Når man ikke kan tilgi, og hatet vokser... Hva skal man gjøre?

[Anonym bruker]

Det blusser OPP hver gang jeg se de menneskene. Utilgivelig. 

 

Jeg er så utrolig langsint, kommer aldri over det. Det er så det nivået at jeg gleder meg til de dør. 

 

Det spiser meg opp innvendig. Kunne ønske jeg kunne legge hatet bort, være likegydig... Vil ikke bruke så mye energi på mennesker som ikke fotjener det

 

Noen råd for å bli kvitt hat?

Anonymous poster hash: 7aa96...171

[Tabitha]

Å tilgi er en viljesak. Du kan bestemme deg for å tilgi, og gjøre det på nytt og på nytt, for din egen helses skyld.

Det er ikke det samme som å stole på dem og gi dem adgang til ditt liv.

[Catlady]

Hva har de gjort og hvem er de, og hvor ofte ser du de ?

Har du hatt no "oppgjør" med de ?

[Anonym bruker]

tenk på dette:

å hate er også en måte og bry seg på!

slutt å bry deg!

Anonymous poster hash: ff003...e76

[catchbaby]

Jeg lurer også på hva som har skjedd.
Evnen til å tilgi er en sammensatt sak. 

[I scream for icecream!]

Kanskje det hjelper å tilgi hvis du tenker at det er for din egen del? DU fortjener å bruke energien på andre ting. Det er utrolig slitsomt å være sint hele tiden, og du vil få det mye bedre om du klarer å gi slipp på det.

[Anonym bruker]

Jeg har også levd med et slikt hat som spiste meg opp innvendig. Var en grusom hendelse i ungdomsårene.

 

Da jeg leste dødsannonsen til denne personen så jublet jeg av glede! Det var så deilig og befriende. Vi feiret stort den dagen, og hat og sinne har forsvunnet.

 

Anonymous poster hash: e4215...de5

[Anonym bruker]

Det ble lettere for meg å tilgi da det gikk opp for meg at alt sinnet gjorde at jeg tillot personene å være en del av livet mitt - for de levde i meg i sinnet mitt.

 

Jeg bestemte meg for at det var helt greit å kutte dem ut av livet mitt, at det var det beste for meg, at jeg aldri ville glemme det de har gjort, at jeg ikke trenger å stole på dem igjen.

Men jeg velger å tilgi for min egen del - for da har de ikke lenger noen ufortjent stor plass lenger oppe i mitt hode.

 

Du tilgir først og fremst for din egen del.

Anonymous poster hash: 06666...65c

[Anonym bruker]

Ingen råd dessverre, er i samme situasjon. Jeg ønsker dog ikke å tilgi, det denne heksa gjorde er for meg utilgivelig. Hun meldte meg til barnevernet på grunnlag av løgn og oppdiktet visvas, og det som er mest skremmende er at hun jobber som pedagog fortsatt og skal nok gjøre det i mange år til hvis hun ikke forhåpentligvis tar til fornuft og forlater denne verden. Saken ble selvsagt henlagt, både jeg og min mann er gode foreldre, men den følelsesmessige påkjenningen det var å bli utsatt for granskningen fra barnevernet var for meg så opprivende at jeg aldri kommer til å tilgi henne. Jeg lever heller med hatet.

Anonymous poster hash: a23a6...d72

[Iiiiik]

Jeg mener at det går an å bestemme seg for at de ikke skal få ødelegge nåtiden og i hvert fall ikke fremtiden. Fortiden er allerede ødelagt, antar jeg, vil du gjøre dem viktige nok til å fortsette å ødelegge. Hat må holdes i live, man må tenke de sinte tankene, male videre på det vonde, puste på ilden. Bestem deg for å ignorere dem, for å bestemme over ditt eget liv og din egen fremtid. Det vil være vanskelig til å begynne med, men det går an. Minn deg selv på hva du har i dag i stedet for å bade i sinnet. De fleste følelser er selvforsterkende - når man er sint, kommer man på alle mulige ting man er sint på, men som man egentlig har "glemt". Finn ut hva som stopper din egen spiral. Være sammen med noen, løpe deg en tur, se på TV, spille glad musikk høyt. 

[Anonym bruker]

Hi her: 

Jeg klarer ikke tilgi. Jeg hater dem intenst! Vil ikke skrive hva som har skjedd. De er noen jævler, jeg gleder meg veldig til de dør! 

 

Jeg vil slutte hate, men vil ikke tilgi. Da er jeg kanskje like langt da? De faens jævlene må bare brenne i helvete! Heldigvis er de rundt 70 år gamle. Men de holder seg desverre godt. 

Hør på meg! Ikke rart det er krig i verden. Når jeg ikke klarer "gi slipp" på noe slikt.... Jeg vil gi slipp, men ikke tilgi... HAAAAAAT.... 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

[Anonym bruker]

 

Hi her:

 

Jeg klarer ikke tilgi. Jeg hater dem intenst! Vil ikke skrive hva som har skjedd. De er noen jævler, jeg gleder meg veldig til de dør!

 

Jeg vil slutte hate, men vil ikke tilgi. Da er jeg kanskje like langt da? De faens jævlene må bare brenne i helvete! Heldigvis er de rundt 70 år gamle. Men de holder seg desverre godt.

Hør på meg! Ikke rart det er krig i verden. Når jeg ikke klarer "gi slipp" på noe slikt.... Jeg vil gi slipp, men ikke tilgi... HAAAAAAT....

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

Når man ikke vet bakgrunnen for hatet så høres du fryktelig umoden ut når du skriver om andre mennesker på den måten.

 

Anonymous poster hash: 1d4ce...ddd

[Anonym bruker]

Haha.,.. de holder seg godt.

Om du kan gi slipp uten å tilgi? Tviler på det... tilgivelse er det redskapet som Gud har gitt for slike situasjoner. Når folk ikke vil bruke Guds prinsipper til å tilgi alvorlige ting, kan det ende med sykdom eller rusavhengighet.

Husk det...

La dem ikke ødelegge deg enda mer.

 

Må innrømme at det er folk i barnevernet som jeg drømmer om å se dødsannonsen til. Men likevel tilgir jeg dem jevnlig, for å kunne fortsette å være en kristen, og for å kunne beholde min forstand (sånn omtrent i alle fall)

Anonymous poster hash: 8b822...9d3

[Anonym bruker]

 

Haha.,.. de holder seg godt.

Om du kan gi slipp uten å tilgi? Tviler på det... tilgivelse er det redskapet som Gud har gitt for slike situasjoner. Når folk ikke vil bruke Guds prinsipper til å tilgi alvorlige ting, kan det ende med sykdom eller rusavhengighet.

Husk det...

La dem ikke ødelegge deg enda mer.

 

Må innrømme at det er folk i barnevernet som jeg drømmer om å se dødsannonsen til. Men likevel tilgir jeg dem jevnlig, for å kunne fortsette å være en kristen, og for å kunne beholde min forstand (sånn omtrent i alle fall)

 

Anonymous poster hash: 8b822...9d3

 

Grøss. Får frysning av folk som skal dra inn sin oppdiktede GUD i alt mulig!

 

Anonymous poster hash: a23a6...d72

[Anonym bruker]

HI her:

Jeg er så inderlig klar over at jeg er utrolig "barntslig" når det kommer til  det å tilgi. Det gjelder flere episoder i livet. Men de pleier som regel å gå over etter en viss tid. Men denne episoden av dette gamle paret kommer jeg ikke over. De skadet meg og det gikk ut over hele familien min. 

 

Jeg tjener ikke noe på hatet! Det spiser meg opp! Det er bare vondt. Men å tilgi, det klarer jeg ikke. Jeg kan late som jeg tilgir.. men jeg gjør jo ikke det. Jeg hate dem jo like mye. Har prøvd å tenke at det ikke er det verste som har skjedd i denne verden, at jeg må drite i de, at de ikke skal få plass i mitt liv.... men det nytter ikke. Vet ikke hvordan jeg skulle dradd gud inn i dette her ... men håper de er på vei opp til han/hun snart!

Anonymous poster hash: 7aa96...171

[Gjest Antarctica]

 

HI her:

 

Jeg er så inderlig klar over at jeg er utrolig "barntslig" når det kommer til  det å tilgi. Det gjelder flere episoder i livet. Men de pleier som regel å gå over etter en viss tid. Men denne episoden av dette gamle paret kommer jeg ikke over. De skadet meg og det gikk ut over hele familien min. 

 

Jeg tjener ikke noe på hatet! Det spiser meg opp! Det er bare vondt. Men å tilgi, det klarer jeg ikke. Jeg kan late som jeg tilgir.. men jeg gjør jo ikke det. Jeg hate dem jo like mye. Har prøvd å tenke at det ikke er det verste som har skjedd i denne verden, at jeg må drite i de, at de ikke skal få plass i mitt liv.... men det nytter ikke. Vet ikke hvordan jeg skulle dradd gud inn i dette her ... men håper de er på vei opp til han/hun snart!

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

 

 

Hei,

du trenger ikke Gud eller tilgivelse.

Du behøver ikke tilgi dem.

Men du kan begynne å se på den tida i livet ditt som avslutta. Du kan si til deg selv at de har ingen makt over deg lenger, og ikke over familien din.

Du kan også kneise med nakken og tenke at din triumf er at du fortsatt lever godt. At de ikke kan ramme deg. La din lykke være det du pynter deg med. Vis hele verden at ingen klarer å knekke deg.

 

"Sorgine og sutine, dei trør eg under fot. Di gladare skal eg syne meg, di meir det gjeng meg imot", står det i et gammelt dikt. Det har erstattet all hevnfølelse hos meg - min hevn er bare å være lykkelig selv og leve et godt liv, samme om folk har gjort sitt ytterste for å skade meg. Du må tenke "Haha! De har ikke greid å ødelegge meg!" og prøve å legge det bak deg.

 

Du behøver ikke like dem, forsones med dem eller tilgi dem. Men å hate er som å drikke gift og forvente at den andre skal dø av det. Det er bare du som får gifta i deg, det har du jo merka. Kanskje du kunne hatt bruk for en coach eller noen å snakke det ferdig med, noen som står utenfor, men som kan gi konkrete råd om å gi slipp?

[Anonym bruker]

 

Haha.,.. de holder seg godt.

Om du kan gi slipp uten å tilgi? Tviler på det... tilgivelse er det redskapet som Gud har gitt for slike situasjoner. Når folk ikke vil bruke Guds prinsipper til å tilgi alvorlige ting, kan det ende med sykdom eller rusavhengighet.

Husk det...

La dem ikke ødelegge deg enda mer.

 

Må innrømme at det er folk i barnevernet som jeg drømmer om å se dødsannonsen til. Men likevel tilgir jeg dem jevnlig, for å kunne fortsette å være en kristen, og for å kunne beholde min forstand (sånn omtrent i alle fall)

 

Anonymous poster hash: 8b822...9d3

 

Hvis ikke du har evnen til å tilgi blir du rusavhengig? Seriøst?

Jeg har ingenting i mot at folk har sin tro og lever etter den, men han der Guden din virker en smule dømmende, hvis ikke du tilgir kan det ende med sykdom og rusavhengighet? Mest sannsynlig, TRUR JEG ender det opp med at du har det dårlig med deg selv, og at hatet tærer på deg. Men får du ikke til så får du ikke til. Pass bare på å snakke med noen om det. Åpenhet er nøkkelen. Ikke sitt aleine med den dårlige følelsen. 

 

 

Anonymous poster hash: 1f202...3bd

[Anonym bruker]

 

 

HI her:

 

Jeg er så inderlig klar over at jeg er utrolig "barntslig" når det kommer til  det å tilgi. Det gjelder flere episoder i livet. Men de pleier som regel å gå over etter en viss tid. Men denne episoden av dette gamle paret kommer jeg ikke over. De skadet meg og det gikk ut over hele familien min. 

 

Jeg tjener ikke noe på hatet! Det spiser meg opp! Det er bare vondt. Men å tilgi, det klarer jeg ikke. Jeg kan late som jeg tilgir.. men jeg gjør jo ikke det. Jeg hate dem jo like mye. Har prøvd å tenke at det ikke er det verste som har skjedd i denne verden, at jeg må drite i de, at de ikke skal få plass i mitt liv.... men det nytter ikke. Vet ikke hvordan jeg skulle dradd gud inn i dette her ... men håper de er på vei opp til han/hun snart!

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

 

 

Hei,

du trenger ikke Gud eller tilgivelse.

Du behøver ikke tilgi dem.

Men du kan begynne å se på den tida i livet ditt som avslutta. Du kan si til deg selv at de har ingen makt over deg lenger, og ikke over familien din.

Du kan også kneise med nakken og tenke at din triumf er at du fortsatt lever godt. At de ikke kan ramme deg. La din lykke være det du pynter deg med. Vis hele verden at ingen klarer å knekke deg.

 

"Sorgine og sutine, dei trør eg under fot. Di gladare skal eg syne meg, di meir det gjeng meg imot", står det i et gammelt dikt. Det har erstattet all hevnfølelse hos meg - min hevn er bare å være lykkelig selv og leve et godt liv, samme om folk har gjort sitt ytterste for å skade meg. Du må tenke "Haha! De har ikke greid å ødelegge meg!" og prøve å legge det bak deg.

 

Du behøver ikke like dem, forsones med dem eller tilgi dem. Men å hate er som å drikke gift og forvente at den andre skal dø av det. Det er bare du som får gifta i deg, det har du jo merka. Kanskje du kunne hatt bruk for en coach eller noen å snakke det ferdig med, noen som står utenfor, men som kan gi konkrete råd om å gi slipp?

 

Prøver virkelig! Tenker at det er 3 år siden nå.... saken er henlagt, alt er over! Men nei, jeg føler seriøst jeg må ha HEVN for å bli ferdig med det.... Enten hevn, eller at de dør. Helt håpøst! Når jeg ser de freser jeg nærmest! Og jeg ser og hører de så alt for ofte! 

 

Må kanskje få meg noen å snakke med, for jeg merker det tærer på meg! De skadet meg en gang, men nå føler jeg de skader meg hele tiden! Sinnet er så stor jeg nesten vurderer ta på meg en finnlandshette å slå ned den drittkjærringa. Helt seriøst, jeg hadde følt meg mye bedre da!

 

HI

 

Bare så det er sagt, jeg vet jeg er helt "på jordet her".... de andre sidene av meg er heldigvis mer normale. Men jeg takler ikke urettferdighet (som dette hatet handler mest om)!

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

[Gjest Antarctica]

 

 

 

HI her:

 

Jeg er så inderlig klar over at jeg er utrolig "barntslig" når det kommer til  det å tilgi. Det gjelder flere episoder i livet. Men de pleier som regel å gå over etter en viss tid. Men denne episoden av dette gamle paret kommer jeg ikke over. De skadet meg og det gikk ut over hele familien min. 

 

Jeg tjener ikke noe på hatet! Det spiser meg opp! Det er bare vondt. Men å tilgi, det klarer jeg ikke. Jeg kan late som jeg tilgir.. men jeg gjør jo ikke det. Jeg hate dem jo like mye. Har prøvd å tenke at det ikke er det verste som har skjedd i denne verden, at jeg må drite i de, at de ikke skal få plass i mitt liv.... men det nytter ikke. Vet ikke hvordan jeg skulle dradd gud inn i dette her ... men håper de er på vei opp til han/hun snart!

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

 

 

Hei,

du trenger ikke Gud eller tilgivelse.

Du behøver ikke tilgi dem.

Men du kan begynne å se på den tida i livet ditt som avslutta. Du kan si til deg selv at de har ingen makt over deg lenger, og ikke over familien din.

Du kan også kneise med nakken og tenke at din triumf er at du fortsatt lever godt. At de ikke kan ramme deg. La din lykke være det du pynter deg med. Vis hele verden at ingen klarer å knekke deg.

 

"Sorgine og sutine, dei trør eg under fot. Di gladare skal eg syne meg, di meir det gjeng meg imot", står det i et gammelt dikt. Det har erstattet all hevnfølelse hos meg - min hevn er bare å være lykkelig selv og leve et godt liv, samme om folk har gjort sitt ytterste for å skade meg. Du må tenke "Haha! De har ikke greid å ødelegge meg!" og prøve å legge det bak deg.

 

Du behøver ikke like dem, forsones med dem eller tilgi dem. Men å hate er som å drikke gift og forvente at den andre skal dø av det. Det er bare du som får gifta i deg, det har du jo merka. Kanskje du kunne hatt bruk for en coach eller noen å snakke det ferdig med, noen som står utenfor, men som kan gi konkrete råd om å gi slipp?

 

Prøver virkelig! Tenker at det er 3 år siden nå.... saken er henlagt, alt er over! Men nei, jeg føler seriøst jeg må ha HEVN for å bli ferdig med det.... Enten hevn, eller at de dør. Helt håpøst! Når jeg ser de freser jeg nærmest! Og jeg ser og hører de så alt for ofte! 

 

Må kanskje få meg noen å snakke med, for jeg merker det tærer på meg! De skadet meg en gang, men nå føler jeg de skader meg hele tiden! Sinnet er så stor jeg nesten vurderer ta på meg en finnlandshette å slå ned den drittkjærringa. Helt seriøst, jeg hadde følt meg mye bedre da!

 

HI

 

Bare så det er sagt, jeg vet jeg er helt "på jordet her".... de andre sidene av meg er heldigvis mer normale. Men jeg takler ikke urettferdighet (som dette hatet handler mest om)!

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

 

 

Man styrer ikke alltid sine følelser.

Når det er sagt, jeg tror du vil tjene på å snakke med noen.

 

Selv brukte jeg jo vennene mine - og de lot meg snakke til jeg ble lei. Det var deilig å oppleve at jeg sjøl ble lei. At jeg ikke egentlig gadd å bruke stemmen på å snakke om de som hadde skada meg.

 

Og til syvende og sist: de menneskene som har anstrengt seg for å ødelegge for meg - jeg syns faktisk synd på dem nå. Hvor ynkelige er de ikke, som individer, når de bevisst går inn for å plage noen som aldri har løftet en finger mot dem....?

[Himmel og hav]

 

 

 

HI her:

 

Jeg er så inderlig klar over at jeg er utrolig "barntslig" når det kommer til  det å tilgi. Det gjelder flere episoder i livet. Men de pleier som regel å gå over etter en viss tid. Men denne episoden av dette gamle paret kommer jeg ikke over. De skadet meg og det gikk ut over hele familien min. 

 

Jeg tjener ikke noe på hatet! Det spiser meg opp! Det er bare vondt. Men å tilgi, det klarer jeg ikke. Jeg kan late som jeg tilgir.. men jeg gjør jo ikke det. Jeg hate dem jo like mye. Har prøvd å tenke at det ikke er det verste som har skjedd i denne verden, at jeg må drite i de, at de ikke skal få plass i mitt liv.... men det nytter ikke. Vet ikke hvordan jeg skulle dradd gud inn i dette her ... men håper de er på vei opp til han/hun snart!

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

 

 

Hei,

du trenger ikke Gud eller tilgivelse.

Du behøver ikke tilgi dem.

Men du kan begynne å se på den tida i livet ditt som avslutta. Du kan si til deg selv at de har ingen makt over deg lenger, og ikke over familien din.

Du kan også kneise med nakken og tenke at din triumf er at du fortsatt lever godt. At de ikke kan ramme deg. La din lykke være det du pynter deg med. Vis hele verden at ingen klarer å knekke deg.

 

"Sorgine og sutine, dei trør eg under fot. Di gladare skal eg syne meg, di meir det gjeng meg imot", står det i et gammelt dikt. Det har erstattet all hevnfølelse hos meg - min hevn er bare å være lykkelig selv og leve et godt liv, samme om folk har gjort sitt ytterste for å skade meg. Du må tenke "Haha! De har ikke greid å ødelegge meg!" og prøve å legge det bak deg.

 

Du behøver ikke like dem, forsones med dem eller tilgi dem. Men å hate er som å drikke gift og forvente at den andre skal dø av det. Det er bare du som får gifta i deg, det har du jo merka. Kanskje du kunne hatt bruk for en coach eller noen å snakke det ferdig med, noen som står utenfor, men som kan gi konkrete råd om å gi slipp?

 

Prøver virkelig! Tenker at det er 3 år siden nå.... saken er henlagt, alt er over! Men nei, jeg føler seriøst jeg må ha HEVN for å bli ferdig med det.... Enten hevn, eller at de dør. Helt håpøst! Når jeg ser de freser jeg nærmest! Og jeg ser og hører de så alt for ofte! 

 

Må kanskje få meg noen å snakke med, for jeg merker det tærer på meg! De skadet meg en gang, men nå føler jeg de skader meg hele tiden! Sinnet er så stor jeg nesten vurderer ta på meg en finnlandshette å slå ned den drittkjærringa. Helt seriøst, jeg hadde følt meg mye bedre da!

 

HI

 

Bare så det er sagt, jeg vet jeg er helt "på jordet her".... de andre sidene av meg er heldigvis mer normale. Men jeg takler ikke urettferdighet (som dette hatet handler mest om)!

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

 

Men, det er jo ikke de som skader deg lenger - det er du som skader deg selv! Tror du de bruker like mye tid og krefter på å tenke på deg, som det du gjør på å holde på hatet? Det som har vært, kan ikke endres. Det eneste du har makt til å endre er nåtida, og til en viss grad framtida. Om du kjenner at dette ikke er noe du klarer å legge fra deg på egenhånd, så ville jeg ikke ha nølt med å oppsøke hjelp. Hevn høres sikkert ut som en deilig tanke, men er du virkelig et menneske som ville sove godt om natta med tanke på at du har skadet noen like ille som noen har skadet deg? At du ikke er et fnugg bedre enn dem du hater? 

 

Jeg ville ha oppsøkt psykolog, om jeg var deg. Om du får litt hjelp til å snu tankemønstrene dine, så vil du antagelig få det mye bedre, og de du hater vil ikke merke forskjellen.

[Anonym bruker]

HI her:
Jo jeg vil skade dem! La dem kjenne på det hatet jeg har for dem. 

 

Jeg er klar over at jeg driver med selvskading. Men det er utenfor min kontroll. Jeg klarer ikke la vær. Har prøvd. Må nok få hjelp!

 

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171

[Anonym bruker]

Hva er egentlig tilgivelse? Jeg mener, om de har ødelagt livet til noen eller gjort noe som har snudd livet opp ned og man må kjempe for og stå oppreist, kjempe seg tilbake til hverdagen.

 

Jeg tror kanskje du burde gå til en psykolog for og endre tankegangen i forhold til og bruke tanker og energi på andre ting. Man vil aldri glemme, så hvordan kan man tilgi da? Men hverdagen blir lettere og håndtere om man slipper og bruke energi på det vonde, sinnet og hatet.

Anonymous poster hash: c5e4c...b42

[Anonym bruker]

 

 

HI her:Jeg er så inderlig klar over at jeg er utrolig "barntslig" når det kommer til  det å tilgi. Det gjelder flere episoder i livet. Men de pleier som regel å gå over etter en viss tid. Men denne episoden av dette gamle paret kommer jeg ikke over. De skadet meg og det gikk ut over hele familien min.  Jeg tjener ikke noe på hatet! Det spiser meg opp! Det er bare vondt. Men å tilgi, det klarer jeg ikke. Jeg kan late som jeg tilgir.. men jeg gjør jo ikke det. Jeg hate dem jo like mye. Har prøvd å tenke at det ikke er det verste som har skjedd i denne verden, at jeg må drite i de, at de ikke skal få plass i mitt liv.... men det nytter ikke. Vet ikke hvordan jeg skulle dradd gud inn i dette her ... men håper de er på vei opp til han/hun snart!Anonymous poster hash: 7aa96...171

 

 Hei,du trenger ikke Gud eller tilgivelse.Du behøver ikke tilgi dem.Men du kan begynne å se på den tida i livet ditt som avslutta. Du kan si til deg selv at de har ingen makt over deg lenger, og ikke over familien din.Du kan også kneise med nakken og tenke at din triumf er at du fortsatt lever godt. At de ikke kan ramme deg. La din lykke være det du pynter deg med. Vis hele verden at ingen klarer å knekke deg. "Sorgine og sutine, dei trør eg under fot. Di gladare skal eg syne meg, di meir det gjeng meg imot", står det i et gammelt dikt. Det har erstattet all hevnfølelse hos meg - min hevn er bare å være lykkelig selv og leve et godt liv, samme om folk har gjort sitt ytterste for å skade meg. Du må tenke "Haha! De har ikke greid å ødelegge meg!" og prøve å legge det bak deg. Du behøver ikke like dem, forsones med dem eller tilgi dem. Men å hate er som å drikke gift og forvente at den andre skal dø av det. Det er bare du som får gifta i deg, det har du jo merka. Kanskje du kunne hatt bruk for en coach eller noen å snakke det ferdig med, noen som står utenfor, men som kan gi konkrete råd om å gi slipp?

Prøver virkelig! Tenker at det er 3 år siden nå.... saken er henlagt, alt er over! Men nei, jeg føler seriøst jeg må ha HEVN for å bli ferdig med det.... Enten hevn, eller at de dør. Helt håpøst! Når jeg ser de freser jeg nærmest! Og jeg ser og hører de så alt for ofte! Må kanskje få meg noen å snakke med, for jeg merker det tærer på meg! De skadet meg en gang, men nå føler jeg de skader meg hele tiden! Sinnet er så stor jeg nesten vurderer ta på meg en finnlandshette å slå ned den drittkjærringa. Helt seriøst, jeg hadde følt meg mye bedre da!HIBare så det er sagt, jeg vet jeg er helt "på jordet her".... de andre sidene av meg er heldigvis mer normale. Men jeg takler ikke urettferdighet (som dette hatet handler mest om)! Anonymous poster hash: 7aa96...171

Skjønner hva du mener, HI

 

Er noen eldre folk jeg selv gleder meg til går bort.

Da får jeg og samboeren min tilbake vårt lykkelige liv!

 

Håper de dauer snart! Disse jævla tullingene som går bak ryggene våre og lager spekulasjoner.

 

Men du er heldigere enn meg, HI

For disse gamle trollene i livet ditt dauer nok snart:)

 

I mellomtiden bør du ligge lavt, og ikke gjøre noe som du kan straffes for.

 

 

 

Anonymous poster hash: c641a...fcd

[Anonym bruker]

Jeg er vel litt i dine sko, HI. Her prøver jeg for alt i hele verden å nøytralisere mine egne følelser for han som tidligere var min mann og barnas far. Men det går ikke. Jeg er så sint, så sint på ham. Det han har gjort mot meg og barna er utilgivelig. Men det er ikke nok til å hindre ham samvær med barna.

 

Jeg skulle så gjerne begynt på nytt i livet, fjernet det mennesket fra mitt liv. Tenkt at det var fortiden, fremtiden får han ikke ødelegge. Men det går ikke. For han kommer til å være i fremtiden min i mange år fremover. Han har på grunn av det han har gjort dermed frarøvet meg min tid med mine egne barn. Han har sørget for en mer ustabil oppvekst for barna. Han har påført dem en barndom jeg hadde gått gjennom ild og vann for å la dem slippe oppleve. 

 

Men han er der. Barnas fremtid er som den er. Min fortid er skakkjørt og fremtiden vil, enten jeg vil eller ei, preges av dette. Jeg har ingen mulighet til å få ham ut av livet samme hvor mye jeg hater at han er en del av livet mitt. Hvor mye det påvirker meg og tankene mine i det daglige. Hvor mye jeg enn skulle ønske jeg kunne fjerne ham fra livet mitt, så er han der.. 

 

HI; jeg har hatt flere mennesker i livet mitt tidligere, slektninger/familie, som har gjort det de kan for å ødelegge livet mitt (vold, overgrep etc). De menneskene, HI, går det fint an å slette fra livet. De trenger ikke være en del av deg. De trenger ikke å være en del av fremtiden din. De har gjort de de har gjort -nå må du gjøre det du må gjøre. Lukk døren. Du vet at en dag er de døde. Forson deg med tanken om at den dagen vil du føle deg helt fri. Frem til da, så skal ikke de være en del av ditt liv. Ikke en del av dine tanker. Ikke en del av din fremtid.

 

Du må selv være den som velger å tro på at fremtiden er god på tross av det som har skjedd. Det er ditt valg, ingen andres. Du har latt de menneskene få makt over deg. Du innser det selv at det spiser deg opp innvendig (og som nevnt innledningsvis, så kjenner jeg til følelsen) -men du har et valg. Du KAN kutte den linen. Brenn broen og gå videre. For din egen skyld.. 

Anonymous poster hash: bb873...8e8

[Anonym bruker]

 

Jeg er vel litt i dine sko, HI. Her prøver jeg for alt i hele verden å nøytralisere mine egne følelser for han som tidligere var min mann og barnas far. Men det går ikke. Jeg er så sint, så sint på ham. Det han har gjort mot meg og barna er utilgivelig. Men det er ikke nok til å hindre ham samvær med barna.

 

Jeg skulle så gjerne begynt på nytt i livet, fjernet det mennesket fra mitt liv. Tenkt at det var fortiden, fremtiden får han ikke ødelegge. Men det går ikke. For han kommer til å være i fremtiden min i mange år fremover. Han har på grunn av det han har gjort dermed frarøvet meg min tid med mine egne barn. Han har sørget for en mer ustabil oppvekst for barna. Han har påført dem en barndom jeg hadde gått gjennom ild og vann for å la dem slippe oppleve. 

 

Men han er der. Barnas fremtid er som den er. Min fortid er skakkjørt og fremtiden vil, enten jeg vil eller ei, preges av dette. Jeg har ingen mulighet til å få ham ut av livet samme hvor mye jeg hater at han er en del av livet mitt. Hvor mye det påvirker meg og tankene mine i det daglige. Hvor mye jeg enn skulle ønske jeg kunne fjerne ham fra livet mitt, så er han der.. 

 

HI; jeg har hatt flere mennesker i livet mitt tidligere, slektninger/familie, som har gjort det de kan for å ødelegge livet mitt (vold, overgrep etc). De menneskene, HI, går det fint an å slette fra livet. De trenger ikke være en del av deg. De trenger ikke å være en del av fremtiden din. De har gjort de de har gjort -nå må du gjøre det du må gjøre. Lukk døren. Du vet at en dag er de døde. Forson deg med tanken om at den dagen vil du føle deg helt fri. Frem til da, så skal ikke de være en del av ditt liv. Ikke en del av dine tanker. Ikke en del av din fremtid.

 

Du må selv være den som velger å tro på at fremtiden er god på tross av det som har skjedd. Det er ditt valg, ingen andres. Du har latt de menneskene få makt over deg. Du innser det selv at det spiser deg opp innvendig (og som nevnt innledningsvis, så kjenner jeg til følelsen) -men du har et valg. Du KAN kutte den linen. Brenn broen og gå videre. For din egen skyld.. 

 

Anonymous poster hash: bb873...8e8

 

Uffff... så trist å høre om barnefar her Helt grusomt!!!!!!! Får håpe han bedrer seg, du kan jo eventuelt ringe BV om du er riktig bekymret for dine/deres barn - det ville jeg gjort!

 

Ja, de jævlene har all makt over meg. Vet det er kun jeg, jeg alene som kan gjøre noe med det. For vi snakker jo ikke lengre, eller de satans folkene sier HEI. Neste gang de sier hei skal jeg be dem dra til helvete! 

Irriterer meg at den tiden og energien jeg bruker på de, den burde jeg brukt på noe bra heller! Men jeg klarer det ikke. Jeg kommer aldri til å tilgi, men jeg orker ikke hatet mer... kunne betalt alt jeg hadde for å føle likegyldighet for dem - i stedet for hat.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7aa96...171