Er så lei av å være fattig alenemor som må snu på krona og bekymre meg hele tiden

[Anonym bruker]

Tanken på at jeg skal være syk alenemor til barna blir voksne gjør meg kvalm og deprimert. Jeg ble syk etter at jeg fikk barna, så jeg kunne jo ikke vite at dette kom til å skje. Jada, det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.

 

Vet du hva, jeg bekymrer på meg magesår snart kjennes det ut som. Ikke får jeg lån noen steder siden jeg ikke har inntekt, (som jeg da kan betale tilbake med skattepengene) og ikke har jeg buffer. Uforutsette regninger slår meg rett i bakken. Ferie kan jeg bare drømme om i årene fremover. Blir rett og slett kvalm av å se at venninnene mine sitter med store fine hus, reiser på ferier hver sommer og de har gjerne hytte og båt også må vite.

Kjøper seg dyre fine klær hele tiden både til seg selv og ungene.

 

Flere som føler seg skikkelig bitre og som virkelig ikke ser lyset i tunnellen?

Er ekstremt kresen når det gjelder menn, så kommer nok ikke til å møte noen med det første. 

Anonymous poster hash: ae134...b83

[Anonym bruker]

Huff, dette var trist lesning. Ikke godt å sitte og føle at man har trukket det korteste strået, men det er ikke sikkert at vennene dine som sitter på fancy hus har det så godt heller, mange har en god fasade utad. Hva med å ta en ny utdannelse, finne en spennende jobb o.l? Eller er du for syk til det? 

Anonymous poster hash: de10a...137

[Anonym bruker]

Takk, er dessverre for syk til å jobbe/studere nå. Kanskje om et års tid. Vet ikke hvor lang tid det vil ta å komme meg på beina igjen, eller om jeg noen gang blir helt frisk da. 

 

Anonymous poster hash: ae134...b83

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har levd i mange år med en mann som mente han styrte økonomien med glans, men vi hadde aldri penger. Vi hadde ikke kjempeinntekter, men jeg syntes det var rart at vi aldri fikk satt noe på sparekontoen. Han styrte nok så som så, for selv nå som vi ikke er sammen lenger og jeg har mindre inntekt enn han så er det jeg som har mest igjen på slutten av måneden.

 

Men uansett, jeg kom litt skjevt ut av det og befant meg i en alder av 35 år på bar bakke. Ikke lett. Samtidig bodde jeg (leide) i et strøk som er ganske velstående og her hadde jeg en liten omgangskrets. Jeg merker det hver bidige dag, at de har penger og ikke jeg. Og jeg merker også at jeg synes de er tåpelige i forhold til sin beundring til penger og den makten som følger med. Akkurat som om det er det som teller.

 

Det er dette jeg synes er hardest, og vite at dette er min omgangskrets og dette skal jeg sitte å høre på. Men jeg interesserer meg for samfunnsproblemer og andre litt mer "viktige ting" så er det hvilken skiferie de sist var på som er det store emnet å diskutere. Og jeg merker at det hersker en sånn "jeg ønsker å vise at jeg hører til i toppsjiktet"-følelse blant dem....og blir kvalm. En ting er at de nyter godt av dette - det unner jeg dem. Men at de er så blinde for alt annet som hører til livet, at det kun er temaer knyttet til økonomi som triller rundt i hodet deres...det er det slitsomme. Jeg sitter egentlig bare å tenker for meg selv at de jammen ikke kan ha opplevd mye i livet for å ha sånne holdninger. Og så er jeg glad for at jeg og mine barn i hvert fall får litt følelse av hva det er å virkelig glede seg over noe, når vi kan. 

 

Men jeg ser lysglimt i enden av tunnelen, sånn økonomisk sett. I forhold til deg. Men det er ikke ennå, og jeg vet ikke hva som venter meg. Annet enn at jeg skal begynne å jobbe igjen om et halvt års tid. Men rik blir jeg ikke. Og jeg ser heller ikke poenget. Men å slippe å være fattig, ja det skjønner jeg at du håper på. Det er ufattelig slitsomt. All ære til deg for å gjøre det beste ut av dagene. 

Anonymous poster hash: 37da6...494