Med fare for å virke overlegen...

[Anonym bruker]

Men jeg syns mannen min er litt kort. Føler jeg sjeldent når helt inn. Vi kan aldri diskutere noe, ikke samfunnet generelt og ikke om ting i hjemmet. Jeg blir så oppgitt noen ganger. Han skjønner liksom ikke helt enkle ting en gang.

 

Anonymous poster hash: 2e6e1...bb6

[Anonym bruker]

Hvorfor giftet du deg med ham da?

 

Anonymous poster hash: 7ee3b...ca2

[Anonym bruker]

Men jeg syns mannen min er litt kort. Føler jeg sjeldent når helt inn. Vi kan aldri diskutere noe, ikke samfunnet generelt og ikke om ting i hjemmet. Jeg blir så oppgitt noen ganger. Han skjønner liksom ikke helt enkle ting en gang.

 

Anonymous poster hash: 2e6e1...bb6

Du er ikke alene, trøst deg med det. Min mann er også fullt klar over dette og sier stadig at han er glad ungene har arva hjernen mini stedet for hans.

Men han er snill, en fantastisk pappa, og litt av en godbit å se på - så får jeg heller ha intellektuelle diskusjoner med kollegaer og venninner.

 

 

Anonymous poster hash: 61dc1...1fd

[Anonym bruker]

Lurer noen ganger på hva folk tenker når de finner seg partner?

 

Jeg valgte min mann og han valgte meg fordi vi hadde likte hverandres selskap. Vi hadde en utrolig god kjemi og kunne diskutere alt mulig. Vi hadde felles verdier selv om interessene var ganske ulike. Vi var ikke bare mentalt, men også fysisk veldig tiltrukket av hverandre.

 

I min verden merker man om den andre parten er "enkel" på et tidlig tidspunkt. Veeeelig lenge før bryllup og barn.

 

Anonymous poster hash: e0800...862

[Anonym bruker]

Ja, det kan dere si. Jeg møtte han da jeg var ung, han er noen år eldre enn meg. Tenkte ikke noe over det den gangen. Vi var jo på bølgelengde den gangen. Føler bare at avstanden har blitt større med årene. Kanskje litt feil å si, men føler at jeg har utviklet meg og at han har stått på stedet hvil.

 

Anonymous poster hash: 2e6e1...bb6

[Anonym bruker]

Lurer noen ganger på hva folk tenker når de finner seg partner?

 

Jeg valgte min mann og han valgte meg fordi vi hadde likte hverandres selskap. Vi hadde en utrolig god kjemi og kunne diskutere alt mulig. Vi hadde felles verdier selv om interessene var ganske ulike. Vi var ikke bare mentalt, men også fysisk veldig tiltrukket av hverandre.

 

I min verden merker man om den andre parten er "enkel" på et tidlig tidspunkt. Veeeelig lenge før bryllup og barn.

 

Anonymous poster hash: e0800...862

Ja det samme tenker jeg!

Å blir like oppgitt hver gang forhold blir slutt etter 5-6 år pga at hun ene virkelig vil ha ettt barn å kjæresten overhodet ikke kan tenke seg barn.

Dette temaet må jo ha kommet opp lenge før de har vært sammen i 6 år!

De forholdene jeg har hatt hvertfall så hadde tidlig blitt tatt opp temaet om en ønsker seg barn eller ikke.

Så sier han at han overhodet ikke kan tenke seg barn så hadde jeg avsluttet forholdet med en gang selv om jeg elsket han!

Da hadde vi rett og slett ikke hatt samme verdier i livet,å når det gjelder så viktige ting i livet så kunne jeg ikke bare ha oversett hvor ulike vi var.

 

Anonymous poster hash: b0637...152

[Anonym bruker]

 

 

Lurer noen ganger på hva folk tenker når de finner seg partner?

 

Jeg valgte min mann og han valgte meg fordi vi hadde likte hverandres selskap. Vi hadde en utrolig god kjemi og kunne diskutere alt mulig. Vi hadde felles verdier selv om interessene var ganske ulike. Vi var ikke bare mentalt, men også fysisk veldig tiltrukket av hverandre.

 

I min verden merker man om den andre parten er "enkel" på et tidlig tidspunkt. Veeeelig lenge før bryllup og barn.

 

Anonymous poster hash: e0800...862

Ja det samme tenker jeg!

Å blir like oppgitt hver gang forhold blir slutt etter 5-6 år pga at hun ene virkelig vil ha ettt barn å kjæresten overhodet ikke kan tenke seg barn.

Dette temaet må jo ha kommet opp lenge før de har vært sammen i 6 år!

De forholdene jeg har hatt hvertfall så hadde tidlig blitt tatt opp temaet om en ønsker seg barn eller ikke.

Så sier han at han overhodet ikke kan tenke seg barn så hadde jeg avsluttet forholdet med en gang selv om jeg elsket han!

Da hadde vi rett og slett ikke hatt samme verdier i livet,å når det gjelder så viktige ting i livet så kunne jeg ikke bare ha oversett hvor ulike vi var.

 

Anonymous poster hash: b0637...152

Vi er enige om antall barn og har fått de barna vi ble enige om.

 

Anonymous poster hash: 2e6e1...bb6

[Anonym bruker]

Hej,

 

Må bare spørre dere som svarer her; dere tror altså ikke det er mulig å utvikle seg i ulik retning/ takt/endre seg mht hva man syntes er viktig når man er sammen?

 

Jeg skjønner hva HI mener selv om jeg ikke er i den situasjonen nå(heldigvis) har vært sammen med min samboer i 11 år (fra jeg var 27 og han 21?!). Vi har 2 barn.

 

Derimot hadde jeg et forhold fra jeg var 19 til 26 med en som var 2 år yngre hvor jeg kjente at vi utviklet oss forskjellig/ville ulike saker. Han ville leve som han hadde gjort siden vi møttes, mens jeg utviklet meg videre/annen retning. Jeg gjorde slutt og heldigvis hadde vi ingen barn.

 

Anonymous poster hash: 10a6f...74a

[Gjest Antarctica]

Det går absolutt an å utvikle seg i ulik retning. Og det vil ofte gjøre forholdet umulig. Men det går an å utvikle seg til å bli mer like hverandre også.

 

I HIs tilfelle syns jeg det er litt synd for henne at hun ikke har en partner hun kan oppfatte som sin likemann. Men jeg håper hun klarer å se ham som likeverdig? En annen over her peker jo på sin manns gode egenskaper som ikke har noe med intellekt å gjøre, og det er jo i høyeste grad med på å styrke forholdet: anerkjenn hverandre for det den andre kan og har, ikke for det den mangler. Har mannen din noen gode sider, Hi, som du "glemmer" når du irriterer deg over at han ikke er like kjapp som du? Å leve sammen med en som er glup, men ikke snill, er ikke nødvendigvis bedre. 

 

Mennesket søker fellesskap, og vi tenker kanskje at partneren skal være det ultimate fellesskapet. Der man finner gjenklang for seg selv og sine ideer og innerste tanker. Det er ikke alltid sånn. Da må man hente fellesskap hos andre som har samme interesser eller egenskaper.

[Anonym bruker]

Det går absolutt an å utvikle seg i ulik retning. Og det vil ofte gjøre forholdet umulig. Men det går an å utvikle seg til å bli mer like hverandre også.

 

I HIs tilfelle syns jeg det er litt synd for henne at hun ikke har en partner hun kan oppfatte som sin likemann. Men jeg håper hun klarer å se ham som likeverdig? En annen over her peker jo på sin manns gode egenskaper som ikke har noe med intellekt å gjøre, og det er jo i høyeste grad med på å styrke forholdet: anerkjenn hverandre for det den andre kan og har, ikke for det den mangler. Har mannen din noen gode sider, Hi, som du "glemmer" når du irriterer deg over at han ikke er like kjapp som du? Å leve sammen med en som er glup, men ikke snill, er ikke nødvendigvis bedre.

 

Mennesket søker fellesskap, og vi tenker kanskje at partneren skal være det ultimate fellesskapet. Der man finner gjenklang for seg selv og sine ideer og innerste tanker. Det er ikke alltid sånn. Da må man hente fellesskap hos andre som har samme interesser eller egenskaper.

Det kan godt hende at jeg ikke er noe bedre. Vi er likeverdige når det kommer til økonomi. Men det er vel det også, slik jeg føler det. Vi betaler likt på de utgiftene vi har. Han er lavtlønnet og jeg er student. Så det vil nok endre seg den dagen jeg blir ferdig med studiene. Og da ser jeg for meg at dette blir verre. I tillegg til at han ofte er en gratispassasjer så skal jeg stå for det økonomiske også? Ellers ordner jeg mest med hus og barn. Står for planlegging, handling og aktiviteter. Jeg syns han så og si aldri tar initiativ til noe, annet enn sex. Men helt ærlig, jeg har ikke lyst på en som like gjerne kunne vært min tenåringssønn. Det er ikke alltid jeg føler det sånn, bare de tyngste dagene. Vi har sex, altså.

 

Ulikhetene mellom oss ble veldige tydelige da vi fikk barn.

 

Anonymous poster hash: 2e6e1...bb6

[Gjest Antarctica]

 

Det går absolutt an å utvikle seg i ulik retning. Og det vil ofte gjøre forholdet umulig. Men det går an å utvikle seg til å bli mer like hverandre også.

 

I HIs tilfelle syns jeg det er litt synd for henne at hun ikke har en partner hun kan oppfatte som sin likemann. Men jeg håper hun klarer å se ham som likeverdig? En annen over her peker jo på sin manns gode egenskaper som ikke har noe med intellekt å gjøre, og det er jo i høyeste grad med på å styrke forholdet: anerkjenn hverandre for det den andre kan og har, ikke for det den mangler. Har mannen din noen gode sider, Hi, som du "glemmer" når du irriterer deg over at han ikke er like kjapp som du? Å leve sammen med en som er glup, men ikke snill, er ikke nødvendigvis bedre.

 

Mennesket søker fellesskap, og vi tenker kanskje at partneren skal være det ultimate fellesskapet. Der man finner gjenklang for seg selv og sine ideer og innerste tanker. Det er ikke alltid sånn. Da må man hente fellesskap hos andre som har samme interesser eller egenskaper.

Det kan godt hende at jeg ikke er noe bedre. Vi er likeverdige når det kommer til økonomi. Men det er vel det også, slik jeg føler det. Vi betaler likt på de utgiftene vi har. Han er lavtlønnet og jeg er student. Så det vil nok endre seg den dagen jeg blir ferdig med studiene. Og da ser jeg for meg at dette blir verre. I tillegg til at han ofte er en gratispassasjer så skal jeg stå for det økonomiske også? Ellers ordner jeg mest med hus og barn. Står for planlegging, handling og aktiviteter. Jeg syns han så og si aldri tar initiativ til noe, annet enn sex. Men helt ærlig, jeg har ikke lyst på en som like gjerne kunne vært min tenåringssønn. Det er ikke alltid jeg føler det sånn, bare de tyngste dagene. Vi har sex, altså.

 

Ulikhetene mellom oss ble veldige tydelige da vi fikk barn.

 

Anonymous poster hash: 2e6e1...bb6

 

Huff, så trist...

Mange opplever at skilnaden blir ekstra stor når man får barn. Særlig hvis dene ene fortsatt er "ungkar" og har masse fritid, og den andre sliter ræva av seg.

 

Jeg syntes det var vanskelig da jeg fikk den yngste. Samboeren min, som er gløgg nok, kunne f eks ikke skjønne hva det skulle være godt for å ha fødselsangst, jeg hadde jo to fra før. Han kunne heller ikke forstå at det var noe å forberede seg på, dette hadde jo begge prøvd før. Han ville heller ikke snakke om svangerskapet eller delta i den reisen det var for meg- det hadde mistet nyhetens interesse.

 

Jeg tror det skada forholdet veldig. Jeg klarte fortsatt å se på ham som en likemann, men jeg opplevde ikke noe fellesskap, og jeg syntes han var emosjonelt avstumpa. Som om han hadde følelseslivet til en tenåring.

 

Du bruker også tenåring som et bilde på mannen din, og jeg kan lese ut av det du sier, at du føler forakt. Forakten er forholdsdreper nr.1.

 

Ville mannen din skjønne hva du mente dersom du sa at du ikke klarer å respektere en person som bare agerer tenåringssønn i heimen?