Å flytte eller ikke flytte.. Noen med erfaringer?

[♥ Notie♥]

Vi har to barn på snart tre og fem år og en til på vei. For to år siden flyttet vi fra en mellomstor by langt herfra til utkanten av en småby, hvor vi nå bor. Jeg har vokst opp her og har foreldre og søsken i området og mannen har også endel familie her, selv om han ikke er herfra. Her har vi besteforeldre til barna, overkommelige huspriser, et litt begrenset nettverk (som selvfølgelig kan bli bedre hvis vi bestemmer oss for å satse her) og godt betalte jobber, ikke veldig spennende og med få utviklingsmuligheter/karrieremuligheter. Vi kan selvfølgelig bytte jobb, men da må vi også skifte fagfelt helt, litt snever bransje vi jobber i.. Vi vurderer å flytte tilbake dit vi bodde før og har fått tilbud om jobb der ett år frem i tid. Der får vi en langt mer spennende jobb, flere jobbmuligheter, bedre lønn, et godt opparbeidet vennenettverk, men laaaangt unna nærmeste familie (flere flystrekninger), stive boligpriser og dårlig utvalg på husfronten.. Er det noen som har erfaring med å flytte "mot strømmen", altså bort fra hjemplass og familie med små barn? Hvordan har det vært å gi slipp på nærheten til besteforeldre og annen slekt og hvordan har barna tilpasset seg den nye situasjonen? Det skal sies at vi har et helt ok forhold til våre foreldre, men ikke spesielt nært. Det går gjerne både to og tre uker mellom hver gang vi treffer dem, men det er alltid hyggelig når vi gjør det. Barna vil være seks, fire og ett år ved en evt flytting, det vil bli før skolestart for eldste.

Magefølelsen sier jeg vil tilbake til der vi bodde før, frykten for å angre sier meg at vi bør bli.. Ah, luksusproblem i grunnen, vi har det jo bra her og får det sikkert fint hvis vi flytter. Men skulle gjerne hørt noen råd og erfaringer allikevel!

[Frk Fjong]

Jeg tenker i alle fall.. Tenk deg godt om!

Vurder alle positive og negative sider, og vei de opp mot hverandre...

 

Vi flytta bort fra familien da vi fikk første barnet.

Flyttinga var pga jobben til mannen, og at det passa ganske bra når jeg likevel skulle være ett år i permisjon.

Mulighetene for meg i forhold til ny jobb var mye større på den nye plassen, Men vi stod på helt bar bakke, som nybakte foreldre, uten noe nettverk i det hele.

 

Nå er nr 2 like om hjørnet. Selv om vi har fått veldig mange gode venner rundt oss, har begge en jobb vi trives godt i, tjener bra, har hus, bil og alt vi måtte ønske, er savnet etter familien likevel der.

Både hans og min familie bor på andre siden av landet. Selv i nærhet av flyplass er det ikke "bare" å kaste seg løs og reise på besøk, og det er ikke bare-bare å få barnevakt om vi begge har lyst å gå på besøk til venner, eller gjøre noe sammen etter leggetid en hvilkensomhelst kveld....

 

Alt må planlegges.

Det er ikke en selvfølge at familien kan stille opp når man trenger dem, men sannsynligheten for at noen i familien kan passe barna en kveld er likevel større enn at venner stiller opp på impuls...

 

Hva med reisetid til og fra jobb? Bruker man mer tid enn man ønsker på pendling? Har man mulighet til å jobbe redusert i en bedre betalt jobb, og likevel klare seg bra, og ha tilstrekkeig tid til at en har god samvittighet ovenfor barna? Eller er ens eget behov om utvilking og spenning på jobben viktigere?

 

Ja.. En tilbringer mesteparten av dagens våkentid på jobb, og det er viktig å ha en jobb hvor en trives. 

Men jobb er ikke alt. Penger er ikke alt. Barna derimot bør komme forran disse to punktene på listen. Hva med barnas kontakt med besteforeldre? Jo lenger bort mann flytter, jo sjeldnere får man besøkt familie og venner "hjemme"...

 

Jeg for min del kunne virkelig ønske at vi hadde mulighet til å flytte nærmere familien NÅ! Nå som barna er små. Nå som vi kunne trenge litt barnevakt innimellom... Nå som grunnlaget for barnas kontakt med resten av familien skal legges... 

Men pga særdeles spesielle yrkesvalg, både av meg og min mann, er det ikke noen mulighet for å bruke den arbeidserfaringen og utdanningen vi har i dag om vi skal flytte "hjem". Vi kan selvfølgelig flytte nærmere, og begge ha en ok sjangs... men da vil vi likevel måtte starte på nytt, uten å ha familien særlig mye nærmere likevel....

 

Det ble et langt svar dette Konklusjonen er vel i bunn og grunn: Tenk deg godt om! Vurder for og imot..

Det er ikke sikkert at gresset er særlig mye grønnere, totalt sett, om dere flytter tilbake til utgangspunktet...

[Turtelduen]

For meg så hørtes det ut sånn her:

 

Flytte slik at det blir mer fokus på jobb, mer stressende hverdag, ingen familie å dra på besøk til/få litt avlastning av og som barna kan vokse opp med

 

Det høres jo mer vedvarende å kose seg med barn og familie så lenge barna er små og besteforeldrene er tilstede...

Og heller finne et mer spennende sted når barna er store og ikke trenger familien på samme måte.

 

Merker hvor stor pris barna våre setter på å stikke innom besteforeldrene...

Jobb er ikke førsteprioritet så lenge vi tjener nok...

[Turtelduen]

Ja det var da min mening utifra hva du skrev

 

Og hva jeg selv hadde gjort.

Har stått på kanten i en sånn situasjon selv. Da ble det Desverre familie som ble avgjørende, (dengangda var det Desverre for jeg var så klar) men nå ser jeg verdien i det.