Gå til innhold

Å gi opp håpet <3


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Hei, er det noen som føler at alle andre gir opp håpet om at dere skal lykkes noen gang? Jeg blir så lei meg, føler de rundt meg gir opp før oss. Det oppleves som så urettferdig. Hvem er de som skal ha en mening om når nok er nok? Legenes konklusjon er at vi har gode muligheter til å lykkes. Likevel har vi nå mistet 5 ganger.. Konklusjonen er vel den at den siste jeg skulle ønske hadde mistet håpet er de rundt meg. Det eneste jeg trenger er støtte på de valgene jeg/vi gjør. Er det så vanskelig å forstå.. ? Hva tenker dere andre? Hvordan oppleves det for dere? Klem fra meg

 

Anonymous poster hash: 5b7bd...fe6

Fortsetter under...

hei :) kjenner meg godt igjen i tankene dine... sånn var folk rundt oss også... de spurte om vi ikke skulle adoptere, eller hadde tenkt på å bli fosterforeldre... de hadde allerede gitt opp for oss.... lenge før vi selv var klare for å gi oss!!

jeg svarte vi så klart hadde vurdert, men at vi hadde en plan for fremtiden, (adoptere innen jeg var 35 osv...)

 

synes du skal si det til de jeg, at det er vanskelig t de har gitt opp, for det har ikke dere.... min erfaring er at det er lettere når man er 100% åpen....

 

vi klarte for øvrig å bli gravide på egenhånd etter en ex.u en s.a og 6 innsett med ivf!!

 

føler du at du har pågangsmot og ikke er klar for å gi deg, så ikke gi deg... jeg fikk en "faen" i meg, og tenkte at: skulle de gi opp før meg, så skulle jeg i hvert fall motbevise de.... nå er jeg snart halvveis, og i magen sparker ei lita snuppe <3 vårt lille mirakel <3

Da jeg mistet femte gang var jeg klar for å gi opp. Jeg følte virkelig at jeg hadde gitt alt jeg hadde. Men så kom jeg over det. Jeg tror kanskje jeg luftet det her inne på hab.abort-forumet, og jentene fikk meg på bedre tanker.  Jeg blir også inspirert av å lese om at andre her inne lykkes, og det gir meg håp om at jeg også vil lykkes. 

 

Etter 2. -4. aborten mente flere i slekten at vi burde tenke oss om før vi prøvde på ny. Kunne vi ikke bare adoptere? Eller slå oss til ro med at det ikke går? "Må du la kroppen din gå gjennom dette gang på gang, du har jo et ansvar ovenfor førstemann." osv. Desverre for meg så vil bakdelen med å være åpen om abortene være at "alle" føler de kan komme med råd og meninger om veien videre. De føler for å forklare at nok får være nok. Men som du sier: Hvem er de som kan uttale seg om det? Det er kun mannen og jeg som vet nøyaktig hva vi går gjennom, og hvor mange flere skuffelser vi klarer å gå gjennom. 

 

Jeg har funnet ut at grunnen til de rundt "gir opp" er fordi de ikke ønsker å se oss gå gjennom skuffelsene. De ønsker oss kun det beste, hvis du forstår? Jeg måtte til slutt gi de beskjed om at - ja, dette er vondt for oss, men vi bestemmer selv om vi vil fortsette eller ikke. Jeg sa også at de ikke skulle spørre og grave om hvor i ivf-prosessen vi var osv. Jeg følte til slutt at hele graviditetene og prøvingen var veldig offentlig. At alle ville vite. Så denne gang sa jeg ingenting - helt til i går når jeg mistet. Da skulle jeg vært ca. 12 uker. De hadde hatt en mistanke, men jeg slapp alt mas om hvordan formen var og hvilke medisiner jeg skulle gå på denne gang osv osv osv. 5 gangen jeg var gravid fikk jeg omtrent kjeft, pga. vi hadde blitt gravide. At vi orket, liksom.. Prøve igjen? Hvorfor det? Men det kunne jo gått den gangen. Og det kan det for deg også Anonym :) Hva sier prøvene dine? Hvilke medisiner har du forsøkt? Skal du gjennom tabl.kur eller revisio?

 

En ting er sikkert for oss alle: Det er kun vi som bestemmer nå nok er nok. En får bare forklare de rundt at enten holder de munn, eller så får de vise at de støtter oss i prosessen. Det er vår kropp, og vi bestemmer hva vi vil. 

Kjære ønskegull og tante Esel. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deres innspill. Tårene renner og jeg blir så rørt av det dere skriver. Det er akkurat slik jeg føler det. Jeg må nok bli tydeligere ovenfor de rundt oss. Akkurat nå føler jeg det har blitt en offentlig sak som alle skal tenke og mene noe om plutselig. Det er helt meningsløst. Det er medaljens bakside med å være åpen og fortelle hvordan ting er. Det er baksiden med å prøve å bryte ned tabuer i samfunnet. Legen gav oss gode muligheter for å lykkes det kommende året. Det er jo en fantastisk nyhet egentlig. Når vi har sagt det legen har sagt til noen av våre venner blir de skeptiske. "Ja, men du mistet jo for ..gang...Det høres jo rart ut..Personlig er jeg ikke fan av at folk prøver så mange ganger.. En gang må dere jo sette ned beinet og innse..." Sårende.. Det gjør nok at vi burde skjerme oss selv litt i tiden fremover. Kanskje ikke nevne til en sjel at vi prøver på nytt. Min kropp har ikke gitt seg, ikke min psyke heller og heller ikke min mann.. Stor klem til dere

 

Anonymous poster hash: ee329...e5e

det skal også være sagt at jeg midt i prosessen tok et år "fri" fra alles meninger... det passet seg å ta et års pause mellom offentlige og private forsøk- men vi prøvde jo på natumåten alikevel.... men fortalte alle at nå skulle det ikke skje noe før neste høst... da ble det helt stille fra alle kanter....

 

kjenner meg godt igjen i tankene og ressonementene dine også ønskegull... det er slitsomt å føle at man er på "utstilling" at alle vet dine innerste ønsker... men samtidig har jeg fått mye støtte av å være åpen om det også, så det er to sider av samme sak...

 

jeg gikk til en psykolog 4ganger og fikk ressonert litt og lært meg noen "grep" som hjalp meg å sette ned foten overfor mange... og et av de "grepene" var faktisk å komme folk i forkjøpet litt på hvor vi lå an i prosessen , så ikke de gikk og lurte, for hos de, handlet det om at de lurte på hvordan jeg hadde det, og da spurte de på sånne teite måter.... (dette var spesielt innad i familien... mener ikke resten av verden :)

Annonse

Det hender jeg gir litt opp, iallefall hver gang jeg ligger med beina i været hos gynikologen med beskjed om at fosteret er dødt eller at det ikke er noe der. Ga skikkelig opp i oktober når jeg ble lagt inn på sykehuset pga MA. Men nå er jeg under utredning og enn så lenge har de ikke funnet noe galt, har blitt hennvist til dna og kromoson analyse så får se hva som skjer da. Har satt det litt på vent å bli gravid igjen, siden jeg gjerne vil gå ned 10-15 kilo og slutte å røyke, er så slitsomt å begynne med røykeslutten hver gang jeg blir gravid, for så å begynne igjen fordi jeg er lei meg, så nå skal jeg slutte helt først. 

 

Prøver å ikke miste håpet, og heldigvis virker det ikke som de rundt meg mister håpet heller, samboeren min er litt for optimistisk selv når jeg er langt nede, han er helt sikker på at vi vil få det til, siden jeg er så ung enda osv. 

mannfolka opplever det nok veldig forskjellig fra oss... det er jo vår kropp det "går utover"... min mann har holdt veldig avstand. han har snakket når jeg har trengt/ønsket det, men ikke ellers... han har vært egentlig ganske så nøytral, men gitt utrykkk for at han synes det har vært tunge tider... det er sikkert vanskelig å se på den du elsker går gjennom sorg etter sorg etter sorg og....

men selv om han har vært nøytral, har han holdt meg litt på jorda, hvis jeg kan si det på den måten.... nå som jeg er gravid.. snart halvveis, så er det han som passer litt på meg :P "du må ikke bære" "dette er det viktigste nå" osv sier han... men å kjenne på magen/snakke med babyen inni, det klarer han ikke.... han har en helt annen avstand fra graviditeten enn meg....

jeg synes det var veldig sårt i starten, men nå, har jeg egentlig innsett at det kanskje ikke er så dumt at en v oss holder fortet oppe, og kan være stødig og forutsigbar og trygg.... og vi vil nok aldri noen av oss slappe av før babyen er ute, frisk og perfekt....

 

Røyking kan ha påvirkning på festing av embryoet i livmora, så det er supert at du har bestemt deg for å slutte helt nå, SiljeEjlis... jeg fikk beskjed på Aleris at det hevet sjangsene 50% for at det skulle lykkes - altså en røøyker kontra en ikke røyker! jeg sluttet i juli 2013 - (røyken var, frem til da, periodevis min beste venn, og fiende) og vips i september 2013 var jeg gravid på egenhånd.... så det er kanskje verdt kampen mot røyksuget! slutt nå, før våren og sommeren kommer... da er det lettere å holde seg i skinnet :P
 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...