1-åring som hyler (gråter) om natta........ (Håper noen orker å lese)

[Anonym bruker]

Jeg er snart tom for idéer!

1-åringen (snart 15 mnd) er blitt et mareritt om natta. Det har blitt verre å legge ham for kvelden også, men det er natta som er det største problemet.

Han skriker til sånn etter kl 2230 en gang, og jeg eller samboer må inn for å finne smokken hans/legge ham ned igjen. Før var det da bare å gå ut av rommet igjen og jeg kunne legge meg til å sove. Nå reiser han seg opp i sengen og hyler som en stukken gris bare jeg gjør den minste antydning til å forlate rommet (jeg sier "jeg" fordi det bare er jeg som er bra nok om natta og det hjelper uansett ikke at far sitter inne på rommet). Jeg legger ham ned og han reiser seg opp før jeg i det hele tatt har fått på dyna. Og slik kan vi holde på. Så derfor sover jeg der da..natt etter natt på gulvet. Han våkner innimellom for å sjekke at jeg er der, men jeg sier aldri noe til ham om natta og prøver å være så kjedelig som mulig.

 

Husker vi hadde en slik periode med eldstemann også, men da gikk det over av seg selv etter er par dager. Vi har nå hatt det slik i snart to uker, og jeg begynner å bli LEI.

Vi har nå hatt en god periode søvnmessig siden september i fjor, før det gikk jeg nesten søvnløs i 3 år - så jeg har dessverre fått litt tynnslitt tålmodighet ift vanskelige barn om natta.

 

Jeg er hjemme med ham hver dag pga mangel på bhg-plass, så det gjør nok sitt til at det er jeg han "vil ha" om natta - i tillegg til at far takler grining i ca 10 sek før han i stedet for å trøste barnet brøler "legg deg ned!" osv. Derfor kan/får ikke far hjelpe til, så alle tips om å la far ta over utgår...

 

Jeg håper inderlig at noen har opplevd noe av det samme, og vil dele sine triks med meg!

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[Anonym bruker]

Grusomt :-(
Hva sier helsesøster??

 

LYYYYYKKE TIL !
 

Anonymous poster hash: 83635...60c

[Anonym bruker]

Jeg er snart tom for idéer!

1-åringen (snart 15 mnd) er blitt et mareritt om natta. Det har blitt verre å legge ham for kvelden også, men det er natta som er det største problemet.

Han skriker til sånn etter kl 2230 en gang, og jeg eller samboer må inn for å finne smokken hans/legge ham ned igjen. Før var det da bare å gå ut av rommet igjen og jeg kunne legge meg til å sove. Nå reiser han seg opp i sengen og hyler som en stukken gris bare jeg gjør den minste antydning til å forlate rommet (jeg sier "jeg" fordi det bare er jeg som er bra nok om natta og det hjelper uansett ikke at far sitter inne på rommet). Jeg legger ham ned og han reiser seg opp før jeg i det hele tatt har fått på dyna. Og slik kan vi holde på. Så derfor sover jeg der da..natt etter natt på gulvet. Han våkner innimellom for å sjekke at jeg er der, men jeg sier aldri noe til ham om natta og prøver å være så kjedelig som mulig.

Husker vi hadde en slik periode med eldstemann også, men da gikk det over av seg selv etter er par dager. Vi har nå hatt det slik i snart to uker, og jeg begynner å bli LEI.

Vi har nå hatt en god periode søvnmessig siden september i fjor, før det gikk jeg nesten søvnløs i 3 år - så jeg har dessverre fått litt tynnslitt tålmodighet ift vanskelige barn om natta.

Jeg er hjemme med ham hver dag pga mangel på bhg-plass, så det gjør nok sitt til at det er jeg han "vil ha" om natta - i tillegg til at far takler grining i ca 10 sek før han i stedet for å trøste barnet brøler "legg deg ned!" osv. Derfor kan/får ikke far hjelpe til, så alle tips om å la far ta over utgår...

Jeg håper inderlig at noen har opplevd noe av det samme, og vil dele sine triks med meg! Anonymous poster hash: cdd36...3a3

Med "skriker til" mener jeg at han begynner å gråte ca 2230, den setningen kunne kanskje misforstås ser jeg nå

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[Anonym bruker]

Grusomt :-(Hva sier helsesøster?? LYYYYYKKE TIL !  Anonymous poster hash: 83635...60c

Helsesøster her kan ingenting av nytteverdi for oss, det erfarte vi med førstemann (Likeså legen), så jeg har mer tro på kompetansen her inne

 

Gutten er altså ikke syk, det virker ikke som han har vondt noen plass.

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[RookieBlue]

Vi har vært konsekvente på rutiner. Hun får sutten sin, "kosen," og vi setter på vuggesang på babycall'en. Sier god natt, elsker deg, sov godt osv....går ut av rommet og slukker lyset.

Hun er 19 mnd nå, og dette har funket veldig lenge! Selv når vi er borte, så sover hun godt, bare vi følger rutinen (tar med babycallen). Har hun våknet, har hun bare fått sutten, og så forteller vi henne at det er natta...evt satt på musikk igjen.

Er ingen ekspert, og skal ikke påberope meg at metoden som funket her, funker for alle...men kanskje det er verdt et forsøk å finne en fast rutine. Den babycallen med musikk har vært gull verdt for oss! Ja, også er det alltid ny bleie, pysjamas, børste tenner, før man går inn og finner senga. 

[Anonym bruker]

Vi har vært konsekvente på rutiner. Hun får sutten sin, "kosen," og vi setter på vuggesang på babycall'en. Sier god natt, elsker deg, sov godt osv....går ut av rommet og slukker lyset.

Hun er 19 mnd nå, og dette har funket veldig lenge! Selv når vi er borte, så sover hun godt, bare vi følger rutinen (tar med babycallen). Har hun våknet, har hun bare fått sutten, og så forteller vi henne at det er natta...evt satt på musikk igjen.

Er ingen ekspert, og skal ikke påberope meg at metoden som funket her, funker for alle...men kanskje det er verdt et forsøk å finne en fast rutine. Den babycallen med musikk har vært gull verdt for oss! Ja, også er det alltid ny bleie, pysjamas, børste tenner, før man går inn og finner senga.

 

Det er ikke leggerutiner som er problemet, vi har normale faste rutiner på alt.

Når handler det altså om et barn som inntil 2 uker siden sov godt på natta, men som nå plutselig har begynt å være alle tiders høylytte mammadalt hver eneste natt.

 

Takk for at du prøvde

 

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[RookieBlue]

Hmmm, skjønner...usj!! Vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Selv har jeg liksom også tenkt det der med å gjøre seg minst mulig interessant om natta. Så støtter fullt og helt det der å ikke dille for mye. Bare gi smokk, si natta, stryke litt på panna...

Men den balansen mellom å gi de tryggheten om at man er der, og følelsen av at man er slaven deres....den er ikke enkel, altså! Huff...skulle ønske jeg hadde noe smart å komme med, som kunne hjelpe, men har liksom ikke noen bedre forslag enn de jeg har forklart at jeg selv gjør... Lykke til!! Får håpe noen andre kan hjelpe!!

[Anonym bruker]

Hmmm, skjønner...usj!! Vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Selv har jeg liksom også tenkt det der med å gjøre seg minst mulig interessant om natta. Så støtter fullt og helt det der å ikke dille for mye. Bare gi smokk, si natta, stryke litt på panna...

Men den balansen mellom å gi de tryggheten om at man er der, og følelsen av at man er slaven deres....den er ikke enkel, altså! Huff...skulle ønske jeg hadde noe smart å komme med, som kunne hjelpe, men har liksom ikke noen bedre forslag enn de jeg har forklart at jeg selv gjør... Lykke til!! Får håpe noen andre kan hjelpe!!

Takk for det

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[sjoko10]

har ingen råd å gi. vi har det også sånn. føler jeg går som en zombie,

[Anonym bruker]

 

Grusomt :-(Hva sier helsesøster?? LYYYYYKKE TIL !  Anonymous poster hash: 83635...60c

Helsesøster her kan ingenting av nytteverdi for oss, det erfarte vi med førstemann (Likeså legen), så jeg har mer tro på kompetansen her inne

 

Gutten er altså ikke syk, det virker ikke som han har vondt noen plass.

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

 

 

 

Ta tiden til hjelp :-(

Huff.. jammen ikke lett :-(

 

Trøsteklem

 

 

Anonymous poster hash: 83635...60c

[Anonym bruker]

har ingen råd å gi. vi har det også sånn. føler jeg går som en zombie,

En fattig trøst det også

Lykke til!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[Anonym bruker]

Been there, done that Vi hadde det sånn då poden vart 1 år og slutta med nattammingen og begynte i bhg, så det var nok litt forskjelligt som trigga nattskrekken. Vi prøvde samsoving og det funka til ein viss grad så lenge vi låg tett i tett og eg pusta på han. Eg fekk jo ikkje sove så godt. Det verka rett og slett at han ikkje likte sprinkelsenga lenger, så då han var ca 19 mnd fekk han vanleg seng og då gjekk det stort sett bra. Dersom han vakna på natta kunne ein av oss legge seg inn til han og gå ut att når han vakna.

 

Anonymous poster hash: 843ff...c08

[Turtelduen]

Jeg hadde det sånn med et av barna våre.

Da var det akkurat samme alder.

Vår løsning ble å la barnet sove på vårt rom. På en madrass ved siden av gulvet.

For ingenting annet fungerte.

Da vi flyttet inn i nytt hus var det helt greit å få ny stor seng. Da var barnet blitt 3 år.

 

Barnet her var direkte redd. Så jeg tenker at kanskje deres også er det. Og da virker ikke så mange andre løsninger enn å få det til å sove et sted det føler seg trygt?

[Turtelduen]

Og jeg har alltid vært konsekvent iforhold til samsoving og leggetider og rutiner osv osv.

 

Så her var det ikke noe galt på rekkefølger eller annet forslag søvneksperter hadde. Vi har aldri godtatt noen av barna i senga.

 

Barnet var redd, så å legget det på en seng på vårt rom var det eneste som virket og jeg kan huske at det ikke ble noe problem. Idag er barnet 7 år og jeg har ikke merket noe siden. (Annet at det får mareritt av reven rappo eller annet skummelt. Så livlig fantasi har det )

[Anonym bruker]

Har det på samme måte, vart i ca fire måneder nå( gutten er 13 mnd). Begynner snart å bli desperat etter søvn. Så henger meg på her om noen har gode tips?

 

Anonymous poster hash: 96c67...15e

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn med et av barna våre.

Da var det akkurat samme alder.

Vår løsning ble å la barnet sove på vårt rom. På en madrass ved siden av gulvet.

For ingenting annet fungerte.

Da vi flyttet inn i nytt hus var det helt greit å få ny stor seng. Da var barnet blitt 3 år.

Barnet her var direkte redd. Så jeg tenker at kanskje deres også er det. Og da virker ikke så mange andre løsninger enn å få det til å sove et sted det føler seg trygt?

Det virker som om han er redd når jeg går ut av rommet ja, men jeg har mest tolket det til noen form for separasjonsangst eller noe. Slitsomt er det uansett, for begge parter, og jeg vil jo så klart ikke at han skal føle seg redd/alene.

Vi får se hvordan natten går, jeg skal i allefall legge madrassen min på andre siden av rommet hans i dag og se hvordan det går

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[Anonym bruker]

Har det på samme måte, vart i ca fire måneder nå( gutten er 13 mnd). Begynner snart å bli desperat etter søvn. Så henger meg på her om noen har gode tips?Anonymous poster hash: 96c67...15e

Hjelpes.. Føler med deg!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[jentemamma]

Hadde tenkt å lage en tråd om akkurat det samme... Har en snuppa på 1 år som også våkner rundt 23- tiden og holder det gående en god stund. Vi går inn og ut helt til hun sovner, og så lister vi oss selv til sengs (i den tiden der er hun ekstremt var for lyder) og sover som på nåler til ca 04 og da er det i gang igjen. Ingenting som nytter da, og for å ikke vekke de to andre ungene (som fint kan tro at det er morgen) står en av oss opp med henne. Sitter litt i stua og da sovner hun som regel og så sover vi krøkkete i sofaen fram til det er på tide å stå opp kl 06 og gå på jobb. Pigg og uthvilt haha:) Dette har holdt på noen uker nå og tærer på tålmodigheten kjenner jeg... 

[Anonym bruker]

Jeg er snart tom for idéer!

1-åringen (snart 15 mnd) er blitt et mareritt om natta. Det har blitt verre å legge ham for kvelden også, men det er natta som er det største problemet.

Han skriker til sånn etter kl 2230 en gang, og jeg eller samboer må inn for å finne smokken hans/legge ham ned igjen. Før var det da bare å gå ut av rommet igjen og jeg kunne legge meg til å sove. Nå reiser han seg opp i sengen og hyler som en stukken gris bare jeg gjør den minste antydning til å forlate rommet (jeg sier "jeg" fordi det bare er jeg som er bra nok om natta og det hjelper uansett ikke at far sitter inne på rommet). Jeg legger ham ned og han reiser seg opp før jeg i det hele tatt har fått på dyna. Og slik kan vi holde på. Så derfor sover jeg der da..natt etter natt på gulvet. Han våkner innimellom for å sjekke at jeg er der, men jeg sier aldri noe til ham om natta og prøver å være så kjedelig som mulig.

Husker vi hadde en slik periode med eldstemann også, men da gikk det over av seg selv etter er par dager. Vi har nå hatt det slik i snart to uker, og jeg begynner å bli LEI.

Vi har nå hatt en god periode søvnmessig siden september i fjor, før det gikk jeg nesten søvnløs i 3 år - så jeg har dessverre fått litt tynnslitt tålmodighet ift vanskelige barn om natta.

Jeg er hjemme med ham hver dag pga mangel på bhg-plass, så det gjør nok sitt til at det er jeg han "vil ha" om natta - i tillegg til at far takler grining i ca 10 sek før han i stedet for å trøste barnet brøler "legg deg ned!" osv. Derfor kan/får ikke far hjelpe til, så alle tips om å la far ta over utgår...

Jeg håper inderlig at noen har opplevd noe av det samme, og vil dele sine triks med meg! Anonymous poster hash: cdd36...3a3

Kan høres ut som nattskrekk, ville ikke gått fra han hvis du opplever at han er redd. Det som kanskje kan hjelpe er å sørge for minst mulig stimuli fra barnehagen til leggetid? Dropp TV osv og konsentrer dere om å roe ned? Vet om noen som har fått rolige netter etter den type tiltak, kanskje verdt et forsøk?

 

Anonymous poster hash: 898ac...bc8

[Anonym bruker]

Hva med å legge han på samme rom som storebror?

 

Anonymous poster hash: 898ac...bc8

[Anonym bruker]

Hvordan sover han på dagtid da?

 

Anonymous poster hash: ce85a...06b

[Anonym bruker]

Hva med å legge han på samme rom som storebror?

 

Anonymous poster hash: 898ac...bc8

Det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt, tusen takk for tipset! Det skal vi prøve i morgen!

Kanskje kan det være så enkelt

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[Anonym bruker]

Hvordan sover han på dagtid da?Anonymous poster hash: ce85a...06b

Han sover alt fra 30 min til 2 timer, etter som hvor tidlig dagen har startet.

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[Anonym bruker]

Hadde tenkt å lage en tråd om akkurat det samme... Har en snuppa på 1 år som også våkner rundt 23- tiden og holder det gående en god stund. Vi går inn og ut helt til hun sovner, og så lister vi oss selv til sengs (i den tiden der er hun ekstremt var for lyder) og sover som på nåler til ca 04 og da er det i gang igjen. Ingenting som nytter da, og for å ikke vekke de to andre ungene (som fint kan tro at det er morgen) står en av oss opp med henne. Sitter litt i stua og da sovner hun som regel og så sover vi krøkkete i sofaen fram til det er på tide å stå opp kl 06 og gå på jobb. Pigg og uthvilt haha:) Dette har holdt på noen uker nå og tærer på tålmodigheten kjenner jeg...

 

Hehe. Ja man blir god og uthvilt av sånt!

 

 

Anonymous poster hash: cdd36...3a3

[I scream for icecream!]

Her tenker jeg at det viktigste er at dere får sove, så jeg ville enten lagt til rette for at du kan sove godt inne hos barnet eller at barnet kan sove inne hos dere. (Eventuelt prøve rådet om å sove hos storebror, hvis det funker er det jo supert!) Jeg har to barn, den ene hadde ekstreme søvnvansker til han var 2,5 år. Den andre har alltid vært et barn som liker å sove, men har hatt perioder der han helst vil sove sammen med oss og vært urolig på natta. Jeg tenker at dersom barnet har gode søvnvaner og gode søvnassosiasjoner i bunnen, så skader det ikke å gi den tryggheten han ønsker en periode. Som regel går slike perioder seg til, og så faller man naturlig tilbake i det gode søvnsporet. Om du legger en madrass inne hos gutten din, eller om far en periode sover på sofaen, betyr ikke det at han vil sove inntil deg i flere år fremover. Dessuten kan det være nok til at dere får hentet dere inn litt og får nye krefter til å gripe problemet fatt. Noen ganger må man bare velge løsninger som gjør at en overlever her og nå, og ikke bekymre seg så mye om det er "riktig" eller ei. Lykke til!

Endret 4. februar 2014 av I scream for icecream!