Noen som har erfaring med selektiv mutisme ?

[Anonym bruker]

Mistenker at barnet mitt har dette.

Prater som en foss hjemme og har godt ordforråd og språkforståelse. Er sosial. Er populær i barnehagen, har mange venner og er flink til å leke. Både alene og sammen med andre. Fremstår ikke som sjenert, men snakker altså ikke i barnehagen. Ikke et eneste ord. Barnet nikker og rister på hodet. Ler, men inni seg uten lyd. 

 

Har vi besøk hjemme så er barnet også taus. Med enkelte personer, de med et mildt uttrykk og gjerne de som er litt lekne, så kan barnet finne på å snakke litt etter noen timer. 

 

Barnet vegrer seg ikke til å være ute blant folk og prater som bare det med oss foreldre (og søsken), men stopper vi opp og prater med noen er barnet helt taus. 

 

Barnet er nettopp fylt 3 år. 

Anonymous poster hash: f32dc...15f

[Anonym bruker]

Min bror hadde selektiv mutisme. Han begynte å snakke hjemme når han var 4 år, da i hele setninger. Men i barnehage og skole var han helt stille til han var 8 år. Hans gutt snakket hjemme, men ikke i barnehagen til han var 4 år.

 

Anonymous poster hash: b6aa0...8c2

[Siamese Hellhound]

Nå kjenner jeg til flere tilfeller av dette (ikke i nær omangskrets), så jeg begynner å lure på om det er mer vanlig enn man kanskje har trodd.

 

Viktig å få bhg til å ta tak i dette på riktig måte. De bør sannsynligvis involvere fagsenteret. Det er visstnok viktig å ikke prøve å pushe barnet til å snakke, for da kan det visst bli verre.

[MammantilNurket]

Ja, men ikke mye. Det kan absolutt virke slik du beskriver, men han er liten og det må vi ha i bakhodet. Jeg synes du skal snakke med en fagperson omgående.

Jeg har kun møtt to barn (i jobbsammenheng) med selektiv mutisme.

I det ene tilfellet fikk foresatte henvisning til spesialist fra fastlegen, barnet får regelmessig oppfølging og barnet har en god utvikling

Endret 11. februar 2014 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

Vår snuppe var slik. Begynte å snakke ganske tidlig og snakket helt rent fra føste stund. Snakket som en foss hjemme, med søsken eller med de få hun var trygg på. I avdelingen hennes i barnehagen gikk det også greit. Ute blant folk snakket hun imidlertid ikke. Da gikk rullgardina fullstendig ned, og i flere år var det hennes søsken som snakket for henne når vi var ute blant folk.

 

Nå er hun 7 år og det går mye bedre. Hun liker fortsatt ikke å snakke når det er mange tilstede eller når det er ukjente rundt henne. Liker ikke å snakke i klassen eller lese høyt osv. Men hun elsker å stå på scenen, ha oppvisning osv så hun er ikke av dem som gjemmer seg bort. Det er kun snakkinga som er utfordringen!

 

Vi har valgt å ikke fokusere så mye på dette. Vi ser at det går seg til litt etter litt. Kanskje ikke ale er laget for å stå på talerstolen:)?! Hun er omgjengelig og har gode venner og så lenge det ikke hemmer henne i det daglige eller i den sosiale utviklingen ehnnes så ser jeg ikke noe vits i å problematisere dette!

Anonymous poster hash: 5cc3d...109

[Anonym bruker]

Takk for alle svar!

 

Dette har pågått i snart 1 år, men vi har ikke fått greie på det før nå, dessverre. Jeg fant det ut ved en tilfeldighet... Det er tydelig at det har sammenheng med barnehagebytte. Det har nok ingen ting med at barnet ikke trives der det går nå, for det er det tydelig at det gjør, men selve overgangen til noe nytt har nok vært utløsende her. 

 

Barnehagen har ingen kunnskaper om denne diagnosen og har derfor gjort alt feil frem til nå. I god tro selvfølgelig Jeg har informert dem i grovtrekk hva det handler om og har bedt dem kople inn ppt i første omgang. Det kom de i gang med forrige uke etter møtet jeg hadde med dem. Jeg har bedt dem avvente med direkte tiltak før fagfolk har observert barnet. Er jo langt i fra sikkert at barnet har denne diagnosen, men hvis det har det, så er det veldig viktig at de vet hva de driver med.

 

Jeg har selv erfaring med denne diagnosen (jobbsammenheng), men det er rart hvor usikker man blir når det gjelder egne barn!

 

Håper så inderlig at dette er noe som går over av seg selv eller at man i hvert fall får stoppet utviklingen slik at det ikke får utvikle seg videre. Heldigvis er det noen åt til skolestart!

Anonymous poster hash: f32dc...15f

[Iiiiik]

Har ikke all verdens erfaring med diagnosen, men var nylig borti det på jobb. Fant da en veileder for arbeid med selektiv mutisme

Synes den gir grei informasjon både om utredning og behandling. Det viktigste vet du tydeligvis allerede - det er viktig å ikke presse barnet til å snakke. http://www.r-bup.no/cms/cmspublish.nsf/($all)/185AE6B36FBEAC68C125762500172D20

Endret 11. februar 2014 av Iiiiik

[Anonym bruker]

Hei,

 

Mitt barn har en venn med selektiv mutisme, barnet er 7 år og går på skolen, de har kjent hverandre siden barnehagen.

 

Barnet fikk god hjelp av PPT i barnehagen. Barnet snakket med en del av barna, men aldri med noen av de ansatte utenom personen fra PPT. På skolen snakker barnet med noen andre barn, men ikke med læreren. 

 

Barnet er med oss hjem, snakker ikke med oss voksne, men det skravles inne på barnerommet når døren lukkes.

 

Mitt inntrykk er at det er viktig å komme tidlig i gang med god hjelp.

Anonymous poster hash: 52064...d57

[Anonym bruker]

Jeg hadde det selv da jeg gikk på skolen. Det stemmer nok at det viktigste er å ikke presse, det gjorde i allefall vondt verre for meg. Jo mer jeg fikk vite at alle rundt meg fulgte veldig med på dette, jo vanskeligere ble det for meg å bryte mønsteret, fordi jeg visste at det da ville få stor oppmerksomhet.

 

Og selv om jeg likte å få oppmerksomhet ellers, spesielt hjemme, så syntes jeg det var vanskelig når det gjalt noe jeg slet med, og ville helst ikke at noen skulle legge merke til meg på det området. Om noen kommenterte den stille, "rare" latteren min f.eks, så sluttet jeg gjerne helt med kommunikasjon en stund, også den tause.

 

For meg gikk det over da jeg begynte på videregående i en annen by, kom meg vekk fra alle lærerne som hadde kjeftet på meg og presset meg gjennom hele grunnskolen, og fikk starte på ny frisk som en av mengden, og ikke "hun som ikke vil snakke". Men jeg har aldri blitt noe glad i å snakke i forsamlinger.

 

Men det hadde sikkert blitt bedre tidligere hvis jeg hadde fått hjelp og ikke kjeft, og det hadde blitt anerkjent at dette var vanskelig for meg, og ikke bare jeg som var vanskelig med vilje.

Anonymous poster hash: d5c36...688

[Well hello there!]

Litt på siden  av det su spør om, men vil si at det er nokså utrolig at de har unnlatt å fortelle dere om dette når det har foregått i snart et år. Dette er jo folk med pedagogisk utdannelse. De burde vite nok til å ta kontakt med både dere og fagfolk når de ser  et problem som foregår over tid og som de ikke selv har kompetanse til å løse. Det er jo en del av jobben. 

Flott at du tar tak i det og får dem til å ta de rette stegene.Men det får vel deg ikke akkurat til å stole på dem. Dessuten, hva med de barna som ikke har en forelder som deg, med kunnskap nok til å ta det videre?

Kjenner jeg blir litt irritert når jeg leser sånt som dette. Det er helt greit at barnehagen ikke klarer av et problem, men de må jo gi beskjed om det sånn at en kan jobbe sammen.I lik retning, med en felles plan.

Har opplevd dette med å ikke få informasjon fra barnehagen selv. Nå gikk det på trivsel her da, i sammenheng med flytting fra liten til stor avdeling. Gikk rundt med en litt dårlig følelse, syntes barnet forandret seg en del og virket sint og lei seg. Spurte barnehagen mange ganger men fikk alltid til  svar at det gikk fint. Tilslutt,  etter nærmere et år, kom det frem at hun ikke hadde det bra i det hele tatt. Jeg måtte selv foreslå konkrete tiltak. Dette var i mai så fikke  ordnet det slik at vi tok en ekstra ferie og at hun fikk korte dager fram mot sommerferien.Det hjelp og nå i år er hun et fornøyd barn med mange venner i barnehagen. De er blitt flinke til å ha lekegrupper og oppfordre ulike barn til å leke med hverandre. 

Litt på siden, men lykke til og ikke vær redd for å gi barnehage konkrete forslag på hva de bør gjøre.

[Anonym bruker]

Be bhg henvise til PPT. Dere kan ev. gå via fastlegen og henvise til BUP parallelt. Kun BUP som stiller diagnose, men PPT som er sakkyndig ift spes.ped.hjelp (§5.7) i bhg. Be bhg lese seg opp på defokusert kommunikasjon, og be eventuelt venner/familie dere treffer ofte om å bruke dette. Forsiktige/sjenerte barn profitterer ofte på å bli møtt på en slik måte, og metoden brukes gjerne forebyggende eller ved mild form for selektiv mutisme. Så jeg synes ikke dere må vente på at diagnosen blir stilt! Viktig at dere ikke signaliserer at det er noe "galt" med jenta, og heller ikke presser henne til å prate.

Anonymous poster hash: fc817...bcb

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde det selv da jeg gikk på skolen. Det stemmer nok at det viktigste er å ikke presse, det gjorde i allefall vondt verre for meg. Jo mer jeg fikk vite at alle rundt meg fulgte veldig med på dette, jo vanskeligere ble det for meg å bryte mønsteret, fordi jeg visste at det da ville få stor oppmerksomhet.

 

Og selv om jeg likte å få oppmerksomhet ellers, spesielt hjemme, så syntes jeg det var vanskelig når det gjalt noe jeg slet med, og ville helst ikke at noen skulle legge merke til meg på det området. Om noen kommenterte den stille, "rare" latteren min f.eks, så sluttet jeg gjerne helt med kommunikasjon en stund, også den tause.

 

For meg gikk det over da jeg begynte på videregående i en annen by, kom meg vekk fra alle lærerne som hadde kjeftet på meg og presset meg gjennom hele grunnskolen, og fikk starte på ny frisk som en av mengden, og ikke "hun som ikke vil snakke". Men jeg har aldri blitt noe glad i å snakke i forsamlinger.

 

Men det hadde sikkert blitt bedre tidligere hvis jeg hadde fått hjelp og ikke kjeft, og det hadde blitt anerkjent at dette var vanskelig for meg, og ikke bare jeg som var vanskelig med vilje.

 

Anonymous poster hash: d5c36...688

 

Takk for at du delte din historie

Er akkurat dette jeg er redd for. At bhg og skole misoppfatter barnet. At de prøver å presse barnet til å snakke. Bli sint når barnet ikke svarer. At de tenker at barnet bare er sta og ute etter ekstra oppmerksomhet. Fordi barn er utspekulerte..

 

Anonymous poster hash: f32dc...15f

[Anonym bruker]

Litt på siden  av det su spør om, men vil si at det er nokså utrolig at de har unnlatt å fortelle dere om dette når det har foregått i snart et år. Dette er jo folk med pedagogisk utdannelse. De burde vite nok til å ta kontakt med både dere og fagfolk når de ser  et problem som foregår over tid og som de ikke selv har kompetanse til å løse. Det er jo en del av jobben. 

Flott at du tar tak i det og får dem til å ta de rette stegene.Men det får vel deg ikke akkurat til å stole på dem. Dessuten, hva med de barna som ikke har en forelder som deg, med kunnskap nok til å ta det videre?

Kjenner jeg blir litt irritert når jeg leser sånt som dette. Det er helt greit at barnehagen ikke klarer av et problem, men de må jo gi beskjed om det sånn at en kan jobbe sammen.I lik retning, med en felles plan.

Har opplevd dette med å ikke få informasjon fra barnehagen selv. Nå gikk det på trivsel her da, i sammenheng med flytting fra liten til stor avdeling. Gikk rundt med en litt dårlig følelse, syntes barnet forandret seg en del og virket sint og lei seg. Spurte barnehagen mange ganger men fikk alltid til  svar at det gikk fint. Tilslutt,  etter nærmere et år, kom det frem at hun ikke hadde det bra i det hele tatt. Jeg måtte selv foreslå konkrete tiltak. Dette var i mai så fikke  ordnet det slik at vi tok en ekstra ferie og at hun fikk korte dager fram mot sommerferien.Det hjelp og nå i år er hun et fornøyd barn med mange venner i barnehagen. De er blitt flinke til å ha lekegrupper og oppfordre ulike barn til å leke med hverandre. 

Litt på siden, men lykke til og ikke vær redd for å gi barnehage konkrete forslag på hva de bør gjøre.

Jeg er enig i det du sier. Det er veldig leit at ikke barnehagen har tatt tak i dette tidligere. De har antatt at barnet ikke snakker hjemme heller og jeg tror de har gått å ventet på at språket skal "løsne". Men, jeg vil ikke rette kritikken direkte mot de ansatte der. De er fantastiske. De er ikke dumme, men uvitende på enkelte områder. Pedagogene har dessuten vært en del borte og vikarene har vært unge gutter (flinke for all del, men fokuset er lek og ikke observasjon) Det er en del gamle travere der som nok har utdannelse, men en gammel en. De er ikke oppdatert. Barnehagen er kommunal, så jeg mener derfor at det er der kritikken bør rettes i vårt tilfellle. Barnehagen er veldig samarbeidsvillig, lærevillig og ydmyk så de er nok de rette folkene. De trenger bare å veiledes litt.

Etter min mening er det for mye fokus på å lære seg og leke, enn på det faglige på førskolelærerutdannelsen. Når man såvidt har vært innom enkelte  VIKTIGE temaer blir man gjerne ikke selvsikker nok og avventer dermed til man føler man er helt sikker. Konsekvensene av dette kan være veldig ødeleggende. Men det er en helt annen diskusjon

 

Anonymous poster hash: f32dc...15f

[Anonym bruker]

Hei,

 

Mitt barns venn har blitt møtt med forståelse hos både skole og barnehage. De presser ikke og blir ikke sinte.

Foreldrene er veldig oppmerksomme og følger mye opp ovenfor skolen.

Anonymous poster hash: 52064...d57

[Anonym bruker]

 

Hei,

 

Mitt barns venn har blitt møtt med forståelse hos både skole og barnehage. De presser ikke og blir ikke sinte.

Foreldrene er veldig oppmerksomme og følger mye opp ovenfor skolen.

 

Anonymous poster hash: 52064...d57

 

Det er bra! Jeg skal sørge for at barnet mitt skal bli møtt på samme måte

 

Anonymous poster hash: f32dc...15f

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg. Jobber som pedleder på en storbarnsavdeling. En jente på 5år har den diagnosen, og begynte å snakke på avdelingen før jul. Fantastisk :-) Begynte med å viske..
Hun nikket og  hadde tydelig kroppsspråk, så etter hvert lagde henne små lyder i leken og lo med lyd.
Har støtteped og vedtak på timer. Støtteped tok med seg det barnet og en til ned til et grupperom. Etter hvert så begynte barnet å snakke kun på grupperommet. Barnet valgte etter hvert hvem hun ville ha med seg osv.. Etter hvert så begynte hun å snakke på lekerommet på avdelingen med døra lukket. Og etter hvert på selve avdelingen.

Anonymous poster hash: 7e1de...5a9

[Anonym bruker]

 

Ja, det har jeg. Jobber som pedleder på en storbarnsavdeling. En jente på 5år har den diagnosen, og begynte å snakke på avdelingen før jul. Fantastisk :-) Begynte med å viske..

Hun nikket og  hadde tydelig kroppsspråk, så etter hvert lagde henne små lyder i leken og lo med lyd.

Har støtteped og vedtak på timer. Støtteped tok med seg det barnet og en til ned til et grupperom. Etter hvert så begynte barnet å snakke kun på grupperommet. Barnet valgte etter hvert hvem hun ville ha med seg osv.. Etter hvert så begynte hun å snakke på lekerommet på avdelingen med døra lukket. Og etter hvert på selve avdelingen.

 

Anonymous poster hash: 7e1de...5a9

 

Så fantastisk Hvor lang tid tok det fra tiltak til resultatene viste seg? 

 

Anonymous poster hash: f32dc...15f

[Anonym bruker]

 

 

Ja, det har jeg. Jobber som pedleder på en storbarnsavdeling. En jente på 5år har den diagnosen, og begynte å snakke på avdelingen før jul. Fantastisk :-) Begynte med å viske..

Hun nikket og  hadde tydelig kroppsspråk, så etter hvert lagde henne små lyder i leken og lo med lyd.

Har støtteped og vedtak på timer. Støtteped tok med seg det barnet og en til ned til et grupperom. Etter hvert så begynte barnet å snakke kun på grupperommet. Barnet valgte etter hvert hvem hun ville ha med seg osv.. Etter hvert så begynte hun å snakke på lekerommet på avdelingen med døra lukket. Og etter hvert på selve avdelingen.

 

Anonymous poster hash: 7e1de...5a9

 

Så fantastisk Hvor lang tid tok det fra tiltak til resultatene viste seg? 

 

Anonymous poster hash: f32dc...15f

 

 

Barnet har hatt støtteped i et par år, men det var i aug 13 hun fikk nye støttepedagoer. Hun ene har erfaring med denne diagnosen. Så vi jobbet litt annerledes. Startet selv på avd  aug 13. Hun begynte å snakke i desember 13

 

 

 

Anonymous poster hash: 7e1de...5a9

[Dette er min mening:]

Datteren min hadde nok det, selv om hun aldri fikk stilt noen diagnose.

 

Pratet som en foss hjemme fra ettårsalderen, men sa aldri ett ord til de voksne i barnehagen, bare de andre barna. Snakket heller ikke med andre voksne, kun en sjelden gang med milde folk som hun kjente, og tok seg god tid med henne.

Hun byttet barnehage da hun var 3. Fortalte en ansatt om problemet, og første dag satte den ansatte seg ned ved siden av datteren min og et dukkehus og lekte side om side med henne. Hun så aldri direkte på datteren min, kommunikasjonen var ikke direkte eller konfronterende. Etterhvert snakket dukkene hennes til min datters dukker, og datteren min svarte! Gjett om jeg ble glad! Det viste seg altså at et miljøbytte, og ansatte som ikke krevde direkte kommunikasjon ble løsningen. Gradvis kom hun mer og mer ut av skallet.

Da hun begynte på skolen fikk hun en streng lærer med en konfrontetende stil, som var tydelig irritert over det som ble en gradvis tilbakevendende selektiv mutisme.

 

Byttet skole, og hun ble igjen møtt med forståelse og god pedagogikk. Hun er nå helt "normal", og utfordrer seg selv med å snakke i større samlinger.

 

Selv har jeg aldri presset henne til å snakke med voksne. Men, jeg har likevel drevet mildt press i form av f.eks. at hvis hun vil ha en is, så må hun gå og kjøpe den selv. Ser at det har virket litt. Har også drevet mye pep-talk, og vet at hun har vært veldig bevisst på å jobbe med, og utfordre seg selv.

 

Dette er altså en helt subjektiv erfaring. Jeg har ingen profesjonelle råd å gi. Vil ønske dere lykke til!!

Endret 11. februar 2014 av Dette er min mening:

[Anonym bruker]

Sønnen min hadde flere perioder han ikke snakket med andre voksne enn oss foreldre i 3-4 års alderen. Bhg tok tidlig tak i det og kontaktet ppt. Det fikk de mange råd på hvordan de skulle takle det. Presset han aldri, men lekte og tulla mye og fikk han med på aktiviteter som ikke hadde så fokus på snakking.

Jeg var også i kontakt med fagfolk som jobbet kun med selektiv mutisme og vi skulle få hjelp i bhg, men innen vi kom så langt startet han å snakke igjen.

 

Anonymous poster hash: bd3be...937

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere deler historiene deres

 

En stor lettelse å lese at det har gått så fint med så mange! 

Anonymous poster hash: f32dc...15f