Hvordan tar den vordende far det?

[Anonym bruker]

Vi ble uplanlagt gravide, og mannen min har to barn fra før (en 3,5-åring vi har sammen, og en 11-åring fra før som vi bor sammen med 50%). Vi har vært sammen i snart 7 år og er gift. Vi har for ikke lenge siden snakket om at vi var fornøyde med de to flotte barna vi har, og at vi ikke var sikre på om vi ville ha flere. Vi har nylig til og med solgt og kvittet oss med masse av babyutstyr/klær fra minstemann. Så sviktet prevansjonen, og jeg ble rimelig sjokkert. Min mann like så.

 

Jeg tenkte nok tanken abort til å begynne med, men innså ganske raskt at det ikke blir et alternativ. Jeg er 30 og han 37, vi eier både hus og bil, har utdannelse og faste jobber. Vi er friske og raske både i sinn og skinn. Vi har både økonomi og rammer til et barn til. Jeg kan ikke argumentere for meg selv for en abort. Jeg vet jeg hadde angret, og jeg vet jeg helt fint vil fikse et barn til.

 

Mannen ville først ikke snakke om den positive testen. Jeg forsøkte å ta det opp i tre dager, og til sist konfronterte jeg han etter vi hadde lagt oss, og sa at vi blir nødt til å snakke om det. Han ble sint fordi "jeg hadde bestemt meg" for å ikke ta abort, og mente at vi ikke hadde kapasitet til å ta godt vare på et barn til. Det ble en fryktelig sår krangel, der han blant annet anklaget meg for å 1: ha blitt gravid med noen andre, siden sexlivet vårt er så miserabelt, og 2: ha planlagt dette og blitt gravid med viten og vilje.

 

Dette er nå en uke siden, og jeg forsøkte igjen å ta temaet opp for noen kvelder siden, i det minste for å rense luften. Da ville han ikke a flere barn fordi han ikke får nok tid til sine hobbyer, og at han ikke kommer til å trives i familien fordi det blir for mye "stress". I tillegg tenker han at sexlivet vårt blir enda dårligere enn det allerede er nå. (Det hører med til historien at jeg ikke synes det er så miserabelt, vi har i allefall sex en gang i uka)

 

Jeg er like overraska over graviditeten som han, men jeg må si jeg nå begynner å bli mer overraska over hans reaksjon. Jeg føler meg så forbanna alene og lei meg. Ikke en eneste gang har han forsøkt å si at dette skal vi fikse sammen, eller at vi faktisk er to om dette. Jeg har tenkt at han bare trenger tid, og jeg har ikke villet tatt det opp mer for jeg orker ikke mer krangling. Men i kveld sa jeg at han kunne få være med til legen på første kontroll om han ville. Han repliserte da tørt; og hva har du tenkt skal skje der? Dette var dråpen for meg. Skal jeg finne meg i dette? Er dette normale reaksjoner fra en ellers så voksen mann med to barn fra før?

 

Ahrg...hormonene koker her! Og jeg kunne tenke meg å koke både det ene og det andre kjenner jeg!

 

Anonymous poster hash: 2fb01...84e

[Anonym bruker]

Fy søren er det første jeg tenker. Nå er det vanskelig å sammenlikne denne situasjonen med min, fordi dette var en barn vi begge ønsket og prøvde på. Likevel er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde funnet meg i måten han snakker til deg på. Er en ærlig sak å være ferdig med barn, men har man sex uten beskyttelse burde også han skjønne at ting kan skje uansett alder, eller mengde..

 

Jeg ville absolutt avtalt en skikkelig pratedate med han, satt dere ned og lagt frem alt på en saklig måte. Fortelle hvor mye dette sårer deg etc. Det burde han jo egentlig skjønne, men så får du prøve å snu på flisen å forstå hvordan han kjenner det når han egentlig er ferdig med barn og skal begynne helt på nytt. Mye å ta hensyn til! Håper det ordner seg <3

 

Anonymous poster hash: 0ee59...d58

[*Cilie - prøver igjen*]

fy søren er det første jeg også tenker!!

jeg kan forstå at når man først har sett for seg at man ikke skal ha flere barn, og blir sjokkert over at man skal ha en ny når man har sett for seg at det kapitlet i livet er ferdig. men måten han reagerer og snakker på er jo å ta det altfor langt.

"for liten tid til hobbyene sine"??? - nå er det nå en gang slik at man blir voksen, får familie, hus, jobb osv, der det er andre ting enn "min personlige fritid" som tar over og er viktigere. derfor man "springer" fra seg når man er ungdom, og i tillegg mange velger å ikke få barn med en gang. dessuten legger nå barn seg en gang å, og med den minste og den på vei, så er nå det rimelig tidlig på en kveld. og noe sier meg at det er vel du som gjør mest i hus og hjem og med barn, så da er det masse tid igjen til disse hobbyene.

men gode råd om hva du skal gjøre er vel vanskelig.

vi er vel mange som ville sagt dra fra han, men samtidig lettere å si enn å må være den som gjør det. men sånn som det er nå, så har jeg vanskeligheter for å tro at det blir bedre, hvertfall ikke med det første, og det er vel noe (for det om dere ikke tror det) ungene merker, og det er ikke bra.

utrolig vanskelig situasjon og ekstra vanskelig når man er gravid og skal være lykkelig over det.

[Anonym bruker]

Takk for støtten og forståelsen! Å gå i fra gubben er nok ikke noe alternativ. Jeg håper og tror innerst inne at dette bare er en barnslig reaksjon på sjokket. Men jeg spurte han faktisk i kampens hete om han foretrakk at jeg og de to yngste barna flyttet fra han slik at han "slapp stresset". Jeg sa også at jeg heller gjør det enn å bli "overtalt" eller tvunget til en abort. Han sa ikke så mye på det.

 

Det er så utrolig rart. Han har ikke nevnt noe med ett ord i etterkant. Og jeg tror ikke det blir noe snakk om det i kveld heller. Forsøker han å tie det i hjel? Er dette en normal reaksjon? Han er kanskje ikke den mest åpne om følelser, men han er da vanligvis en fornuftig og varm mann. Jeg er ganske overrasket. 

 

Jeg synes selvfølgelig det er ekstra urettferdig og kjipt siden jeg går rundt og er kvalm og elendig, og faktisk må ta den største jobben fra nå av og det neste halvannet året minst (med tanke på graviditet, fødsel, amming, permisjon). Og vi er faktisk to om å lage et barn. Og nei, jeg har IKKE blitt gravid med en annen mann, eller planlagt dette.

 

Skulle ønske jeg kunne glede meg litt oppe i kvalmen, trettheten og bekymringene. Glede meg litt, og snakke om det som kan bli fint. Men nå har jeg ingen å snakke med. Og jeg blir i tillegg bare ekstra trist. Argumentene hans er helt idiotiske. Hobbyene sine får han allverdens tid til i dag, der handler det mest om hans dårlige prioriteringer. Han velger heller å glo på dritt på TV enn å lage musikk eller stikke på trening. Akkurat det blir nok ikke noe bedre med ett barn til, det kan jeg stille meg bak. Men det kan da ikke skyldes babyen akkurat. Jeg må si at hobbyene mine var det jeg tenkte sist på da jeg fant ut av dette. Vi har da et liv etter vi fyller 40 også, der vi kan bedrive hobbyer til vi blir grønne i trynet. Og om han ikke kommer til å trives i familien, så får han ta seg en bolle og flytte ut i en kjip livskrise-leilighet og leke 20-åring.

 

Huff, bare mer eder og galle fra denne kanten. Finner nok ikke noe svar på dette. Jeg får gi han tid, og dra han med til legen på første kontroll. Og da akter jeg å ta det opp foran legen dersom han ikke klarer å ta seg litt sammen til da. Jeg har forståelse for at dette ikke var noe han ønsket, og at han er sjokkert. Men det samme gjelder faktisk meg. Jeg må bare velge å tenke mer rasjonelt.

 

Håper andre vordende fedre der ute klarer å holde hodet kaldt, og støtte dere damer.

Anonymous poster hash: 2fb01...84e

[*Cilie - prøver igjen*]

det er jo greit at det ikke er noe han ønsket, men nå er det nå den situasjonen dere er i, og da må dere gjøre det beste ut av det. det er mulig at han trenger tid til å fordøye dette og at alt han spyr ut av kommentarer kun er en reaksjon på sjokket, for det om det var litt vel slemme ting å komme med. jeg hadde personlig aldri kunnet tatt abort!! vet at mannen min uansett aldri hadde kommet til å vurdert noe sånt, for det er tross alt noe man må leve med i ettertid. men mulig han forandrer seg med tiden når han skjønner at den lille ikke forsvinner og du blir større. håper hvertfall det for din del

det er jo mulig at han bare lar være å snakke om det nå som en reaksjon ja. mannen min er heller ikke noen som snakker åpent om følelser og har en tendens til å stenge ting inne, men snakker om det når han er klar. ikke visst vi hadde vært i samme situasjon som dere, men om andre ting.

håper det ordner seg for dere!!