Vedr å være fosterfamilie.

[Anonym bruker]

Er det mulig å sette som kriterie at man ønsker et svært lite barn, altså fra nyfødt til 2 år, f.eks?

 

Vi vurderer å melde vår interesse, men pga egne barn og situasjonen ellers har vi ikke kapasitet til å hanskes med svært utagerende og skadede barn. Det kan komme senere, men for nå må vi ev gå for 'enkle' tilfeller (i mangel på bedre ord).

 

Noen som vet?

 

Anonymous poster hash: 88fbe...da3

[Anonym bruker]

Er det mulig å sette som kriterie at man ønsker et svært lite barn, altså fra nyfødt til 2 år, f.eks?

 

Vi vurderer å melde vår interesse, men pga egne barn og situasjonen ellers har vi ikke kapasitet til å hanskes med svært utagerende og skadede barn. Det kan komme senere, men for nå må vi ev gå for 'enkle' tilfeller (i mangel på bedre ord).

 

Noen som vet?

 

Anonymous poster hash: 88fbe...da3

Vil bare si at de kan være veldig skadet allerede før de er 2 år, så ikke sikkert det alltid er enkle tilfeller selv om de er så små

 

Anonymous poster hash: c5c60...a13

[Anonym bruker]

Har kjenninger som har fått babyer som fosterbarn. Disse har vært bra skadd de også, i form av rus i svangerskap, generelt ganske dårlige gener (særdeles lav IQ) og tidlig omsorgssvikt.

 

Det er ingen dans på roser å ha fosterbarn. Dropp det heller hvis du ikke er klar for et "skadd" barn. I tillegg til barnet må du forholde deg til foreldrene til barnet, barnevernet og ikke minst alle synsere. Det er ikke for pyser.

Anonymous poster hash: cbfee...ce2

[Anonym bruker]

Dere kan vel gå gjennom pride kurset, og ha en dialog med bufetat(?). Man kan "ønske seg" enkelte kriterier.

Men uansett er det ingen garantier på at barnet ikke er "skadet".

 

Anonymous poster hash: adef4...da3

[Anonym bruker]

Nå ble jeg lei meg!!! Men for å ikke blåse opp noe som kanskje ikke er ment som noe ille, hva mener dere med at fosterbarn er skadd?

Anonymous poster hash: 66a23...0b9

[Anonym bruker]

Det viktigste ifm tilknytning legges før barnet er 20 mnd. Tilknytning kan igjen påvirke atferdsvansker. Uansett er det aldri enkelt med et fosterbarn uansett alder. Små barn er ikke enkle de heller når de kommer med den bagasjen de gjør. Hvis du ikke orker et skadet barn så foreslår jeg at du lar det være å bli fosterforelder. Høres ut som du har helt feil baktanke for dette.

 

Anonymous poster hash: 015ce...8ba

[Anonym bruker]

 

Nå ble jeg lei meg!!! Men for å ikke blåse opp noe som kanskje ikke er ment som noe ille, hva mener dere med at fosterbarn er skadd?

 

Anonymous poster hash: 66a23...0b9

 

 

At på grunn av manglende omsorg eller at barnet har vært utsatt for rus som foster kan barnet ha ekstra utfordringer i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: fe90c...767

[Anonym bruker]

 

 

Nå ble jeg lei meg!!! Men for å ikke blåse opp noe som kanskje ikke er ment som noe ille, hva mener dere med at fosterbarn er skadd?

 

Anonymous poster hash: 66a23...0b9

 

 

At på grunn av manglende omsorg eller at barnet har vært utsatt for rus som foster kan barnet ha ekstra utfordringer i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: fe90c...767

 

 

ps. bare det å bli tatt ut av hjemmet kan skape traume hos barn

 

Anonymous poster hash: fe90c...767

[Anonym bruker]

Er det mulig å sette som kriterie at man ønsker et svært lite barn, altså fra nyfødt til 2 år, f.eks?

 

Vi vurderer å melde vår interesse, men pga egne barn og situasjonen ellers har vi ikke kapasitet til å hanskes med svært utagerende og skadede barn. Det kan komme senere, men for nå må vi ev gå for 'enkle' tilfeller (i mangel på bedre ord).

 

Noen som vet?

 

Anonymous poster hash: 88fbe...da3

Ja det kan dere. Vi ble rådet til å skrive barn under vårt eget barns alder og fikk en nyfødt baby.

 

Anonymous poster hash: 52e9e...fa3

[Anonym bruker]

 

 

 

Nå ble jeg lei meg!!! Men for å ikke blåse opp noe som kanskje ikke er ment som noe ille, hva mener dere med at fosterbarn er skadd?

 

Anonymous poster hash: 66a23...0b9

 

 

At på grunn av manglende omsorg eller at barnet har vært utsatt for rus som foster kan barnet ha ekstra utfordringer i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: fe90c...767

 

 

ps. bare det å bli tatt ut av hjemmet kan skape traume hos barn

 

Anonymous poster hash: fe90c...767

 

Mange av de har opplevd å bli totalt oversett, neglisert og ikke hatt kjærlig kontakt overhodet. Noe som kan gi store tilknytningsproblemer. Selv om barn har blitt flyttet før det er 6 måneder, så kan det ha allerede store skader som kan gi utslag i b.l.a utagering, sinne, havner i stadige konflikter, uro i kroppen, tar inn alle inntrykk som gjør barnet veldig sliten, problemer med å forstå lekekoder og sosialt samspill. Men det er veldig forskjellig hvordan barn reagerer.

 

Anonymous poster hash: c5c60...a13

[Anonym bruker]

Jeg har aldri sett på meg selv som skadet tidligere. Jeg har alltid visst at jeg har vært utfordrende for fosterfamilien min, og jeg har mine problemer fortsatt. Som dere kanskje skjønner så er jeg fosterbarn, og jeg har full forståelse for at mange er skeptiske til å ta til seg fosterbarn i eldre alder for de er mer krevende, fordi de har vært igjennom mye i oppveksten. Blant annet å måtte flytte fra fosterfamilie til fosterfamilie fordi de har vært så slitsomme. Jeg har som sagt aldri tenkt på meg selv som skadet, ikke før nå, og jeg kan se hva som menes med det. Psykisk er jeg nok litt skadet, har større utfordringer enn andre med å være sosial, knytte meg til noen på et dypere nivå, (pga flytting) er veldig selvdestruktiv, (tanker) overanalyserer det meste og tar meg nær av små ting som ikke er ment å være kritikk. Jeg ble plassert i fosterfamilie da jeg var 7-8 år og var heldig med familien jeg kom til. Men da hadde jeg allerede blitt preget i såpass mange år, så da var det større "jobb" å håndtere meg, spesielt siden jeg ikke selv visste hvordan jeg skulle håndtere meg (og mine følelser) Jo mindre barna er når de blir plassert i fosterfamilie, jo mindre er sjansene for at barnet har blitt veldig preget av oppveksten. #6 nevner dette med tilknytning som baby/barn, og det er viktig det, men jeg kan sammenligne det med å rydde rommet: dersom du ikke rydder på f.eks. 2uker vil det hope seg opp mer og mer for hver dag som går, og til slutt være så mye rot at det kan bli vanskelig å ta tak i. Det er viktig å ta tak i problemet før det har gått for lang tid, da blir de lettere å håndtere. Så jeg tror det blir lettere å ta til seg et lite barn (mellom 0-2år som var ønsket av HI) fordi det ikke har blitt like preget av miljø enda. MEN, et barn som er så lite, og som er i behov av fosterhjem, kan ha vært utsatt for dop/alkohol i svangerskap, og det er det lite man kan gjøre noe med, og det er vanskelig å finne ut av før barnet er blitt eldre.

 

Hilsen #5

 

Vi var en stor familie (biologiske familien) og mine søstre og brødre kom i andre hjem enn meg... Jeg var heldig, de var ikke like heldige. Jeg anbefaler sterkt, basert på min erfaring, at dersom man er i tvil om man kan takle et fosterbarn eller ikke, så bør man ikke ta imot et fosterbarn. Det

Anonymous poster hash: 66a23...0b9

[Anonym bruker]

ops, ble litt oppstykket det jeg skrev, men får ikke endret siden jeg poster anonymt

Anonymous poster hash: 66a23...0b9

[Anonym bruker]

Jeg er også fosterbarn, og er man ikke klar for å få et ekstra barn i familien for resten av livet, så la det være. Å gjøre "jobben" til ungen er ferdig på vgs, for så å tenke at man er ferdig, det funker ikke. 

 

Jeg ble utrolig dypt såret, og føler meg ydmyket som åpnet meg i så mange år for en fostermor som tydeligvis ga faen når det kom til stykket. Så lenge jeg hadde noen til å guide meg og hjelpe meg gjennom livet som tenåring klarte jeg meg fint, når jeg ble eldre ble det så lett å bare gå tilbake til min destruktive biologiske familie, for det var alt jeg hadde.

 

 

Anonymous poster hash: 91677...bb7

[Fru vims]

Ja man kan be om å få et lite barn. Men vær obs på at selv et lite barn kan være skadet. Vet om barn som bare er noen uker gamle når de kom til fosterfamilie og likevel er preget over sterk omsorgsvikt. 

[Fru vims]

Ja man kan be om å få et lite barn. Men vær obs på at selv et lite barn kan være skadet. Vet om barn som bare er noen uker gamle når de kom til fosterfamilie og likevel er preget over sterk omsorgsvikt. 

Og det er jo også anbefalt med at fosterbarnet er yngre enn de andre barna i familien. Men dere burde vite hva dere går til. Har dere resurser til det og er klar til utfordringer uansett alder er det helt topp om dere vil være fosterforeldre.

[Anonym bruker]

 

Jeg er også fosterbarn, og er man ikke klar for å få et ekstra barn i familien for resten av livet, så la det være. Å gjøre "jobben" til ungen er ferdig på vgs, for så å tenke at man er ferdig, det funker ikke. 

 

Jeg ble utrolig dypt såret, og føler meg ydmyket som åpnet meg i så mange år for en fostermor som tydeligvis ga faen når det kom til stykket. Så lenge jeg hadde noen til å guide meg og hjelpe meg gjennom livet som tenåring klarte jeg meg fint, når jeg ble eldre ble det så lett å bare gå tilbake til min destruktive biologiske familie, for det var alt jeg hadde.

 

 

 

Anonymous poster hash: 91677...bb7

 

Kjenner til den... Heldigvis så er jo jeg blitt eldre og klarer å distansere meg fra det som er skadelig med min biologiske familie, men det er de som er der, det er de jeg føler jeg kan kontakte hvis det er noe. Fostermoren min nærmest kuttet av navlestrengen så fort jeg var ferdig på videregående, for da var visst "jobben" gjort. Jeg har fortsatt kontakt med henne, men bare overfladisk, føler ikke at jeg kan fortelle noe personlig til henne. Blir bare praktiske samtaler, som "ja, hva skal dere i sommer? Hva gjør du nå? Hvordan går det på jobben? etc"

Fosterfamilier får også betalt for å ha fosterbarn, så det er jo nesten som om de jobber og får lønn for det.

#5

 

Anonymous poster hash: 66a23...0b9

[Anonym bruker]

Når spedbarn blir tatt fra mor er det vel veldig ofte pga rusproblematikk?

Barn som er født av mødre som ruser seg i svangerskapet blir jo skadet. Har en nabodame her som er fostermor til en gutt som kom til henne bare noen uker gammel, han ble jo født med abstinenser og ble selvfølgelig skadet. Han sliter med konsentrasjonsproblemer, lærevansker, hyperaktivitet, sinnemestring o.l. pga skadene hjernen hans fikk av morens rusmisbruk. Han har vokst opp i en fantastisk fosterfamilie, har blitt en skikkelig god gutt på 17 år nå, men den oppveksten har ikke vært uproblematisk hverken for han selv eller fosterfamilien... 

 

Så det å få et spedbarn er ikke synonymt med å få et barn uten problematikk altså.

 

Kanskje dere skal vente litt med å bli fosterforeldre, til deres egne barn blir større. Men dere kan jo virkelig hjelpe og gjøre en innsats ved å bli avlastere eller besøkshjem, det er det et skrikende behov for i de fleste av landets kommuner...

Anonymous poster hash: dc188...dab

[Anonym bruker]

Min ble tatt fra meg når det var nesten 2 år,fikk det tilbake når det var nesten 2,5år,fordi det ikke knyttet seg til noen andre og det var mer skadelig og ta det vekk enn at det bodde med oss.

Anonymous poster hash: fefc1...298

[Anonym bruker]

 

Min ble tatt fra meg når det var nesten 2 år,fikk det tilbake når det var nesten 2,5år,fordi det ikke knyttet seg til noen andre og det var mer skadelig og ta det vekk enn at det bodde med oss.

 

Anonymous poster hash: fefc1...298

Oi, hva var grunnen til at ble tatt vekk?

 

Anonymous poster hash: 24a2e...d1a

[Anonym bruker]

 

Min ble tatt fra meg når det var nesten 2 år,fikk det tilbake når det var nesten 2,5år,fordi det ikke knyttet seg til noen andre og det var mer skadelig og ta det vekk enn at det bodde med oss.

 

Anonymous poster hash: fefc1...298

Oi, hva var grunnen til at ble tatt vekk?

 

Anonymous poster hash: 24a2e...d1a

 

 

Falske anklager fra  en nabo blant annet. jeg sliter med angst,men er en god mor for det

 

Anonymous poster hash: fefc1...298

[Anonym bruker]

Nå ble jeg lei meg!!! Men for å ikke blåse opp noe som kanskje ikke er ment som noe ille, hva mener dere med at fosterbarn er skadd? Anonymous poster hash: 66a23...0b9

Hvorfor tror du egentlig at de tas fra sine foreldre. Jo yngre barnet er desto større er som regel omsorgssvikten og skadene. Fosterbarn krever mye, mye mer enn andre barn.

Og de er bare til "låns". Det er biologiske foreldre og barnevernet som legger føringer på hvordan barnet skal behandles.

 

Anonymous poster hash: 3dd35...b6d

[Gjest Antarctica]

 

Jeg har aldri sett på meg selv som skadet tidligere. Jeg har alltid visst at jeg har vært utfordrende for fosterfamilien min, og jeg har mine problemer fortsatt. Som dere kanskje skjønner så er jeg fosterbarn, og jeg har full forståelse for at mange er skeptiske til å ta til seg fosterbarn i eldre alder for de er mer krevende, fordi de har vært igjennom mye i oppveksten. Blant annet å måtte flytte fra fosterfamilie til fosterfamilie fordi de har vært så slitsomme. Jeg har som sagt aldri tenkt på meg selv som skadet, ikke før nå, og jeg kan se hva som menes med det. Psykisk er jeg nok litt skadet, har større utfordringer enn andre med å være sosial, knytte meg til noen på et dypere nivå, (pga flytting) er veldig selvdestruktiv, (tanker) overanalyserer det meste og tar meg nær av små ting som ikke er ment å være kritikk. Jeg ble plassert i fosterfamilie da jeg var 7-8 år og var heldig med familien jeg kom til. Men da hadde jeg allerede blitt preget i såpass mange år, så da var det større "jobb" å håndtere meg, spesielt siden jeg ikke selv visste hvordan jeg skulle håndtere meg (og mine følelser) Jo mindre barna er når de blir plassert i fosterfamilie, jo mindre er sjansene for at barnet har blitt veldig preget av oppveksten. #6 nevner dette med tilknytning som baby/barn, og det er viktig det, men jeg kan sammenligne det med å rydde rommet: dersom du ikke rydder på f.eks. 2uker vil det hope seg opp mer og mer for hver dag som går, og til slutt være så mye rot at det kan bli vanskelig å ta tak i. Det er viktig å ta tak i problemet før det har gått for lang tid, da blir de lettere å håndtere. Så jeg tror det blir lettere å ta til seg et lite barn (mellom 0-2år som var ønsket av HI) fordi det ikke har blitt like preget av miljø enda. MEN, et barn som er så lite, og som er i behov av fosterhjem, kan ha vært utsatt for dop/alkohol i svangerskap, og det er det lite man kan gjøre noe med, og det er vanskelig å finne ut av før barnet er blitt eldre.

 

Hilsen #5

 

Vi var en stor familie (biologiske familien) og mine søstre og brødre kom i andre hjem enn meg... Jeg var heldig, de var ikke like heldige. Jeg anbefaler sterkt, basert på min erfaring, at dersom man er i tvil om man kan takle et fosterbarn eller ikke, så bør man ikke ta imot et fosterbarn. Det

 

Anonymous poster hash: 66a23...0b9

 

Men er det noe "flaut" eller noe stigma i å si høyt at man er  skadet, da? Du og dine søsken ble vel tatt ut av hjemmet for å unngå flere skader? Syns det virker som at du klarer deg bra, med den måten du skriver på. Å bruke ordet skade er jo ikke et skjellsord - men de som  tar imot et barn som har fått dårlig omsorg må jo være realistiske.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er også fosterbarn, og er man ikke klar for å få et ekstra barn i familien for resten av livet, så la det være. Å gjøre "jobben" til ungen er ferdig på vgs, for så å tenke at man er ferdig, det funker ikke.

 

Jeg ble utrolig dypt såret, og føler meg ydmyket som åpnet meg i så mange år for en fostermor som tydeligvis ga faen når det kom til stykket. Så lenge jeg hadde noen til å guide meg og hjelpe meg gjennom livet som tenåring klarte jeg meg fint, når jeg ble eldre ble det så lett å bare gå tilbake til min destruktive biologiske familie, for det var alt jeg hadde.

 

 

 

Anonymous poster hash: 91677...bb7

Dette er bare trist. Man er jo fosterforeldre resten av livet.

 

Anonymous poster hash: 53463...0fb

[Anonym bruker]

Ja du kan si at du ønsker et lite barn, men det er ingen "lett" løsning det heller... Jeg har gjennomført PRIDEkurs noe alle fosterforeldre bør gjøre, for du får vite mye å tenke over aspekter som du kanskje aldri ville tenkt på ellers.

 

Jeg har bedt om å få et lite barn, men dette ut fra alderen på mitt eget. Jeg er utdannet sykepleier å har sett et par små (les: nyfødt og ca tre mnd!) å de var allerede sterkt preget. Den lille hadde slike abstinenser at ingen skulle tro det gikk an og den andre ville ikke bli berørt, ikke møte blikket osv.

 

Det er en fryktelig stor jobb å selv om man aldri kan vite helt hva man begir seg inn på, er det greit å skaffe seg et lite grunnlag i hvert fall, samt tenke på hva man virkelig vil!

 

Jeg må nok vente litt på å bli fostermor til et lite barn i og med at jeg er enslig ( de prioriterer som oftest par til små barn), men har blitt beredsskapsmor til et litt eldre barn nå. Det er sjelden at man blir forespurt om det, men med så mange saker barnevernet har må de av og til fravike normale rutiner.

 

Jeg stortrives med jobben, men jeg vil bare si at det er fryktelig tungt også. Tenk dere godt om før dere velger dette. Tross alt gjelder det jo både dere, familien deres og et barn som allerede er traumatisert.

 

Skulle dere velge å bli fosterforeldre vil jeg ønske dere lykke til. Selv om det er skremmende og til tider vanskelig, er det veldig givende også

Anonymous poster hash: 63607...211