Raserianfall :(

[Von Hertelhofen]

Har ei tulle på 2 år. Hun har alltid vært sta som juling og hatt et temperament utenom det vanlige

 

Av og til får hun raserianfall fra h...te. Hun illskriker, dunker hodet i gulvet og slår seg selv. Ofte er det "ubetydelige" årsaker, spesielt hvis hun er trett og lei.

 

Så jeg lurer på hva som er den rette måten å håndtere dette på?

 

Avledning fungerer ikke. Skal jeg trøste eller ignorere? Ofte er hun så sint at det nærmest er umulig å nærme seg henne...

 

Noen som har erfaringer de vil dele?

 

*frustrert*

[Kenga]

Funker det å forklare hvorfor reglene er der? Det letter dagene veldig for oss (av typen hvis du ikke har på deg sokker, kan du hoste mer og kan ikke gå i bhg).

 

Ellers er det å mest mulig holde blodsukkeret jevnt som gjelder her i familien, alle blir grinete på lavt nivå. Frukt - kombinert med grovbrød og ventegrønnsaker gjør at det fungerer bedre i vårt hjem.

 

Spørsmålet hvordan man skal reagere er vanskelig, men hadde vel testet å overse først etter å ha forklart hvorfor reglene er der

Endret 10. februar 2014 av Kenga

[Anonym bruker]

Hvis raserianfallet kommer hjemme var det (hos oss hvertfall) lettest å la henne holde på litt. Ikke nødvendigvis ignorere, men om det ikke går an å snakke med de har de havnet et sted hvor de ikke er mottakelige for informasjon.. Så jeg måtte rett å slett bare gå litt fra henne. Passe på at hun ikke skadet seg, men la henne komme ut av det forferdelige sinne litt på egenhånd. Det høres kanskje røft ut, men hun ble alltid sintere uansett hva jeg prøvde på. Når jeg gikk fra tok det sjeldent mer enn et par minutter før hun ble stille. Da kunne jeg gå inn til henne og snakke med henne rolig. Vil du ha en klem? Er du glade jenta mi nå eller? Vil du fortelle mamma hvorfor du er sint? 

 

Jeg kan fortsatt ha sånne "anfall" og jeg er 25 år, så jeg kjenner til følelsen. Og jeg må som regel bare være litt alene med tankene. Innse hvor teit jeg er. Beste er om noen kommer og bare tuller det vekk. Ikke forteller meg at følelsene mine er tull- for det er de ikke- men bare "så jeg et lite smil eller?" Man må lære seg å takle følelser når man er liten, for ellers blir man som meg  

Anonymous poster hash: 3d798...301

[Anonym bruker]

Har ei jente på 2,5 år, som er sta og hissig av seg. Og hun kan få slike raseriutbrudd som du beskriver.

Som regel kommer disse utbruddene når hun er trøtt/sliten eller sulten/ har lavt blodsukker. Så vi prøver så godt vi kan å unngå at hun blir veldig trøtt/sulten.

 

Men når utbruddene først kommer må jeg ofte gå ifra henne, la henne være litt i fred. Alt jeg gjør og sier blir feil og gjør henne bare sintere.

Feks hvis hun får et utbrudd i sengen når hun skal legge seg, sier jeg med rolig stemme: "si fra når du er klar/ si fra når mamma skal komme" og så går jeg bare ut. Da går det bare et minutt eller to så er hun rolig og roper på meg.

Eller hvis vi er i gangen og hun slår seg vrang, sier jeg at jeg går opp på stua og hun kan komme opp når hun er ferdig med å være sinna. Hun kommer som regel med en gang.

Så prater vi selvfølgelig om det etterpå, om hvorfor hun ble så sinna. Jeg prøver å forklare at det er lov å være lei seg/uenig og til og med sint. Men at det ikke er greit å oppføre seg sånn. Man må prate til hverandre med ordentlig stemme. Sier også at jeg ikke forstår hva hun mener når hun skriker/roper/sutrer..

 

Det har blitt bedre med oss i alle fall

 

 

Anonymous poster hash: d6a8e...d40

[Anonym bruker]

Her er han veldig veldig sta. Men for oss funker det at jeg selv bare lukker meg litt, for jo mer frustrert jeg blir, jo lengre holder han på raseriet sitt. Det blir vilje mot vilje. Så når han er på sitt verste, så setter jeg meg rett og slett bare ned ved siden av ham eller i nærheten. Jeg sier ingenting mens jeg sitter der, men han vet at jeg er der og vi har blikkontakt mens han holder på. For hver gang jeg bare satte meg ned, jo kortere ble tiden han holdt på. Og når han var roet så kom han alltid opp i fanget. Og mens han da satt ved meg så forklarte jeg fort og kort hvorfor han gjerne ikke fikk gjøre som han ville (eller hvorfor han ikke ditten eller datten om det var noe slikt) og at det er OK at han blir sint, men at det ikke er ok at han gjorde som han gjorde da han ble sint. Jo lengre tid jeg bruker på å forklare eller dikkedulle, jo kjappere glemmer han hendelsen og tar det ikke til seg. 
Så jeg sitter der med ham til han ferdig, forklarer kort og enkelt, og så får jeg gjerne en unnskyldning og en klem, noen ganger har jeg kanskje reagert litt feil også midt i øyeblikket, så da sier også jeg unnskyld - er jo menneskelig jeg som han. Og når det er over, så er det over. Jeg går ikke å tar det opp, og jeg tar ikke opp hendelsen når han er på vei til et nytt raseri, så jeg drar det aldri med meg utover dagen. 

Men dette er dersom vi er hjemme og dette funker ihvertfall for oss. Jeg har et vinter-sykt barn, så det er forståelig at lange dager hjemme kan bli frustrerende for en liten en som så gjerne vil alt annet enn å være inne, men det ble bedre og bedre, og nå som han forstår mer og kan si selv bedre hva han vil/ikke vil så er det mye lettere og raseriet hører til en sjelden gang viss han er ekstra trøtt og ikke havner i sengen fort nok. Når vi er ute er han så og si aldri vanskelig.

Anonymous poster hash: 6c63d...d3a

[me_87]

Min erfaring er at det blir 1000 ganger verre visst jeg prøver å trøste han.

[velouria]

Ahhh, gode innlegg å lese, ikke minst lettende! Her skjer det sjeldent at de virkelige (uvirkelige) utbruddene kommer, men når de først kommer, hjelpes. Men en god kombo av mange av de sagte tingene over hjelper på. ALDRI ignorer, det har jeg forstått at noen gjør, og jeg håper at noen leser dette og lar forståelse og tålmodighet være viktige stikkord når det stormer som verst. For øvrig synes jeg det neste er vemodig at barnet er på vei mot selvstendighet og skal være sin egen herre/dame. Uansett glad for at jeg ikke er i barseltråden eller nyfødt-greia. Fasene kommer, og de går! Og kommer osv.

[Fru vims]

Lar min 2 åring rase ut. Trekker meg litt unna. Og etter en liten stund spør om hun vil ha kos. Pleier å fungere.

[Von Hertelhofen]

Tusen takk for mange gode innspill! I det siste har vi øvd oss litt på forskjellige metoder. Det som funker best er å si at jeg skjønner du er sint, men nå bestemmer mamma, du kan komme inn på kjøkkenet når du er ferdig å skrike/ når du vil ha trøst. Slik varer anfallene kortere.

 

Ofte er det lett å unngå årsakene til skriking, men noen ganger er det uunngåelig, feks når vi har det travelt. Så når vi skal steder så tar jeg gjerne med litt rosiner ol slik at vi slipper de store scenene i offentlighet