38 år, gravid i første trimester, alenemamma med delt ansvar for 2 og helt alene i dette svangerskapet!

[38_Bergen]

Hei alle sammen!

 

Gratulerer til alle som venter barn og til Dere som lever i håpet, ikke gi opp!

 

I mitt tilfelle har jeg ikke akkurat fått drømmesituasjonen! Mannen jeg elsker har vært veldig snedig og hatt meg på si og gift i virkeligheten. Han har totalt misledet meg. Hvordan kan et slikt vidunderlig menneske vise seg å være en total løgner? Lang historie, så visst dere lurer, så er det enklere å spørre enn at jeg legger ut hele virvaret ut på en gang.

 

I allefall, så har jeg blitt gravid med ham og står nå alene om dette svangerskapet. Er takknemlig for at jeg har fått denne unike sjangsen, men det skaper også med seg mye last. Må gjøre det beste utav det og skal bli spennende å følge utviklingen:-). 10 år siden sist, så jeg er urolig for at ting kan gå galt siden jeg er 38 år. Men jeg er sterk og har 2 friske barn fra før, så har full troen på at dette skal gå bra. Har ikke vært til legen enda og fått konstantert fullstendig termin, men er et sted i første trimester.

 

Hadde vært kult å komme i kontakt med andre foreldre som er alene om dette eller som skal ha barn i Bergens området.

 

Ellers som jeg nevnte, så har jeg to fra før..en på 10 og en på 13, så har mye å komme med av tips til kommende foreldre fra egne opplevelser....kjekt å dele opplevelser.

 

 

Et smil fra meg, ha en fin dag!

[Mammsen74]

Hei kjære deg!   Jeg er ett år eldre enn deg og har nettopp funnet ut at jeg er gravid og er i AKKURAT samme situasjon som deg!!!    Jeg vet ikke hva jeg vil enda. Dette er nok det værste valget jeg noen gang har stått overfor. Skulle ønske valget var lett, men det er det altså ikke  Jeg har to barn fra før av. En gutt og ei jente på 11 og 5 år. De er krevende på hver sin måte og i tillegg venter kjæresten til faren deres en baby i mai. Ettersom jeg er alene med de mesteparten av tiden, føler jeg at jeg gjør et lite overgrep om jeg beholder denne spiren. Om jeg velger å ta bort spiren vil jeg også føle at jeg gjør et overgrep i tillegg til å føle meg små-kriminell...  Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le, føle lykke eller ulykke. 

Er bare fullgåtte 5 uker nå, og alt kan skje ettersom det er så tidlig...men, jeg må uansett ta en avgjørelse på hva jeg ønsker. 

Det virker på meg som om du har bestemt deg. Beundrer deg for pågangsmotet ditt. Du er jammen tøff!! Hilsen ei forvirra tobarnsmamma 

[38_Bergen]

Hei kjære deg!   Jeg er ett år eldre enn deg og har nettopp funnet ut at jeg er gravid og er i AKKURAT samme situasjon som deg!!!    Jeg vet ikke hva jeg vil enda. Dette er nok det værste valget jeg noen gang har stått overfor. Skulle ønske valget var lett, men det er det altså ikke  Jeg har to barn fra før av. En gutt og ei jente på 11 og 5 år. De er krevende på hver sin måte og i tillegg venter kjæresten til faren deres en baby i mai. Ettersom jeg er alene med de mesteparten av tiden, føler jeg at jeg gjør et lite overgrep om jeg beholder denne spiren. Om jeg velger å ta bort spiren vil jeg også føle at jeg gjør et overgrep i tillegg til å føle meg små-kriminell...  Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le, føle lykke eller ulykke. 

Er bare fullgåtte 5 uker nå, og alt kan skje ettersom det er så tidlig...men, jeg må uansett ta en avgjørelse på hva jeg ønsker. 

Det virker på meg som om du har bestemt deg. Beundrer deg for pågangsmotet ditt. Du er jammen tøff!! Hilsen ei forvirra tobarnsmamma 

Heisann!

 

Han jeg har vært med har nettopp fått nummer to før jul, så ganske så likt. Han er afrikaner og de har ikke bodd sammen av ulike grunner, så jeg trodde han ikke var samen med henne. Ja, skal si vi har rotet oss godt inn i et nøste av utfordringer. Og vi fortjener bedre!

 

Har et par grunner til at jeg skal fullføre dette. At jeg har tatt abort før er en av de. Jeg føler vel at det ville være galt av meg å gjøre det igjen og at babyen er helt uskyldig i dette og fortjener å komme til verden. Tenker også på at aldersmessig, så vil dette kanskje være min siste sjangse for å bære frem et barn, så jeg må være takknemlig for at jeg har fått den sjangsen, når andre sliter med barnløshet. Har nå bare godtatt faktumet og velger å glede meg over det, selv om jeg har mange utfordringer videre med å bringe beskjeden videre til familie og barn, venner og arbeidskollegaer. Ekstra stor utfordring på jobb, ettersom vi jobber sammen og det vil bli snakk og spekulasjoner. Vi har skjult det, men folk har nok fått med seg litt flørt alikevel...og et "mulattbarn" avslører jo sitt, så jeg sitter i saksen, enn om han hadde vært hvit..da kunne det jo vært hvem som helst andre. Han har familie, så jeg må være lav i profilen, slik at det ikke blir problemer, vil ikke splitte en annen familie for min egen egoismes del. Han må nok fortelle det til henne, men venter til etter tre måneder, når den "utrygge" perioden er over. Så da må han være mann nok fordi han har tatt del i dette. Han har uttrykt at han er forferdelig lei seg og at han føler seg skamfull,  han sier jeg er så god og fortjener ikke dette. Så han skal ta ansvar og det er jeg glad for, for barnet sin del..vil skape mindre problemer for barnet i fremtiden.

 

Alt annet er ikke viktig, har hatt barn før, så er forberedt på alt som kommer med det:-). Min eks som jeg var gift og fikk barn med, følte jeg aldri var til stede mentalt for å gjøre spebarnstiden fin for meg, så tenker også nå at jeg kan forkusere på bare meg og barnet og gjøre en kjempejobb med oppveksten selv og den tanken blir jeg glad av:-)

 

 

 

Håper du kommer frem til en løsning som du vil føle er et godt valg, heier på deg og har forståelse uansett hva du velger. Hvor i landet er det du kommer fra?

[Mammsen74]

Beundrer deg virkelig for at du velger å stå i dette. All ære til deg for deg, jeg heier på deg!  

Jeg kommer fra ei lita bygd på vestlandet hvor alle kjenner alle. Denne mannen jeg har hatt et forhold til er gift og har barn fra før av. Ettersom jeg ble sviktet med utroskap av barnas far da minsten var baby, jeg jeg ikke videre stolt av det jeg har gjort...jeg skammer meg virkelig og ønsker på ingen måte å splitte denne familien    Nå føler jeg at uansett hva jeg velger, så er det av ren egoisme. Dessuten vet jeg heller ikke hva jeg egentlig vil. Er bare fryktelig ambivalent av meg... Pr. i dag tenker jeg at naturen får gå sin gang enn så lenge, men skal til en samtale på sykehuset etterhvert.  Er det mulig å utveksle ord her inne så ikke hele verden kan lese? Føler jeg må trå varsomt her, ettersom vi lever i ett lite land......

Stor klem til deg med skatt i magen