Dere som ikke vil amme. Hva er årsaken?

[Anonym bruker]

Blir litt nysgjerrig og undrende. Er det problemer med intimitet, liten tro på seg selv eller hva?

 

Vet jo at det er veldig stort ammepress i Norge og at mange føler seg mislykket når de ikke får det til (meg selv inkl). Jeg er derfor sjeleglad for at jeg klarte å delamme mine 2 barn. Dette fordi morsmelk er best:) med den kunnskapen vi har om hvor bra morsmelk er, blir jeg derfor nysgjerrig hva som får folk til å ikke ville amme.

 

Anonymous poster hash: 52bef...46f

[Anonym bruker]

Det er ekkelt og klissete med melken synes jeg.

 

Anonymous poster hash: 66f68...2ed

[Anonym bruker]

Det er jævlig vondt!

Jeg gruet meg skikkelig til hver gang han skulle ammes.

Å jeg får panikk av å ikke vite til en hver tid hvor mye mat han har fått i seg.

Med førstemann hadde jeg ikke vært ute fra sykehuset mer enn en helg,før vi ble lagt inn på barneavdelingen pga at han fikk for lite mat i seg å begynte å bli slapp.

Hadde vi kommet noen dager senare så hadde han kanskje overlevd sa legen.

Egentlug var jeg bare på rutinesjekk for å veie barnet hos helsesøsteren,da det ble slått full av alarm å innleggelse øyeblikkelig.

Anonymous poster hash: 4088f...6be

[Anonym bruker]

Har ikke ammet mine barn fordi jeg ikke klarer at noen holder på med puppene mine. Blir fysisk kvalm og dårlig.

 

Anonymous poster hash: ab87a...a25

[<3 2G <3]

Er det egentlig noen som har noe med mitt personlige valg? Nei. Jeg mener jeg bestemmer selv og trenger ikke rettferdiggjøre mine valg for fremmede.

Høres sikker sint og tvert ut, men mener bare dette er opp til den enkelte på privaten.

[Anonym bruker]

Jeg ville egentlig ikke amme. Endte opp med å gjøre det alikevel. Grunnen til at jeg ikke ville, var nettopp intimitetsproblemer. Store, uten noen åpenbar grunn.

Som sagt ble det amming alikevel, men flaske blant andre enn bf. Ammer fortsatt på natta, snart er gutten 17 mnd. Har ikke slutta enda fordi jeg syns det var psykisk vondt i begynnelsen, og nå er det "utenkelig" å slutte fordi det var stort av meg å klare å amme.

 

Anonymous poster hash: 7e335...7f5

[Anonym bruker]

Ikke vil? Noen har ikke noe valg. Jeg måtte starte på medisiner som ikke var forenlig med amming ganske raskt etter fødsel, så her hadde jeg ikke noe valg. Verden går framover, så med nummer 3 kunne jeg amme mens jeg gikk på de samme medisinene. Likevel har jeg ikke savnet å amme de 2 første barna mine. Flaske og amming fungerte like greit

 

Anonymous poster hash: ef5d5...321

 

Anonymous poster hash: ef5d5...321

[Anonym bruker]

Ikke vil? Noen har ikke noe valg. Jeg måtte starte på medisiner som ikke var forenlig med amming ganske raskt etter fødsel, så her hadde jeg ikke noe valg. Verden går framover, så med nummer 3 kunne jeg amme mens jeg gikk på de samme medisinene. Likevel har jeg ikke savnet å amme de 2 første barna mine. Flaske og amming fungerte like greit

 

Anonymous poster hash: ef5d5...321

 

Anonymous poster hash: ef5d5...321

Ja, samme her, ville amme, men kunne ikke pga sykdom. Helsesøster frarådet til og med å amme, og ble overrasket da jeg hadde fortsatt i noen uker, tross veldig alvorlig sykdom pg sykehusinnleggelser. Men måtte til slutt gi opp da sykehuset ikke gadd å utstyre meg med pumpe + det helsesøster og jordmødre mente mtp å bli frisk.

 

Anonymous poster hash: 538a1...16a

[Hjertefru]

Vet om tvillingmødre som bestemmer seg for ikke å amme for å få barna mere samkjørte og inn i rutiner. Forstår henne godt, har tvillinger selv. Er enig i at dette må være opp til hver enkelt.

[Anonym bruker]

med nr 1.. ungen ble aldri fornøyd. gråt mye og sov lite. etter 4 med puppen ute var jeg drittlei og begynte med flaske og delammet en kort stund. ble en enklere tilværelse for alle

 

med nr 2 hadde jeg lært fra første gang. fullammet de første dagene men ble umiddelbart sår. pluss at jeg følte det ekkelt og unaturlig. gikk raskt over på flaske og delammet til det ikke var melk igjen (ca 2 mnd). hadde en fantastisk barseltid i forhold til første gang

 

skal jeg ha nr 3 blir det flaske da også. Så lenge babyen liker det. Alt var så mye enklere med flaske enn med amming. ikke minst det det med fornøyd baby :-)

 

Anonymous poster hash: c3075...f61

[Anonym bruker]

skulle stå 4 mnd med puppen ute (jeg prøvde iherdig, men hadde ikke nok melk)

 

Anonymous poster hash: c3075...f61

[Anonym bruker]

Jeg ammet så lenge det varte, inntil jeg mistet melken av mystiske grunner:/

Å amme er slitsomt og vondt, men til tross for dette så gjorde jeg alt jeg kunne for å amme.

 

Ang.melken som forsvant, så forsøkte jeg å stresse mindre, spise mer, drikke amme-te..osv..

 

Må si det er underlig at enkelte velger å ikke amme barna sine, da det er "ekkelt"?

Morsmelken er jo noe som naturen har laget, for at babyene skal få det de trenger av de unike antistoffene.

Synd å frarøve barna dette, når de fortjener det aller beste..

 

Anonymous poster hash: 980fe...0a8

[Anonym bruker]

min påstand er at morsmelk er laget for å sikre barnet næring (ikke alle land de har det så godt som oss og kan kjøpe mme). Derfor er vi fra naturens side utstyrt med melk i brystene.

Det må da være hovedårsaken. utover det er mme fullverdig ernæring for babyen. Det er ulemper med amming og morsmelk også.

 

Anonymous poster hash: c3075...f61

[Anonym bruker]

Er det egentlig noen som har noe med mitt personlige valg? Nei. Jeg mener jeg bestemmer selv og trenger ikke rettferdiggjøre mine valg for fremmede.

Høres sikker sint og tvert ut, men mener bare dette er opp til den enkelte på privaten.

Da lar du vær å svare i denne tråden!

 

Anonymous poster hash: 35b7b...c69

[Anonym bruker]

HI her.

Jeg tenkte ikke på dem som ikke klarer å amme:) Jeg holdt nesten på å gi opp selv pga dårlig sugetak og veldig såre bryst med nr 1. Mente absolutt ikke å rakke ned på noen. Men jeg ville vite hvorfor noen før fødselen bestemmer seg for å ikke amme. Og jeg fikk jo noen svar:) det var av de årsakene jeg tenkte det var.

 

Og jeg synes det skal være opp til hver enkelt å bestemme om de vil amme eller ikke. Synes det er altfor stort ammepress i Norge slik at de som ikke klarer å amme etter mange forsøk blir deprimerte og føler seg mislykkede. Sånn synes jeg ikke det skal være! Så lenge babyen får mat og legger på seg er det ikke noe nøye:) men som jeg sa i hovedinnlegget. Morsmelk er jo best så selv ble jeg veldig glad og stolt over at jeg klarte å delamme mine 2 barn etter en vanskelig start. Derfor så blir jeg noen ganger litt overrasket over de som bestemmer seg for ikke å amme, men egentlig får til å amme.

 

Anonymous poster hash: 52bef...46f

[Anonym bruker]

Jeg blir ikke overrasket av det, siden jeg vet at ingen mennesker er like. Man skal trives med amming også. Og det kan være at noen har opplevd ivergrep og har store problemer med å bruke brystene som matstasjon som skal brettes fram i tide og utide. Jeg respekterer andres valg uansett årsak. Drt verste må nå være å la være å gi babyen mat. Så lenge barnet får næring så bryr jeg meg ikke om hvorfor noen velger det ene eller det andre. Ig det mener jeg. Det er ikke min sak. Finnes verre ting enn å la vær å amme.

 

Anonymous poster hash: c3075...f61

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt å forsøke om det blir et barn til, men ikke å stresse som jeg gjorde med forrige med å få det til for enhver pris. Hos oss ble det aldri noe mer enn foring, kosen kom med fastføde. Ikke minst med tanke på at jeg ikke har tenkt å ta så lang permisjon neste gang (gitt at jeg er frisk), min mann har vist seg til å være MYE flinkere enn meg til å takle babytiden.

 

Jeg er med på at amming er sunnere og ikke minst mer praktisk når man får det til, men i Vesten er faktisk fordelen statistisk veldig liten og ikke verdt at jeg ammer meg til tilknytningsvansker og barseldepresjon en gang til. De eneste som ble fornøyd forrige gang var helsepersonellet.

 

Anonymous poster hash: 4d5ee...e70

[studVest]

Ikke vil? Noen har ikke noe valg. Jeg måtte starte på medisiner som ikke var forenlig med amming ganske raskt etter fødsel, så her hadde jeg ikke noe valg. Verden går framover, så med nummer 3 kunne jeg amme mens jeg gikk på de samme medisinene. Likevel har jeg ikke savnet å amme de 2 første barna mine. Flaske og amming fungerte like greit

 

Anonymous poster hash: ef5d5...321

 

Anonymous poster hash: ef5d5...321

Hi henvendte seg til de som ikke "vil", ergo ikke deg Er utrolig nok endel der ute som K A N amme, men som altså ikke V I L. Interessant å høre hvorfor, synes jeg.

[Anonym bruker]

Har ikke ammet mine barn fordi jeg ikke klarer at noen holder på med puppene mine. Blir fysisk kvalm og dårlig.

 

Anonymous poster hash: ab87a...a25

Så utrolig deilig å høre noen andre si det!!! Akkurat sånn har jeg det også, bare at jeg tvang meg selv til å amme likevel, fordi jeg følte meg som en elendig mamma og ville vite at jeg ihvertfall gjorde noen ting rett for babyen min.. Dårlig grunn, kan man vel si.. For jeg ble kvalm og dårlig hver eneste gang og måtte liksom stenge meg selv borte fra hele situasjonen for å takle det, og det merket sikkert babyen. Har aldri hørt om noen andre i norge som har sagt noe sånt om kvalme og pupper.. For min del mistenker jeg at det har med at jeg har opplevd alvorlig seksuelt misbruk, e.g. voldtekt som seksåring etc etc., og at kroppen ikke orker sånne intime ting, og det med puppene blir bare altfor ille og intenst.. (orker ikke at mannen min er borti dem en gang, da får jeg en intens trang til å slå ham ihjel..)  Skulle så gjerne slippe denne grusomme, kvalme, invaderende følelsen nå som nr to er på vei.. (og skulle gjerne hørt mer om hvordan det er for deg, for jeg har kjent meg så utrolig alene om å få den fysiske kvalme-opplevelsen puppene mine alltid gir meg.)

 

Anonymous poster hash: df5e9...b8e

[Anonym bruker]

Jeg ville egentlig ikke amme. Endte opp med å gjøre det alikevel. Grunnen til at jeg ikke ville, var nettopp intimitetsproblemer. Store, uten noen åpenbar grunn.

Som sagt ble det amming alikevel, men flaske blant andre enn bf. Ammer fortsatt på natta, snart er gutten 17 mnd. Har ikke slutta enda fordi jeg syns det var psykisk vondt i begynnelsen, og nå er det "utenkelig" å slutte fordi det var stort av meg å klare å amme.

 

Anonymous poster hash: 7e335...7f5

Samme for meg, tvang meg til å amme selv om det er noe av det fysisk-psykisk verste jeg har gjort som voksen, men etter en stund ble det bittelitt og bittelitt bedre, så da ville jeg ikke slutte, for jeg var så stolt av meg selv og håpte at det til slutt skulle kjennes overkommelig - noe som aldri skjedde.. Men, men, det ser ihvertfall ut som om barnet mitt satte pris på å bli ammet til det var halvannet..  Utrolig deilig å slutte, forresten. Gruer meg sinnsykt til neste gang.  Hvordan var det 'psykisk' vondt for deg, og vet du om intimitetsproblemene dine stammer fra overgrep sånn som de gjør for meg? 

 

Anonymous poster hash: df5e9...b8e

[<3 2G <3]

 

 

Er det egentlig noen som har noe med mitt personlige valg? Nei. Jeg mener jeg bestemmer selv og trenger ikke rettferdiggjøre mine valg for fremmede.

Høres sikker sint og tvert ut, men mener bare dette er opp til den enkelte på privaten.

Da lar du vær å svare i denne tråden!

 

Anonymous poster hash: 35b7b...c69

Svarte på spørsmålet med at jeg mener ingen andre har med mitt valg å gjøre. Kunne ha ammet ja, valgte å ikke gjøre det. Resten er min sak. Det var poenget mitt.

[Anonym bruker]

Blir også kvalm og uvel om noen er borti puppene mine, og jeg trodde faktisk ikke mange andre hadde det slik. jeg har aldri opplevd seksuellt misbruk, jeg klarer bare ikke at noen, inkludert meg selv tar på puppene mine. Derfor ammet jeg heller aldri. Prøvde såvidt på sykehuset, men ga opp, for jeg ble uvel. (Som å banne i kirken på barsel)

 

Anonymous poster hash: ccf1f...d45

[Bananen]

Jeg har prøvd å amme mine to barn.

 

Første drakk seg mett, men hun var fortsatt ikke fornøyd med melken min. Hun sov i maks en time av gangen, lå og vred seg og var langt ifra fornøyd. La ikke mye på seg heller. Ga nok opp litt fort, og så hvor mye bedre ungen hadde det på mme. Bått sovhun som en stein i 3 timer. Hun var mett!

Fortsatte å amme på nettene en stund bare. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg tok nok litt lett på ammingen, og kunne nok jobbet mye hardere for det selv. Men hva hjelper det når barnet ikke hadde det noe bra? Når jeg ser tilbake på det nå var det kanskje like greit at jeg tok så lett på det.

 

Med andre skulle jeg ta igjen for at jeg ga opp så fort med første. Og hun likte faktisk melken min også. Men hun fikk aldri i seg nok. Dette resulterte i at jeg bokstavelig talt ammet døgnet rundt. Døgnet mitt besto av 3 timer amming, kanskje 1 time fri før det var rundt 3 nye timer med amming. Hun ble aldri fornøyd. Sovnet ved puppen, men så fort jeg tok henne bort gråt hun, og måtte ammes mer, Jeg prøvde lenge, men tilslutt satt jeg bare å gråt. Av samvittighet for min første som mistet mamman sin til amming av lillesøster. Heldigvis har barna en engasjert far som var veldig flink med første. Men du kan tro det stakk godt i meg når største sa "mamma, du og pappa har ett barn hver dere. Du har ***, og pappa har meg". Det gjorde vondt å høre. Kjenner det trykker litt på fortsatt når jeg tenker på det. Heldigvis ble hun ikke sjalu, hun taklet det veldig godt og hadde en enorm forståelse for å være 3,5 år. Men jeg hadde det alt annet enn godt. Tilslutt ga jeg etter for flaska, og jeg gråt når jeg ga vesla den første flaska også. Men etterhvert skjønte jeg at det var det riktige å gjøre i min situasjon.

 

Så for å svare på spm ditt. Den dagen vi skal ha nr 3 skal jeg ikke amme. Jeg skal nok amme litt for kosens skyld, men jeg har tross alt to andre barn å ta vare på. Det er fint å amme, men ikke når det blir "koste hva det koste vil". Mange mener det er egoistisk å ikke amme, men av erfaring med nr 2 mener jeg at det er mer egoistisk ovenfor mine to barn fra før at de skal "miste" mamman sin til amming. 

[Anonym bruker]

Min venninne vil ikke amme fordi hun ikke vil ha den intimiteten. Etter graviditeten vil hun ha kroppen for seg selv. Hennes valg, men jeg forstår henne Ikke. Hun skal jo uansett bære rundt på babyen, kose, vugge, trøste, så intimt blir det! Er det en gang et barn trenger intimitet, så er det det første leveåret. Når det er sagt så kan hun jo utmerket gi trøst og varme uten pupp. Men intimitet kommer man ikke unna...

 

Anonymous poster hash: 33766...3c5