Hvorfor tror de med høy utdannelse at de er noe? Som i negativ forstand, også kalt høy på pæra?

[Anonym bruker]

Tror egentlig ikke de er "høye på pæra", men at de ofte kan oppleves slik av av mennesker som ikke har utdanning i den grad. Med dette mener jeg at man som høyt utdannet ofte har andre refleksjoner, dybdekunnskap og en annen retorikk.

Jeg mente ikke dette før jeg selv tok utdanning av høyere grad , i en alder av 33 år. Jeg ser i ettertid at jeg ble en helt annen person i forhold til kunnskap, også utover det jeg studerte. Ikke høy på pæra overhodet, er den samme nå, etter flere år på skole. Men sikkert noen som syntes jeg er det likevel.

 

Anonymous poster hash: 5bfdc...0c4

[Anonym bruker]

Tror dere dere er de eneste som har jobbet seg opp her i livet? Jeg tar gjerne den diskusjonen!

 

Levde dere i hjem med seksuelle overgrep og psykisk syk mor når dere vokste opp? Ble dere kastet ut som tenåring med beskjed om å stå 100% på egne ben?

 

Brukte dere mye av oppveksten på å slite for folk som egentlig ga faen? Og pga dette fortsatte i dårlig parforhold og gjerne også med en arbeidsgiver som behandlet seg som dritt? Fordi du trodde det skulle være slik...

 

Jeg har vært der! Vil dere si det er min skyld eller mine foreldres skyld? Jeg kunne meget vel benytte dette som en unnskyldning og begynt å ruse meg og gitt faen, hadde vært akseptert det!?!

 

Men jeg har sliti meg gjennom skoledager uten mat og med klær som var arvet av min mormor! Jeg har sliti meg gjennom lekser uten hjelp og netter med overgrep. Jeg har fullført grunnskole, begynt på videregående og på BI, men aldri visst hva jeg skulle bli... Hele tiden har jeg jobbet -også! (fra 14 år. Jeg trengte klær og mat!) Aldri vært borte/syk.

 

Sluttresultatet er en meget suksessfull mann med millioninntekt. Han hadde ikke orka ei gås, så litt oppegående må jeg være. Tre praktfulle barn, fint hus osv..., Selv hadde jeg jobbet meg opp til en svært ansvarsfull saksbehandlerstilling i staten med utsikter som fagansvarlig og mellomleder. Ca 450 000 i lønn. Vi levde et godt liv!!! Så ble jeg kronisk syk.

 

Dere som vet så mye om dette trygde livet. Jeg er ikke der enda, men regner med å ende der. Hva i alle dager kunne jeg gjort annerledes? Er jeg virkelig bare lat og dum? Moralen blir vel: "klapp igjen kjeften deres!" Deres manglende livserfaring og beskyttede liv lyser veldig godt igjennom når jeg snakker med sånne som dere!

 

 

 

Anonymous poster hash: 684cb...25d

 

 

Vel, jeg ble mobbet gjennom hele skolegangen, helt fra barnehageårene, hver dag helt til jeg ble voksen og flyttet ut hjemmefra. Fikk en depresjon som alle "blåste av", foreldre som slo og misbrukte psykisk og ga faen i mine ønsker, vurderte å ta livet mitt flere ganger da jeg var liten siden alle overbeviste meg at verden var et bedre sted uten meg. Ble sammen med far til eldste barn, min aller første kjæreste, og flyttet til hans hjemplass. Ble ikke godtatt av hans familie, selv om jeg ofret både utdanningen, familien osv for ham - flyttet til helt ukjent plass, måtte begynne på ny utdanning, med svigermor som fortalte meg HVER dag hvor udugelig og dårlig husmor jeg var, at jeg ikke kom til å klare utdanningen, eksen til eksmannen satte ut rykter om at jeg jobbet som prostituert før jeg kom til hans hjemsted, selv om realiteten var at jeg var jomfru før jeg møtte ham. Han ble etter hvert utro etter noter, begynte å true meg skilsmisse hver gang jeg sa ham imot, men ville egentlig ikke skille, var bare ord. Begynte til slutt å slå meg, og da sa jeg stopp - det fulgte et veldig stygt brudd der han truet med både det ene og det andre, satt meg på bar bakke ved å ta alt som var i huset og kuttet kontakt med ungene for å straffe meg. Mens jeg bodde med ham så fullførte jeg utdanningen min og fikk meg fast, god jobb.

 

Ble sammen med ny mann etter hvert, som brukte meg som mellomløsning mens han ventet på at hans store kjærlighet ble voksen nok i hodet for å kunne forplikte seg til ham. Var selvfølgelig utro med henne hele tiden. Jeg hadde ingen avlastning med barn, verken familie, venner eller nettverk ellers. Datet et par andre menn, som kun brukte meg for sex, selv om de lovet meg forhold, og var totalt ugjennomskuelig. Den ene datet jeg i 6 måneder (!) før vi hadde sex, og rett etter det så kuttet han meg ut. Så det var ikke det at jeg var naiv og hoppet til sengs med den første og beste på første date.

 

Så ble jeg sammen med nåværende mann, fikk barn, flyttet til hans hjemsted, og han var selvfølgelig også utro. Vi jobbet oss gjennom det og har det bra nå, men sårene sitter i. Og jeg er stolt av meg selv. Stolt over at jeg ikke ga opp, ikke knakk sammen, fullførte utdanning til tross for at alle fortalte at jeg var dum og at mine toppkarakterer fra videregående sikkert var bare juks. Nei, jeg tror ikke at jeg er bedre enn andre, men ikke anta at vi som har klart høyere utdanning har hatt det lettere enn dem som valgte å ikke gjøre det.

 

Anonymous poster hash: 12cce...0ff

[Gjest Lykkeliggift_]

Tror egentlig ikke de er "høye på pæra", men at de ofte kan oppleves slik av av mennesker som ikke har utdanning i den grad. Med dette mener jeg at man som høyt utdannet ofte har andre refleksjoner, dybdekunnskap og en annen retorikk.

Jeg mente ikke dette før jeg selv tok utdanning av høyere grad , i en alder av 33 år. Jeg ser i ettertid at jeg ble en helt annen person i forhold til kunnskap, også utover det jeg studerte. Ikke høy på pæra overhodet, er den samme nå, etter flere år på skole. Men sikkert noen som syntes jeg er det likevel.

 

Anonymous poster hash: 5bfdc...0c4

 

 

Signerer den. Jeg orker ikke diskutere Rannveig Heitmann, sminke, Paradise Hotell osv bare for å ikke "virke høy på pæra". Velger å omgås folk med tilnærmet samme interesser (har folk med masse forskjellige yrker, både med og uten utdanning i min vennekrets) og prate om ting som jeg finner noen lunde interessante. Orker ikke spille dum bimbo for å virke som "en av gjengen". Men jeg vet at jeg ofte oppfattes som ei litt sær og høy på pæra i omgangskretsen min siden jeg ikke er interessert i flatfyll, intriger, sladder og hjernetomme diskusjoner om ting som rosablogging og lignende. Det får så være, orker ikke endre personligheten min for å passe inn.

[Anonym bruker]

Skjønner ingen hva HI mener?

 

Dette er hennes erfaring, i forhold til at mange med høy uydannelse ser ned på de med ingen eller mindre utdannelse og ikke like gode jobber som dem.

 

Dette innlegget er jo en motpol de alle de andre innlegge om at de som jobber i barnehage, i helsesektoren osv ikke er "verdt" like mye som dem selv, siden de har lang og høy utdannelse og tjener så mye bedre enn de andre. At mange ikke synes yrkesrettet utdannelse er noe og skryte av osv.

 

 

Anonymous poster hash: 4660b...adf

[Anonym bruker]

 

Skjønner ingen hva HI mener?

 

Dette er hennes erfaring, i forhold til at mange med høy uydannelse ser ned på de med ingen eller mindre utdannelse og ikke like gode jobber som dem.

 

Dette innlegget er jo en motpol de alle de andre innlegge om at de som jobber i barnehage, i helsesektoren osv ikke er "verdt" like mye som dem selv, siden de har lang og høy utdannelse og tjener så mye bedre enn de andre. At mange ikke synes yrkesrettet utdannelse er noe og skryte av osv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4660b...adf

 

 

Vel og merke ikke er sånn. Men mange.

 

Anonymous poster hash: 4660b...adf