Lei meg.. Søsken som ikke liker hverandre, samtaler hos helsesøster etc.

[Anonym bruker]

Jeg er så fortvilet og lei meg. Har to barn på 11 og 7 år, og de klarer omtrent ikke å snakke sammen uten å krangle. Det skal hakkes på hver minste lille ting, de gjør narr av hverandre, unner ikke hverandre noenting, er stygg med hverandre, slår osv. Dette blir slått hardt ned på men ingenting hjelper.

Når de en sjeldent gang er venner leker de utrolig fint sammen.

 

Eldste har litt problemer med den sosiale biten og går i samtaler hos psykolog på helsestasjonen samt helsesøster på skolen. Denne uken har hun fylt ut en sånn hånd med hva problemet er, grønntanker, rødtanker, følelser og løsning. Dette har hun gjort med fire dagers mellomrom og det kommer frem at broren er dum, han irriterer, han tar ting fra henne, og hun liker ham ikke. Så har hun fått tips om å behandle ham som luft.

 

Jeg kjenner meg utrolig trist og frustrert. For det første fordi hun føler det sånn, men også fordi fagpersonell ser på det som en løsning å behandle ham som luft!? Er ikke det veldig lite rasjonelt? I tillegg gjelder jo disse tingene andre veien også, hun deler ikke med ham, hun plager ham og har humørsvingninger ut av en annen verden slik at hun er veldig uforutsigbar - i ene øyeblikket deler hun og i neste ikke. Samt at hun slår hver gang hun ikke får det som hun vil. Mye oftere en hva han gjør. Men dette sier hun jo selvsagt ingenting om.

 

Jeg kjenner at jeg er så fortvilet at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Alt er urettferdig, alt er slemt, alt er gale i følge dem. Og når ikke fagpersonell kan hjelpe så vet ikke jeg hva jeg skal gjøre.

 

Takk til dere som leste hit. Jeg sitter med tårer i øynene nå og vet ikke hvor jeg skal begynne for å snu denne onde trenden.

 

Anonymous poster hash: 25865...693

[Anonym bruker]

Jeg hadde kontaktet familievernkontoret, de tar sånne saker også

Anonymous poster hash: bd8e1...7d2

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde kontaktet familievernkontoret, de tar sånne saker også

 

Anonymous poster hash: bd8e1...7d2

Takk for svar. Det er kanskje ikke så dumt nei. Det kan ihvertfall ikke fortsette på denne måten.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 25865...693

[Anonym bruker]

Vet ikke hva du konkret har prøvd.

Her i huset forsvinner goder i to dager når de bryter avtaler.

Vi har avtale om å prate med normal stemme, ikke kalle hverandre med stygge navn, vold har egne regler da forsvinner goder en uke.

Et gode er iPad, se på en tv serie, få møte venner etter skolen etc.

Vi prater masse om disse reglene og når de brytes tvinges de til å si høyt, jeg får ikke bruke iPad på to dager fordi jeg kalte bror rasshøl.

Dette fungerer delvis hos oss.

Jeg gir de også en advarsel om at de er i ferd med å miste et gode slik at de har mulighet til å forhindre det selv.

 

 

Anonymous poster hash: 75b53...01f

[Anonym bruker]

Vet ikke hva du konkret har prøvd.

Her i huset forsvinner goder i to dager når de bryter avtaler.

Vi har avtale om å prate med normal stemme, ikke kalle hverandre med stygge navn, vold har egne regler da forsvinner goder en uke.

Et gode er iPad, se på en tv serie, få møte venner etter skolen etc.

Vi prater masse om disse reglene og når de brytes tvinges de til å si høyt, jeg får ikke bruke iPad på to dager fordi jeg kalte bror rasshøl.

Dette fungerer delvis hos oss.

Jeg gir de også en advarsel om at de er i ferd med å miste et gode slik at de har mulighet til å forhindre det selv.

 

 

Anonymous poster hash: 75b53...01f

Takk for tips. Vi snakker også mye om disse tingene og jeg sier flere ganger for dagen at hvis de ikke har noe fint å si, så lar de være å si noe.

 

For et par uker siden var hun så stygg med broren at det endte med husarrest i en uke pluss ingen spilling. På dag 4 brøt hun sammen og var så lei seg for det hun hadde gjort, gråt på sengen, unnskyldte seg i det vide og det brede. Men så viser det seg at hun var jo ikke lei seg for det hun hadde sagt og gjort, men fordi hun hadde mistet goder. For den dagen det var lov med spilling igjen, var hun like stygg med ham.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 25865...693

[Iiiiik]

Jeg må innrømme at jeg håper hun har misforstått helsesøster, men frykter at hun ikke har det... Det er jo et helt håpløst råd og det er temmelig håpløst å jobbe med et samspillsproblem uten å involvere resten av det systemet hvor problemet utspiller seg. 

 

Ta kontakt med helsesøster i morgen og si at dette er svært lite hjelpsomt for dere og at en 11-åring virkelig ikke kan få som råd å ignorere sin sjuårige lillebror. Deretter ville jeg nok tatt kontakt med familievernkontoret. Og så får du jo vurdere om du har tillit til at denne dama skal kunne hjelpe datteren din med sine sosiale problemer på skolen. Mitt svar er temmelig åpenbart. 

[Anonym bruker]

Vet ikke om det er noen trøst men...  Det er 5 år mellom meg og broren min og vi var sånn du beskriver. Jeg kan faktisk gå så langt at jeg i perioder hatet jeg ham(og han sikkert meg). My av grunnen tror jeg og forledrene mine er at vi modnes i så forskjellig tempo. Når jeg var 10-12 år var jeg ekstremt hormonell, følsom og i en slags krysning der jeg elsket å leke med barbie, eller jeg ville bli behandlet som en moden tenåring. 

 

Noen ganger ble da en lillebror som fortsatt er veldig barn uhorvelig slitsomt. Han tråkket over alt som var av intimgrenser... gikk inn på badet når jeg var på do og skulle vise meg en leke og jeg kunne klabbe til han(fordi jeg gjerne ville være i fred), så ble det helvete. Jeg kunne også være lunefull og egle han opp og være ekkel.... tok lekene hans for å "straffe" ham og lekte litt veslevoksen ovenfor han. Det var sikkert ikke så lett for den stakkars lillebroren min å alltid skjønne hvorfor jeg oppførte meg mot han... Så da la nok han meg litt for hat også gjrde slemme ting med meg..osv... osv.. osv

 

Når jeg endelig var skikkelig tenåring ble det litt lettere, for da var skillene litt klarere om du skjønner hva jeg mener? Vi er supre venner i dag altså Dette vare i noen år også gikk det over... Vet ikke om det er det samme hos deg altså, bare forteller av egen erfaring Noe som hjalp husker jeg, var en en gang der noen mobbet broren min en periode... da ble liksom litt sånn: " Ingenskal være slem med min lillebror!" Og tok han i forsvar Var jo glad i ham innerst inne så klart.

 

Ville sett ann litt, dette kan være en periode i livet deres og går sikkert over når de har funnet sine roller Men er du oppriktig bekymret ville jeg tatt en skikkelig prat med denne psykologen, eller innvolvert fastlegen eller noe

Anonymous poster hash: c5faf...57f

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg håper hun har misforstått helsesøster, men frykter at hun ikke har det... Det er jo et helt håpløst råd og det er temmelig håpløst å jobbe med et samspillsproblem uten å involvere resten av det systemet hvor problemet utspiller seg.

 

Ta kontakt med helsesøster i morgen og si at dette er svært lite hjelpsomt for dere og at en 11-åring virkelig ikke kan få som råd å ignorere sin sjuårige lillebror. Deretter ville jeg nok tatt kontakt med familievernkontoret. Og så får du jo vurdere om du har tillit til at denne dama skal kunne hjelpe datteren din med sine sosiale problemer på skolen. Mitt svar er temmelig åpenbart.

Takk for svar. Dessverre er det ingen misforståelser her, det stod nemlig skrevet svart på hvitt på arket jeg fikk levert etter samtalen.

 

Jeg kjenner selv at jeg er veldig usikker her. Syns situasjonen er helt uutholdelig, for hun er egentlig en helt fantastisk jente, så empatisk og grei. Men når det gjelder broren er det ikke sånn.

 

Selv tror jeg noe av problemet er at hun er barnslig for alderen mens broren er moden for alderen, slik at de har ikke det storesøster/lillebrorforholdet som jeg ser de andre har. Det er ikke den omsorgen mellom dem. Han ser ikke opp til henne og hun ser ikke på ham som en lillebror.

 

Nei hele situasjonen er bare trist og de drar hverandre ned og gjør hverandre verre. I dag måtte jeg faktisk gi dem snakkeforbud - de fikk ikke si et ord til hverandre for det var bare hakking og klaging.

 

Jeg føler meg som en fullstendig mislykket mor oppi dette.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 25865...693

[Anonym bruker]

Du har latt dette utvikle seg de har fått lov til å oppføre seg stygt mot hverandre. De aller aller fleste andre godtar ikke slik oppførsel og lar det ikke få utvikle seg men dyrker de fine opplevelsene. Det bør dere også jobbe med.

 

Anonymous poster hash: 21b0f...71e

[Anonym bruker]

Tenker disse barna ikke har samme far? Stemmer det? Mulig det er noe misunnelse, sjalusi etc. som ligger der.

 

Anonymous poster hash: 4411a...42f

[Anonym bruker]

 

Vet ikke om det er noen trøst men... Det er 5 år mellom meg og broren min og vi var sånn du beskriver. Jeg kan faktisk gå så langt at jeg i perioder hatet jeg ham(og han sikkert meg). My av grunnen tror jeg og forledrene mine er at vi modnes i så forskjellig tempo. Når jeg var 10-12 år var jeg ekstremt hormonell, følsom og i en slags krysning der jeg elsket å leke med barbie, eller jeg ville bli behandlet som en moden tenåring.

 

Noen ganger ble da en lillebror som fortsatt er veldig barn uhorvelig slitsomt. Han tråkket over alt som var av intimgrenser... gikk inn på badet når jeg var på do og skulle vise meg en leke og jeg kunne klabbe til han(fordi jeg gjerne ville være i fred), så ble det helvete. Jeg kunne også være lunefull og egle han opp og være ekkel.... tok lekene hans for å "straffe" ham og lekte litt veslevoksen ovenfor han. Det var sikkert ikke så lett for den stakkars lillebroren min å alltid skjønne hvorfor jeg oppførte meg mot han... Så da la nok han meg litt for hat også gjrde slemme ting med meg..osv... osv.. osv

 

Når jeg endelig var skikkelig tenåring ble det litt lettere, for da var skillene litt klarere om du skjønner hva jeg mener? Vi er supre venner i dag altså Dette vare i noen år også gikk det over... Vet ikke om det er det samme hos deg altså, bare forteller av egen erfaring Noe som hjalp husker jeg, var en en gang der noen mobbet broren min en periode... da ble liksom litt sånn: " Ingenskal være slem med min lillebror!" Og tok han i forsvar Var jo glad i ham innerst inne så klart.

 

Ville sett ann litt, dette kan være en periode i livet deres og går sikkert over når de har funnet sine roller Men er du oppriktig bekymret ville jeg tatt en skikkelig prat med denne psykologen, eller innvolvert fastlegen eller noe

 

Anonymous poster hash: c5faf...57f

Tusen tusen takk for din erfaring, dette traff meg rett i hjertet for det føltes som om du skrev om mine barn.

 

Jeg håper så inderlig at det er sånn det er her også, og at så fort hun blir mer tenåring, kanskje skillene blir klarere her også. Jeg føler hun er i en vanskelig "mellomalder" hvor hun hverken er barn eller ungdom, og jeg syns det er vanskelig å håndtere det.

 

Igjen, tusen takk. Så godt å lese at dere er venner i dag.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 25865...693

[Anonym bruker]

Du har latt dette utvikle seg de har fått lov til å oppføre seg stygt mot hverandre. De aller aller fleste andre godtar ikke slik oppførsel og lar det ikke få utvikle seg men dyrker de fine opplevelsene. Det bør dere også jobbe med.

 

Anonymous poster hash: 21b0f...71e

Syns ikke det er nødvendig å skrive at de fleste andre ikke hadde godtatt det, for tror du virkelig at vi godtar det? Nei vi jobber med det hver eneste dag, prater om det, skiller dem, slår ned på det og lar dem aldri få holde på uten at de får beskjeder.

 

Dette er vondt og sårt, så jeg kjenner at når du antyder at dette helt og holdent er min feil, så blir jeg lei meg.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 25865...693

[Honningmelon]

Det høres ut som om det er en del sjalusi som ligger til grunn. Hva som er årsaken til det er vanskelig for meg å si.

 

Mine søskenbarn, er et søskenpar med 5 års aldersforskjell. Jenta er eldst. De hatet hverandre da de var små. Husker gutten kastet kniv etter søstera som stod i veggen bak henne. I dag er de begge voksne og har et godt forhold.

 

Jeg ser en viss tendens hos mine to eldste, gutt og jente der gutten er eldst. Tror det har mye med kjønnsforskjeller og aldersforskjell å gjøre.

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert det er så dumt å ignorere han en liten stund. Da får situasjonen kanskje roet seg ned litt. Det blir ofte hevn for, hevn for , hevn for - til ingen vet hvem som startet hva og hvorfor.

Om hun greier å ikke la seg terge opp en periode så blir det ikke så gøy å terge.

Kanskje de greier å bryte mønsteret?

 

Anonymous poster hash: 7082c...8ca

[Gjest Antarctica]

Unnskyld at jeg spør, men HVOR mye spiller de, fra før av? Sånn uten at de har restriksjoner/straff pga krangling? For hos oss registrerer vi at dersom iPaden eller Wii-en har vært i bruk mye de siste dagene blir resultatet helt påtakelig mer aggresjon.

En ting er at de krangler MENS de spiller, fordi de konkurrerer om hvor mye tid de skal ha med spillet, hva den andre skal gjøre mens han spiller og broren ser på o.l. En annen ting er at de krangler etterpå fordi spenningsnivået og adrenalinet er høyt i flere timer etterpå. To småtasser som generelt er gode venner blir uvenner på grunn av sånt. Da tror jeg det må være enda verre for dem som generelt er uvenner? Min eldste oppførte seg også uventa dårlig mot både store og små i huset i den perioden da han hadde egen bærbar PC. Det var bare rett og slett skadelig for sjelelivet. 

Så jeg sa opp internett, og forlangte at de oppbevarte spilledingsene sine hjemme hos faren (det er jo der de hører hjemme, jeg har jo verken kjøpt PC, 3ds eller iPad til dem!). Jeg vil heller ha husfred. Kjeder de seg får de leke selv, gå ut, spille et brettspill, se en film eller noe annet.

[Anonym bruker]

 

Vet ikke om det er noen trøst men... Det er 5 år mellom meg og broren min og vi var sånn du beskriver. Jeg kan faktisk gå så langt at jeg i perioder hatet jeg ham(og han sikkert meg). My av grunnen tror jeg og forledrene mine er at vi modnes i så forskjellig tempo. Når jeg var 10-12 år var jeg ekstremt hormonell, følsom og i en slags krysning der jeg elsket å leke med barbie, eller jeg ville bli behandlet som en moden tenåring.

 

Noen ganger ble da en lillebror som fortsatt er veldig barn uhorvelig slitsomt. Han tråkket over alt som var av intimgrenser... gikk inn på badet når jeg var på do og skulle vise meg en leke og jeg kunne klabbe til han(fordi jeg gjerne ville være i fred), så ble det helvete. Jeg kunne også være lunefull og egle han opp og være ekkel.... tok lekene hans for å "straffe" ham og lekte litt veslevoksen ovenfor han. Det var sikkert ikke så lett for den stakkars lillebroren min å alltid skjønne hvorfor jeg oppførte meg mot han... Så da la nok han meg litt for hat også gjrde slemme ting med meg..osv... osv.. osv

 

Når jeg endelig var skikkelig tenåring ble det litt lettere, for da var skillene litt klarere om du skjønner hva jeg mener? Vi er supre venner i dag altså Dette vare i noen år også gikk det over... Vet ikke om det er det samme hos deg altså, bare forteller av egen erfaring Noe som hjalp husker jeg, var en en gang der noen mobbet broren min en periode... da ble liksom litt sånn: " Ingenskal være slem med min lillebror!" Og tok han i forsvar Var jo glad i ham innerst inne så klart.

 

Ville sett ann litt, dette kan være en periode i livet deres og går sikkert over når de har funnet sine roller Men er du oppriktig bekymret ville jeg tatt en skikkelig prat med denne psykologen, eller innvolvert fastlegen eller noe

 

Anonymous poster hash: c5faf...57f

Tusen tusen takk for din erfaring, dette traff meg rett i hjertet for det føltes som om du skrev om mine barn.

 

Jeg håper så inderlig at det er sånn det er her også, og at så fort hun blir mer tenåring, kanskje skillene blir klarere her også. Jeg føler hun er i en vanskelig "mellomalder" hvor hun hverken er barn eller ungdom, og jeg syns det er vanskelig å håndtere det.

 

Igjen, tusen takk. Så godt å lese at dere er venner i dag.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 25865...693

 

 

Bare hyggelig Håper det bredrer seg hos dere etterhvert, det roet seg betraktlig her når jeg ble rundt 12-13. Kan virke som lenge å vente, men husker at det ble lengre og lengre mellom de alvorlige kranglene mellom oss. (og de kunne være heftige) Tror det skal mye til for at barn virkelig ikke liker hverandre og tar dette med seg inn i det voksne liv. Husker jeg etterhvert ble mer og mer bevisst på mine egne handlinger når venner av meg reagerte på hvordan jeg var mot lillebror noen ganger... da kunne jeg faktisk føle anger og skam. For selv om det virker som de er innbitte fiender, så er de nok uhorvelig glad i hverandre... Bare det kommer ikke like godt til syne kan du si

 

Det er gjerne dem som står deg nærmest som får svi, sånn var det i vårt tilfelle. Men gode råd eller her også. Kan jo alltids høre med femilievernkontoret å få noen tips der ? Bare for å ha noen "verktøy" i hverdagen

 

Anonymous poster hash: c5faf...57f

[Anonym bruker]

Du har latt dette utvikle seg de har fått lov til å oppføre seg stygt mot hverandre. De aller aller fleste andre godtar ikke slik oppførsel og lar det ikke få utvikle seg men dyrker de fine opplevelsene. Det bør dere også jobbe med.

 

Anonymous poster hash: 21b0f...71e

Du har tydeligvis ikke to barn som krangler! Man kan skille dem, prate og forklare, gi konsekvenser og belønninger - kranglingen dukker opp igjen! Mine gutter på 3 og 6 år kan krangle så vi blir gale - tror du ikke vi tar tak i det? Selv om kranglingen gjentar seg betyr det da ikke at vi LAR det utvikle seg! For eksempel i går var vi på Vitensenteret, gutta koste seg masse og var verdens beste venner de 3 timene vi var der. Så fort vi satt oss i bilen begynte kranglingen. Det går opp og ned, og vi tar tak i det HVER GANG. Ikke sleng med leppa om ting du ikke vet noe om.

 

Anonymous poster hash: 7c5a7...029

[Lektor Doppler med tillegg]

Vil bare sende en sympatierklæring. Har selv to som ikke liker hverandre (og til annie som lurte, de har samme far) Det har vært slitsomt hele veien. Nå har den eldste flyttet til sin far (da han var 16) og livet er herlig fredelig. Guttene har nå også et med konstruktivt samvær. 

[Anonym bruker]

Hmmm. Som en annen over her har jeg også vokst opp som storesøster til en gutt som var fem-seks år yngre. Jeg kan også huske at jeg fortalte mamma at jeg ikke likte broren min. Hun ble veldig bekymret. Vi var kanskje ikke i tottene på hverandre like mye som dine barn, men jeg kan tydelig huske episoder jeg jeg følte forakt overfor ham. 

 

Skjønte det nok ikke da, men jeg tror nok at jeg mislikte mest det faktum at jeg skulle være størst hele tiden. Han var irriterende og plagsom og trykket på mine "knapper". Uansett hva som skjedde skulle jeg være den følelsesmessig mest modne, det ble forventet at jeg ikke skulle la meg irritere feks. Og foreldrene mine lot liksom broren min være mye mer baby og hjelpesløs mens jeg skulle være selvstendig og flink. 

 

Aner ikke om det ligger der, men dette handlet nok litt om hele familien og hvilke roller vi hadde, og ikke bare om broren min og meg selv. Vet ikke om det er relevant for dere, men ville nevne det.

 

Skal også understreke at vi har en god tone i dag! Jeg har alltid følt meg enormt mye mer moden enn ham, selv den dag i dag, men nå er vår felles barndom mer de samme juletradisjonene, ferieturene, opplevelsene osv - ikke de konfliktene vi hadde. 

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 76622...3d9

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere alle for svar, tips og råd.

 

Hun sier ofte at hun lurer på hvordan det er å ha en storebror/storesøster så det er kanskje noe i det med forventninger.

 

Jeg føler selv at jeg er veldig bevisst på akkurat dette, og det blir slått hardt ned på broren sin oppførsel også. Men faktum er at akkurat nå er det hun som er "verst" og da blir det jo flere beskjeder til henne.

 

Jeg har forklart henne at hvis hun klarer å ignorere ham så gir han seg kanskje, på samme måten som jeg har sagt det til ham, men det hjelper ikke. For det er alltid "jeg slutter hvis h*n slutter" så da kommer vi jo ingen vei.

 

Nei det skal ikke være lett. Jeg håper at jeg får samme erfaring som dere andre med yngre brødre, og at det bedrer seg med årene. Men før den tid må vi jo uansett klare å finne en løsning.

 

Og til deg som lurte på hvor mye de spiller så er det max en time for dagen men jeg tror jeg skal kutte mer ned på det. De eier jo ikke fantasi og kjeder seg om det går et minutt uten aktivitet. Ser samme tendenser hos vennene deres.

 

Der er jo også ett av problemene. Eldste vil ikke leke med jentene på sin alder men går gjerne ut for å være med kompisene til broren. Så de får han ikke ha "i fred". Men kompisene syns jo det er kjekt når hun er med, så hele situasjonen er komplisert og vanskelig.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 25865...693

[Anonym bruker]

Høres ut som hun styrer veldig mange ting hos dere.

Hun bør ikke ha lov å behandle han som luft ene timen for deretter kreve å leke med han og kompisene. Syns du må komme på banen her og la han få ha vennene sine i fred rett og slett.

 

Anonymous poster hash: 4cc84...ba4

[Anonym bruker]

Høres ut som hun styrer veldig mange ting hos dere.

Hun bør ikke ha lov å behandle han som luft ene timen for deretter kreve å leke med han og kompisene. Syns du må komme på banen her og la han få ha vennene sine i fred rett og slett.

 

Anonymous poster hash: 4cc84...ba4

Ja jeg gjør stort sett det, men jeg kan ikke fotfølge henne når hun er ute. Ofte kan hun ringe for å spørre om hun kan jo inn til den og den, og det er gjerne seksåringer... Hun får selvsagt nei da.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 25865...693

[Anonym bruker]

Jeg tenker et par ting. Som storesøster med en fem år yngre bror tror jeg vår barndom som var preget av MYE krangling og tilfeller av slossing har jeg gjort meg noen tanker om hva som burde vært gjort annerledes fra våre foreldres side.

 

1. mye mer fysisk aktivitet! Spille fotball, gå i svømmehall osv. Vi var bedre venner når vi var aktive som f.eks på skiturer, og gjerne etterpå også fordi vi var litt mer slitne og hadde fått luftet hodet litt. Det ble mye innesitting til tider (bodde på vestlandet og det regner en del her...)

 

2. venner må man få ha i fred, det gjelder både bror og søster. Man er bedre venner om man kan få ha sine egne ting i utenom familien, dette gjelder for øvrig også sitt eget rom.

 

3. storesøster tid alene med mamma. Det er hun som er værst, dvs det er hun som er mest preget av situasjonen. Jeg ville tatt meg tid til at bare du og hun var sammen noen timer i uka. Finn et gøy prosjekt som f.eks scrapbooking o.l som bare du og hun gjør sammen. Det fine med bilder er at da kan dere se på familiebilder sammen og da kan du si ting som "se hvor fine dere er sammen på bilder" "så fin lillebror er på det bilde" osv.

 

4. Snakk positivt om det andre barnet til din sønn/datter. Ofte er det slik at søsken sitter på sidelinjen mens man får kjeft fra foreldre og slik sett forsterkes negativiteten og antipatien søsken imellom.

 

5. like krav hjemme. Jeg husker jeg var massivt provosert over hvor lite krav mine foreldre stilte til min bror, særlig i forhold til husarbeid og andre oppgaver. Dette ble IKKE bedre selv da vi ble eldre.

 

Masser av lykke til. Vet hvor frustrerende det er, men trøst deg med at de vil nok få et godt forhold som voksne

Anonymous poster hash: 5b5b9...314

[Iiiiik]

Hva tenker du om jentas samspillsferdigheter helt generelt da? Høres jo ut som om det er mer her enn kun relasjonen til broren. Særlig for jenter er jo preteens en vanskelig alder. Hormoner bobler og kravene til sosiale ferdigheter øker voldsomt. Jeg lurer altså på om dere vil få bedre hjelp hvis dere løfter horisonten litt og tenker over hva hun egentlig har forutsetninger til å beherske. Hun ønsker vel å være stor, kul og mer selvstendig og så er det en del som tyder på at det ikke er mulig for henne.