Hvorfor er det slik at så få uføretrygdede har høyere utdanning?

[Anonym bruker]

Slår deg ikke, at de som har en kronisk sykdom, ikke makter lengre skolegang, derfor tar enkel utdanning, jobber hardt så lenge kroppen makter det, og ender opp ufør fordi en har presset kroppen til hardt arbeid?

 

Selv har jeg leddgikt og fibromyalgi, hatt leddgikt siden jeg var 14 år, og fibro siden jeg var 18 år, legen og sosialen prøvde å presse meg inn i et liv som ufør når jeg var 17 år, fordi de mente kroppen min ikke ville klare det.. Jeg utdannet meg barne- og ungdomsarbeider, og gikk ut i jobb med det samme, nå er jeg straks 26 år, og kroppen er utslitt, jeg har ikke klart å jobbe på 3 år nå, og lever et liv med konstant smerte. Ble 100% ufør på slutten av fjoråret.

 

De fleste jeg kjenner som er ufør av lignende grunner, har lik bakgrunn som meg, mange av de presset seg videre tross smerter i alle årene på skole, og jobbårene som fulgte, helt til de en dag ikke klarte mer, og fikk med tid påvist at de har vært kronisk syke i mange år, men nektet å høre på kroppen sin, fordi de ikke vil gi opp.

Anonymous poster hash: ae737...c23

[Anonym bruker]

Jeg har hatt min diagnose siden jeg ble født, og den har dermed hindret meg i utdannelsen på samme måte som i arbeid. Jeg begynte på en lang utdannelse og hadde store ambisjoner, men måtte gi opp i løpet av det første året.

Anonymous poster hash: faad6...4d6

[Anonym bruker]

Trenger ikke utdannelse for å bli trygda. Og når du som 18 åring tar sikte på trygd gidder du da ikke gå på skole siden du ikke må. ;-)

 

Anonymous poster hash: 99030...054

[Anonym bruker]

Fordi de vil noe og ikke har vondt i viljen sin.

Anonymous poster hash: 1fe27...7ea

[Dama på bygda]

Bare et spørsmål. Trakker sikkert noen på tærne jeg også men. Hvorfor sitter jeg med inntrykk av at det omtrent er bare damersom har disse diffuse sykdommene, blant annet fibromyalgi? Jeg kan klart ikke uttale hvor smertefull den er, men har ei kusine som har den. Og en mer klagete diagnose skal man lete lenge etter. Klaging dag ut dag inn, det er ofte en grunn til at folk med slike diagnoser ikke blitt att seriøst. Så når dere da blir ufør er det mange som ikke forstår hvorfor. Men for all del, det å bli ufør er ikke så enkelt idag som det var, krever endel mer undersøkelser nå. Stort sett iallfal.

[Anonym bruker]

Fordi jeg har vært syk siden jeg var åtte år gammel. Jeg kom dermed aldri så langt at jeg fikk til noen høy utdannelse før jeg måtte gi opp og innse at jeg ikke klarer alt jeg drømte om at jeg skulle bli.

Anonymous poster hash: 30285...089

[Anonym bruker]

Denne tråden er vond å lese. Mange mangler fullstendig innsikt og kunnskap om mennesker. Det er masse teorier, masse fordommer og lite svar.

 

Dette er grunnnen til at jeg mumler noe om å være hjemmeværende mamma når noen spør hva jeg jobber med. Det er flaut å svare at man er ufør nettopp fordi det er så mange som tror at ufør = lat.

 

Jeg ble misbrukt seksuelt av to menn fra jeg var åtte år til jeg var fjorten, i tilegg ble jeg mobbet alle årene jeg gikk skole og deretter gruppevoldtatt av seks menn når jeg var 19 år. Etter disse opplevelsene ble psyken min helt ødelagt. Jeg sliter med å forholde meg til andre mennesker, jeg finner ingen energi, sliter med å finne en mening med livet, følelsene mine oppfører seg som en jojo og jeg har veldig vanskelig for å tåle synet av menn med skjegg/bart. Jeg er deprimert til tider og har angst. Jeg sliter med dårlig søvn og vonde mareritt. Har også vært selvskader og har prøvd tidligere å ta livet av meg.

 

For de som ikke har opplevd slikt er det lett å bagatellisere og mene at tss det er at bare å ta seg selv i nakken, man klarer om man vil, osv osv osv.

 

De som har opplevd en vinterdag før, de forstår at folk reagerer forskjellig på opplevelser og takler det i forskjellige grader.

 

Jeg synes ofteste det vondeste med å være psykisk syk er den fordømmelsen og manglende forståelsen jeg får av folk.

 

Jeg hadde også drømmer, men livet ble ikke slik jeg håpet. Og det er ikke det minste greit at noen skal sitte å tro at jeg er lat bare fordi de selv mangler evne til å forstå at ikke alle har hatt ett enkelt liv hvor hverdagen er rein plankekjøring!

 

Prøv å opplev de tingene jeg har opplevd, så kan dere komme å fortelle meg hvor enkelt livet er etterpå.

Anonymous poster hash: 30285...089

[Anonym bruker]

Vel...jeg har to mastergrader. Levd et sunt og aktivt liv.

 

Snart innvilges jeg uføretrygd.

Blant mine kollegaer og i midt atbeidsmiljø er de ganske sjokkerte og jeg tror ikke helt de skjønner det.

Jeg fikk en barseldepresjon for tre år siden. Etter på har jeg fått flere diagnoser. Det virker som at svangerskap og fødsel var utløsende på mange reaksjoner i kroppen.

 

Hadde aldri i min villeste fantasi trodd dette da jeg ble ferdig med siste master for 4 år siden:(

 

Anonymous poster hash: d83d0...3e3

[Anonym bruker]

De jeg kjenner som er uføre er ikke late, men noen ble syke i ung alder og klarte aldri å fullføre skolegangen, noen ble syke pga jobben og andre igjen er høyt utdannet og ble syke.

Helt normale mennesker, med andre ord.

Anonymous poster hash: 012fd...4d3

[Rivjernet]

 

Og dersom de først blir uføretrygdet så har de som har høyere utdanning altzheimers, kreft eller annen alvorlig sykdom, mens de med bare grunnskole eller vgs. mye oftere har fibromyalgi og andre mer "diffuse" sykdommer.

 

Regner med jeg tråkker noen på tærne med dette innlegget, men dette er noe jeg oppriktig undrer meg over. Og ingen kan si det ikke er tilfelle, for all forskning viser at mennesker med høy utdanning i langt mindre grad blir uføre.

 

Anonymous poster hash: 46db2...364

 

Jeg tror at du ikke bare regner med å tråkke noen på tærne, du håper det.

[Gjest Fighter16]

Mange av dem uten lang utdanning har ofte jobbet i tunge yrker som pleie, barnehage, renhold mm i årevis, mens de med lang utdanning har hvilt kroppen sin på skolen.

Hvilt kroppen sin på skolen?? Merker jeg biir fornærmet på så mange plan her. For en holdning.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner to uføre, begge med høyere utdanning. Den ene har en psykiatrisk diagnose. Den andre har ME. Begge to ville

Nok heller vært i arbeid.

 

Anonymous poster hash: 7769d...634

[♥Nemi♥]

Bare et spørsmål. Trakker sikkert noen på tærne jeg også men. Hvorfor sitter jeg med inntrykk av at det omtrent er bare damersom har disse diffuse sykdommene, blant annet fibromyalgi? Jeg kan klart ikke uttale hvor smertefull den er, men har ei kusine som har den. Og en mer klagete diagnose skal man lete lenge etter. Klaging dag ut dag inn, det er ofte en grunn til at folk med slike diagnoser ikke blitt att seriøst. Så når dere da blir ufør er det mange som ikke forstår hvorfor. Men for all del, det å bli ufør er ikke så enkelt idag som det var, krever endel mer undersøkelser nå. Stort sett iallfal.

Bare et kjapt spørsmål! Er det diagnosen som er klagete, eller din kusine? Just wondering ;-)

 

Jeg kjenner flere som er på vei til å bli ufør, og ingen av di vil dit. Og de klager ikke, men sliter pga tilværelsen. Kan ikke følge opp barna, må lenkes til sofaen, og er så dårlig at de ikke kan besøke nærmeste familie en gang. MEN så har de ikke lyst til å vise alle at de sliter, så de sminker seg, og passer på at de har fine klær på seg når de drar å handler. Gud så stygt de blir pratet om da.

 

 

[Anonym bruker]

Mange av dem uten lang utdanning har ofte jobbet i tunge yrker som pleie, barnehage, renhold mm i årevis, mens de med lang utdanning har hvilt kroppen sin på skolen.

 

De fleste har jo jobbet ved siden av studiene også. Jeg har jobbet siden jeg var 12, og har i dag en høyere utdanning.  Har ingen planer om å bli ufør, men det er det vel ingen som har. (?)

 

Anonymous poster hash: b2265...e6f

[Anonym bruker]

 

Denne tråden er vond å lese. Mange mangler fullstendig innsikt og kunnskap om mennesker. Det er masse teorier, masse fordommer og lite svar.

 

Dette er grunnnen til at jeg mumler noe om å være hjemmeværende mamma når noen spør hva jeg jobber med. Det er flaut å svare at man er ufør nettopp fordi det er så mange som tror at ufør = lat.

 

Jeg ble misbrukt seksuelt av to menn fra jeg var åtte år til jeg var fjorten, i tilegg ble jeg mobbet alle årene jeg gikk skole og deretter gruppevoldtatt av seks menn når jeg var 19 år. Etter disse opplevelsene ble psyken min helt ødelagt. Jeg sliter med å forholde meg til andre mennesker, jeg finner ingen energi, sliter med å finne en mening med livet, følelsene mine oppfører seg som en jojo og jeg har veldig vanskelig for å tåle synet av menn med skjegg/bart. Jeg er deprimert til tider og har angst. Jeg sliter med dårlig søvn og vonde mareritt. Har også vært selvskader og har prøvd tidligere å ta livet av meg.

 

For de som ikke har opplevd slikt er det lett å bagatellisere og mene at tss det er at bare å ta seg selv i nakken, man klarer om man vil, osv osv osv.

 

De som har opplevd en vinterdag før, de forstår at folk reagerer forskjellig på opplevelser og takler det i forskjellige grader.

 

Jeg synes ofteste det vondeste med å være psykisk syk er den fordømmelsen og manglende forståelsen jeg får av folk.

 

Jeg hadde også drømmer, men livet ble ikke slik jeg håpet. Og det er ikke det minste greit at noen skal sitte å tro at jeg er lat bare fordi de selv mangler evne til å forstå at ikke alle har hatt ett enkelt liv hvor hverdagen er rein plankekjøring!

 

Prøv å opplev de tingene jeg har opplevd, så kan dere komme å fortelle meg hvor enkelt livet er etterpå.

 

Anonymous poster hash: 30285...089

 

Hei

 

Selvfølgelig synd at dette skjedde med deg. Jeg har opplevd noe lignende (incest og voldtekt), og sliti med psyken. Men alikevel tok jeg en lang utdanning. Kjemper en kamp med meg selv hver dag når jeg må snakke med andre, men det går bedre og bedre etterhvert som jeg blir kjent med de jeg snakker med. 

 

Tenker mange ganger at de kan se det på meg, hva som har skjedd, men bestemmer meg for å tro at det bare er en tanke. Jeg tror mange kanskje gir opp litt fort og surrer seg inn i en depresjon eller en boble, hvor de kun tenker på hva som har skjedd med en. Noe som ikke hjelper i det hele tatt. 

 

Det værste er at jeg synes leger og andre hjelper til med å gjøre det slik. Og jeg tror mange hadde kommet lenger med litt mindre "hjelp". 

 

Anonymous poster hash: b2265...e6f

[Anonym bruker]

Det ER lett å bli ufør i Norge da.

Legen min har forsøkt å kaste en gradert trygd etter meg i ti år nå.

Jeg trenger den ikke ennå men jeg kommer nok ikke til å jobbe til jeg blir 67.

Uansett, når legen din foreslår å sende søknad på trygd hver gang så skjønner jeg at folk tar det, til slutt.

Og JA fibromyalgi ER smertefullt. Men jeg blir ikke kvitt smerten ved å syte til omgivelsene. Og jeg blir ikke kvitt den ved å gå hjemme heller. Vondt er det på jobb og hjemme. Da velger jeg jobb enn så lenge.

Min første prioritet er å holde min egen kropp i best mulig form. Passe på kosthold og trening. Jeg gjør ikke dette for å være slank, jeg gjør det for å kunne leve slik jeg vil. Jobbe, tjene penger og ha det fint med familien. Så får jeg se hvor lenge hodet mitt holder. For det er det smerten sliter mest. På psyken.

Jeg er høyt utdannet og er på vei mot trygd. En eller annen gang.

Trygda mennesker finnes alle steder.

 

Anonymous poster hash: 99030...054

[Anonym bruker]

Anonymous poster hash: 1560a...ee1

[Anonym bruker]

Jeg tror så få uføretrygdede har høyere utdanning fordi helseplagene startet i så ung alder at de ikke klarte å fullføre utdannelsen sin.

 

Dersom de med god helse og høy utdanning hadde skjønt at alle mennesker er forskjellig og at det bør gjøres plass til alle i arbeidslivet, så hadde flere vært i jobb.

 

Arbeidslivet er i dag preget av en gi alt eller ingenting holdning, og syke holdes utenfor og nede. Bare les holdningene til mange i denne tråden om noen skulle være i tvil.

 

Ved å fornedre en annen for selv å føle deg stor, viser du bare din egen manglende størrelse (Db.no).

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e2a81...3b2

[Anonym bruker]

Jeg ble anbefalt å søke ufør for to år siden etter en knekk og "diagnose" utmattelse. Jeg har i tillegg bechtrews og migrene, samt angst og depresjon. I tillegg er jeg alene med 3 barn etter at mannen jeg var på vei til å skille meg fra døde i bilulykke. Men jeg MÅ jobbe. Jeg må ut blandt folk for å klare meg. Jeg må være et sted hvor jeg bare er meg og ikke har en rolle som heter mamma. Jeg kjenner ingen ande som er hjemmeværende og jeg er i de verste periodene sykmeldt 50%, men ikke f... om jeg skal bli ufør i en alder av 34 år. Je har ikke høy utdannelse og kjenner ingen med det heller. Jeg har 5 år på skole etter grunnskole og et av de er ikke fullført. Men jeg er oppvokst med foreldre med høy arbeidsmoral. De jeg hører om som er ufør har ofte også foreldre som er ufør eller som lot barna være hjemme fra skole om de ikke orketå stå opp selv.

 

Når jeg tenker meg om så kjenner jeg noen som er ufør likevel... I alle fall litt. De er mor og datter. Mor er snart 50 og datter snart 20. Makan til klaging og snakking om diagnoser har jeg aldri vært borti og jeg håper virkelig at jeg ALDRI blir sånn...

 

Anonymous poster hash: 45548...c6e

[Anonym bruker]

 

 

Denne tråden er vond å lese. Mange mangler fullstendig innsikt og kunnskap om mennesker. Det er masse teorier, masse fordommer og lite svar.

 

Dette er grunnnen til at jeg mumler noe om å være hjemmeværende mamma når noen spør hva jeg jobber med. Det er flaut å svare at man er ufør nettopp fordi det er så mange som tror at ufør = lat.

 

Jeg ble misbrukt seksuelt av to menn fra jeg var åtte år til jeg var fjorten, i tilegg ble jeg mobbet alle årene jeg gikk skole og deretter gruppevoldtatt av seks menn når jeg var 19 år. Etter disse opplevelsene ble psyken min helt ødelagt. Jeg sliter med å forholde meg til andre mennesker, jeg finner ingen energi, sliter med å finne en mening med livet, følelsene mine oppfører seg som en jojo og jeg har veldig vanskelig for å tåle synet av menn med skjegg/bart. Jeg er deprimert til tider og har angst. Jeg sliter med dårlig søvn og vonde mareritt. Har også vært selvskader og har prøvd tidligere å ta livet av meg.

 

For de som ikke har opplevd slikt er det lett å bagatellisere og mene at tss det er at bare å ta seg selv i nakken, man klarer om man vil, osv osv osv.

 

De som har opplevd en vinterdag før, de forstår at folk reagerer forskjellig på opplevelser og takler det i forskjellige grader.

 

Jeg synes ofteste det vondeste med å være psykisk syk er den fordømmelsen og manglende forståelsen jeg får av folk.

 

Jeg hadde også drømmer, men livet ble ikke slik jeg håpet. Og det er ikke det minste greit at noen skal sitte å tro at jeg er lat bare fordi de selv mangler evne til å forstå at ikke alle har hatt ett enkelt liv hvor hverdagen er rein plankekjøring!

 

Prøv å opplev de tingene jeg har opplevd, så kan dere komme å fortelle meg hvor enkelt livet er etterpå.

 

Anonymous poster hash: 30285...089

 

Hei

 

Selvfølgelig synd at dette skjedde med deg. Jeg har opplevd noe lignende (incest og voldtekt), og sliti med psyken. Men alikevel tok jeg en lang utdanning. Kjemper en kamp med meg selv hver dag når jeg må snakke med andre, men det går bedre og bedre etterhvert som jeg blir kjent med de jeg snakker med. 

 

Tenker mange ganger at de kan se det på meg, hva som har skjedd, men bestemmer meg for å tro at det bare er en tanke. Jeg tror mange kanskje gir opp litt fort og surrer seg inn i en depresjon eller en boble, hvor de kun tenker på hva som har skjedd med en. Noe som ikke hjelper i det hele tatt. 

 

Det værste er at jeg synes leger og andre hjelper til med å gjøre det slik. Og jeg tror mange hadde kommet lenger med litt mindre "hjelp". 

 

Anonymous poster hash: b2265...e6f

 

 

Synd at du har opplevd noe lignende. Som jeg skrev så reagerer man i forskjellig grad. Synes du er både heldig og innmari tøff som har fått til en utdannelse. Desverre for meg har jeg feilet i alle forsøk på utdannelse og jobb, selv om jeg har ett intenst ønske om å få noe ut av livet mitt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 30285...089

[B-real]

Jeg ble anbefalt å søke ufør for to år siden etter en knekk og "diagnose" utmattelse. Jeg har i tillegg bechtrews og migrene, samt angst og depresjon. I tillegg er jeg alene med 3 barn etter at mannen jeg var på vei til å skille meg fra døde i bilulykke. Men jeg MÅ jobbe. Jeg må ut blandt folk for å klare meg. Jeg må være et sted hvor jeg bare er meg og ikke har en rolle som heter mamma. Jeg kjenner ingen ande som er hjemmeværende og jeg er i de verste periodene sykmeldt 50%, men ikke f... om jeg skal bli ufør i en alder av 34 år. Je har ikke høy utdannelse og kjenner ingen med det heller. Jeg har 5 år på skole etter grunnskole og et av de er ikke fullført. Men jeg er oppvokst med foreldre med høy arbeidsmoral. De jeg hører om som er ufør har ofte også foreldre som er ufør eller som lot barna være hjemme fra skole om de ikke orketå stå opp selv.

 

Når jeg tenker meg om så kjenner jeg noen som er ufør likevel... I alle fall litt. De er mor og datter. Mor er snart 50 og datter snart 20. Makan til klaging og snakking om diagnoser har jeg aldri vært borti og jeg håper virkelig at jeg ALDRI blir sånn...

 

Anonymous poster hash: 45548...c6e

Flott for deg at kroppen din fortsatt har noe å gå på Hva med den dagen den sier stopp og du rett og slett ikke klarer å gå på jobb? Den dagen kan komme i morgen, selv om du er 34 år.

 

Om både mor og datter er ufør, så er dette noe som preger hele deres hverdag, de har kanskje ikke så mange andre opplevelser å snakke om? 

 

Og til HI, er virkelig dette noe du måtte spørre om? Jeg har ingen mastergrad, men er heller ikke ufør...og dette klarte jeg fint å forstå på egen hånd

[Frøken Ubesluttsom]

Kan ha noe å gjøre med at man gjerne (i mitt tilfelle) har vært sjuk helt fra ungdomsskole/videregående. Mistet en del undervisning pga av sykdom og ikke klart å ta mer utdanning pga av sykdom, samme hva slags sykdom det måtte være. Men man vil jo så gjerne jobbe, så man prøver så lenge man kan. Noen får jobb og jobber i flere år før de må kaste inn håndkle, mens andre får kanskje aldri etablert seg ordentlig i arbeidslivet. Nav vil jo tyne en lengst mulig, å sende deg på tiltak etter tiltak og arbeidsutprøving etter arbeidsutprøving, sjøl om resultatet hver gang blir det samme. Du fungerer ikke 100% i en full jobb.

Desverre er det også veldig vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet i dag, hvis man har hull i cv eller null jobberfaring.

 

Jeg har vært sjuk siden før jeg var ferdig på videregående. Sto med nød og neppe. Har søkt utallige jobber, men aldri fått noen. Jeg veit jeg ikke kan jobbe 100% men sku gjerne jobbet 30 - 40%. Det er bare det at det ofte er vanskelig å la seg gjøre. For de jobbene der man kan komme å gå når man sjøl vil, og ikke klare å jobbe hver dag, eller trenger tilrettelegging, de jobbene er det ytterst få av.

 

Sku gjerne hatt høyere utdanning jeg. Men helsa mi har ikke vært stabilt god nok til at jeg har turt å begi meg ut på det. Fordi jeg veit det vil bli for tøft, både helsemessig og ikke minst økonomisk. Siden jeg da ikke har noen jobb.

 

Jeg har gartnerlinje fra videregående og voksenopplæring blomsterdekoratør, ett år over to år. Drømmen var og er vel forsåvidt fortsatt å bli hageplanlegger (fagskoleutdanning)/landskapsarkitekt (høyskoleutdanning). Men om jeg noen gang vil klare å gjennomføre en slik utdannelse er lite trolig. Men jeg håper jo i det lengste....

Endret 21. januar 2014 av Fiskebollerihvitsaus..

[Anonym bruker]

Herregud så mange uføre og syke deg må være i dette landet!?!

"Alle" her inne er jo syke/uføre eller kjenner noen som er det!

 

Anonymous poster hash: 66158...d4e

[Anonym bruker]

Herregud så mange uføre og syke deg må være i dette landet!?!

"Alle" her inne er jo syke/uføre eller kjenner noen som er det!

 

Anonymous poster hash: 66158...d4e

Da er du passe heldig som ikke er det selv da !

 

Anonymous poster hash: 30285...089