Jeg blir jo aldri klar igjen... :( (takknemlig for noen gode råd nå)

[Anonym bruker]

Nå er det gått tre år siden jeg ble singel, og jeg har datet litt her og litt der. Men jeg merker jo at jeg faktisk bestemmer meg for at det ikke blir han jeg skal på date med, allerede før daten. Jeg finner ut egentlig alle dårlige sider ved han som person (altså alt, utenom personligheten) og så skjønner jeg at dette ikke er han jeg vil dele resten av livet med. 

 

Men rundt meg har jeg personer som er sammen med en person, før de kanskje etter 4-5 måneder (eller før) finner ut at det ikke funker. Mens jeg bestemmer meg nesten før jeg møter personen. 

 

Og så; hva gjør jeg. Jo, jeg stæsher meg opp og går på date. Jeg ser ikke ut som en toppmodell, men jeg har tydeligvis noe på plass for det er sjelden jeg får høre noe annet enn positivt, både utseendemessig og personlig. Soler meg i glansen av dette og blir jo ofte litt sjarmert av vedkommende. Siden jeg er singel så er det jo også godt med sex en gang i blant og etter noen måneder uten så sier jeg ikke neitakk til dette. 

 

MEN; jeg er jo livredd for å binde meg. Jeg skjønner det mer og mer. Skulle tro jeg var en gutt på 24, men jeg er jo en voksen kvinne på 36. Kan forklare denne redselen med mitt eneste lange forhold med en narsissist som klarte å stjele livskraften ut av meg. Siden han er pappa til barna så er han fremdeles en del av livet mitt. Men han har gjort meg mye vondt, mye jeg bare har fortrengt. 

 

Jeg skjønner at jeg kanskje ikke har møtt den rette ennå, men det kan jo ikke være sånn for et hvert mulig par i denne verden, at de har vært 100 % sikker fra dag 1. Det tror jeg ikke på. Noen ja, men ikke alle. De fleste må vel bli kjent før de vet slikt. 

 

Men jeg velger å stoppe dette helt i begynnelsen, eller før noe har begynt...og det har jeg gjort i noen år. Redd det har grodd seg fast som vane...

 

Noen erfaringer....eller råd?

Anonymous poster hash: d5bb3...96e

[Anonym bruker]

Uuuh....ingen?

Anonymous poster hash: d5bb3...96e

[Anonym bruker]

Dessverre ingen råd her - er rådløs selv.

Men kanskje du gjør det du gjør som en beskyttelsesmekanisme, at en del av deg er redd for å gå inn i noe seriøst fordi du er redd for å bli såret igjen?

Jeg møter nemlig menn som er slik, og nå tror jeg egentlig at jeg er i ferd med å gi opp.

Anonymous poster hash: 33a96...a7e

[Anonym bruker]

 

Dessverre ingen råd her - er rådløs selv.

Men kanskje du gjør det du gjør som en beskyttelsesmekanisme, at en del av deg er redd for å gå inn i noe seriøst fordi du er redd for å bli såret igjen?

Jeg møter nemlig menn som er slik, og nå tror jeg egentlig at jeg er i ferd med å gi opp.

 

Anonymous poster hash: 33a96...a7e

 

HI

Ja, tror nok det er slik for meg også. Helt umulig å forandre på føler jeg (selv om det sikkert er en løsning). Men jeg aner ikke hvordan

 

Anonymous poster hash: d5bb3...96e

[Anonym bruker]

 

Nå er det gått tre år siden jeg ble singel, og jeg har datet litt her og litt der. Men jeg merker jo at jeg faktisk bestemmer meg for at det ikke blir han jeg skal på date med, allerede før daten. Jeg finner ut egentlig alle dårlige sider ved han som person (altså alt, utenom personligheten) og så skjønner jeg at dette ikke er han jeg vil dele resten av livet med. 

 

Men rundt meg har jeg personer som er sammen med en person, før de kanskje etter 4-5 måneder (eller før) finner ut at det ikke funker. Mens jeg bestemmer meg nesten før jeg møter personen. 

 

Og så; hva gjør jeg. Jo, jeg stæsher meg opp og går på date. Jeg ser ikke ut som en toppmodell, men jeg har tydeligvis noe på plass for det er sjelden jeg får høre noe annet enn positivt, både utseendemessig og personlig. Soler meg i glansen av dette og blir jo ofte litt sjarmert av vedkommende. Siden jeg er singel så er det jo også godt med sex en gang i blant og etter noen måneder uten så sier jeg ikke neitakk til dette. 

 

MEN; jeg er jo livredd for å binde meg. Jeg skjønner det mer og mer. Skulle tro jeg var en gutt på 24, men jeg er jo en voksen kvinne på 36. Kan forklare denne redselen med mitt eneste lange forhold med en narsissist som klarte å stjele livskraften ut av meg. Siden han er pappa til barna så er han fremdeles en del av livet mitt. Men han har gjort meg mye vondt, mye jeg bare har fortrengt. 

 

Jeg skjønner at jeg kanskje ikke har møtt den rette ennå, men det kan jo ikke være sånn for et hvert mulig par i denne verden, at de har vært 100 % sikker fra dag 1. Det tror jeg ikke på. Noen ja, men ikke alle. De fleste må vel bli kjent før de vet slikt. 

 

Men jeg velger å stoppe dette helt i begynnelsen, eller før noe har begynt...og det har jeg gjort i noen år. Redd det har grodd seg fast som vane...

 

Noen erfaringer....eller råd?

 

Anonymous poster hash: d5bb3...96e

har du prøvd å snakka med psykolog om dette ??  virke som du ikke e over xen din enda....legg tankene om han hjemme på hylla når du e på date,så skal du se at d etterhvert blir bedre tenk på korr koselig og morsomt det skal bli å gå på date...kle deg fint og smil stort så skal du se at bekymringene dine letter fra dine skuldre....

 

 

Anonymous poster hash: 0d53c...52f

[Anonym bruker]

Jeg er også der.. Jeg har vært singel i snart 1,5 år..

 

Jeg har vært på dater, men jeg er også den som egentlig vet at dette er uaktuelt for jeg har gått ut døra. Jeg ønsker meg sikkert en mann en vakker dag, men ikke her og nå. Jeg er for brent. For såret. For ødelagt tro på kjærligheten til å våge å satse.

 

For meg har dermed løsningen blitt å ha en veldig avventende holdning til det hele. Kommer det en ridder i skinnende rustning som tar meg med storm -ja, så kom! Men jeg leter ikke etter ham. Jeg oppsøker ikke steder han kan være, jeg lar være å date, lar være å tenke på andre menn som potensielle partnere. Faren er vel at jeg bygger opp en mur som ingen kan trenge gjennom til slutt, men.. 

 

Jeg har også små barn -og jeg vet at med innstillingen om å inkludere en mann inn i mitt liv, så er jeg også åpen for å inkludere et nytt menneske inn i deres. Ikke umiddelbart så klart, men etterhvert. Er jeg klar for det? Er jeg klar for å bringe en ukjent mann inn i deres liv? En mann som ikke kan elske barna like høyt som deres far kan? En mann som ikke synes det er 'fantastisk søtt når de fiser' (misforstå meg rett på den!), men som er en fremmed..? Jeg er ikke det. Jeg kan ikke se for meg å bringe et menneske inn i deres liv som skal være med på å oppdra, mene og synse ting om mine barn. En mann som kommer inn i deres liv fra de er så små.. 

 

..så her er jeg avslått. Ingen knapper som kan utløse noe som helst trykkes på. Jeg skjermer meg selv i forhold til menn. Men kanskje, kanskje, er det også nettopp da han en dag dukker opp. Mannen. Han jeg ikke lette etter, men som allikevel brått en dag dukket opp. Jeg vet ikke, men enn så lenge er det kun barna og meg det gjelder og sånn kommer det nok til å være en stund. Det var en vond innsikt da jeg forstod hvor landet lå -at jeg ikke var klar for noen ny mann inn i mitt liv, men med tiden (selv om 1,5 år ikke lenge i det store perspektiv), så har jeg blitt fortrolig med tanken. Jeg avsluttet kontoen på nettdatingsidene, jeg sluttet å tenke på menn som eventuelle fremtidige partnere, jeg avsluttet kontakten med de jeg hadde 'på vent' og jeg følte etterhvert at det var greit..

 

Man er ikke klar før man er klar. Jeg er ganske nøyaktig like gammel som seg, HI. I den alderen har man mistet en del av den ungdommelige naiviteten, man har erfart at kjærligheten ikke varte evig, man innser at livet ikke går like rett frem som man hadde håpet. Bagasjen man har med seg er der. Den påvirker hvordan vi tenker om ting, hvor reserverte vi er, hvor mye vi tør å satse, for vi har tapt før.. En dag kommer det kanskje en mann som vender opp-ned på alt igjen. En mann som får oss til å legge fra oss bagasjen en liten stund.. 

Anonymous poster hash: 095d4...58b

[Anonym bruker]

 

Jeg er også der.. Jeg har vært singel i snart 1,5 år..

 

Jeg har vært på dater, men jeg er også den som egentlig vet at dette er uaktuelt for jeg har gått ut døra. Jeg ønsker meg sikkert en mann en vakker dag, men ikke her og nå. Jeg er for brent. For såret. For ødelagt tro på kjærligheten til å våge å satse.

 

For meg har dermed løsningen blitt å ha en veldig avventende holdning til det hele. Kommer det en ridder i skinnende rustning som tar meg med storm -ja, så kom! Men jeg leter ikke etter ham. Jeg oppsøker ikke steder han kan være, jeg lar være å date, lar være å tenke på andre menn som potensielle partnere. Faren er vel at jeg bygger opp en mur som ingen kan trenge gjennom til slutt, men.. 

 

Jeg har også små barn -og jeg vet at med innstillingen om å inkludere en mann inn i mitt liv, så er jeg også åpen for å inkludere et nytt menneske inn i deres. Ikke umiddelbart så klart, men etterhvert. Er jeg klar for det? Er jeg klar for å bringe en ukjent mann inn i deres liv? En mann som ikke kan elske barna like høyt som deres far kan? En mann som ikke synes det er 'fantastisk søtt når de fiser' (misforstå meg rett på den!), men som er en fremmed..? Jeg er ikke det. Jeg kan ikke se for meg å bringe et menneske inn i deres liv som skal være med på å oppdra, mene og synse ting om mine barn. En mann som kommer inn i deres liv fra de er så små.. 

 

..så her er jeg avslått. Ingen knapper som kan utløse noe som helst trykkes på. Jeg skjermer meg selv i forhold til menn. Men kanskje, kanskje, er det også nettopp da han en dag dukker opp. Mannen. Han jeg ikke lette etter, men som allikevel brått en dag dukket opp. Jeg vet ikke, men enn så lenge er det kun barna og meg det gjelder og sånn kommer det nok til å være en stund. Det var en vond innsikt da jeg forstod hvor landet lå -at jeg ikke var klar for noen ny mann inn i mitt liv, men med tiden (selv om 1,5 år ikke lenge i det store perspektiv), så har jeg blitt fortrolig med tanken. Jeg avsluttet kontoen på nettdatingsidene, jeg sluttet å tenke på menn som eventuelle fremtidige partnere, jeg avsluttet kontakten med de jeg hadde 'på vent' og jeg følte etterhvert at det var greit..

 

Man er ikke klar før man er klar. Jeg er ganske nøyaktig like gammel som seg, HI. I den alderen har man mistet en del av den ungdommelige naiviteten, man har erfart at kjærligheten ikke varte evig, man innser at livet ikke går like rett frem som man hadde håpet. Bagasjen man har med seg er der. Den påvirker hvordan vi tenker om ting, hvor reserverte vi er, hvor mye vi tør å satse, for vi har tapt før.. En dag kommer det kanskje en mann som vender opp-ned på alt igjen. En mann som får oss til å legge fra oss bagasjen en liten stund.. 

 

Anonymous poster hash: 095d4...58b

 

HI

Tusen, tusen takk for utrolig velvalgte og vakre ord. Denne tar jeg med meg i tiden fremover. Dine ord gjorde godt i kveld. Takk igjen.

 

Anonymous poster hash: d5bb3...96e

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måten, men jeg VIL jo finne meg en å dele livet med...Det er bare at forsvarsmekanismene spretter opp helt ubevisst.Jeg syes det er skikkelig stusselig å være singel alenemor. Alle de ensomme kveldene og å gjøre alt alene. Blæh...Så hvis du finner en bra løsning på problemet, så del gjerne. Jeg er i tillegg litt eldre, er 45, så jeg føler at tiden løper fra meg.

Anonymous poster hash: bce81...54e

[N.N]

Er nok fleire som er hamna i samme uføret, meg sjølv inkludert... :-(

[Anonym bruker]

Du høres ut som meg, hi!.. Hehehe..

 

Jeg har vært singel i snart 3 år og savner veldig en kjæreste. Men samtidig saboterer jeg alt før det i det hele tatt har begynt. Akkurat som om jeg leter etter feil eller negative signaler.

 

Har vel innsett at jeg er redd for å starte på nytt, redd for å bli såret igjen etter to harde brudd de siste 10 årene. Jeg har bygd opp en mur rundt meg. Jeg vil så gjerne slippe ham innenfor, men selvtilliten min har fått seg en så stor knekk at jeg uansett tviler på at han ønsker seg innenfor.. Jeg har bestemt meg på forhånd at han kommer til å svikte ..om du skjønner..

 

Veldig irriterende for jeg savner en armkrok, men samtidig syns jeg det er deilig å være alene innimellom også. Må nok bare prøve å finne en balanse.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1d871...c17

[Anonym bruker]

Må du ha en kjæreste da?

Hva med å vente til barna er større?

 

Legger du det på vent kan det være at du plutselig blir kjent med noen som en venn først.

Anonymous poster hash: e1f0a...81f

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon, men etter å ha holdt det gående på samme vis som deg HI, i noen år, så ble jeg bare helt plutselig  en dag (med litt profesjonell hjelp), klar til å prøve å satse på en mann..men da var det altså gått over  5 år, fra det var blitt slutt mellom meg og barnefar (som forøvrig er en psykopat og som ødela både meg og barna)

Jeg fant vel ut etter noen år med mislykkede datinger, at jeg trengte hjelp til å bearbeide frykten som satt i fra forrige forhold, så jeg oppsøkte en psykolog, og etter ca 1 år med terapitimer, så ble jeg mer og mer trygg på meg selv, og turde tilslutt å innvolvere meg for alvor med en mann.

 

Dette hadde jeg aldri trodd skulle komme til å skje, jeg var nesten 100% sikker på at jeg kom til å bli singel for all fremtid..

 

For å oppnå lykke, så må man ofre seg litt, og bare ta en sjangse. Man trenger ikke flytte sammen med en gang, man kan date så lenge man vil/ trenger det , og rett å slett bare la vær å forhaste seg, men å ta seg god tid til å bli kjent istedet

 

Jeg tror at man klarer det man vil, men at man må være klar for forandringer før det kan skje.. Kanskje du ikke er helt klar enda HI, men at du trenger mer tid til å komme over det negative som har vært i ditt forrige forhold?

Å få profesjonell hjelp til å bearbeide tidligere dårlige hendelser er heller ingen skam. Jeg hadde stort utbytte av mine psykologtimer og kan gjerne anbefale dette til andre.

 

Jeg datet mannen min i nesten et år, før han ble godkjent av meg selv, som god nok for meg og barna

 

Ønsker deg lykke til , mannen i ditt liv kommer når du minst aner det

Anonymous poster hash: 5bbc3...e72

[Anonym bruker]

Vær gla du ikk ble låst fast av den første som fikk huka tak i deg

 

Anonymous poster hash: a1324...9ef

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme sko som deg, jeg var singel i 4 år før jeg møtte "drømmemannen". 

Jeg var også slik at jeg ødela ting før det hadde begynt, jeg var veldig redd og usikker. Men da jeg var i ferd med å avslutte datingen på nettet, så fant jeg ham. Den mest praktfulle mannen jeg noen gang hadde håpet på å finne. Jeg er veldig lykkelig og har det veldig bra, han har tatt til seg ungen min som jeg har fra et tidligere forhold og vi bor sammen nå i dag, og vi kunne ikke hatt det bedre : ) Lykke til videre, du finner han nok en dag

Anonymous poster hash: e17d9...c10

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg saboterer for meg selv eller hva det er. Men dater en nå og trodde han var mannen i mitt liv men så forandrer ham seg totalt så har mistet troen nå på at det finnes bra menn.

 

Mitt problem er at jeg gir alt for mye av meg selv i ett forhold og er altfor snill og tilgjengelig. Kanskje for åpen og ærlig og. Trodde jeg fant det med han jeg datet.. Alt var fantastisk til exen hans gjorde noe..

 

Nei nå gir jeg opp at jeg noensinne skal finne noen. Er kun 31 og ble slutt med exen for ca 3 år siden da jeg gikk gravid og han ødela selvtilliten min totalt.. Det har visst blitt en sport i å ødelegge den for det motsatte kjønn.

 

Lykke til hi.. Har ingen gode råd

 

Anonymous poster hash: 5c607...d05

[Daquiry]

Vi er mange i samme båt HI...jeg har bestemt meg for å bare legge hele saken på hyllen og konsentrere meg om jentene mine og meg selv. Jeg er også like gammel som deg. Jeg har vært singel i 4 år....ønsker deg masse lykke til og håper du oppdaterer oss hvis det skulle skje noe

[mamma_bergen]

Jeg slenger meg på her..

 

Jeg har vært singel i litt over to år og selv om jeg egentlig ikke vil være alene, så faller jeg ikke for noen. Jeg gjør som deg og bestemmer meg liksom på forhånd at dette ikke er mannen for meg. Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å kjenne på følelsen av å være forelsket og slikt igjen..Trist egentlig, men vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg har bare vært i to lange forhold og jeg er nok preget/brent pga det siste. Det hjalp heller ikke at jeg traff en mann som jeg trodde var drømmen, men så viste det seg at det var helt motsatt..Jeg er 33 år btw

 

Så du er ikke alene, og lykke til

[monson]

Jeg var singel i litt over 4år før jeg ble sammen med samboeren min. Men, begynte ikke å lete etter noen før det hadde gått 3 år ca.. 

 

Og jeg kastet de bort før jeg nermest ble kjent med de jeg også. For jeg så og merket at de ikke var noe for meg.. 

 

Når det gjelder kjæresten min, så møttes vi på en dating side. Og vi hadde nok ALDRI blitt sammen om vi møttes på byen eller noe. Det var flere ting, ved klær og hår jeg ikke helt "likte" men, jeg skjønte hva slags stil han prøvde seg på. Og den likte jeg ;P hehe.. 

 

Men, jo.. Vi pratet masse sammen i et par dager før vi avtalte date, og vi hadde det super morsomt, og hadde mye å prate om! Og alt gikk super flott i en god stund. Til jeg begynnte å skjønne at dette er sikkert mannen i mitt liv, og jeg fikk panikk. Og sa at jeg ikke ville mere osv.. 

 

Men, noen uker etter pausen vår. Kom jeg til fornuft og vi har bodd sammen helt siden da  

[Anonym bruker]

Jeg er 35 og har ikke vært singel siden år 2000, så jeg er vel egentlig helt diskvalifisert fra å mene noe som helst her.

 

Men jeg måtte likevel bare si at jeg synes det høres helt logisk ut at man kvier seg for å binde seg igjen etter dårlige erfaringer i forrige forhold. Nå som du har barn er det også helt avgjørende at den potensielle partneren er helt riktig for dere alle. Det er ikke få krav som skal oppfylles, naturlig nok.

 

Kanskje du kan legge fra deg tanker om en mer permanent kjæreste en stund, og bare bestemme deg for å date og gå ut med menn fordi de her hyggelige folk, du ønsker å ha noen hyggelige kvelder ute og kanskje ha sex med noen av dem hvis det er gjensidig tiltrekning.

 

Kanskje det blir enklere å ikke føle at man trenger å tenke på alle menn som potensielt kjærestemateriale, det blir jo veldig store prosjekter man skal ta stilling til uten så mye informasjon.

 

Håper det løser seg etter hvert

 

Anonymous poster hash: 9c122...21c