Jeg er så lei!!

[Sokkedyret]

Jeg er så j**** lei av alt sammen!

Jeg orker nesten ikke mer. Får lyst til å drite i alt, ta alle pengene våre og bare dra på en lang reise og drite i alt. Jeg er ikke lenger tilstede i mitt eget liv. Går bare venter på at tiden skal gå. Venter på EL, venter på ikm, venter på å bli gravid, venter på å komme videre i livet. Føler meg som en zombie av og til. Jeg føler virkelig at jeg burde gjøre noe med min egen hverdag! Jeg orker ikke leve med all denne ventingen, skuffelser, frustrasjonen og redselen lenger.

Merker at jeg begynner å tenke noen ganger at jeg ikke vil ha barn enda. Tenker på alt det negative med barn. Tenker på at da er livet forandret for alltid. Hva er det som haster.

Men jeg tror dette er en psykologisk forsvarsmekanisme for å håndtere den vanskelige hverdagen og skuffelsene.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å ha det bedre. Det går jo litt opp og ned, men jevnt over så har jeg det ikke så veldig bra. Jeg hater å få spørsmål om hvordan går det? For jeg føler jeg lyger hver gang og sier at det går bra. Jeg har det jo ikke bra. Jeg er så redd. Så frustrert. Så sinna. Så lei.

Hvordan kan jeg få det bedre? Andre som blir veldig frustrert og kjenner at livskvaliteten synker av å prøve og prøve og ingenting skjer?

[Lille ugla]

Jeg er så j**** lei av alt sammen!

Jeg orker nesten ikke mer. Får lyst til å drite i alt, ta alle pengene våre og bare dra på en lang reise og drite i alt. Jeg er ikke lenger tilstede i mitt eget liv. Går bare venter på at tiden skal gå. Venter på EL, venter på ikm, venter på å bli gravid, venter på å komme videre i livet. Føler meg som en zombie av og til. Jeg føler virkelig at jeg burde gjøre noe med min egen hverdag! Jeg orker ikke leve med all denne ventingen, skuffelser, frustrasjonen og redselen lenger.

Merker at jeg begynner å tenke noen ganger at jeg ikke vil ha barn enda. Tenker på alt det negative med barn. Tenker på at da er livet forandret for alltid. Hva er det som haster.

Men jeg tror dette er en psykologisk forsvarsmekanisme for å håndtere den vanskelige hverdagen og skuffelsene.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å ha det bedre. Det går jo litt opp og ned, men jevnt over så har jeg det ikke så veldig bra. Jeg hater å få spørsmål om hvordan går det? For jeg føler jeg lyger hver gang og sier at det går bra. Jeg har det jo ikke bra. Jeg er så redd. Så frustrert. Så sinna. Så lei.

Hvordan kan jeg få det bedre? Andre som blir veldig frustrert og kjenner at livskvaliteten synker av å prøve og prøve og ingenting skjer?

 

Ja! Jeg kjenner meg så igjen i det du sier sokkedyret! Jeg er mye i dårlig humør og føler at prøvingen går utover livskvaliteten min jeg vil ikke ha det sånn!

 

Jeg prøver å fylle opp dagene med gjøremål slik at jeg slipper å tenke på det, men det er ikke alltid det hjelper.

[Krumelur]

Kjære deg! Har selv prøvd nå siden august og har jo fulgt deg på en måte. Jeg kan jo ikke hundre prosent sette meg inn i din situasjon, siden jeg har et barn, og i i tillegg har vært gravid i den perioden jeg har prøvd nå. Men skjønner det du sier om at det tar over hele livet. Jeg har roet meg ørlite de siste ukene, og prøver å tenke at jeg har iallfall en, og at jeg får prøve noen mnd til og så gå til legen og be om en sjekk dersom det ikke skjer noe. Samtidig så gjør det vondt hver gang jeg får nyheten om at folk rundt meg er gravide. Skulle egentlig vært fem mnd på vei nå med det som viste seg å være graviditet utenfor livmor, det er litt sårt. Spørs om jeg rekker å få søsken til gutten min før han blir tre, sånn som planen var.

 

Det jeg tenker er at du kanskje burde gå til legen? Har ikke dere prøvd lenge nå? Du er jo ung såvidt jeg har skjønt, og hvis dere har prøvd nærmere et år så burde det jo ha klaffet til nå. Kanskje det er en filleting som skal til for at dere skal klare det, eller har du vært hos legen allerede? Skader iallfall ikke å høre, det finnes jo hjelp å få for det meste. Får så vondt av deg, det skal jo ikke være slik!

 

Selv mangler jeg jo en eggleder nå, og fikk i tillegg vite at den andre muligens ikke fungerer som den skal. Det kan jo kanskje forklare at jeg hadde to SA før jeg fikk gutten min. Jeg blir 36 neste mnd, så føler ikke at jeg har all verdens med tid heller. Har alltid blitt lett gravid helt til nå.  Håper det snart ordner seg for oss begge, stor klem til deg!

[Sokkedyret]

Ja vi er unge, friske, sunne, aktive. Ingenting som skal tilsi at det skal ta tid. Det nærmer seg faretruende ett år nå. 2 forsøk til så bestiller jeg time hos legen. Uff jeg er så redd. Jeg får ikke tankene helt fra tenk om det ikke går. Da vet jeg ikke hva jeg gjør med livet mitt. Jeg prøver å roe meg jeg også, men det varer ikke så lenge hver gang.

Nå har vi bestilt oss en ferie i mai så vi har noe å se frem til i alt det triste og vonde. Håper jo at vi får reise på ferie å feire at vi er gravid, men er redd det heller blir en slags flukt fra virkeligheten og pleie forholdet i den vanskelige tiden.