psykologen min er dritkjekk!!

[Anonym bruker]

Jeg har begynt hos psykolog. Gruet meg noe voldsomt. Han er ikke psykolog men psykiatrisk psykepleier ( er det normalt og hvorfor får jeg ikke en ordentlig psykolog?) 

I hvertall, i dag hadde jeg første time og ble egentlig veldig satt ut. Han snakker så pent, er utrolig hyggelig, kjekk og ung. Vil annta 35 år gammel og ser veldig bra ut.

Problemet mitt er bare at jeg har problemer med å slappe av. Jeg tør ikke åpne meg helt. Vil ikke fortelle alle mine dårlige sider og gjøre meg sårbar. Det er så flaut. Jeg føler meg helt misslykket og freak. Jeg skjemmes over meg selv. Tviler på at jeg noen gang kommer til å tørre å dele alt. Bør man dele ALT man tenker, sliter med osv til psykologen for at man skal få noe ut av samtalene?

Og en annen ting, har har kunnskapen som trengs for å kunne hjelpe meg godt tro (jeg sliter med heavy ting) når han ikke er utdannet psykolog? Ble egentlig litt skuffet over å bli hevist til psykolog fra legen og får en psykiatrisk sykepleier.. Håper bare vi får kjemi og at jeg endelig kan få hjelp med alt det vonde.

Takk for svar

 

Anonymous poster hash: 4f5e4...c5a

[Anonym bruker]

Er initialene hans KF ?

 

Anonymous poster hash: ccbb3...dfe

[Anonym bruker]

Dersom det er traumer/overgrep du sliter med ville jeg ikke godtatt en psykiatrisk sykepleier, men forlangt å få ordentlig traumebehandling av erfaren psykolog/psykologspesialist! Slike ting er ikke til å ta lett på, og du skal slippe å åpne deg for et menneske for siden å finne ut at han ikke kan hjelpe godt nok, og at du så må bytte behandler. 

 

Hvis det er andre ting du sliter med istedet kan det godt tenkes at du får god hjelp av ham du har fått komme til nå. Det er veldig mye opp til deg selv - hvor mye du åpner deg og er ærlig med hva som trengs for at du skal få det bedre.  

Anonymous poster hash: e4c27...a53

[Anonym bruker]

 

Dersom det er traumer/overgrep du sliter med ville jeg ikke godtatt en psykiatrisk sykepleier, men forlangt å få ordentlig traumebehandling av erfaren psykolog/psykologspesialist! Slike ting er ikke til å ta lett på, og du skal slippe å åpne deg for et menneske for siden å finne ut at han ikke kan hjelpe godt nok, og at du så må bytte behandler. 

 

Hvis det er andre ting du sliter med istedet kan det godt tenkes at du får god hjelp av ham du har fått komme til nå. Det er veldig mye opp til deg selv - hvor mye du åpner deg og er ærlig med hva som trengs for at du skal få det bedre.

 

Anonymous poster hash: e4c27...a53

 

traumer(vold fra barndommen), depresjon, ensomhet, tidligere omsorgssvikt, kaos og rot i tanker, lett angst osv.. 

 

Anonymous poster hash: 4f5e4...c5a

[Anonym bruker]

Er initialene hans KF ?

 

Anonymous poster hash: ccbb3...dfe

Nei. Og hadde det vært det så ville jeg nok ikke svart uansett. Syntes ikke noe om å prøve å gjennkjenne personer - hverken brukere eller andre mennesker ute i det virkelige liv. :-)

 

Anonymous poster hash: 4f5e4...c5a

[Iiiiik]

Psykologen din er psykiatrisk sykepleier? Kall ham terapeuten din, du. Mange DPSer bruker andre faggrupper som terapeuten og noen av dem er flinke. Ville altså ikke vært veldig opptatt av det selv om jeg tenker at problematikken din er sammensatt og langvarig (?) Er mer bekymret for at du er opptatt av hvordan han ser ut og at du setter det i sammenheng med at du synes det er vanskelig å åpne seg for ham.

 

Utbyttet av terapi er avhengig av kvaliteten i den terapeutiske relasjonen og om klienten har tillit til terapeuten og føler seg forstått. Er ikke dette til stede når du har truffet ham noen ganger, ville jeg bedt om terapeutbytte.

[Anonym bruker]

 

 

Dersom det er traumer/overgrep du sliter med ville jeg ikke godtatt en psykiatrisk sykepleier, men forlangt å få ordentlig traumebehandling av erfaren psykolog/psykologspesialist! Slike ting er ikke til å ta lett på, og du skal slippe å åpne deg for et menneske for siden å finne ut at han ikke kan hjelpe godt nok, og at du så må bytte behandler. 

 

Hvis det er andre ting du sliter med istedet kan det godt tenkes at du får god hjelp av ham du har fått komme til nå. Det er veldig mye opp til deg selv - hvor mye du åpner deg og er ærlig med hva som trengs for at du skal få det bedre.

 

Anonymous poster hash: e4c27...a53

 

traumer(vold fra barndommen), depresjon, ensomhet, tidligere omsorgssvikt, kaos og rot i tanker, lett angst osv.. 

 

Anonymous poster hash: 4f5e4...c5a

 

Jeg er lei for at du har opplevd så mye vondt og håper virkelig du får god hjelp nå!  

Hva kjenner du selv hadde blitt bra for deg? Virket han kompetent og klar for å hjelpe deg på en måte du føler er bra? 

Jeg tenkte kanskje mest på traumer fra seksuelle overgrep da jeg 'insisterte' på at man bør ha en kvalifisert psykolog med traumebehandlingerfaring. Men du kjenner deg selv best - ville det for eksempel blitt svært vanskelig for deg dersom dere etter en stund kommer frem til at han ikke har nok kompetanse til å hjelpe deg, slik at du må bytte behandler? Med tanke på omsorgssvikten du har opplevd er det kanskje spesielt viktig for deg å ikke måtte avbryte relasjoner altfor ofte, så det kan være lurt å virkelig kjenne etter og spørre ham ut nå helt i begynnelsen, slik at du kan få et bedre inntrykk av om han kan gi deg god og langvarig hjelp - og hjelp som faktisk gjør deg bedre.

Jeg ville ikke vært redd for å spørre ham direkte om han har kompetanse på de spesifikke områdene der du sliter og om han har hjulpet mennesker med lignende vansker tidligere. Jeg tror måten han møter slike spørsmål på kan hjelpe deg med å finne ut om dette er en person du kan stole på eller ikke. Jeg tror det er viktig at du er villig til å være åpen om kjernen i problemene dine - det du selv vet at er det aller vondeste eller vanskeligste å leve med. I begynnelsen bør du gjøre dette for å sjekke hvordan han responderer på nettopp din problemstilling og din person. Og dersom du opplever at du kan ha tillit til ham, så bør du følge magefølelsen din og samtidig fortsette å utfordre seg selv til å være genuin og ærlig om hvordan du virkelig har det. Han kommer ikke til å se det du forteller som svakheter ved deg, men heller oppleve det som positivt at du virkelig vil ta imot hjelp der det gjør mest vondt.  

 

Anonymous poster hash: e4c27...a53

[Anonym bruker]

Jeg tipper at du har fått en behandler på et DPS eller lignende type poliklinikk? Tror ikle du skal bekymre deg så veldig for det at han er psykiatrisk sykepleier også fall.

 

Jeg jobber på et slikt type sted, og der har behandlerne våre utdanning som både psykologer, psykologspesialister, sosionomer, kliniske sosionomer, psykiatriske sykepleiere, spesialsykepleiere og psykiatere. Alle jobber som terapeuter med behandlingsansvar for egne pasienter. Den eneste som har spesialoppgaver knyttet til sin spesifikke utdanning er psykiateren, siden vedkommende er den eneste som kan skrive resepter.

 

Det som skjer er at det hver eneste uke gjennomføres tverrfaglige 'behandlingsmøter' hvor behandlerne kan diskutere spesielle saker med kolleger og få råd, synspunkter osv ift spesifikke problemstillinger. Dette har alle behov for, uansett om de er psykologspesialister eller psykiatriske sykepleiere.

 

Det som er aller viktigst er at du får en god kjemi med behandleren din, slik at du får til å snakke med ham/henne.

 

Anonymous poster hash: 0b999...277

[Anonym bruker]

Det er på voksenpsykiatrisk poliklinikk. Takk for svar til dere! 

Jeg er så redd han skal se dumt på meg og alle mine hemmeligheter, ting jeg har gjort galt, tanker jeg har, ting jeg opplever og føler.. Jeg syntes også det er vanskelig å fortelle noen hvor mye jeg sliter og hvor misslykket jeg er..

Anonymous poster hash: 4f5e4...c5a

[Anonym bruker]

 

Det er på voksenpsykiatrisk poliklinikk. Takk for svar til dere!

 

Jeg er så redd han skal se dumt på meg og alle mine hemmeligheter, ting jeg har gjort galt, tanker jeg har, ting jeg opplever og føler.. Jeg syntes også det er vanskelig å fortelle noen hvor mye jeg sliter og hvor misslykket jeg er..

 

Anonymous poster hash: 4f5e4...c5a

 

Det er nok ganske vanlig å ha sånne bekymringer når man begynner i terapi. Tror nok ikke det har så mye med hvilken utdanning han har å gjøre.

 

Jeg tenker at du kan være helt sikker på to ting:

1) Han har hørt pasienter fortelle om alt mulig før og kommer nok ikke å synes at det du har å fortelle er verken spesielt rart eller sært eller noe sånt.

2) høyst sannsynlig er ikke det du har gått å tenkt på og strevd med helt alene så lenge så uvanlig eller rart osv som du tror.

 

Jeg tenkte sånn før jeg gikk til psykolog selv for noen år siden. Det var overraskende for meg å innse at mine 'sære' ting og store problemer som føltes så uhåndterbare ble så normalt og ikke minst lett å håndtere når jeg bare først klarte å sette ord på det. Noen ganger skjønte jeg det selv når jeg sa det høyt andre ganger kom han med noen spørsmål eller betraktninger som fikk meg til å se på ting på en annen måte.

Jeg gikk i utgangspunktet til psykolog for å håndtere mange års ettervirkning etter en voldtekt, om de har betydning.

 

Anonymous poster hash: 0b999...277

[Anonym bruker]

Han er ikke psykologen din. Han er sykepleieren din!

 

Tenk på ham som en terapeut og ikke som mann. Jeg har en kjempekjekk psykolog, men lar ikke det ødelegge terapien. Husk at uansett hva du forteller ham så har han hørt noe verre før.

 

Hvis ikke så får du be om en kvinnelig behandler.

 

Anonymous poster hash: 66f87...678