Dere med barn som er gode i idrett, på skole etc. Ønsker ingen sarkastiske tilbakemeldinger!

[Anonym bruker]

Jeg er selvsagt veldig stolt av sønnen min. Men, det hadde jeg vært uavhengig av hans prestasjoner.

Han er snart 10 år, og ligger langt foran på skole og også i idrett.

Har bøker på skolen langt over sitt trinn, og spiller på lag over sitt alderstrinn både på fotball og i ishockey.

Han er født med et indre driv som er svært beundringsverdig.

Han mestrer liksom alt! Super på ski, snowboard, skole, idrett, populær kamerat osv.

 

MEN, det er noen bakdeler ved å være "best"! Og dette er spesiellt bemerkelsesverdig hos de andre foreldrene. Noe jeg synes er veldig trist.

Vi er ikke foreldre som skryter eller dytter vårt barn foran. Vi heier på hele laget og heier på alle gutta på laget.

Min følelse er at mange av de andre foreldrene prøver å hevde sine egne unger for oss foreldrene, å si ting som: Ja, sånn går det vel når du trener så mye som ham! han har jo spilt i mange år osv. Jeg selv var ikke god før jeg var 15 år, da ble alle barnestjernene dårlige osv.

 

Dette gjør at jeg nesten føler vi må unnskylde oss foran de andre foreldrene.. ( ikke alle, men veldig mange). Jeg vet jeg ikke favoritiserer eller opphøyer sønnen vår foran andre foreldre, men nå føler jeg at flere liksom skuler litt på oss.

Dette oppleves som ubehagelig:/

 

Noen med noen lignende erfaringer, eller tips og råd?

 

Mvh Rådvill mamma

Anonymous poster hash: fc012...2e1

[Anonym bruker]

Tror det er Janteloven som trår inn her, dessverre.

 

Jeg har ikke slik erfaring, men tror jeg ville sagt at det som det er, at gutten gjør det han gjør fordi han vil det selv, fordi han synes det er morsomt - ikke fordi dere presser ham.

 

Det er forferdelig synd at dere møter de holdningene dere gjør!

Jeg forstår at du føler det er ubehagelig! Det er jo bare trist at andre foreldre ikke kan glede seg over andres barns glede og prestasjoner.

 

Jeg lå selv langt foran skolemessig, men måtte sitte og gjøre alt i samme tempo som de andre i klassen. Det er flott at han slipper å oppleve det samme!

Jeg var også flink i alt fysisk, men hadde ikke foreldre som var tilstede eller oppmuntret noe som helst. Jeg fikk heller ikke begynne på aktiviteter som ville kunne kreve noe som helst av mine foreldre (f.eks. dugnad, kjøring, møte opp for å se kamper/stevner), for det var for mye bry.

 

Det er flott at dere støtter sønnen deres og det er flott at dere er bevisst at dere heier på hele laget.

Når dere får kommentarer som at andre blomstrer senere, så bare svar med et smil at det er jo bra for dem, og at det viktigste for deg er at sønnen din og andre barn får lov til å gjøre det de synes er morsomt, at prestasjonene i seg selv ikke er det viktigste.

Anonymous poster hash: bf903...a5b

[Anonym bruker]

Janteloven dette her!

 

Anonymous poster hash: 0d804...647

[Iiiiik]

Janteloven er vel det kjappe og enkle svaret, men jeg tror kanskje det er litt for enkelt. Jeg tror det er sånn at å se at andres barn er mye bedre enn ens eget, utløser en utilstrekkelighetsfølelse hos mange. Dette skaper en slags sorg, kanskje også en påminning om hvordan en selv ikke helt strakk til som barn og da trøster en seg selv. Kanskje har mange opplevd at de flinke hoverer og leser dette inn hos deg og sønnen din selv om det ikke er tilfelle? Noen er jo bare smålige, men jeg tror altså at det hos de fleste andre er mer komplekst enn som så. 

[Anonym bruker]

Hyggelig at dere tok dere tid til å svare.

Det er tydelig å se at ofte vil foreldrene mer enn barna selv. Synes uansett at det hadde vært i korrekt lagånd å heie på hele laget og det fellesskapet de er.

Trist at enkelte er så smålige som de er.

Noen som har noen tips til hvordan det er lurest å håndtere dette? bare overse det?

Anonymous poster hash: fc012...2e1

[Anonym bruker]

 

Jeg er selvsagt veldig stolt av sønnen min. Men, det hadde jeg vært uavhengig av hans prestasjoner.

Han er snart 10 år, og ligger langt foran på skole og også i idrett.

Har bøker på skolen langt over sitt trinn, og spiller på lag over sitt alderstrinn både på fotball og i ishockey.

Han er født med et indre driv som er svært beundringsverdig.

Han mestrer liksom alt! Super på ski, snowboard, skole, idrett, populær kamerat osv.

 

MEN, det er noen bakdeler ved å være "best"! Og dette er spesiellt bemerkelsesverdig hos de andre foreldrene. Noe jeg synes er veldig trist.

Vi er ikke foreldre som skryter eller dytter vårt barn foran. Vi heier på hele laget og heier på alle gutta på laget.

Min følelse er at mange av de andre foreldrene prøver å hevde sine egne unger for oss foreldrene, å si ting som: Ja, sånn går det vel når du trener så mye som ham! han har jo spilt i mange år osv. Jeg selv var ikke god før jeg var 15 år, da ble alle barnestjernene dårlige osv.

 

Dette gjør at jeg nesten føler vi må unnskylde oss foran de andre foreldrene.. ( ikke alle, men veldig mange). Jeg vet jeg ikke favoritiserer eller opphøyer sønnen vår foran andre foreldre, men nå føler jeg at flere liksom skuler litt på oss.

Dette oppleves som ubehagelig:/

 

Noen med noen lignende erfaringer, eller tips og råd?

 

Mvh Rådvill mamma

 

Anonymous poster hash: fc012...2e1

Så bra dere engasjerer dere og trist med de andre foreldrene. Var selv et sånt barn og følte hele tiden selv at jeg måtte alminneligjøre mine prestasjoner for å slippe alle skulende blikk og åpent ondsinnede kommentarer i sjalusi. Det gjorde at jeg aldri var riktig stolt av meg selv slik jeg burde vært. Men heller snakket meg selv ned hele tiden. Gikk litt på selvtilliten selv om jeg ikke ga opp det å prestere. Det har alltid vært et enormt målrettet driv i meg. Jeg tenker at dere har en litt dobbel rolle her og samtidig lærer sønnen deres å takle framtidig sjalusi. For det kommer antagelig for fullt med karakterer osv på ungdomsskolen. Lær dere å si til de andre at det er innsatsen som teller og at det er gøy med idrett der man samarbeider og det gjør de andres barn så godt osv. Vær samtidig veldig klar til gutten deres at dere er veldig stolte av innsatsen hans at dere ser han står på så bra osv. Ikke vær for resultatorienterte. Jeg personlig syntes barne ungdom og videregående skole var så lett å få toppkarakterer at jeg fikk et lite sjokk på universitetet der jeg måtte gjøre mer innsats selv. Hjemmearbeid feks hadde jeg aldri behøvd å gjøre. For fikk lest alt og øvd til prøver osv innen skoletid. Lykke til

 

Anonymous poster hash: df144...140

[Anonym bruker]

Misunnelse er en sterk følelse! Jeg har selv ikke vært noe supertalent i min oppvekst, men har jobbet beinhardt (samtidig som jeg har en kronisk usynelig sykdom), vært sparsom, stilt opp for andre osv osv osv.

Fikk "alltid" høre at jeg var så "heldig"..... Jeg opplevde det aldri som at jeg var heldig. Jeg jobbet beinhardt for å oppnå mål både innen musikk, idrett, skole og etterhvert studier og boligmarked. Forsaket en god del ting for å oppnå det jeg ville.

 

Det jeg vel egentlig vil si med dette er at det dessverre er en del mennesker som tror de hever seg selv ved å nedgradere andres innsats. Dette vil selvsagt være enda mer påfallende om barnet/ungdommen/den voksne også har ett talent.

 

Lær ham å takle det, lær ham å ha omsorg for andre, lær ham gode arbeidsvaner. Din jobb som foreldre er å bygge opp ditt barn til å bli en god samfunnsborger som både har omsorg for andre og gjør seg nytte av alle sine talenter!

 

Stå på!

Anonymous poster hash: 6c6e7...67f

[Anonym bruker]

Kjenner det igjen dessverre. Har en jente som var tidlig ute med det meste, spesielt språklig. Snakket godt og hadde et imponerende ordforråd veldig tidlig. Har også begynt å lese veldig tidlig og har en veldig "voksen" tankegang. Hun er også god i sport som ski, skøyter, svømming og ridnning.

Selvfølgelig er vi stolte og selvsagt roser vi henne, men vi gir også hyggelige kommentarer til andre barn og mener det er viktig å la alle barn utvikle seg i sitt tempo og se dem der de er. Har overhodet ikke dyttet jenta vår fram eller drillet henne eller noe sånt, men vi har stimulert de interessene og evnene hun har, lest mye for henne og snakket mye med henne og tatt henne mye med på tur, ski og svømming. Vi kan ikke få flere barn (dessverre) og dette har naturlig nok gjort at vi har hatt mer tid og ressurser til henne enn de som må fordele mellom flere i en barneflokk. Samtidig får jo disse barna fordeler av å være flere barn. Vi føler også på en del blikk og kommentarer fra folk ang at jenta vår er flink til mye og det er trist at det ikke skal være "lov" å være god i noe eller stolt av ungen sin som mestrer ting hvis det ikke er helt gjennomsnittlig for alder. Jeg tenker da også på de som har barn som trenger ekstra tid og støtte for å nå sine milepæler, like viktig å være stolt og tilstede der de er i sin utvikling og ikke sammenligne med jevnaldrende hele tiden. Barn er forskjellige, unike og fantastiske på sin måte!

Anonymous poster hash: cf6c2...b33

[Anonym bruker]

Litt misunelse tror jeg dere må godta. Er ikke det å vise at man er flink i fohold til andre en del av grunnen til at folk konkureret? Alle vil at deres eget barn skal være god. De fleste vektlegger derfor det detes barn er flinkest i høyest.

 

Ellers er det sant at mange barnestjerner slukner tidlig og at mange av dem som gjør det bra som voksne varr ganske talentløsr som barn. Du skal ikke ta deg nær av at sånt blir komentert. Det ligger sansynlig vis ikke noe vondt i det.

 

Nyt tiden med et flinkt barn, men ikke forvent at det fortsetter slik.

 

Anonymous poster hash: d00cd...dbc

[Anonym bruker]

Oj..Jeg kjenner noen barn som er gode i alt...Og selvsagt nevner vi det til foreldrene. Så heldige de er som tar alt så lett. Men mener jo ikke noe galt i det...Når barnet kan og lese og spille piano FØR skolestart..Løper fra alle på 60m selv om de er 4 år eldre og spiller fotball på linje med kara i A-stallen og håndball som om de var proff. Ikke nok med det,- de skøyter som Northug på ski,- og alt det innen de går i 4....Så er det selvsagt at barna er heldige og har et talent. God i idrett henger ofte sammen med skoleflink også...

 

Men jeg er jo ikke misunnelig. JO, jeg kunne ønske, for MINE barn sin del, at de var flinkere i mye. Men jeg er jo ikke misunnelig, MIN jobb er jo og gi MINE barn et godt utgangspunkt for skole, utdanning og jobb og også et aktivt og sporty liv, uavhengig av hva disse multitalentene kan. Om jeg blir tatt som misunnelig, så bør jeg virkelig begynne og slutte og si noe om barna.....Og jeg tror da at dere foreldre også skjønner at selv om vi vet barnet deres har talent, så krever det oppfølging fra foreldre og en jobb fra de for at talentene skal blir oppdaget og utviklet.. Og det er vel det vi prøver og få frem med slik "misunnelsesprat"..Jeg ser ikke problem i og si at barnet ditt er heldig som er så flink? Og dere foreldre slipper mange problem og bekymringer...Et idrettslig flinkt barn kommer unna med mye....Blir sett opp til på en helt annen måte enn et barn som bare er skoleflink.....Og er barnet begge deler, så har det jo vunnet i lotto...

 

Men igjen, foreldre må jo uansett stille seg bak barna og hjelpe de frem. Ingen barn blir flinke i idrett,- om de ikke får røre seg.. Eller flinke på skolen/musikk om de ikke får bøker og lese, utfordringer og mestre,- og foreldre som SER de og følger de opp...

 

Jeg skal altså slutte og si at barnet/disse barna er flink og heldig? Er det kanskje slik at dere forelder som HAR flinke barn ikke har andre problem med barna enn at dere må "skape" et misunnelsesproblem,- tenker jeg nå? Dere føler dere har "rett" til og ha bekymringer i forhold til barna deres dere også? Men så "finner der" ikke annet enn misunnelse? DET er lavmål,- tenker jeg nå......Det må da være plenty annet og bekymre seg over. Dere er vel selv blitt litt "blinde" av barnas egenskaper, og evner ikke tenke på hva slags andre problem et barn som er "flink i alt" kan ha.....

 

Jeg kan jo nevne problem et foreldrepar har,- som har et slikt multitalent;- søsken som ikke er multitalent, som hele tiden sammenligner seg med dette...Hvordan ta tak i det.. Hvordan unngå at barnet selv "ser" hvor flinkt det er og blir "høy på pæra",- lære det og bruke disse egenskapene til det beste for seg selv OG andre mao.... Et barn som har lett for alt, setter gjerne HØYE krav til seg selv, og er det vandt til og "alltid" være best og få "ting lett";- så kan det være en KJEMPEBELASTNING og møte andre som er bedre på ett eller flere av omrdene det tidligere ha briljert..

 

DET er eksempler på reelle bekymringer og ting man må jobbe med som foreldre til et multitalent...Ikke at andre foreldre er misunnelige. Barna, de er veldig flinke til og "opphøye" idrettsflinke,- så igjen, så lenge talentet OGSÅ ligger der, så har barna det stort sett greit mtp venner og omgangskrets.. At FORELDRE til andre barn er misunnelige???? Jeg tror dere kanskje der må høre hva som blir sagt og HVORDAN....Ikke ta alt i verste mening. Folk MENER det ofte når de skryter.. Det er ikke ironisk...

 

 

Anonymous poster hash: 7e708...3fa

[Nyttårs barn]

I Norge har vi en likhetstankegang og den "sitter i ryggmargen".

Dette kan kansje føre med seg at vi ikke er så flinke til å omfavne mangfoldet og kanskje særlig de flinke for

"de klarer seg jo uansett".

Du har vel kanskje fått med deg debatten som har gått etter Kristin Skogen Lund sitt utspill om at hun ikke fikk nok utfordringer på skolen. Dette kan jo være noe av det som ligger bak disse kommentarene.

Har selv venner og familie med svære skoleflinke barn. Jeg merker godt at de "nedtoner" disse barnas prestasjoner noe, klart de er svært stolte, men de snakker ikke så høyt om det. Dette synes jeg er litt leit, vi burde jo virkelig se opp til de som er flinke og bruke de som rollemodeller og inspirasjon!

samtidig tenker jeg at noe av grunnen til bemerkninger om at deres gutt er heldig osv kan bunne i en slags utilstrekkelighetsfølelse. De som når langt i ung alder har jo gjerne foreldre som har vært flinke til å følge opp, du blir f.eks. ikke god til å stå på ski, hvis du ikke blir tatt med ut på tur. Kanskje foreldrene har en slags dårlig samvittighet.

Og til slutt tenker jeg og at du kanskje er ekstra var for kommentarer om ditt barn. Det er slett ikke alt som det ligger så mye bak av bevisste tanker. Merker jo selv at når jeg snakker med folk som jeg ikke kjenner så godt så blir det noen ganger slik at kommentarer faller litt feil ut hvis du forstår.

Syens du skal fortsette å oppmuntre ditt barn og samtidig heie på hele laget

[Anonym bruker]

 

Jeg er selvsagt veldig stolt av sønnen min. Men, det hadde jeg vært uavhengig av hans prestasjoner.

Han er snart 10 år, og ligger langt foran på skole og også i idrett.

Har bøker på skolen langt over sitt trinn, og spiller på lag over sitt alderstrinn både på fotball og i ishockey.

Han er født med et indre driv som er svært beundringsverdig.

Han mestrer liksom alt! Super på ski, snowboard, skole, idrett, populær kamerat osv.

 

MEN, det er noen bakdeler ved å være "best"! Og dette er spesiellt bemerkelsesverdig hos de andre foreldrene. Noe jeg synes er veldig trist.

Vi er ikke foreldre som skryter eller dytter vårt barn foran. Vi heier på hele laget og heier på alle gutta på laget.

Min følelse er at mange av de andre foreldrene prøver å hevde sine egne unger for oss foreldrene, å si ting som: Ja, sånn går det vel når du trener så mye som ham! han har jo spilt i mange år osv. Jeg selv var ikke god før jeg var 15 år, da ble alle barnestjernene dårlige osv.

 

Dette gjør at jeg nesten føler vi må unnskylde oss foran de andre foreldrene.. ( ikke alle, men veldig mange). Jeg vet jeg ikke favoritiserer eller opphøyer sønnen vår foran andre foreldre, men nå føler jeg at flere liksom skuler litt på oss.

Dette oppleves som ubehagelig:/

 

Noen med noen lignende erfaringer, eller tips og råd?

 

Mvh Rådvill mamma

 

Anonymous poster hash: fc012...2e1

 

 

Mitt råd er å skryte av de andre barna i slike situasjoner. Som mangeårig lærer og mor til tre, vet jeg at det er sårt å se at andre barn er bedre enn sitt eget. Men heldigvis er vi slik bygd at ingen er best til absolutt alt! Og alle har en sterk side som kan fremheves.

Du kan f.eks. si "og jeg ser at Ola er en veldig rask løper, det er viktig når man spiller spiss" eller "Ola er en veldig god venn for vår Erik" eller "Jeg hørte Ola spille piano på juleavslutningen, han har jammen blitt flink" eller noe slikt. Kanskje møter mer positivitet du også etterhvert. 

 

Anonymous poster hash: abf39...411

[Anonym bruker]

Janteloven er vel det kjappe og enkle svaret, men jeg tror kanskje det er litt for enkelt. Jeg tror det er sånn at å se at andres barn er mye bedre enn ens eget, utløser en utilstrekkelighetsfølelse hos mange. Dette skaper en slags sorg, kanskje også en påminning om hvordan en selv ikke helt strakk til som barn og da trøster en seg selv. Kanskje har mange opplevd at de flinke hoverer og leser dette inn hos deg og sønnen din selv om det ikke er tilfelle? Noen er jo bare smålige, men jeg tror altså at det hos de fleste andre er mer komplekst enn som så.

 

Tja, er det ikke i det hele og store janteloven og misunnelse du snakker om også, da? Det er greit nok å føle som du beskriver, men når det utvikler seg videre til kommentarene som HI nevner så er det meget forenlig med jantelov. Selv om man selv føler seg mislykket bør ikke egen sorg over dette føre til tydelig misunnelse. Bruk heller disse ressurssterke barna som inspirasjon til egne barn!

 

Anonymous poster hash: 0d804...647

[Anonym bruker]

Datteren min er svært smart, på godt og vondt. Hun be utredet i barnehagen og har hele tiden fått god oppfølging både av personalet i barnehagen og i skolen, og av PPT.

Jeg snakker ikke så ofte om dette for jeg blir ofte trykt ned av andre foreldre. Oppdaget til slutt at jeg begynte å nedsnakke datteren min og det var bare trist, så jeg snakker ikke noe særlig om det. Når andre foreldre skryter av sine barn holder jeg, klok av skade, kjeft. Hun er smart og det er leit at det skal bli oppfattet som en negativ egenskap av mange.

Anonymous poster hash: 25168...e3e

[Anonym bruker]

Jeg har et barn som er naturlig talentfull og har tonet ned hva han har klart. (trodde ikke det var så ille, men da jeg skulle skrive talentfull ville jeg sette det med hermetegn. )

Han har alltid hevdet seg i sport, men han har heldigvis slitt veldig på skolen ovenfor andre foreldre!

De som har skoleflnke barn har dratt frem at barna deres kan det å det, mens jeg har påpekt ironisk at det ikke er så viktig å kunne lese når man kan gå fort på ski! 

 

For hans klubb har jeg tatt på meg trenerverv og jobber med alle barna og roser de andre mer enn min vi diskuterer treningen i bilen på vei hjem. Med det har sjalusien gitt seg, komentarene kommer ikke og de andre foreldrene gir ros til sønnen min. En annen ting er at jeg ofte påpeker at barna blir jo fulgt opp, vi liker å være aktive osv. Mao, masse unnskyldninger.

Det å lære seg til å se og annerkjenne de andre barna tar gjerne bråden litt ut av foreldrene.

 

Jeg har et barn til som er drevet på en helt unikt i forhold til barn på samme alder. Hun har ikke den naturlige koordinasjonen eller talentet til broren, men hun skal bli flinkere enn han og jobber målrettet for å bll det allerede, hun er i tillegg flink på skolen og veldig jovial ovenfor andre så jeg tror sjalusien kommer til å stikke mer. Det blir spennede..

 

 

Anonymous poster hash: c220a...0a0

[Iiiiik]

 

Janteloven er vel det kjappe og enkle svaret, men jeg tror kanskje det er litt for enkelt. Jeg tror det er sånn at å se at andres barn er mye bedre enn ens eget, utløser en utilstrekkelighetsfølelse hos mange. Dette skaper en slags sorg, kanskje også en påminning om hvordan en selv ikke helt strakk til som barn og da trøster en seg selv. Kanskje har mange opplevd at de flinke hoverer og leser dette inn hos deg og sønnen din selv om det ikke er tilfelle? Noen er jo bare smålige, men jeg tror altså at det hos de fleste andre er mer komplekst enn som så.

Tja, er det ikke i det hele og store janteloven og misunnelse du snakker om også, da? Det er greit nok å føle som du beskriver, men når det utvikler seg videre til kommentarene som HI nevner så er det meget forenlig med jantelov. Selv om man selv føler seg mislykket bør ikke egen sorg over dette føre til tydelig misunnelse. Bruk heller disse ressurssterke barna som inspirasjon til egne barn!

 

Anonymous poster hash: 0d804...647

 

Nei, jeg mener at det er forskjell på "Du skal ikke tro at du er noe" og "Jeg skulle ønske jeg var like flink som deg". Ubeskjedent vil jeg påstå at jeg selv var en av dem som tok alt lekende lett på skolen, som hevdet meg bra i den sporten jeg drev med og som har opplevd at andre har sagt at de skulle ønske de hadde det som meg. Jeg har aldri tenkt at det som ble kommunisert var at de skulle ønske jeg var dårligere. 

 

Et av mine barn er også veldig skoleflink. Enkelte har sagt "Ja, det er jo ikke rart hun er flink, som har foreldre med så mye utdanning". Oppfatter det ikke som smålig, men som en konstatering av at ting er enklere for andre. 

 

Å redusere all påpeking av forskjeller, av at noen får det enklere enn andre som jantelov er for unyansert for meg. 

[Anonym bruker]

Oj, trodde tråden skulle svinne hen i går, morro at flere har tatt seg tid til å svare. Det setter jeg stor pris på.

 

Som ei annen nevner over her, det er synd at en skal føle på at en må dysse ned sine egne barn for å bli akseptert.

Forrige helg da vi var på fotballturnering overhørte jeg noen foreldre si på tribunen bak meg: ( de så ikke at jeg satt der tydligvis) Ja, han er i en klasse for seg selv, bare synd at han ødelegger for de andre så det blir mindre mål for de andre og score. Han er så god at det ikke blir morro for de andre å spille engang.

Har hørt at han spiller på et eldre lag, kan han ikke bare bli der, så kan de guttene her spille og utvikle seg.

 

Sannheten er at dette er hans klassekamerater. OG de taper hver eneste kamp sønnen vår ikke er med, og de vil ha han med. Han dribler og sentrer masse til de andre guttene. Han løper seg fri, roper på kameraten og sentrer til og med til de andre foran åpent mål. Dette fordi han vil sånn at kameratene også skal score mål. DA er foreldrene smørblide!

 

Jeg synes der er trist fordi jeg føler han blir oversett, spesiellt av de andre foreldrene. Flere av fedrene har bl.a sagt ting som: Ja, xxxxxx, kan du stå ned den store bakken i Hafjell på snøwboard uten å ramle eller? Det gjorde xxxxx i helgen.

 

Jeg tror ikke selv jeg er ekstremt var på dette, mer at jeg har sett tendensene lenge. Jeg hører ikke andre blir snakket sånn til.

 

Beklager at dette ble et langt innlegg, jeg hadde visst mye på hjertet.

 

takk for deres tid.

Anonymous poster hash: fc012...2e1

[Anonym bruker]

Det var en som følte seg truffet her i tråden så jeg. MEN det er ikke bare "heldig" som er årsaken til at noen er flinke. Selvsagt er talent ulikt fordelt, men talent er ikke nok. Det har vært flere artikler om temaet i avisene i det siste. Der hevdes det at det kreves 10000 timer trening for å bli god. Det tror jeg på Selv var jeg god i en aktivitet (klassisk musikk), men ikke god nok til å studere videre. Jeg er helt sikker på at jeg brukte sikkert så mange timer på det. MEN innenfor det området var det ikke bra nok. Av omgivelsene ble jeg sett på som et "talent" og som var "heldig". Det heter ikke "heldig" - det heter flink, disiplinert e.l. Det er så dårlig gjort å få slengt "heldig" etter seg når man har jobbet hardt for noe.

 

Jeg har nå en datter som er "tidlig ute". Selvsagt har hun fått en god porsjon fra naturens side, men det er også slik at voksenpersonene i hennes liv har brukt utallige timer på å lese, synge, svare ordentlig på alle spørsmål osv osv osv. Det blir spennende når hun skal begynne på skolen. Hun er ingen mensakandidat, men hun har en utrolig stor kunnskapsbase i hodet allerede. Den er skapt av oss foreldre, besteforeldrene osv. Ikke at det har vært noe press, men hun har aldri blitt avvist når hun har søkt kunnskap, musikk/sang. Det har gjort henne videre interessert og nye spørsmål har oppstått som har fått grundige svar osv osv.

Selvsagt er hun "heldig" som har fått dette i gave fra oss, men samtidig er det ikke slik at vi foreldre er "heldige" fordi vi har et slikt barn. Vi har jaggu jobbet hardt for det for de vi ønsker hennes beste. Du ville aldri verden byttet med oss på barsel da hun var på intensiven og det første leveåret som slettes ikke var lett. PS! Det samme gjelder forøvrig for de fysiske ferdighetene. Vår snupp er egentlig av den forsiktige typen. Derfor har vi valgt å presse henne litt der ved å bruke MYE tid på fysiske utfordringer i hennes tempo. Det har ført til et barn med stor fysisk trygghet også.

 

Veldig bra tema du tok opp her HI!

Anonymous poster hash: 6c6e7...67f

[Anonym bruker]

Oj..Jeg kjenner noen barn som er gode i alt...Og selvsagt nevner vi det til foreldrene. Så heldige de er som tar alt så lett. Men mener jo ikke noe galt i det...Når barnet kan og lese og spille piano FØR skolestart..Løper fra alle på 60m selv om de er 4 år eldre og spiller fotball på linje med kara i A-stallen og håndball som om de var proff. Ikke nok med det,- de skøyter som Northug på ski,- og alt det innen de går i 4....Så er det selvsagt at barna er heldige og har et talent. God i idrett henger ofte sammen med skoleflink også... Men jeg er jo ikke misunnelig. JO, jeg kunne ønske, for MINE barn sin del, at de var flinkere i mye. Men jeg er jo ikke misunnelig, MIN jobb er jo og gi MINE barn et godt utgangspunkt for skole, utdanning og jobb og også et aktivt og sporty liv, uavhengig av hva disse multitalentene kan. Om jeg blir tatt som misunnelig, så bør jeg virkelig begynne og slutte og si noe om barna.....Og jeg tror da at dere foreldre også skjønner at selv om vi vet barnet deres har talent, så krever det oppfølging fra foreldre og en jobb fra de for at talentene skal blir oppdaget og utviklet.. Og det er vel det vi prøver og få frem med slik "misunnelsesprat"..Jeg ser ikke problem i og si at barnet ditt er heldig som er så flink? Og dere foreldre slipper mange problem og bekymringer...Et idrettslig flinkt barn kommer unna med mye....Blir sett opp til på en helt annen måte enn et barn som bare er skoleflink.....Og er barnet begge deler, så har det jo vunnet i lotto... Men igjen, foreldre må jo uansett stille seg bak barna og hjelpe de frem. Ingen barn blir flinke i idrett,- om de ikke får røre seg.. Eller flinke på skolen/musikk om de ikke får bøker og lese, utfordringer og mestre,- og foreldre som SER de og følger de opp... Jeg skal altså slutte og si at barnet/disse barna er flink og heldig? Er det kanskje slik at dere forelder som HAR flinke barn ikke har andre problem med barna enn at dere må "skape" et misunnelsesproblem,- tenker jeg nå? Dere føler dere har "rett" til og ha bekymringer i forhold til barna deres dere også? Men så "finner der" ikke annet enn misunnelse? DET er lavmål,- tenker jeg nå......Det må da være plenty annet og bekymre seg over. Dere er vel selv blitt litt "blinde" av barnas egenskaper, og evner ikke tenke på hva slags andre problem et barn som er "flink i alt" kan ha..... Jeg kan jo nevne problem et foreldrepar har,- som har et slikt multitalent;- søsken som ikke er multitalent, som hele tiden sammenligner seg med dette...Hvordan ta tak i det.. Hvordan unngå at barnet selv "ser" hvor flinkt det er og blir "høy på pæra",- lære det og bruke disse egenskapene til det beste for seg selv OG andre mao.... Et barn som har lett for alt, setter gjerne HØYE krav til seg selv, og er det vandt til og "alltid" være best og få "ting lett";- så kan det være en KJEMPEBELASTNING og møte andre som er bedre på ett eller flere av omrdene det tidligere ha briljert.. DET er eksempler på reelle bekymringer og ting man må jobbe med som foreldre til et multitalent...Ikke at andre foreldre er misunnelige. Barna, de er veldig flinke til og "opphøye" idrettsflinke,- så igjen, så lenge talentet OGSÅ ligger der, så har barna det stort sett greit mtp venner og omgangskrets.. At FORELDRE til andre barn er misunnelige???? Jeg tror dere kanskje der må høre hva som blir sagt og HVORDAN....Ikke ta alt i verste mening. Folk MENER det ofte når de skryter.. Det er ikke ironisk...   Anonymous poster hash: 7e708...3fa

Det handler jo ikke bare om at disse barna tar alt så lett. Mange av dem jobbet hardt og målbevisst for å komme der de er. Da kan man ikke bare si at de er heldige som tar alt så lett.

 

Anonymous poster hash: 0d804...647

[Anonym bruker]

 

 

Janteloven er vel det kjappe og enkle svaret, men jeg tror kanskje det er litt for enkelt. Jeg tror det er sånn at å se at andres barn er mye bedre enn ens eget, utløser en utilstrekkelighetsfølelse hos mange. Dette skaper en slags sorg, kanskje også en påminning om hvordan en selv ikke helt strakk til som barn og da trøster en seg selv. Kanskje har mange opplevd at de flinke hoverer og leser dette inn hos deg og sønnen din selv om det ikke er tilfelle? Noen er jo bare smålige, men jeg tror altså at det hos de fleste andre er mer komplekst enn som så.

 

Tja, er det ikke i det hele og store janteloven og misunnelse du snakker om også, da? Det er greit nok å føle som du beskriver, men når det utvikler seg videre til kommentarene som HI nevner så er det meget forenlig med jantelov. Selv om man selv føler seg mislykket bør ikke egen sorg over dette føre til tydelig misunnelse. Bruk heller disse ressurssterke barna som inspirasjon til egne barn!Anonymous poster hash: 0d804...647

Nei, jeg mener at det er forskjell på "Du skal ikke tro at du er noe" og "Jeg skulle ønske jeg var like flink som deg". Ubeskjedent vil jeg påstå at jeg selv var en av dem som tok alt lekende lett på skolen, som hevdet meg bra i den sporten jeg drev med og som har opplevd at andre har sagt at de skulle ønske de hadde det som meg. Jeg har aldri tenkt at det som ble kommunisert var at de skulle ønske jeg var dårligere. 

 

Et av mine barn er også veldig skoleflink. Enkelte har sagt "Ja, det er jo ikke rart hun er flink, som har foreldre med så mye utdanning". Oppfatter det ikke som smålig, men som en konstatering av at ting er enklere for andre. 

 

Å redusere all påpeking av forskjeller, av at noen får det enklere enn andre som jantelov er for unyansert for meg.

Men ikke for meg, og min mening er like sterk som din. Det er heller ikke fin debattskikk å stemple debattanters meninger som unyanserte.

Det hadde vært noe helt annet om man påpekte hvor flinke disse barna er uten å måtte legge inn en bisetning, som i eksempelet du bruker her. Når ting sies på den måten synes jeg ikke det signaliserer at de mener at jeg er heldig som har et så dyktig barn, derimot signaliserer det at barnet har fått det i hendene pga foreldre eller medfødte egenskaper. Mange av disse dyktige barna har jobbet svært hardt for å oppnå resultater og bruker evnene sine til det fulle!

 

Anonymous poster hash: 0d804...647

[Anonym bruker]

Kansje litt feil, men jeg spilte fotball til jeg var 17 år, men måtte stoppe pga skader. Når jeg var 14-15 år brakk jeg armen (var keeper) så kommer mor til hun ene på laget og sa at det var bra jeg hadde brukket armen, for da kunne datteren hennes ta min plass, og kansje kunne ta igjen meg. Men det klarte hun ikke. Og når jeg ble skadet for godt, sa hennes mor igjen, at nå var løpet mitt kjørt, siden jeg måtte operere, og ikke kunne spille igjen. Synes det er stygt når andre foreldre kan være så stygge mot andre barn/unge.

 

Nei, hi, vær stolt av sønnen din, det har du all rett til

 

Anonymous poster hash: 57687...0d9