21 år og sammen med en på 40

[Anonym bruker]

Sønnen min på 21 år fortalte i dag at han er 'sammen' med en dame på ca 40 år som har barn på hans alder.

 

Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å være positiv og blid, men må jo innrømme at jeg lurer litt på denne damen. Han er en ganske umoden gutt/mann som foruten arbeid bare henger med venner og fester. Sånn bortsett fra det helt åpenbare, hva kan en voksen dame på min alder få ut av et forhold med en guttunge?

 

Nå regner jeg nesten med at det ikke kommer til å vare så lenge, men likevel

 

Det som er litt komisk er at mannen og jeg såg på Two and a half men i går hvor akkurat samme scenarioet var tema og vi var begge veldig overbærende mtp problemstillingen.

 

Så det jeg egentlig murer litt på er om noen av de voksne damene her inne kunne tenke seg et forhold med en som var halvparten så gammel?

 

Anonymous poster hash: 4ff65...84c

[Nullstress;)]

Sønnen min på 21 år fortalte i dag at han er 'sammen' med en dame på ca 40 år som har barn på hans alder.

 

Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å være positiv og blid, men må jo innrømme at jeg lurer litt på denne damen. Han er en ganske umoden gutt/mann som foruten arbeid bare henger med venner og fester. Sånn bortsett fra det helt åpenbare, hva kan en voksen dame på min alder få ut av et forhold med en guttunge?

 

Nå regner jeg nesten med at det ikke kommer til å vare så lenge, men likevel

 

Det som er litt komisk er at mannen og jeg såg på Two and a half men i går hvor akkurat samme scenarioet var tema og vi var begge veldig overbærende mtp problemstillingen.

 

Så det jeg egentlig murer litt på er om noen av de voksne damene her inne kunne tenke seg et forhold med en som var halvparten så gammel?

 

Anonymous poster hash: 4ff65...84c

Så også på tel and A half man, og tror nok grunnen til din "svigerdatter"

Er den samme som hun som datet Jake... Du får trøste deg med at det mest sannsynlig ikke kommer til å vare

[sug lut]

dJeg kan bare håpe å slippe den der, at ungen kommer hjem med en på min alder - derimot vet jeg veldig godt at jeg aldri kommer til å date en jeg ikke kan se på som annet enn et barn.

[vilde + 1 ?]

Nå er ikke dette et svar på spørsmålet ditt . Men jeg kjenner et par hvor dama er 60 og han er 40:) de ble sammen da han var 20 og har vært gift i nesten like mange år:) i tillegg da, så var dette mamman til bestevennen hans.. Så til tross for mye motgang de første 6 årene har de det fantastisk flott sammen:) bare for å si at det kan gå bra;) men må innrømme hvis min sønn kommer om 19 år og forteller han har truffet ei på min alder så hadde jeg vel ikke akkurat blitt overbegeistra

[Himmel og hav]

Jeg hadde slitt voldsomt med toleransen min, om en av mine hadde kommet hjem med ei som var dobbelt så gammel. For din skyld, og hans, får jeg håpe at det bare er nyhetens interesse, og at dette ikke er den store kjærligheten. Selv om mange sier at kjærlighet gjør blind, så viser det seg skremmende ofte at kjærlighet gjør dum. Kanskje det demrer for han om han tar henne med hjem, og oppdager at du har mer til felles med henne enn det han har?

 

Jeg ville aldri datet en på alder med barna mine. Aldri.

[Anonym bruker]

Vi har en venn som er sammen med ei dame som er 26 år gamlere enn han. De har vært sammen i 14 år. Han var bare 16 da de møttes. Foreldrene hans er fortsatt fortvilet over dette forholde, hun hadde 4 barn da de møttes, å han får aldr oppleve det å bli far for å si det sånn. Barna hennes er mye eldre enn han.

 

Anonymous poster hash: 172d0...98a

[Anonym bruker]

Min første tanke var at dette må være et forhold basert på gjensidig seksuell nytelse. Men så har han jo faktisk fortalt deg om henne, noe som tyder på at det kanskje er mer alvorlig, i hvert fall fra hans side. Jeg kjenner en dame på min alder (40) som var samboer med en som da var 23 år. Dette varte kun et par år før det ble brudd. Hun hadde også små barn.

 

En kompis av min mann ble sammen med ei på 40 når han var 22 år og de var faktisk sammen i over 10 år, frem til hans ønske om å få barn ble for sterkt.

 

Mest sannsynlig så går det nok over. Jeg selv kunne aldri vært sammen med en gutt som er så mye yngre enn meg selv, men har da blitt sjarmert av langt yngre menn.

 

Anonymous poster hash: ed067...7ea

[Anonym bruker]

Han har det sikkert bare litt gøy. Blir nok ikke de to for alltid. Er jo mange damer på 40 som er kjempe flotte. har selv en søster på 44 som ikke ser en dag eldre ut enn 30.

Anonymous poster hash: 97b77...5d3

[Anonym bruker]

Lignende historie, i fra en annen vinkel: http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144114757-han-21-jeg-41/

:-)

Anonymous poster hash: 6eb27...ae3

[Anonym bruker]

JA.... !!!!! JEG skulle veldig gjerne ønske å bli bedre kjent med en jeg har møtt - en som er 20 år yngre enn meg... Jeg falt pladask for ham første gang jeg så ham...  Det jeg da ikke visste var at det var så stor aldersforskjell i mellom oss. Kanskje burde jeg vike for fornuften, og andres dømmende holdninger... Men, jeg velger å heller lytte til hjertet og la egenfornuften tale med. Livet har lært meg viktigere ting enn å bry meg om hva andre måtte mene. Jeg har lært hvor viktig det er å plukke opp, og ta vare på, alt det verdifulle jeg finner på min vei i livet. Som Askeladden i eventyret, og kanskje som prinsessen som venter på den store kjærligheten og prinsen som skal komme ridende. Jeg er en drømmer.... Jeg tror på kjærligheten, den virkelig store kjærligheten - den som beskrives så vakkert i eventyrene... Jeg har faktisk tro på at den finnes... Og det er den jeg nå lurer på om jeg kanskje kan ha funnet. Jeg akter å finne det ut! Ja, han er 20 år yngre menn meg, men han rører noe ved meg... Det er noe med kjemien... Det er er 'oss' der.... Alt bare stemmer, bortsett fra alderen... Men, alderen er bare et tall, jeg føler ikke aldersforskjellen... og han er voksen - voksen, moden og fornuftig nok til å ta sine egne fornuftige valg... Om han noen gang kommer til å velge meg, vet jeg ikke..., men jeg håper vi en dag vil bli bedre kjent... Jeg skulle ønske han ville være med meg på en lang gåtur. Kanskje ikke like lang, men litt som i filmen 'Before Sunrise', hvor vi bare kunne gå og prate, prate lett og løst og naturlig om alt mulig, og bli godt kjent med hverandre, for å så se hvor vi står. (Nå er jeg super trøtt, og sovner nesten i mellom hvert ord jeg skriver. Om dette inneholdt noe fornuft, vet jeg ikke. Men dette er slik jeg tenker... og føler...). Jeg ønsker oppriktig å bli bedre kjent med ham... og mine hensikter er bare gode.

Om man finner den virkelige kjærligheten sammen, tror jeg den er sterk nok til å møte på utfordringene som måtte komme..... Det handler om å forstå, respekterer og støtte den andre - til det behøves god kommunikasjon... Da vil man klare å stå sammen, i tykt og tynt... Jeg har tro på at vi vil klare det. Jeg ser i grunnen ikke på det som noe problelm. Jeg har vært ute for hardt vær før... Det er ikke det det står på, for min del... Spørsmålet er om han vil.... Jeg tror vi begge føler det er noe der... Jeg vil... 


 

Anonymous poster hash: 6eb27...ae3

[Anonym bruker]

Rettelse: *enn* ("20 år yngre enn meg")

Anonymous poster hash: 6eb27...ae3

[Gjest lykkeliggift]

Synes det er sjokkerende å se at du dømmer sønnen og kjæresten hans på forhånd.

 

Du skriver " sammen med ", de er da vel like mye sammen som du og din eventuelle mann.

 

Tenker slik at du har vel ingenting med å bestemme eller dømme at dette ikke er et forhold eller ikke. For alt du vet kan dette være hans livs kjærlighet.

Endret 25. januar 2014 av lykkeliggift

[Anonym bruker]

Synes det er sjokkerende å se at du dømmer sønnen og kjæresten hans på forhånd.

 

Du skriver " sammen med ", de er da vel like mye sammen som du og din eventuelle mann.

 

Tenker slik at du har vel ingenting med å bestemme eller dømme at dette ikke er et forhold eller ikke. For alt du vet kan dette være hans livs kjærlighet.

Jeg brukte apostrof pga at de bare møtes i hennes hus og aldri gjør noe sammen ellers. Han sa selv at de ikke var sammen på ordentlig, men at de hadde en 'greie'. Det tolket jeg som et elskerforhold og ikke kjærestefoehold.

 

Jeg dømmer ingen og om du leser det jeg skriver ser du at jeg var positiv og blid i møte med betroelsene hans.

 

At jeg reagerer på en så stor aldersforskjell, ikke minst mtp hvor de står i livet, ser jeg av de andre kommentarene er ganske naturlig.

 

Her vil jeg si at det er du som dømmer uten å lese ordentlig hva jeg skriver.

 

Man vil jo det beste for barna sine, uansett alder, og det er klart at ved å ev gå inn i et forhold med en som er jamngammel med foreldrene sine vil by på endel utfordringer.

 

Det viktigeste er at han blir lykkelig, men som mamma så bekymrer jeg meg for hvilke hensikter en dame har med en halvparten så gammel gutt. Han er snill og sårbar og jeg er selvsagt bekymret for hva som skjer om han blir/er forelsket på ordentlig. Han slipper ikke noen lett innpå seg.

 

Takk til alle for gode svar. Man blir nok aldri ferdig med å bekymre seg for barna samme hvor gamle de blir.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4ff65...84c

[Anonym bruker]

Vi har en venn som er sammen med ei dame som er 26 år gamlere enn han. De har vært sammen i 14 år. Han var bare 16 da de møttes. Foreldrene hans er fortsatt fortvilet over dette forholde, hun hadde 4 barn da de møttes, å han får aldr oppleve det å bli far for å si det sånn. Barna hennes er mye eldre enn han.

 

Anonymous poster hash: 172d0...98a

Gamlere? Virkelig?

 

Anonymous poster hash: 7de9e...c5c

[Anonym bruker]

 

Synes det er sjokkerende å se at du dømmer sønnen og kjæresten hans på forhånd.

 

Du skriver " sammen med ", de er da vel like mye sammen som du og din eventuelle mann.

 

Tenker slik at du har vel ingenting med å bestemme eller dømme at dette ikke er et forhold eller ikke. For alt du vet kan dette være hans livs kjærlighet.

Jeg brukte apostrof pga at de bare møtes i hennes hus og aldri gjør noe sammen ellers. Han sa selv at de ikke var sammen på ordentlig, men at de hadde en 'greie'. Det tolket jeg som et elskerforhold og ikke kjærestefoehold.

 

Jeg dømmer ingen og om du leser det jeg skriver ser du at jeg var positiv og blid i møte med betroelsene hans.

 

At jeg reagerer på en så stor aldersforskjell, ikke minst mtp hvor de står i livet, ser jeg av de andre kommentarene er ganske naturlig.

 

Her vil jeg si at det er du som dømmer uten å lese ordentlig hva jeg skriver.

 

Man vil jo det beste for barna sine, uansett alder, og det er klart at ved å ev gå inn i et forhold med en som er jamngammel med foreldrene sine vil by på endel utfordringer.

 

Det viktigeste er at han blir lykkelig, men som mamma så bekymrer jeg meg for hvilke hensikter en dame har med en halvparten så gammel gutt. Han er snill og sårbar og jeg er selvsagt bekymret for hva som skjer om han blir/er forelsket på ordentlig. Han slipper ikke noen lett innpå seg.

 

Takk til alle for gode svar. Man blir nok aldri ferdig med å bekymre seg for barna samme hvor gamle de blir.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4ff65...84c

Jeg har faktisk ingen problemer med å forstå at du ikke hopper i taket og jubler over dette, hi! Ikke fordi det nødvendigvis er personlig ment mot denne dama, men kanskje mer pga drømmer og planer man har for sine barn. (Selv om det sjelden blir slik man har drømt om ) En på 20 og en på 40 år er ikke på samme sted i livet, og det vil være mye en 20 åring må "ofre" for å leve i et såpass etablert og voksent forhold som vi gjør når vi blir litt oppi åra..

Men så er det jo til syvende og sist barna som tar denne avgjørelsen for sitt eget liv og vi må bare krysse fingre og tær for at vi har oppdratt dem til å bli selvtenkende selvstendige voksne som klarer å sette grenser for seg selv.

 

For 2 år siden hadde jeg et forhold til en ung mann på 21 år, selv var jeg 32. Og selv om han for det meste var moden og fornuftig så er det klart; alderen skinner igjennom innimellom. I starten var det en enorm tiltrekning og kjemi, men etter 6 måneder kom vi til det punktet hvor NOE måtte forandres. Enten måtte vi satse eller bryte.

Jeg følte det ble helt feil av meg å forvente at han skulle gå rett fra å være 21 til 31år "oppi hodet", det er en naturlig utvikling som skjer fra man er 20 til 25 år, og jeg følte ikke jeg hadde noen rett til å "snyte" ham for denne tiden. Jeg hadde jo selv hatt den. Dessuten har jeg 4 barn så han ville aldri fått egne barn sammen med meg.

Selv ønsket han det jeg har, nemlig egen bolig, egen bil og barn. Men han ønsket å skaffe seg det selv, ikke få det ferdig servert. Og det forsto jeg godt.

 

Det funket altså ikke for oss pga aldersforskjell og livssituasjon så vi skilte lag. Fryktelig leit, men det var det beste. Jeg hadde aldri klart å ha på samvittigheten at en ung flott mann skulle gi slipp på en så viktig del av voksenlivet for å møte mine behov. MEN, for all del, mange får det faktisk til å funke også. Ikke alle har det sånn som oss

 

Anonymous poster hash: c66ee...7ce

[Anonym bruker]

Jeg er nok litt ekstra sær jeg da. Folk må gjøre som de vil, og jeg sier aldri noe på andre sine valg og preferanser. Jeg er selv 30 og singel, og nedre grense for meg er 2-3 år yngre. Om jeg fortsatt er singel om ti år, kan jeg strekke meg til 5 år yngre. Jeg tenker da også, hva om det skulle bli seriøst og sønnen din vil ha barn? Jeg ser etter en som kan møte meg der jeg er, flere barn er et tema for meg. Er på nettdating, og når menn på 50 + tar kontakt, svarer jeg ikke rett og slett pga dette. Og fordi jeg aldri kunne blitt sammen med en så mye eldre mann. 35-40 er perfekt. Men, hver sin smak

Anonymous poster hash: d1728...1e6

[Anonym bruker]

Kompisen til mannen min ble sammen med en dame som var 14 år eldre enn seg da han var 18 år, det ble igrunn en del motstand ja, særlig foreldrene var veldig imot det..

 

Men nå er det gått noen år, mannen er nå 40 år og fremdeles sammen med sin "gamle" kone, de er lykkelig gift og har barn sammen. Så noen ganger slår kjærligheten ned selv om alderen ikke helt stemmer

Anonymous poster hash: d11a0...f69

[Anonym bruker]

Takk for gode svar.

 

Vi har ikke tenkt å lage noen form for bråk. Han er en voksen mann (selv om jeg selv sliter litt med å innse det), og er i full stand til å ta egne valg. Men det er klart at man har ønsker og drømmer for barna sine, bl.a barnebarn, og akkurat det ser jo litt mørkt ut med en dame godt opp i førtiårene

 

Men som sagt så er det ikke noe etablert forhold enda og kanskje det renner ut i sanden etterhvert. Men uansett hva som skjer, så vet han at han er velkommen hjem med sin partner uansett hvem han velger.

 

Godt å få lufte tanker og bekymringer her inne

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4ff65...84c