. Føler han er ein betre mann enn eg er kvinne). Men: angrar ikkje på at eg brukte så mykje krefter på å overtale han. Man angrar ikkje på barn man har fått var mitt hovedargument. Og vi fekk det til!

 

Eg veit ikkje om det,er,rett før alle å "ikkje gje,seg". For meg var,det rett.

 

Og Hugs af ting skjer fort. For 1 år sidan fødte eg eit foster som hadde dødd ca vk 14. No er dei fantastiske jentene mine 2 veker:)

[helixxx]

Vil berre seie at tida var ikkje på mi side heller...blir 38 i år....

[selma07 og engel]

Gi han litt tid! Og gi deg selv tid! Jeg har vært der selv, og mannen min har endret mening først etter vi mistet i uke 21, så ville han igjen, etter fire sa på e litt over et halvt år trakk han seg igjen... Jeg var 41 sist han trakk seg... Jeg er nå 42 og i uke 14, og har en mann som har fått tid t å bearbeide alt som har skjedd.. Gi dere litt tid!!! Lykke til!!

[Lulle369]

Jeg er litt motsatt føler jeg... Har ei jente på snart 9 fra tidligere forhold. Samboer og jeg har en datter som kom stille til verden da jeg var i uke 33 for halvannet år siden.

Siden den gang har jeg hatt to stk MA og er nå gravid for tredje gang etter dødfødselen. Er bare i uke 9, men tenker så smått at dersom det ikke går NÅ så gidder jeg ikke mer.

 

Jeg er 40 og han er 36 og har ingen barn fra før, så det betyr mye for han dette. Jeg har litt ymse følelser, blant annet at jeg er for gammel - selv om jeg vet at alt er på stell når det gjelder egg og eggkvalitet.

[Legekjærringa]

tusen takk for trøst og at dere gir meg ørlite håp

[Legekjærringa]

Må berre seie at eg var i same situasjon.....og mannen var steil. Etter mykje kranglar og overtaling så fekk eg han med på det...utruleg nok. Men eg gjekk verkeleg inn for å forklare han kva dette gjorde med meg. Så.mista,eg...overtalte mannen på nytt....mista deretter 4 g i løpet av 3-4 år. Kvar gang eg mista var sorga like stor, og min største frykt var at mannen no skulle sette hardt mot hardt. Fantastisk nok gav han seg igjen....og no sitter eg her med tvillungjenter (og eg har litt dårleg samvittigheit fordi han ikkje ville ha 1 til....så fekk vi 2. Men han har rett og slett vore heilt fantastisk. Føler han er ein betre mann enn eg er kvinne). Men: angrar ikkje på at eg brukte så mykje krefter på å overtale han. Man angrar ikkje på barn man har fått var mitt hovedargument. Og vi fekk det til!

 

Eg veit ikkje om det,er,rett før alle å "ikkje gje,seg". For meg var,det rett.

 

Og Hugs af ting skjer fort. For 1 år sidan fødte eg eit foster som hadde dødd ca vk 14. No er dei fantastiske jentene mine 2 veker:)

Hva slags argumenter brukte du? Får liksom slengt i ansiktet at han er redd for at det skal skje igjen ettersom jeg har blitt så gammel...38 år. I Oslo er jo ikke det sååå gammelt... klokka stopper snart for min del så jeg føler jeg har dette året på meg eller blåse i hele greia. Da hjelper det ikke at mannen ikke vil.

 

Jeg vet jeg provoserer noen ved å si dette, men for meg var dette å miste et barn som hadde fått stor plass i vårt hjerte og familie. Selv om WHO ikke definerer det som et menneske før uke 22/23. Jeg sørger over dette barnet som ikke ble til og sørger for å ikke få oppleve det igjen.

[helixxx]

Legekjærringa: eg brukte argumenter som at tida holdt på å renne ut...og kvifor var hans oppfatning om at vi ikkje skulle ha fleire viktigare enn mitt ønske om 1 til.. så.og: man angrar ikkje på barn man får....og så forklarte eg han gang på gang kor viktig dette var. Eg skulle ønske eg var litt meir sakeleg enn kva eg var. Eg brukte og skitne knep som å vise avstand og grine og vere sur........veldig sur og gretten............vi hadde sex i perioden, men eg sa og at det var vanskeleg for meg å ha eit normalt sexliv når alt eg tenkte på var "døden som gjekk tapt" (sant men eg er ikkje stolt av det). Eg lurte han derimot ikkje (heilt ærleg så hadde eg lyst til det, men heldigvis gjorde eg det ikkje....men man blir jo nesten desperat).

Har egentleg ingen gode råd....berre at du må fortelle han kor viktig det er for deg. Og at dette faktisk kan ødelegge forholdet (min manns største argument mot nytt svangerskap var "men kva om

Du mister igjen; når er nok nok", "dette ødelegger deg" "du er jo besatt", "eg orkar ikkje fleire barn", og "vi har 2 friske fine barn. Tenk kor heldige vi er. Tenk om vi får sjuke barn" osv.....

 

Lykke til!

 

p f

[helixxx]

"døden som gjekk tapt" skulle vere "sæden som gjekk tapt"

[Legekjærringa]

Ok. Takk. Jeg får samme argumenter. Ja man blir desperat. Kjenner igjen alt det du skriver. Det er vanskelig. Fikk ørlite håp. Jeg skal forberede en ''forsvars tale.' Om hvor viktig dette er for meg. Må bare vente til dette har roet seg ned.

[Legekjærringa]

Ok. Takk. Jeg får samme argumenter. Ja man blir desperat. Kjenner igjen alt det du skriver. Det er vanskelig. Fikk ørlite håp. Jeg skal forberede en ''forsvars tale.' Om hvor viktig dette er for meg. Må bare vente til dette har roet seg ned.

[selma07 og engel]

Jeg sa også noe om at dersom han ikke ville mer så fikk han sterilisere seg..

[*ønskegull*]

Helixxx: høres ut som du har samme mann som meg.. Min er redd for det skjer igjen. Han ser hvor lei jeg blir. Jeg er livredd for at han skal si at nok er nok. 

 

Legekjærringa: Jeg savner babyen i magen hver dag. Jeg gråter hver dag, og er veldig fortvila. I tillegg møtte jeg ei venninne i dag som fortalte meg at hun venter baby rundt samme termin som jeg skulle ha nå. Sorgen er så stor. Og den har ført til at jeg isolerer meg.

Ang. at han sier stopp: Det er viktig at dere snakker sammen om dette (noe jeg er sikker på dere gjør). Det er nok fornuftig å gi det litt tid. Jeg sluttet å snakke om det, og hadde egentlig gitt opp hele babyprøvingen. Da vi ble gravide så var han glad for det. Så de vil nok ha barn, men vil ikke vi skal gå gjennom så mange skuffelser på veien. Masse lykke til!