Hjelp, gravid med attpåklatt ved 38 år og i tvil - trenger mange erfaringer!

[Anonym bruker]

Jeg er blitt gravid på første forsøk etter å ha bestemt oss for å prøve på en attpåklatt. Jeg var i forkant veldig i tvil egentlig, men så følte jeg også veldig på det at jeg var redd for å angre om jeg ikke prøvde. Nå som jeg er blitt gravid har jeg fått så mange motstridende følelser, dette var jeg absolutt ikke forberedt på!

 

Ønsker mange erfaringer rundt det å få en attpåklatt i en alder rundt 38 år, de andre vi har er 8 og 5. Det er så godt det livet vi nå har, vi er gjennom den slitsomme småbarnstiden, og jeg er redd for at noe skal ødelegges. Får vi et krevende barn? Hva med å ta stilling til fostervannsprøve, hva gjør vi evt om det viser noe? Andre farer med svangerskap og fødsel…Nei, jeg er bare blitt så redd.

 

Klart det ligger en drøm om et nydelig lite barn der som har gjort at vi har gått for dette, men vi er jo også veldig bevisst alderen vår, samt hvor mye jobb og oppfølging det er med de to vi har.

 

Jeg vurderer faktisk abort siden jeg ikke klarer å tenke positivt nå.

 

Tar veldig gjerne imot mange erfaringer med liknende situasjoner, og hvordan det har blitt i etterkant.

Anonymous poster hash: 6601e...0aa

[Anonym bruker]

Hvordan kan du skrive ' attpåklatt ' ? For et stygt utrykk.

 

Anonymous poster hash: 3ef29...f1f

[Anonym bruker]

Hvorfor tenkte du ikke gjennom dette før du planla å bli gravid?

 

Anonymous poster hash: 33d7b...e3c

[Anonym bruker]

Vi fikk attpåklatt da jeg var 38, etter at mannen min omsider på snedig vis hadde fått overbevist meg om at vi måtte få et barn til. de vi hadde var da 7 og 11, så vi hadde virkelig begynt å få et mye enklere liv da jeg ble gravid igjen.

Det var på mange måter å "rykke tilbake til start" da minstemann ble født. Men samtidig var det mye enklere enn med de to andre, selv om han på ingen måte var den enkleste babyen.

Nå hadde jeg to store barn som elsket å hjelpe til, som klarte alt mulig selv, som kunne leke med den lille - og i tillegg var jo også både jeg og mannen mer trygge, erfarne.

 

Jeg angrer ikke i det hele tatt, selv om jeg veldig lenge var den som syntes to barn var passe.

Anonymous poster hash: a251b...657

[Anonym bruker]

38 er vel ingen alder?

 

Har nettopp ei frisk fin lita tulle selv og er 37. Hun sover og er så blid og god så! Hele familiens koseklump! Gled deg!

 

Anonymous poster hash: c0876...141

[Ugl@ ruger...]

Hei, jeg litt men ikke så mye yngre enn deg ( 35 om noen uker). Barna våre vil være 7, snart 9 og 16 år gamle når denne jeg nå har i magen er født.

Var planlagt, men som med dere skjedde det på aller første forsøk her også.

Det var mannen først og fremst som maste her, han jobbet mye da de andre var små og ønsker nå som han har mer tid å kunne kose seg med baby, pluss at han alltid har ønsket seg en skikkelig storfamilie,

 

Jeg har had litt blandede følelser selv, i tillegg har jeg vært og er mye dårlig. Men nå har det sunket inn, vi skal ha barn igjen og jeg begynner å gleder meg faktisk. Det blir ny runde med amming, gulp, bleier og slutt på å kunne ligge litt lenge i helgene noen år igjen, men jeg vet det ikke er for alltid, det har jo gått så fort med de andre.

Vi har en annen ro nå enn tidligere.

 

Vi blir jo 6 ( i hvertfall, har enda ikke vært på UL), det blir hektisk og travelt, men de barna vi har fra før er jo store og vil bli enda større og mer selvstendige. Eldstemann kommer trolig til å flytte lenge før minste begynner på skolen. Med store barn er det naturlig at de etterhvert sitter barnevakt, da får man nye muligheter som voksne til å feks trene på kveldstid, gå på kino osv. Man skal da selvsagt betale dem for det, men jeg synes det er mye bedre å betale tenåringen her i hus enn å måtte leie inn noen fremmede.

 

Det ser kansje litt mørkt ut nå, og det vil forandre familien, men jeg tror nok forandringen blir mer positiv enn negativ, ja det er jobb og logistikk, men det kommer man lett inn i :-)

[**snuskeluska**]

Jeg synes det er for sent å angre seg når man er blitt gravid. Dette burde vært avklart før dere begynte prøvingen. Når det er sagt er det vel de færreste som angrer på et barn man har fått, krevende eller ei.

[Hjertefru]

Dette går fint fikk attpåklatt i fjor, og jeg er 45(!). Fødsel og babytid gikk som en drøm. Det verste var engstelsen for kromosomfeil, men du er jo bare ungdommen... Det er etter fylte 40 at risikoen øker dramatisk, og selv da går det jo som oftest fint

Skjønner at du er ambivalent nå som det er blitt en realitet, det er vanlig og forståelig, men abort, nei nei.....

De andre barna deres er jo store, så de blir jo mer en ressurs vil jeg tro. De andre barna mine er 10x2 og 17.

[HeltLykkelig ♥♥]

Herregud folkens! Hun er REDD! Det er lov å tenke mange skremmende tanker.. Det er lov å bli tatt på senga og tvile på seg selv. Og attpåklatt er da et helt vanlig uttrykk å bruke. Ikke vær så sensitiv for alt som høres "feil" ut da.

 

Slutt å vær så bedrevitere og kritiser opp og ned i mente.. Ikke ofte jeg blir sint her inne, men nå kjenner jeg det koker bittelittegrann.

 

Forstår følelsene dine Hi.. Har ikke vært i situasjone der vi venter en 'attpåklatt', men husker følelsene jeg fikk da jeg ble gravid med nr 2. Med en gang testen viste positivt begynte jeg å gråte.. Fordi jeg var REDD. Jeg tvilte på meg selv og vår avgjørelse. Jeg ble plutselig redd for alt. Også det å miste det "fine" vi hadde med hun som nå er verdens beste storesøster. Var fsktisk redd for at vi hadde valgt "feil" hele svangerskapet.

 

Men jeg har en liten tanke.. Og det er at jeg tror ikke du noensinne kommer til å angre. Du snakker om småbarnstiden.. Den er jo så kort! Plutselig går livet på skinner igjen. (Dog bare et litt kjappere tog og litt krappere svinger ) Du greier det stol på deg selv! Tenk så heldig du er! Og så vil babyen få relativt store søsken, som sikkert gjør at det ikke blir så travelt som du kanskje ser for deg.

 

Lykke til og stor klem til deg!

[☆☆☆]

Det du har no er velkjente følelsar, det vi kallar kalde føter. Du kjem over det snart og begynner å glede deg.

 

Gratulerer

[Anonym bruker]

Tenk som du kommer til å angre hvis du tar abort denne gangen...

Det kommer til å bli kjempefint.

Dette har dere gjort før og tre er en fin flokk.

De største kan hjelpe til med mye også.

 

Hilsen over 41 med minstemann på snart 3

Anonymous poster hash: a077c...5d1

[Anonym bruker]

Åh du kan bare glede deg! Det går så fint så. Fikk min attpåkladd som 39 åring. Føler meg ikke det minste mer sliten denne gangen enn som 30 åring med smått i huset. Hadde akkurat samme tanker som deg; slitsomt med våkenetter og alt det der. Men man elsker jo den lille ungen så mye at det gjør ingen verdens ting:-). Ikke har det blitt noen våkenetter heller for den delen. Men ofte oppe om natta ja.... Men slapp av og gled deg er mitt tips!

 

Anonymous poster hash: 4464a...d25

[Anonym bruker]

De fleste får tanker som deg, bekymringer. Helt naturlig, og du vet ikke hva du går til. De fleste syns det er mer enn nok jobb med to barn.

Alderen din er ok. Jeg fikk nr.3 da jeg var 34 år. Jeg er på en måte glad for å være ferdig såpass ung. Jeg skjønner din tanke om alder. Jeg har selv vurdert å få nr. 4 når jeg blir på finanser, men lagt det på hylla. Nettopp pga det er fint å få litt egentid igjen, og barna blir større med tanke på ferie. Når jeg er 40 så har siste mann begynt på skole. Det er deilig å slippe bleiestadie og barna greier seg i større grad selv. De to eldste har vært til stor hjelp med nr.3.

Det har gjort tilværelsen mye enklere.

Det kommer sikkert til å gå fint å få et barn til i din alder. Et barn gir mye glede. Det vil bli mye glede for kommende storesøsken. Jeg ville beholdt om jeg var deg. Det er så utrolig kos å få et barn til etter at de to første er blitt større. Alderen diner min minste bekymring. Det er dyrt med 3 barn.Og det blir noen år soner litt krevende. Men så blir det bedre. Du har sikkert som mange andre en helt annen erfaring og ro når du får nr. 3. For meg har det bare vært kos.

 

Anonymous poster hash: f1938...1e5

[Anonym bruker]

Åh du kan bare glede deg! Det går så fint så. Fikk min attpåkladd som 39 åring. Føler meg ikke det minste mer sliten denne gangen enn som 30 åring med smått i huset. Hadde akkurat samme tanker som deg; slitsomt med våkenetter og alt det der. Men man elsker jo den lille ungen så mye at det gjør ingen verdens ting:-). Ikke har det blitt noen våkenetter heller for den delen. Men ofte oppe om natta ja.... Men slapp av og gled deg er mitt tips!

 

Anonymous poster hash: 4464a...d25

Ofte oppe korte turer på natta mente jeg. For å gi smokk feks. Men aldri mange timer. Uansett; alt går :-)

 

Anonymous poster hash: 4464a...d25

[Anonym bruker]

Jeg skrev når jeg blir finanser, det skulle stå vurdert et barn til når jeg blir på din alder. Ikke alltid lett med stavekontrollen.

 

 

Anonymous poster hash: f1938...1e5

[Anonym bruker]

Den angsten er hormonell, tror nesten alle gravide kjenner på den i større eller mindre grad en eller annen gang i svangerskapet altså.

 

Jeg har fire barn (var 35 da jeg fikk yngste) og har kjent på den panikken i alle fire svangerskapene, tenk om ditt, tenk om datt. Tror dette er en helt normal psykisk fase jeg altså, man blir klar for mammarollen igjen. Mammarollen inneholder veldig mange tenk om ditt og tenk om datt, angst for ditt, og engstelse for datt.

 

Det kommer til å gå helt fint. Barnet er planlagt og du må ikke finne på å ta abort, det kommer du ihvertfall til å angre på.

Anonymous poster hash: f2436...f94

[Anonym bruker]

Takk for svarene, det hjelper litt altså. De to første svarene velger jeg å se bort fra - aksepterer at det alltid er noen som vil dømme og mangler litt empati her inne. Hva om dere selv kommer i en situasjon der dere f.eks. blir overrasket over en graviditet? Det kan skje selv med prevensjon.

 

Jeg forstår jo selv at dette er en dum situasjon som skyldes egen ambivalens, men jeg tenker at mange av tankene jeg har handler om at jeg er veldig omsorgsfull og har mange tanker om å være fullt tilstede for de to vi har.

 

Det er nok kalde føtter ja. På mange måter er det jo dette jeg har drømt om, men jeg er bare så redd for hva som kan skje...

 

HI

Anonymous poster hash: 6601e...0aa

[Anonym bruker]

 

Takk for svarene, det hjelper litt altså. De to første svarene velger jeg å se bort fra - aksepterer at det alltid er noen som vil dømme og mangler litt empati her inne. Hva om dere selv kommer i en situasjon der dere f.eks. blir overrasket over en graviditet? Det kan skje selv med prevensjon.

 

Jeg forstår jo selv at dette er en dum situasjon som skyldes egen ambivalens, men jeg tenker at mange av tankene jeg har handler om at jeg er veldig omsorgsfull og har mange tanker om å være fullt tilstede for de to vi har.

 

Det er nok kalde føtter ja. På mange måter er det jo dette jeg har drømt om, men jeg er bare så redd for hva som kan skje...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6601e...0aa

 

 

De to du har fra før skal også ha tid til å pleie forholdet de har seg imellom også. I tillegg til forholdet til minstemann

Ikke vær bekymret. Det her er dere mer forberedt på enn mange andre.

Du er fortsatt ung og frisk så det kommer også til å gå bra!

 

Dette kommer til å gå kjempefint og mye lettere enn det du frykter.

 

Anonymous poster hash: a077c...5d1

[Monajenten]

Jeg er en del yngre enn deg (29) men vi fikk likevel en "attpåklatt" for 8 mnd siden. Tenkte som deg selv om jeg er yngre, at bil vi begynne på nytt igjen? De andre to var da 9 og 6 år.

 

Men det har gått over all forventning. Hele gjengen er dypt forelsket i minstemann, og det er ikke et snev av sjalusi å spore fordi de andre er såpass store. Har jo nesten et ekstra sett foreldre her

 

Han var veldig planlagt men jeg tenkte likevel sånn som deg et par ganger i løpet av graviditeten. Klart man må planlegge litt ekstra nå, men det var vi forberedt på så det går helt fint

 

I tillegg var det også greit for vår del å vite at flere vennepar ikke hadde begynt på barneproduksjonen enda, så vi ville ikke "bli alene" om å ha små barn. Men uansett hadde vi nok gått for nr 3

[Anonym bruker]

Jeg tenker sånn som deg. Er 37 og har to barn på 10 og 12. De er ganske selvgående, lite syke, liker å være hjemme alene, mye ute med kompiser og jeg har begynt å tenke på en til.

 

Men vi har det så godt nå, hva om....? Jeg tror du angrer på barna du ikke får heller enn å angre på barna du får.

 

Jeg har en kronisk sykdom og har ikke fått grønt lys av legen til å bli gravid enda. Har hatt lange gode perioder nå, men tankene kommer jo. Hva om en graviditet ødelegger helsa mi, jeg har det jo greit idag, hva om jeg blir verre? Men jeg ønsker meg så inderlig et barn til.

 

Vi kjenner det er litt "trist" at ungene er så mye på farten. Vi er ikke ferdig med gråtass og sabeltann, å gå ut på tur i helgene med en pjokk som synes det er spennende å møte naboene på lekeplassen. Å få en liten krypende opp i fanget eller stoppe for å se på hesten vi går fordi!

 

Det er spennende å se ungene utvikler seg til ungdom, og jeg tror det vil være positivt for hele familien med en liten til. Men tankene er der, hva om man angrer, hva om noe skjer..... Den som kunne sett inn i framtiden!

 

Lykke til! Det går som regel bra! :-)

 

Anonymous poster hash: 08459...41b

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn med samme aldersforskjell som dine (vil ha).

Må bare si at for vår familie så ble det er stort sjokk å "rykke tilbake til start", men nå som ungene er 11,8 og 3, så begynner det å bli enklere. Jeg ville ikke unnvært tredjemann, men vi skilte lag da yngste var halvannet år.

Eksen og jeg har snakket ut etter bruddet og tror vi rett og slett ga opp oss i sjokket. Yngste var ikke planlagt.

Min største anbefaling til deg er å verne om forholdet, for du vil ikke bli alene med tre barn!

 

Skriver fram mobil, så jeg må bare beklage hvis det er rotete.

 

Anonymous poster hash: ca2ca...900

[magica fra tryll]

Dette kommer til å gå fint:) Kjenner godt igjen følelsene dine,-har hatt tilsvarende ved de 3 siste;) Fikk selv baby som 39-åring, og hadde 3 barn på 15,15 og 10 fra før. Synes det var så fantastisk at jeg fikk en når jeg var 42 og en når jeg var 44 også. Og hver gang har jeg tenkt væææ,-hva har jeg gjort! Og hver gang har det gått over til spenning og glede. Lykke til!

[studVest]

Trenger ikke være 38 og gravid med en attpåklatt for å oppleve slike følelser Ordner seg sikkert, lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er 25, fikk vårt andre barn for 3 uker siden.

 

Min mor er 43 og har termin i mars.

Mellom der har vi min søster på 13år.

 

Alt er mulig. Men må si det er litt rart å ha født 2 barn før jeg får et søsken igjen.

Når det er sagt, min mor er den beste mammaen en kan ha. Hun er sunn, sprek, aktiv og full av kjærlighet.

Alderen har ikke noe å si. For mine barn og for oss alle er det en herlig ting å kunne ha hverandre. Men så er vel gjerne meg og min mor mer venninner enn mor-datter til tider.

 

Mine barn er 5 år og 3 uker gamle, så vi har ingen "attpåklatt", men etter å ha sett på min egen mor, er det ingen tvil i meg om at jeg hadde skulle klart det samme.

Og det gjør du også!

 

Du er dreven i mammarollen, og som flere sier. Den småbarnstiden går jo så FORT! Jeg må ta meg selv i å ta pauser i hverdagen, og minne meg selv på hvordan det var før eldstemann ble selvstendig. Hehe.

 

NYT denne tiden! Man får kun et liv. Lev det. Tenk på hvilken gave du gir til de barna du har

Jeg ville aldri vært foruten min lillesøster, selv om det er 12 år mellom oss. Det samme føler jeg for den lille som kommer. En liten gutt. Å jeg tenker, åh så heldig jeg er som får ha en søster og en bror. Til tross for aldersforskjellen!

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: c6409...b4a

[Mia_73]

Jeg ble gravid rett før jeg var 39. Vi var veldig i tvil siden barnet var på ingen måte planlagt, vårt store barn var 7 år og alt gikk så fint. Men så var jeg på tidlig UL i uke 8 og så et bankende hjerte, etter det var det aldri aktuell med abort.

 

Datteren min er nå 10 måneder og selv om hun var mer krevende enn eldstemann er vi så glad at hun kom. Vi hadde glemt det meste om spedbarn, føltes som nybegynnere igjen men vi har roen og trygghet.

 

Vi angrer ikke, nei.