Barn og sorg...og fravær fra jobb...(les så skjønner du sammenhengen)...

[Anonym bruker]

De siste 6 mnd har jeg hatt endel fravær fra jobb. Ikke lengre sykemeldinger, men dager her og der. Alle med god grunn, bl.a alvorlig kreftsykdom i nær familie, syke barn, noen få dager egen sykdom (bl.a operasjon)... Totalt 15-16 dager tror jeg. 5 av disse dagene er velferdspermisjon.

 

Idag mistet barna sin kjære bestemor. Altfor ung, midt i 50-åra. De er veldig lei seg, og jeg har trøstet så godt jeg kan. Nå sover de, og jeg lurer veldig på hva jeg skal gjøre ang jobb i morgen. Jeg klarer rett og slett ikke sende 2 muligens gråtende og triste barn på skolen. Og jeg har allerede 3 sykt barn dager denne uka (minstemann som er så liten at han ikke skjønner noen ting av det som skjer)...

 

Hva gjør jeg? Sliter med dårlig samvittighet overfor jobben, siden jeg knapt har satt mine ben der denne uka. Er det god nok grunn å være hjemme en dag med barna når de har det sånn som nå? Eller burde jeg trøste så godt jeg kan, og sende dem på skolen? Lover går videre liksom? Kjenner hjertet mitt brister av tanken...

 

Anonymous poster hash: 538b2...ed4

[Gemini77]

En dag til eller fra for jobben spiller ingen rolle i det lange løp. Joben sliter litt akkurat denne uken kanskje men hvis man ser litt større på det så syns jeg hensynet til barnas beste skal gå foran. En dag til eller fra for jobben utgjør ikke store forskjellen men en dag kan utgjøre masse for barna dine.. Vær hjemme med barna hvis de trenger det i denne vanskelige tiden.

Kondolerer...

 

Klem

[Gjest 5 andre]

Jeg hadde prioritert barna. Et dødsfall i nær familie er en unntakstilstand, og du bør kunne være hjemme med familien din. Om du ikke bruker egenmelding/sykemelding (avhengig av hvordan du har det selv), bør du spørre om å få bruke omsorgspermisjon (uten lønn?) eller feriedag. En arbeidsgiver bør ha forståelse for dette. 

[n74]

Jeg hadde blitt hjemme hvis jeg var deg.

 

Et tips for å få hverdagen i gang igjen:

Fortell ungene at hjernen trenger litt fri fra sorgen innemellom. Derfor er det viktig at de leker, ler og har det gøy i løpet av dagen også.

 

De skal selvfølgelig få lov til å gråte seg ferdig, men barn trenger faktisk den hjernepausen, det er ikke tull. Men det er lett for barn å få dårlig samvittighet for at det er sånn, derfor viktig å anerkjenne det.

 

Så kan dere også få tid til å snakke om at det da er viktig å treffe venner, og da er det bra å dra på skolen.

 

Men jeg hadde blitt hjemme i morgen, så har dere helgen på å snakke sammen:-)

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvor gamle barna dine er, og det er også veldig individuelt hvordan man takler og opplever sorg, men for noen barn vil jeg tro at en dag på skolen kan være litt godt også, selv om det kun er dagen etter de mistet bestemor. Kanskje får de tankene på litt andre ting og får en liten pause fra sorgen hvor de bare kan være barn. Kanskje viktig du forteller dem at det er lov å ha det gøy selv om man er lei seg for at bestemor har dødd. Men du kjenner selvsagt dine barn best, og føler du at de helst vil være hjemme så ikke ha dårlig samvittighet ovenfor jobben ifth sykedager! 

 

Kondolerer så mye. Klemmer. 

 

 

Anonymous poster hash: c3b05...e75

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du på en måte er under press nå. Sett barna først, og be legen om sykemelding. Det er viktig at du tar vare på barna nå, men også deg selv kjære deg. Klem

 

Anonymous poster hash: 72707...e61

[Anonym bruker]

De siste 6 mnd har jeg hatt endel fravær fra jobb. Ikke lengre sykemeldinger, men dager her og der. Alle med god grunn, bl.a alvorlig kreftsykdom i nær familie, syke barn, noen få dager egen sykdom (bl.a operasjon)... Totalt 15-16 dager tror jeg. 5 av disse dagene er velferdspermisjon.

 

Idag mistet barna sin kjære bestemor. Altfor ung, midt i 50-åra. De er veldig lei seg, og jeg har trøstet så godt jeg kan. Nå sover de, og jeg lurer veldig på hva jeg skal gjøre ang jobb i morgen. Jeg klarer rett og slett ikke sende 2 muligens gråtende og triste barn på skolen. Og jeg har allerede 3 sykt barn dager denne uka (minstemann som er så liten at han ikke skjønner noen ting av det som skjer)...

 

Hva gjør jeg? Sliter med dårlig samvittighet overfor jobben, siden jeg knapt har satt mine ben der denne uka. Er det god nok grunn å være hjemme en dag med barna når de har det sånn som nå? Eller burde jeg trøste så godt jeg kan, og sende dem på skolen? Lover går videre liksom? Kjenner hjertet mitt brister av tanken...

 

Anonymous poster hash: 538b2...ed4

Kondolerer.

Og ikke tenk på det engang- selvfølgelig er dere hjemme.

 

Anonymous poster hash: 906b7...1ce

[Anonym bruker]

Hvor er barnas far? Høres ut som det er hans mor som har dødd?

 

Anonymous poster hash: 006b9...e86

[Anonym bruker]

Nei, du skal absolutt ikke sende barna dine på skolen i morgen! Det er nesten et overgrep overfor barna dine. Og du vet det nok selv også, jeg er sikker på at du aldri ville klart det. De har mistet et nært familiemedlem. Du også. De fleste arbeidsplasser hvor ansatte er organiserte har et permisjonsreglement hvor man har krav på minst 3 dagers velferdspermisjon ved dødsfall i familien. Bruk disse med god samvittighet.

 

Arbeidsgiveren din er i hvert fall ikke tjent med at du og familien din ikke tar vare på hverandre i en vanskelig tid, for da ender det mest sannsynlig med at en eller flere av dere sliter dere helt ut.

 

Hvis du har pleiet en alvorlig kreftsyk i familien (barnas bestemor?) har du i følge arbeidsmiljøloven KRAV på fri:

§ 12-10.Omsorg for og pleie av nærstående

Arbeidstaker som pleier nærstående i hjemmet i livets sluttfase har rett til permisjon i 60 dager for pleie av den enkelte nærstående.

Arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. Det samme gjelder ved nødvendig omsorg for funksjonshemmet eller kronisk sykt barn fra og med kalenderåret etter at barnet fylte 18 år når arbeidstakeren har hatt slik omsorg for barnet som nevnt i § 12-9 tredje ledd. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjon av nødvendig omsorg.

Anonymous poster hash: bd010...b2f

[Anonym bruker]

Takk for svar Barnas far og jeg er ikke sammen lenger. Men vi har er godt forhold, og mamman hans, barnas bestemor/farmor, har jeg kjent i snart 20 år. Selv om barnas farmor døde av kreft, så er det ikke henne jeg snakker om når det gjelder fravær pga kreft i nær familie. Det er dessverre min søster jeg snakker om.

 

Og ja, den som sa at jeg nok har vært under endel press, har helt rett. Har hatt det og har det til tider ganske tøft om dagen.

 

Jeg får se an formen til barna i morgen, hvis de vil på skolen, skal jeg ikke nekte dem det... Har skrevet lapp til lærerne deres der jeg forklarer situasjonen så de evnt kan ringe meg hvis barna får en reaksjon...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 538b2...ed4

[Anonym bruker]

Jeg hadde sendt barna til sin far og selv gått på jobb.

 

Anonymous poster hash: 006b9...e86

[Anonym bruker]

Jeg hadde sendt barna til sin far og selv gått på jobb.

 

Anonymous poster hash: 006b9...e86

Er du helt fjern? Ja barna har det sikkert bedre hos en far som nettopp har mistet mamman sin. Kanskje han har nok med seg selv akkurat i morgen? 

 

Anonymous poster hash: 86815...464

[Anonym bruker]

Vår sønn gikk i bhg dagen etter at farfaren dødde. Han var nesten 4 år. Det ble litt samme tankegang som anonym over, som sier at det er viktig å vise til barnet at det er ok å ta fri fra sorgen for å leke. Hjemme snakket han nemlig mye om sorg og hadde veldig mange rollelek om døden, vi så at han ble litt oppslukt av det hele og ikke klarte å komme ut av det. Farfar var veldig syk i lang tid, så han var i det minste forberedt på at han skulle død.

 

Når det er sagt, det som passer for et barn og en familie passer sikkert ikke for alle. Svigerfamilien består av veldig pragmatiske og jordnære mennesker og sorgprosessen for de voksne var ikke preget av noe dramatikk. Sikkert noe helt annet om det blir brått dødsfall.

 

Anonymous poster hash: 7313d...9f5

[Anonym bruker]

Mener det er forskjell på skolebarn og barnehagebarn. Synes barna selv skal få velge om de skal være hjemme eller ikke i mrg. Men uansett synes jeg at du bør ta deg velferdsperm. Høres ut som om du har det utrolig slitsomt og tøfft. Lider kanskje litt av snill pike syndromet. Tenker at ingen vil takke deg for å fre deg på jobben. Det er jo ikke som om du skulker. Du må ta deg "fri" med god samvittighet. Kan være fort gjort å treffe veggen om du sliter deg helt ut og det er jo hverken bra foor deg, jobben eller barna. Alle oppegående folk (kolegaer) vil ha forståelse for dette. 

Anonymous poster hash: 7fce4...40a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg hadde sendt barna til sin far og selv gått på jobb.

 

Anonymous poster hash: 006b9...e86

Er du helt fjern? Ja barna har det sikkert bedre hos en far som nettopp har mistet mamman sin. Kanskje han har nok med seg selv akkurat i morgen?

 

Anonymous poster hash: 86815...464

Hun er da aldeles ikke fjern!

Dersom det var HI sin mor som døde, hadde hun nå like fullt hatt barna hos seg vel? Det er vel ikke noe verre for far? Kanskje det til og med er godt for han å ha barna der?

Jeg mener også at å sende barna til far er den beste løsningen.

 

Anonymous poster hash: 33191...03f

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg hadde kontaktet far til ungene og spurt om han ønsket å være med ungene, ikke presse det på han, men spurt, for det kan være en trøst for han i sorgen også, om han ville hatt de, så hadde jeg sendt de til han, men vært tilgjengelig på telefonen hele dagen, så han kan be om at de blir hentet om han ikke klarer å ta seg av de. Om han ikke ønsker å ha de, så hadde jeg vært hjemme med ungene selv..

Ingen barn bør måtte dra i skole/bhg når de er i startfasen av sorgen, det er alt for slitsomt.

[Anonym bruker]

Jeg tror barna sansynligvis har bedre av å gå på skolen og få litt fri fra sørgingen enn å bli holdt hjemme. Ta en telefon til skolen og fortell hva som har skjedd. De andre elevene pleier å være flinke til å trøste og til å få tankene vekk fra det triste.

 

Anonymous poster hash: 0e800...bde

[Anonym bruker]

HI her. Vi endte opp med en mellomting-barna er hos sin mormor, som de har et minst like nært og godt forhold til sol de hadde til sin farmor. Der skal de bake litt, kose seg og ha en rolig dag... Så drar jeg tidligere fra jobb så fort jeg har gjort det viktigste. Nå har jeg en liten spisepause...

 

Pappa til barna har mer enn nok med seg selv nå, så selvfølgelig stiller jeg opp for han nå som han trenger det. Han hadde gjort det samme for meg.

 

Når det gjelder meg selv, så ja, jeg er sliten. Klart det tærer på kreftene både psykisk og fysisk når man får livet snudd opp ned fordi min lillesøster har fått leukemi. Vi er mange søsken, tett sammensveiset, og har en fantastisk mamma. Vi stiller alle opp nå som hun gjennomgår den tøffeste cellegiftbehandling man kan få. Hodet mitt er ofte helt andre plasser enn på jobb, men det går bra på et vis. Jeg får gjort jobben min. Supre kolleger som stiller på og avlaster hvis det trengs. Jeg har supre mennesker rundt meg som stiller opp, det samme har min kreftsyke søster.

 

Takk for mange innspill

 

 

 

Anonymous poster hash: 538b2...ed4

[♥Nemi♥]

Du gjorde det rette. Mistet flere i barneskolealder, og det var godt å få ta del i sorgprosessen. Barna på skolen forstod jo ingenting, så var ikke noe hjelp der.