De som er uføretrygdet, hvorfor legger mange av dem ut så mange aktivitetsbilder på facebook?

[Anonym bruker]

 

 

Er det noen som kan fortelle meg hvilken diagnose som er forenlig med 100% ufør og gjennomført 22 toppturer i løpet av de siste 12 mnd samtidig som man er alenemor hvor minste er ca 1 år?

 

Anonymous poster hash: f48eb...6af

Ja psykisk syke feks. Jeg er uføretrygdet pga at jeg er psykisk syk. Det er min mentale helse det er noe galt med, ikke føttene mine. Jeg kan gjerne gå turer hver dag jeg, alene, det er å forholde meg til andre mennesker som er ett av mine største problemer.

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

Ok, da veit jeg det

 

Men, skjønner fortsatt ikke at det ikke finnes noen yrker som kan passe når du er såpass aktiv, her er ikke det snakk om søndagstur, her er det snakk om toppturer på opp i 14-1500 meter, sammen med flere.

 

Men, psykisk sykdom vet man alt for lite om...

 

Anonymous poster hash: f48eb...6af

[Anonym bruker]

 

 

Er du så enkelt møblert at du ikke innser at det finnes flere former for sykdommer, og at man ikke nødvendigvis blir lenket til en rullestol?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

 For meg betyr uføre at enn har nedsatte evner til å delta i samfunnet på en slik måte at det å skulle ha en jobb er uforenlig med (god) helse og livskvalitet. Uføre bør i aller høyeste grad være aktive sosialt og fysisk, men det er ulogisk at det skal utføres i den grad at aktiviteten skal kompensere for en jobb. 

 

 

Jeg har en psykisk og en fysisk diagnose.

Jeg kan godt løpe alene fem timer i skogen hver eneste dag, men klarer ikke være rundt folk. Presser jeg meg selv så går det utover det fysiske.

Hva mener du da jeg skal gjøre? Bare "komme over det"?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

[Gråsonen]

 

 

 

Er du så enkelt møblert at du ikke innser at det finnes flere former for sykdommer, og at man ikke nødvendigvis blir lenket til en rullestol?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

 For meg betyr uføre at enn har nedsatte evner til å delta i samfunnet på en slik måte at det å skulle ha en jobb er uforenlig med (god) helse og livskvalitet. Uføre bør i aller høyeste grad være aktive sosialt og fysisk, men det er ulogisk at det skal utføres i den grad at aktiviteten skal kompensere for en jobb. 

 

 

Jeg har en psykisk og en fysisk diagnose.

Jeg kan godt løpe alene fem timer i skogen hver eneste dag, men klarer ikke være rundt folk. Presser jeg meg selv så går det utover det fysiske.

Hva mener du da jeg skal gjøre? Bare "komme over det"?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

Nei, absolutt ikke. Du må gjerne jogge 5 timer i skogen, dra på fjelltur i helgene, kafe med venninnene dine hver dag, feste hver helg osv. Jeg sier absolutt ingen ting om hva uføre bør og ikke bør gjøre. Jeg poengterer at det å leve et liv som for "oss alle andre" føles ressurskrevende, utover vanlig overskudd, ikke stemmer overens med behovet for å bli ufør. Selveksponering som viser en betydelig aktiv livsstil får en da til å undre. Hvordan fungerer samspillet mellom det å være for syk til å jobbe (overhodet.) og det å være frisk til å ta i bruk overskuddet sitt utover det vanlige i form av fysisk aktivitet og sosialt liv?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Er du så enkelt møblert at du ikke innser at det finnes flere former for sykdommer, og at man ikke nødvendigvis blir lenket til en rullestol?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

 For meg betyr uføre at enn har nedsatte evner til å delta i samfunnet på en slik måte at det å skulle ha en jobb er uforenlig med (god) helse og livskvalitet. Uføre bør i aller høyeste grad være aktive sosialt og fysisk, men det er ulogisk at det skal utføres i den grad at aktiviteten skal kompensere for en jobb. 

 

 

Jeg har en psykisk og en fysisk diagnose.

Jeg kan godt løpe alene fem timer i skogen hver eneste dag, men klarer ikke være rundt folk. Presser jeg meg selv så går det utover det fysiske.

Hva mener du da jeg skal gjøre? Bare "komme over det"?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

Nei, absolutt ikke. Du må gjerne jogge 5 timer i skogen, dra på fjelltur i helgene, kafe med venninnene dine hver dag, feste hver helg osv. Jeg sier absolutt ingen ting om hva uføre bør og ikke bør gjøre. Jeg poengterer at det å leve et liv som for "oss alle andre" føles ressurskrevende, utover vanlig overskudd, ikke stemmer overens med behovet for å bli ufør. Selveksponering som viser en betydelig aktiv livsstil får en da til å undre. Hvordan fungerer samspillet mellom det å være for syk til å jobbe (overhodet.) og det å være frisk til å ta i bruk overskuddet sitt utover det vanlige i form av fysisk aktivitet og sosialt liv?

 

 

Nå ga jeg deg akkurat et eksempel.

Det er ikke noe galt med beina mine. Jeg kan gå i timesvis. Det er noe galt med hodet mitt, hormonbalansen min og hvordan de to påvirker hverandre.

 

Anonymous poster hash: c829a...609

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvis uførediagnosen kommer av en fysisk sykdom som revmatisme, artrose, fibromyalgi osv så er jo nettopp trening og bevegelse den absolutt beste medisinen. Jeg søker behandlingstur hvert år hvor trening og behandling står i fokus i 1 mnd. Da kommer jeg hjem som et nytt menneske. Å sette seg til er døden for en revmatisk kropp. Så trening og bevegelsesbilder er helt i tråd med lege og revmatologenes henvisninger.

Jeg sier meg ikke uening i diagnose og forebygging Cat.68, men jeg stiller spørsmålstegn om det er så lurt å dokumentere ALLE treningsturene med bilder og statuser daglig på facebook. Det kan fort sende ut litt motstridende signaler.

Men det er jo akkurat det det IKKE gjør. Det sender derimot ut et signal om at de tar ansvar for egen sykdom. De motstridende følelsene er det bare de som ikke har kunnskap om hva en syk kropp trenger som får. De som trur at trener du kan du jobbe. Poenget er at de bruker restevnen til å pleie kroppen slik at de kan fungere i hverdagen. Jobber dem brukes restevnen på jobb isteden og kroppen blir sykere, sykere og sykere for da finnes ikke lenger restevnen til trening.

Jeg har folk i nærmeste familie som har fibromyalgi og revmatisme så jeg er ikke helt bortreist når det kommer til denne diagnosen. Disse har ikke helse nok til å bruke hver dag til timelange treninger da.

 

Men når det kommer til den hyppige oppdateringen på facebook, så har vi tydeligvis et forskjellig syn på det.

Er du helt tett eller? Mange her har prøvd å foeklare deg hvorfor, men du er fullstendig blind for det vi skriver. Du virker som du ønsker å tro at vi er fæle svindlere som lever på din skatt mens vi løper haraball rundt å ler av deg fordi vi "slipper" å jobbe. VI er ikke klein, DU er klein.

 

Ja, jeg er mektig provosert, for du nekter å ta til deg svarene du får.

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

Oida

 

Det var da veldig. Tror jeg skal la denne debatten dø ut jeg. Altfor mange som føler seg truffet her skjønner jeg......

Dette med ufør er et betent tema, og folk har ofte sterke meninger om det. Stiller man seg undrende til uføre er man visst automatisk en dårlig person.

Det hender jeg stusser selv! Ikke bare til uføre, men også de som er langtidssykmeldte. Ei venninne av meg har vært sykmeldt i snart et år, pga nakken. Hun klager veldig over nakken, men har visst ikke tid til å trene eller dra til manuellterapeut. Hun fester 3-4 ganger i uka, og drikker litt utenom dette også. Hvordan hun tror dette skal hjelpe mot nakken, skjønner ikke jeg. Hun er ikke deprimert eller har angst, bortsett fra fylleangst

En annen venninne er fullt sykmeldt, har vært det i 8 måneder, pga sosial angst. Hun er på venninnemiddager, fester, shopping osv sikkert 3 ganger så mye som meg (hun har alltid vært med på mye sammen med venner, men nå er hun enda mer sosial). Jeg skjønner ikke hvordan hun fortsatt kan være 100 % sykmeldt pga sosial angst!

 

Er det virkelig slik at det ikke finnes late folk? Er det sånn at de som virker late, egentlig har en diagnose? Det blir for naivt, spør du meg.

 

Jeg skjønner godt at du stusser over disse FB-statusene. Antakelig kunne de ha jobbet litt. Hvorfor de ikke gjør det, er det kun de selv som vet.

 

Anonymous poster hash: bbed1...5d3

Det med å jobbe etter evne har blitt forklart av mange her om du bare leser svarene.

 

Det med festingen er jeg enig i. Jeg er ufør og hadde aldri orket masse festing.

 

Men når dere lurer, hvorfor ikke lese svarene, så lærer dere om det dere lurte på???

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

Joda, har lest hele tråden. Og jeg vet hvor vanskelig det er å "jobbe litt". Arbeidsplasser vil ha stabile arbeidstakere, noe som kan passe dårlig for de med varierende form. Systemet er firkantet og langt fra inkluderende. Likevel er det verdt å nevne at det finnes frivillig arbeid

Det er også økonomiske fordeler (enn så lenge) ved å være 100% ufør, og jeg kan skjønne at det virker meningsløst å jobbe noe når man har mer utbetalt som fullt ufør.

 

Anonymous poster hash: bbed1...5d3

 

 

Ingen økonomiske fordeler synes jeg. Finner det heller ikke meningsløst å jobbe. Har å innmari lyst til å klare noe og bidra til samfunnet. Hadde jeg kunnet jobbe på de gode dagene mine hadde jeg blitt kjempeglad, men ingen arbeidsgiver vil ha meg når jeg ikke kan garantere faste dager.

 

Jeg hater å sitte hjemme, da er det leit å føle på at jeg blir dømt om jeg drar å trener på en god dag. En slik følelse klarer dere vel å sette dere inn i ? Litt ?

 

 

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

 

 

Det er da mange arbeidsgivere som er interessert i folk som kan jobbe litt uten at noen garanterer dager på forhånd. Det heter ringevikar. Er du ikke bra den dagen sier du nei, kan du jobbe sier du ja.

Mange friske mennesker jobber slik. Men det er tydelig at de uføre av en eller annen mystisk grunn er hevet over slikt. Det virker slik på alle kommentarene om at man det ikke er plass til dem som kan jobbe litt på arbeidsmarkedet .

 

Anonymous poster hash: c48c2...096

[Gråsonen]

 

 

 

 

 

Er du så enkelt møblert at du ikke innser at det finnes flere former for sykdommer, og at man ikke nødvendigvis blir lenket til en rullestol?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

 For meg betyr uføre at enn har nedsatte evner til å delta i samfunnet på en slik måte at det å skulle ha en jobb er uforenlig med (god) helse og livskvalitet. Uføre bør i aller høyeste grad være aktive sosialt og fysisk, men det er ulogisk at det skal utføres i den grad at aktiviteten skal kompensere for en jobb. 

 

 

Jeg har en psykisk og en fysisk diagnose.

Jeg kan godt løpe alene fem timer i skogen hver eneste dag, men klarer ikke være rundt folk. Presser jeg meg selv så går det utover det fysiske.

Hva mener du da jeg skal gjøre? Bare "komme over det"?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

Nei, absolutt ikke. Du må gjerne jogge 5 timer i skogen, dra på fjelltur i helgene, kafe med venninnene dine hver dag, feste hver helg osv. Jeg sier absolutt ingen ting om hva uføre bør og ikke bør gjøre. Jeg poengterer at det å leve et liv som for "oss alle andre" føles ressurskrevende, utover vanlig overskudd, ikke stemmer overens med behovet for å bli ufør. Selveksponering som viser en betydelig aktiv livsstil får en da til å undre. Hvordan fungerer samspillet mellom det å være for syk til å jobbe (overhodet.) og det å være frisk til å ta i bruk overskuddet sitt utover det vanlige i form av fysisk aktivitet og sosialt liv?

 

 

Nå ga jeg deg akkurat et eksempel.

Det er ikke noe galt med beina mine. Jeg kan gå i timesvis. Det er noe galt med hodet mitt, hormonbalansen min og hvordan de to påvirker hverandre.

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

Et enkeltstående eksempel gir ikke en forklaring på spørsmålet mitt. 

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Er du så enkelt møblert at du ikke innser at det finnes flere former for sykdommer, og at man ikke nødvendigvis blir lenket til en rullestol?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

 For meg betyr uføre at enn har nedsatte evner til å delta i samfunnet på en slik måte at det å skulle ha en jobb er uforenlig med (god) helse og livskvalitet. Uføre bør i aller høyeste grad være aktive sosialt og fysisk, men det er ulogisk at det skal utføres i den grad at aktiviteten skal kompensere for en jobb. 

 

 

Jeg har en psykisk og en fysisk diagnose.

Jeg kan godt løpe alene fem timer i skogen hver eneste dag, men klarer ikke være rundt folk. Presser jeg meg selv så går det utover det fysiske.

Hva mener du da jeg skal gjøre? Bare "komme over det"?

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

Nei, absolutt ikke. Du må gjerne jogge 5 timer i skogen, dra på fjelltur i helgene, kafe med venninnene dine hver dag, feste hver helg osv. Jeg sier absolutt ingen ting om hva uføre bør og ikke bør gjøre. Jeg poengterer at det å leve et liv som for "oss alle andre" føles ressurskrevende, utover vanlig overskudd, ikke stemmer overens med behovet for å bli ufør. Selveksponering som viser en betydelig aktiv livsstil får en da til å undre. Hvordan fungerer samspillet mellom det å være for syk til å jobbe (overhodet.) og det å være frisk til å ta i bruk overskuddet sitt utover det vanlige i form av fysisk aktivitet og sosialt liv?

 

 

Nå ga jeg deg akkurat et eksempel.

Det er ikke noe galt med beina mine. Jeg kan gå i timesvis. Det er noe galt med hodet mitt, hormonbalansen min og hvordan de to påvirker hverandre.

 

Anonymous poster hash: c829a...609

 

Et enkeltstående eksempel gir ikke en forklaring på spørsmålet mitt. 

 

 

Dessverre er ikke min situasjon enkeltstående, og du vil finne at de fleste med denne problematikken sliter med akkurat dette. Men sikkert lettere å avblåse det, og heller leve med egne fordommer.

 

Anonymous poster hash: c829a...609

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvis uførediagnosen kommer av en fysisk sykdom som revmatisme, artrose, fibromyalgi osv så er jo nettopp trening og bevegelse den absolutt beste medisinen. Jeg søker behandlingstur hvert år hvor trening og behandling står i fokus i 1 mnd. Da kommer jeg hjem som et nytt menneske. Å sette seg til er døden for en revmatisk kropp. Så trening og bevegelsesbilder er helt i tråd med lege og revmatologenes henvisninger.

Jeg sier meg ikke uening i diagnose og forebygging Cat.68, men jeg stiller spørsmålstegn om det er så lurt å dokumentere ALLE treningsturene med bilder og statuser daglig på facebook. Det kan fort sende ut litt motstridende signaler.

Men det er jo akkurat det det IKKE gjør. Det sender derimot ut et signal om at de tar ansvar for egen sykdom. De motstridende følelsene er det bare de som ikke har kunnskap om hva en syk kropp trenger som får. De som trur at trener du kan du jobbe. Poenget er at de bruker restevnen til å pleie kroppen slik at de kan fungere i hverdagen. Jobber dem brukes restevnen på jobb isteden og kroppen blir sykere, sykere og sykere for da finnes ikke lenger restevnen til trening.

Jeg har folk i nærmeste familie som har fibromyalgi og revmatisme så jeg er ikke helt bortreist når det kommer til denne diagnosen. Disse har ikke helse nok til å bruke hver dag til timelange treninger da.

 

Men når det kommer til den hyppige oppdateringen på facebook, så har vi tydeligvis et forskjellig syn på det.

Er du helt tett eller? Mange her har prøvd å foeklare deg hvorfor, men du er fullstendig blind for det vi skriver. Du virker som du ønsker å tro at vi er fæle svindlere som lever på din skatt mens vi løper haraball rundt å ler av deg fordi vi "slipper" å jobbe. VI er ikke klein, DU er klein.

 

Ja, jeg er mektig provosert, for du nekter å ta til deg svarene du får.

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

Oida

 

Det var da veldig. Tror jeg skal la denne debatten dø ut jeg. Altfor mange som føler seg truffet her skjønner jeg......

Dette med ufør er et betent tema, og folk har ofte sterke meninger om det. Stiller man seg undrende til uføre er man visst automatisk en dårlig person.

Det hender jeg stusser selv! Ikke bare til uføre, men også de som er langtidssykmeldte. Ei venninne av meg har vært sykmeldt i snart et år, pga nakken. Hun klager veldig over nakken, men har visst ikke tid til å trene eller dra til manuellterapeut. Hun fester 3-4 ganger i uka, og drikker litt utenom dette også. Hvordan hun tror dette skal hjelpe mot nakken, skjønner ikke jeg. Hun er ikke deprimert eller har angst, bortsett fra fylleangst

En annen venninne er fullt sykmeldt, har vært det i 8 måneder, pga sosial angst. Hun er på venninnemiddager, fester, shopping osv sikkert 3 ganger så mye som meg (hun har alltid vært med på mye sammen med venner, men nå er hun enda mer sosial). Jeg skjønner ikke hvordan hun fortsatt kan være 100 % sykmeldt pga sosial angst!

 

Er det virkelig slik at det ikke finnes late folk? Er det sånn at de som virker late, egentlig har en diagnose? Det blir for naivt, spør du meg.

 

Jeg skjønner godt at du stusser over disse FB-statusene. Antakelig kunne de ha jobbet litt. Hvorfor de ikke gjør det, er det kun de selv som vet.

 

Anonymous poster hash: bbed1...5d3

Det med å jobbe etter evne har blitt forklart av mange her om du bare leser svarene.

 

Det med festingen er jeg enig i. Jeg er ufør og hadde aldri orket masse festing.

 

Men når dere lurer, hvorfor ikke lese svarene, så lærer dere om det dere lurte på???

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

Joda, har lest hele tråden. Og jeg vet hvor vanskelig det er å "jobbe litt". Arbeidsplasser vil ha stabile arbeidstakere, noe som kan passe dårlig for de med varierende form. Systemet er firkantet og langt fra inkluderende. Likevel er det verdt å nevne at det finnes frivillig arbeid

Det er også økonomiske fordeler (enn så lenge) ved å være 100% ufør, og jeg kan skjønne at det virker meningsløst å jobbe noe når man har mer utbetalt som fullt ufør.

 

Anonymous poster hash: bbed1...5d3

 

 

Ingen økonomiske fordeler synes jeg. Finner det heller ikke meningsløst å jobbe. Har å innmari lyst til å klare noe og bidra til samfunnet. Hadde jeg kunnet jobbe på de gode dagene mine hadde jeg blitt kjempeglad, men ingen arbeidsgiver vil ha meg når jeg ikke kan garantere faste dager.

 

Jeg hater å sitte hjemme, da er det leit å føle på at jeg blir dømt om jeg drar å trener på en god dag. En slik følelse klarer dere vel å sette dere inn i ? Litt ?

 

 

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

 

 

Det er da mange arbeidsgivere som er interessert i folk som kan jobbe litt uten at noen garanterer dager på forhånd. Det heter ringevikar. Er du ikke bra den dagen sier du nei, kan du jobbe sier du ja.

Mange friske mennesker jobber slik. Men det er tydelig at de uføre av en eller annen mystisk grunn er hevet over slikt. Det virker slik på alle kommentarene om at man det ikke er plass til dem som kan jobbe litt på arbeidsmarkedet .

 

Anonymous poster hash: c48c2...096

 

 

Ser du statistikker så vil du se at flere uføre prøver seg som ringevikar, så å si at de er "hevet over det" vitner om uvitenhet.

Vil legge til at mange unngår dette pga konsekvensen på egen helse. Andre har ikke den nødvendige utdanningen om de var så uheldige å bli syke før endt skolegang.

 

Anonymous poster hash: c829a...609

[Anonym bruker]

Det går ikke ann å diskutere slik her inne hi. HEr inne er nok minst 70 % på en eller annen type uføretrygd eller sykemelding. Så de vil føle seg veldig truffet

 

Anonymous poster hash: 4b612...196

[Heihånåerdetjuligjen]

Det går ikke ann å diskutere slik her inne hi. HEr inne er nok minst 70 % på en eller annen type uføretrygd eller sykemelding. Så de vil føle seg veldig truffet

 

Anonymous poster hash: 4b612...196

Det skjønte jeg allerede etter de første svarene  Men jeg synes det er overraskende at så mange ikke klarer å skjønne hva jeg egentlig spør om! Jeg skriver jo gang på gang at det ikke er uføretrygdede i seg selv jeg reagerer på, men disse enkeltpersonene jeg har på facebook som overeksponerer sine særs aktive hverdager OG som er uføre. Nekter å tro at jeg er den eneste som tenker mitt da.......

[Cat.68]

 

Det går ikke ann å diskutere slik her inne hi. HEr inne er nok minst 70 % på en eller annen type uføretrygd eller sykemelding. Så de vil føle seg veldig truffetAnonymous poster hash: 4b612...196

 

Det skjønte jeg allerede etter de første svarene Men jeg synes det er overraskende at så mange ikke klarer å skjønne hva jeg egentlig spør om! Jeg skriver jo gang på gang at det ikke er uføretrygdede i seg selv jeg reagerer på, men disse enkeltpersonene jeg har på facebook som overeksponerer sine særs aktive hverdager OG som er uføre. Nekter å tro at jeg er den eneste som tenker mitt da.......

Men jeg ser da mange som prøvd å svare. Ingen kan jo vite hva som ligger bak eksponeringsbehovet til andre der kan man jo bare spekulere. Og det er mange som svart at det kan være en form for overkompensasjon.Hvor man prøver å fremstille livet sitt som bedre en det kanskje er. Det er en rimelig og ganske logisk forklaring hvis man først skal gjette. At du irriterer deg over det er først og fremst ditt problem da man ikke styr over hva andre deler på veggen sin. Prøv heller å legg godviljen til. Da det kan være et resultat av at veninnen din sliter skikkelig og derfor overeksponerer på denne måten.

[Anonym bruker]

Enten får vi kjeft for at vi ikke er aktive nok, når vi først våger oss ut og er i form får vi kjeft for st vi heller burde vært på jobb. Folk blir aldri fornøyde.

 

Jeg skulle gitt alt for å kunne jobbe, jeg håper at jeg kan begynne å jobbe litt om et par år. Men trolig må jeg nok skape min egen arbidsplass, ingen vil ansette noen som meg.

 

Synes folk som ikke selv har noe mer innsikt og kunnskap bør legge seg utav denne diskusjonen.

 

Ja, endel uføre kunne ha jobbet litt, problemet er å få jobb. Noen er kreative eller heldige og finner på noe eller får en mulighet.

Nå er ikke jeg av typen som legger ut statuser om mitt daglige gjøres og lyden, rett og slett fordi jeg er mer privat av meg, mens et hender jeg legger ut et bilde fra en flott utsikt en skjelden gang. Tur går jeg med andre uføre i samme situasjon en dag i uken, dette er endel av behandlingen. Det er både lette turer, og krevende turer, vi kan velge selv utifra dagsform og evne hvilk turer vi kan eller ønsker å delta på.

Vi tre ger den sosiale biten, trimmen og rett og slett et fast holdepunkt i uka å se fram til. Flere legger ut bilder på sine profiler, de føler stolthet og mestring, noe jeg syns de skal få lov til og ikke minst få lov til å dele med andre.

 

Anonymous poster hash: 31e3c...96a

[Anonym bruker]

 

Det går ikke ann å diskutere slik her inne hi. HEr inne er nok minst 70 % på en eller annen type uføretrygd eller sykemelding. Så de vil føle seg veldig truffet

 

Anonymous poster hash: 4b612...196

Det skjønte jeg allerede etter de første svarene  Men jeg synes det er overraskende at så mange ikke klarer å skjønne hva jeg egentlig spør om! Jeg skriver jo gang på gang at det ikke er uføretrygdede i seg selv jeg reagerer på, men disse enkeltpersonene jeg har på facebook som overeksponerer sine særs aktive hverdager OG som er uføre. Nekter å tro at jeg er den eneste som tenker mitt da.......

 

Helt ærlig, om du føler du ikke får skikkelig svar her. Hva med å gro nok ryggrad til å bare spørre dem om du lurer så fælt? Eller er det å baktale og mistenkeliggjøre dem her inne det eneste du har mot til ??

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

[Anonym bruker]

Norge har god økonomi. Derfor får man mange falske uføretrygdede. Sånn er det bare. Hadde ikke dette landet hatt råd til det, hadde vi ikke hatt så mange unnasluntrere og så mange tullediagnoser. Maaaange av de uføretrygdede kunne helt klart jobbet, om ikke fullt, så hvertfall noe. Alt for mage slappe folk rett og slett.

 

Anonymous poster hash: b6a27...d5f

[Anonym bruker]

Norge har god økonomi. Derfor får man mange falske uføretrygdede. Sånn er det bare. Hadde ikke dette landet hatt råd til det, hadde vi ikke hatt så mange unnasluntrere og så mange tullediagnoser. Maaaange av de uføretrygdede kunne helt klart jobbet, om ikke fullt, så hvertfall noe. Alt for mage slappe folk rett og slett.

 

Anonymous poster hash: b6a27...d5f

Tror dere selv på skiten dere lirer av dere i ren sjalusi over at "fæle løgnerske uføretrygdede" slipper å jobbe ? Skulle trodd det bare er sagmugg i hodet på de fleste av den kvinnelige befolkningen i Norge.

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne jeg har blitt kjent med og god venn med på Facebook  

 

Jeg visste mye om hennes liv, utfra det hun la ut(trodde jeg). Aktiv, reiser, gjør mye hele tiden. Alltid noe å henge fingrene i. Jeg fikk sjokk da hun fortalte meg at hun faktisk sitter i rullestol!

 

Det jeg mener her, er at de aller fleste på Facebook viser sin aller beste side. Den aktive, den blide, den som orker og klarer alt. For det er det inntrykket man får av alle andre som også er der, så da kan man ikke selv begynne å sutre, spesielt ikke i en sånn glansbildeverden som Facebook.....

 

Du skal tenke litt over at om du legger sammen alt det du ser dine ulike naboer i det virkelige liv gjør, så vil ditt eget virke ganske så kjedelig for deg(for ubevisst så legger du sammen flere personer til en, når det kommer til opplevelser av positiv art, og så sammenligner du kun deg med alle de naboene sammenlagt. Helt vanlig). Sånn er det også på nettet, bare i enda mer ekstrem grad.

 

Når du selv legger ut bilde av f eks nybakte boller - er det fordi dette er helt vanlig for deg, eller fordi du selv føler du har gjort noe ekstra? Eller er det fordi du ser alle andre på Facebook gjør sånt, og får mange likes? Tenk deg litt om.

 

Jeg er virkelig ikke fan av å skape en drømmeverden av livet mitt på Facebook, og det har jeg faktisk fått bekymrede kommentarer om.... Jeg viser litt av mitt liv som det er, og det er visstnok for tøft for mange. Men livet mitt er som det er, likevel.

 

Og jeg er ikke uføretrygdet, eller i nærheten av å bli det.

Anonymous poster hash: 2e65d...1af

[Anonym bruker]

Hahaha, jeg ler herfra og til månen#115. For det første,jeg finnes ikke sjalu.(jeg jobber 100% har flere barn og stortrives i livet mitt) Hva er forresten et snyltende hjemmeliv å misunne ??? For det andre,store deler av den kvinnelige befolkningen er ikke her inne:-) men at du har sagmugg i hodet,fikk vi nettopp bevist. God bedring,og lev godt på trygder din.

 

Anonymous poster hash: b6a27...d5f

[Anonym bruker]

Toppturer og uførhet er ikke forenlig! Kan du gå til toppen av et fjell, kan du og sitte på et kontor. Hilsen psykiater.

 

Anonymous poster hash: b6a27...d5f

[Anonym bruker]

Toppturer og uførhet er ikke forenlig! Kan du gå til toppen av et fjell, kan du og sitte på et kontor. Hilsen psykiater.

 

Anonymous poster hash: b6a27...d5f

Så moderat til alvorlig depresjon er uforenelig med å kunne gå langt? Å sitte på et kontor er da ikke vanskelig, men å kunne gjøre noe nyttig for andre der... ja, se det er en helt annen sak.

 

Anonymous poster hash: 2e65d...1af

[Anonym bruker]

Moderat depresjon er IKKE grunn til uførhet!

 

Anonymous poster hash: b6a27...d5f

[Anonym bruker]

Ei heller ikke alvorlig depresjon, i mange tilfeller. Its all in your hearts. ØNSKER DU Å JOBBE ELLER VIL DU SLÆKKE HJEMME?

 

Anonymous poster hash: b6a27...d5f

[Anonym bruker]

Nå har jeg bare lest de første 4 sidene av diskusjonen her. Jeg tror at det er mange som er 100% ufør som sikkert kunne jobbet litt. MEN nå er det også sånn at det er et fåtall arbeidsgivere som vil ha ustabile ansatte. Da mener jeg ansatte som man ikke vet når kommer på jobb om de i det hele tatt kommer.

 

Min arbeidsgiver har ingen ansatte i reduserte stillinger, kun 100%. Dette henger over meg som et mareritt. Jeg er pr. i dag 20% sykemeldt (kommenterte denne tråden i går også) og vet at jeg snart må tilbake i 100% stilling ellers får jeg problemer med arbeidsgiveren.

Ikke et det bare å søke ny jobb heller for hvem vil vel ansette en person med de diagnosene jeg har? (Fibromyalgi, artrose og artritt).

Jeg MÅ jobbe 100% pga familieøkonomien. Vi har ikke råd til at jeg går ned til 66% lønn som ufør.

Men samtidig så hadde jeg som ufør fått trent, hadde kanskje orket å hjelpe 8 åringen med leksene, vasket hus inn i mellom. Pr. i dag konsentrerer jeg meg om å jobbe og komme tilbake til 100% stilling igjen. Jeg trenger jobben av to store grunner. Økonomi og det sosiale.

 

Synes det er forferdelig trist at det skal være sånn at uføre blir mistenkeliggjort. Min mor er 100% ufør. Hun legger ofte ut bilder på Facebook på turer hun har hatt i skog og mark med niesene mine og skriver ofte at hun har vært på gåturer og byturer. Men det som skjer er at etter en helg med mine nieser og turer i skog og mark, samt byturer, så er hun sengeliggende. Etter gåturer blir det lenestolen resten av dagen. Det er så ufattelig trist å se mamma sånn og vite at jeg kan havne det jeg også. Mamma har gått fra å jobbe og ta tunge løft på lik linje med mannfolka til å bli så redusert at jeg på få år nesten ikke kjendte henne igjen (bor på en annen kant av landet). Første gangen jeg så moren min slite for å komme seg opp av stolen, og faktisk måtte få hjelp av stefaren min, begynte jeg og gråte.

Nå et det jeg som sliter med å komme meg opp av sofaen og som biter tenna sammen når jeg går over gulvet...

 

Anonymous poster hash: 4687c...5ea

[Anonym bruker]

Ei heller ikke alvorlig depresjon, i mange tilfeller. Its all in your hearts. ØNSKER DU Å JOBBE ELLER VIL DU SLÆKKE HJEMME?

 

Anonymous poster hash: b6a27...d5f

Slække hjemme ? Hvis du tror det er givende å sitte hjemme hver dag i ensom majestet så er du direkte dum.

 

Synes det er trist at oppegående mennesker som påberoper seg å være så innmari smarte og flotte kan sitte å være så uvitende og fordømmende.

 

Så heldige dere er så har den luksusen at dere kan sitte å tro hva som helst om oss uføretrygdete fordi dere selv har sluppet å ha det slik som oss.

 

Gi meg en jobb som jeg kan mestre ut fra mine forutsetnnger, tilrettelagt ut fra at jeg kanskje bare klarer noen timer i uken, så skal jeg ta imot på FLEKKEN.

 

Anonymous poster hash: b989d...8fa

[Anonym bruker]

Problemet med diskusjoner som dette er at det blir for personlig for mange. De uføre føler seg mistenkeliggjort, og på den andre siden har vi kanskje mange som føler at de blir snyltet på.

 

Men det må være mulig å diskutere den altfor store mengden (unge) uføre det finnes her i landet på et samfunnsnivå. Det holder ikke med personlige, individuelle tåredryppende historier. Det er for mange uføre,og det kommer til å bli et problem for økonomien. Velferdsstaten må faktisk bygges ned om vi ønsker å overlate halvparten av det vi har hatt til våre barn.

 

Og problemet er selvsagt sammensatt. Selvsagt finnes det folk som utnytter systemet. Det må man kunne fastslå uten at de faktisk syke går bananas. Det er til og med leger som har gått ut og sagt at det er for lettvint å uføre noen, mange diagnoser er for diffuse, noen er umulig å bevise, andre kan unngås om pasienten bare gidder å gjøre en innsats selv (noe han sjelden kan tvinges til).

 

På den andre siden får pasienter ikke tilstrekkelig eller rask nok hjelp. De som ønsker å prøve seg i arbeidslivet møter en stengt dør eller de opplever at de ikke får nok tilrettelegging.

 

Det har kanskje blitt for lettvint på alle plan, og det går utover alle. Tviler ikke på at når det er flust med penger så er det sikkert enklere å betale folk nok til at de holder fred, fremfor å undersøke, hjelpe og tilrettelegge slik at folk kan komme seg i jobb.

 

Uansett tar uføre og sykemeldte et så stort jafs av økonomien at det må bli stuerent å være kritisk til ordningen - i hvert fall om det gjøres på en konstruktiv måte. Det angår faktisk oss alle.

 

Anonymous poster hash: 508ca...3c5

[Anonym bruker]

Jeg må si meg enig med HI om at det skurrer litt når man kan publisere alle dagens aktiviteter på Facebook men at man ikke kan jobbe. Om man bruker fantasien så finnes det gjerne jobber man kan gjøre: Er man avhenging av trim hver dag, hva med en deltidsjobb som postbud? Har man sosial angst kan man f.eks. lære seg et yrke via nettet: designer, utvikler, oversetter osv....i noen av de yrkene er det slik at man må gjøre en jobb som kanskje tar 15 timer i løpet av 14 dager.....da står man jo fritt til å velge.
  
Er enig med de som mener det må være lov til å stille spørsmål om det med uføre uten at man skal få hodet kappet av.

Anonymous poster hash: 3cff3...ebc