Hurra for å være aleneforelder, igjen..

[EM86]

 

Har en fantastisk sønn på 4 år som ble unnfanget med donor og i fjor på denne tiden var jeg i vei for å prøve få søsken til han, men etter et par forsøk måtte jeg sette det på hylla for trengte å spare opp litt penger..

 

I mars møtte jeg sambo og allerede i august ble vi samboere, følte det var det rette og at vi kjente hverandre godt nok.. Vi ville begge det samme for fremtiden, vi så likt på barneoppdragelse, han fortalte at han ville bli far og med det bestemte vi begge at jeg ikke skulle sette inn spiral eller bruke andre prev.midler, ble jeg gravid så var barnet velkomment..

 

Nyttårsaften kom og gikk, og jeg testa positivt for to uker siden, bestemte meg at jeg skulle vente noen uker med å si det.. To dager etter jeg tok test ville sambo snakke med meg. Han har slitt litt med værsyke de siste to mnd så det gikk også litt ut over forholdet, noen dager var helt pyton mens andre var perfekte..

Så kom det: Vi passer ikke sammen, jeg orker ikke være i noe forhold akkurat nå. Jeg er vel egentlig ment for å være alene og de tingene vi snakka om i fjor er ikke noe jeg ønsker likevel, småting du liker at en familie skal gjøre sammen osv, det er ikke meg.. Osv, osv...

Litt over en time senere fortalte jeg til slutt at vi var gravide, at jeg ville beholde siden jeg mer enn alt annet ønsker søsken til min kjære sønn.

 

Vi flytter ut om litt over en måned, er ting som må ordnes og penger må lånes osv.

Klart så kommer vi sikkert til å klare samarbeide, for han vil visst ta del i ungen sitt liv.. Men gruer meg faktisk litt..

Har jo vært alenemamma i 3 år, men da uten å forholde meg til andre, og gud så godt det egentlig var! Når jeg så andre som kranglet med BF angående penger, samvær og alt det så sukket jeg lettet ut å trakk på smilebåndet.. Men nå må jeg også gjennom det, til en viss grad, og det irriterer meg.. Æsj, skikkelig æsj er det!

Greit nok så skal jeg ha fullt foreldreansvar, men han forventer at han bare kan stikke innom når han vil, sånn omtrent.. Blir også for lang reisevei slik at han mente han kunne jo bare låne sofaen min for natta.. Ja, mhm, tror ikke det nei!

 

Er jeg for krass synes dere?

[Lykkebaby♡]

Synes ikke du er krass!

Synes dere skal lage faste rutiner, og avtaler dere begge kan leve med, og at du skal slippe å ha han på sofaen *nemlig*.

Enten all inn eller så får du være helgepappa eller hva nå passer best for begge parter!

[EM86]

Han blir aldri noe mer enn helgepappa hvertfall, blir over tre timer kjøring hver vei og det går ikke buss akkurat den strekningen..

 

Har sagt vi får ordne oss i mellom når den tid kommer, så får han komme på besøk til oss frem til ungen nærmer seg 2 år..

[Lulusen]

Har ikke så mye råd å gi, men vil bare gi deg en god klem. Håper det ordner seg så dere finner en løsning som kan fungere for alle.

[Kjøttmeis]

Synes absolutt ikke du er for streng! Skal dette fungere må dere i hvert fall ha en eller annen form for rutine. Nå er det klart at jeg ikke kjenner hele historien, men synes fortsatt det er helt fantastisk at han går inn for å få barn med deg hvis han allerede var usikker på forholdet!

Har ingen gode råd, bare håper dere får det til å funke!

[ByåsenBaby]

Det var jo veldig fort å bestemme seg for å bli gravid. Man kjenner jo virkelig ikke hverandre etter noen få måneder.

[EM86]

Hmm, du var da positiv da gitt...

 

For å forsvare meg selv litt her, vi var ikke direkte prøvere, men var likevel enig om at skulle jeg bli gravid så var det ok..

Er ikke min jobb alene å passe på prev.midler, og siden jeg visste nada hva han følte så tenkte ikke jeg noe mer over det..

Dessuten, fyren er feig så lenge han gikk halvannen måned før han sa noe..