tilknytning..?

[Anonym bruker]

Jeg har snart termin, men føler ikke noe forhold til mini i magen.. Jeg kjenner at den er der, men bryr meg lissom ikke helt, missforstå meg rett..

 

Jeg klarte ikke bli fortrolig med graviditeten før jeg nesten var 7 mnd (er alene).. alle rundt meg gleder seg vanvittig mye, men jeg er mer likegyldig.. Er redd for hva som skjer når jeg føder, og ser den lille saken.. Forandrer følelser seg da?

 

Er det noen med lik erfaring? Eller råd?

 

Anonymous poster hash: dbff5...192

[Anonym bruker]

Huff, det er nok ikke lett

 

Jeg føler det vel egentlig stikk motsatt. Er også alene og når jeg valgte å beholde barnet så gikk jo selvfølgelig kjæresten fra meg. Har knyttet meg så sinnsykt til babyen i magen og føler jeg ofret alt for babyen min. Mistet jo kjæresten osv.. har også termin snart og går bare å venter på at noe skal gå galt, slik at jeg "får igjen" for å ha gjort det valget jeg har gjort.

 

Er helt sikker på at du kommer til å føle det annerledes når du har babyen din i armene!

 

Anonymous poster hash: b05f8...997

[camillla]

Har jo ikke vært i din situasjon.. Men jeg synes det var helt magisk og endelig få møte babyen! Morsinnstinktet kommer med en gang! Tror du blir å føle helt annerledes når du holder barnet i armene dine:-)

[minimii]

Jeg kjente nok ikke spesielt mye i starten og var nok en av dem som fikk morsfølelsen sent. (Kjente ingenting da de la den blå fisken på magen min etter fødselen, og nå får jeg helt vondt av tanken!) Jeg husker at jeg var litt engstelig for om jeg noen gang kom til å få denne morsfølelsen som alle snakket om og det var flere mnd etter fødsel. Det er helt normalt har jeg blitt fortalt og morsfølelsen kom den. Nå merker jeg at hele livet kretser rundt det lille barnet som tross alt er her. At det kommer en til er enda litt rart, men jeg håper at morsfølelsen kommer tidligere nå. Jeg tror jeg ville fortalt hvordan du føler det til jordmor som du går til og så kan hun (og du) være ekstra oppmerksomme på fødselsdepresjon etterpå. Den første tiden er jo ikke spesielt glamorøs og jeg ble litt stresset av alle som syntes det var helt fantastisk å få barn og at de ble forelsket i den lille med en gang... Jeg tror morsfølelsen vokste litt på meg og da hun var 6 mnd var den nok på plass i allefall. Nå synes jeg det er helt fantastisk å være sammen med henne og jeg er overbevist om at jeg har det peneste og mest perfekte barnet i verden (så ja, jeg har blitt "en av dem").

[Anonym bruker]

Hi her..

 

Jeg håper virkelig jeg begynner å føle noe snart..

Lønner det seg å be om en samtale på føden for slikt? Er redd for at hvis jeg ikke føler noe for hn når hn kommer, at jeg ikke takler å ha hn hos meg.. At det blir som å ha en alien hos seg..

 

Anonymous poster hash: dbff5...192

[Anonym bruker]

Jeg opplevde virkelig å knytte meg til babyen umiddelbart da han ble født. Men som andre skriver her; dette er så individuelt, og ingenting er riktig eller galt. 

 

Det er viktig å gi seg selv litt "slack", ikke tenke at man burde føle sånn eller slik. Morskjærligheten vil komme, enten som en storm eller som en varm sommerbris som sakte og gradvis fyller deg opp. 

 

Det er veldig stor forskjell på ha baby i magen og baby i armene, det er helt sikkert Kan godt hende at bekymringene dine aldri blir noe av. Hvis du ønsker en samtale på føden (eller med jordmor?) er det jo bare å forhøre seg, de har sikkert opplevd liknende hos andre kommende mødre.

Anonymous poster hash: a5756...f70

[lica86]

Jeg føler ingen tilknytning til babyen i magen. Ungen er fortsatt i produksjon, og jeg har jo aldri sett eller møtt babyen før. Synes graviditeten har vært veldig spennende og gleder meg til å føde. Denne magiske tilknytningen og morsfølelsen jeg hører om rundt omkring er jeg ikke veldig bekymret for, og forventer heller ikke at den skal komme i det ungen kommer ut. Jeg vet det er vårt barn og føler meg høyst ansvarlig for dens ve og vel! Deretter kommer vel alle de rette følelsene før eller siden ;-)

[Anonym bruker]

Ja, det det var helt normalt for meg i allefall. Du høres akkurat ut som meg. Jeg går gravid for andre gang nå, og vet det går seg til. (men har ikke noen særlig tilknytning denne gangen heller. Kjenner jo ikke gutten i magen enda!) Men første gang synes jeg det å gå gravid var det mest abstrakte jeg noensinne hadde gjort. (Som å gå mot en kant/ stup der jeg ikke ante noe om hva som var på andre siden). Barnet ble født, og jeg gjorde jo alt for å passe på og styre og stelle. Og var veldig lykkelig! Og stolt. Og synes gutten vår var nydelig. MEN den store kjærligheten til ham vokste seg sterk over laang tid. Jeg stresset likevel aldri med det. Vet at svangerskapsdepresjoner er supernormalt, (snakket med en jordmor jeg kjenner om det) så jeg ble aldri bekymret. Det høres kanskje ut som du stresser litt, så kanskje du kan ta en prat med jordmor om det? 

 

Hi her..

Jeg håper virkelig jeg begynner å føle noe snart..
Lønner det seg å be om en samtale på føden for slikt? Er redd for at hvis jeg ikke føler noe for hn når hn kommer, at jeg ikke takler å ha hn hos meg.. At det blir som å ha en alien hos seg..

Anonymous poster hash: dbff5...192 [/acrony

 

Anonymous poster hash: b9ea1...75b

[Anonym bruker]

Jeg syns også du burde prøve å snakke med noen om hvordan du føler det, for det kan hjelpe deg å få plass til andre følelser enn de du har nå. Hvis du har dårlig samvittighet eller prøver å skjule at du er likegyldig til barnet i magen, så tar det mer fokus enn om du klarer å fortelle det til noen du stoler på og får bekreftelse på at det er helt normalt å ha det sånn du har det. Da kan du kanskje slappe litt mer av og muligens kommer det noen positive følelser også.

 

Men uansett hvordan du fortsetter å føle det frem til fødeselen, så betyr det ingen ting for hvordan forholdet ditt blir til babyen når den er ute. Jeg er gravid for andre gang nå, og da første jenta mi kom var jeg likegyldig og syntes det var helt abstrakt og nesten irrelevant for meg så lenge hun lå i magen. Og da hun var ute og ble lagt opp til meg kjente jeg ingen morskjærlighet, hadde det mest bare vondt i underlivet.. Men iløpet av sykehusoppholdet fikk jeg ganske raskt en veldig sterk trang til å passe på henne og sørge for at hun fikk det hun trengte og hadde det bra. Det var liksom som en enorm ansvarsfølelse for henne, og kun jeg var god nok, måtte dobbeltsjekke hvis noen andre hadde stellet med henne osv. Men fortsatt ingen typisk kjærlighet eller noen sånn morsfølelse. Det tok ganske lang tid, men begynte vel å kjenne noe sånt varm for henne mer og mer ettersom hun begynte å gi respons og smile tilbake og vise at hun visste hvem eg var og sånt. Og nå er jeg veldig veldig glad i henne, og har egentlig bare funnet ut at jeg kjenner meg mer som mammaen hennes jo mer jeg blir kjent med henne, det er liksom det som skal til for meg. Selv om jeg kunne ofret nattesøvn og meg selv for henne fra hun var ganske så nyfødt.

 

Så når jeg nå har den samme fraværende følelsen ovenfor gutten i magen, så tar jeg det med ro og stoler på at det kommer til å forandre seg når jeg bare får holde ham og bli kjent med ham. (selv om jeg ikke helt forstår at jeg kan bli like glad i noen som jeg er i førsten, da..)

 

Snakk med noen du stoler på, både før og etter fødsel hvis du fortsetter å oppleve at du føler det slik. Og bortsett fra det må du bare slapp av og ta tiden til hjelp. Du blir en bra mamma

Anonymous poster hash: 1ad83...633