Lettere å gå fra 1 til 2 enn 0 til 1?

[Anonym bruker]

Var (og er) et ganske stort sjokk å bli mamma for første gang. Er jo det beste i verden innimellom, men har vært mye magevondt og gråt og ammeproblemer og lite søvn på alle. Barseltiden husker jeg knapt noe fra annet enn tårer. 

 

På gode dager drømmer jeg om flere barn, men når jeg er sliten er tanken på å bli gravid et mareritt. Er det dobbelt så slitsomt med to og trippelt så slitsomt med tre? Eller blir man bedre på å takle gråt og lite søvn etterhvert? Var overgangen fra 0 til 1 værre enn da dere gikk fra 1 til 2?

Anonymous poster hash: d86a0...694

[Anonym bruker]

Jeg synes det å bli mor for første gang var mest vanskelig.

 

Nå har jeg fått min tredje baby og synes det er lekende lett! Skal være alene med alle tre (baby, 2 år og 4 år) i flere dager nå fordi pappaen skal bort. Ikke noe problem!

 

Anonymous poster hash: 09cb2...030

[Anonym bruker]

Første er som å gjøre alt i blinde. Med andre er lyset på og du har allerede lært deg å gjøre alt i blinde.

 

Anonymous poster hash: 23ed2...510

[☆☆☆]

Med første var det ikkje noko stress, alt kunne tilpassast babyen. Og til gjengjeld brydde ho seg ikkje om korvidt vi var heime til leggetid, kunne legge ho i vogna der vi var.

 

No med nr to er premissane endra. Vi må rekke barnehagehenting, vi må vere heime til leggetid og innimellom stå opp for levering i bhg. Middag må lagast sjølv om babyen treng eit fang og når eldste treng litt kos ligg ofte babyen til puppen. Og når eldste gjer ting ho ikkje har lov til og eg burde fjerne ho frå situasjonen er også babyen på puppen og hindrar intervensjonen.

 

Overgangen var nok større med nr ein, men det var mykje lettare med baby utan ein smårolling i hus.

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen det du skriver, HI: Ammeproblemer, kolikk og gråt - på både mor og barn - med nr. en.

Gikk veldig mye enklere med nr to. Var hjemme alene med nyfødt og toåring, og syntes det var mye enklere enn å være hjemme med første.

Er nok ikke noe fasitsvar her, men for meg var helt klart overgangen fra null til en størst. 😊

 

Anonymous poster hash: c77d8...ecf

[Anonym bruker]

Fra 0 til 1 for da visste jeg ikke hvor lite søvn man skulle få, fra 1 til 2 så hadde jeg allerede levd på lite søvn noen år så da var det ikke noe nytt.

Anonymous poster hash: 45826...7af

[Anonym bruker]

Ikke at noen av gangene var noe veldig stor overgang, men overgangen fra 1-2 var nok minst.

 

Anonymous poster hash: 74284...4e3

[Anonym bruker]

Helt klart fra 0 til 1. Hele livet blir jo snudd på hodet. Med nr to var det bare kos. Da fulgte jeg også magefølelsen i mye større grad, ikke alle mulige ideer man har ;-)

 

Anonymous poster hash: 2b559...73a

[Anonym bruker]

Jeg syns også det største omveltningen var å få første. Med nr.2 følte jeg at jeg var verdensmester

Anonymous poster hash: c7e70...c0b

[*SommerFrisk*]

Jeg synes overgangen fra 1 til 2 var vanskeligst.

 

Mye fordi jeg blir alvorlig syk i sv.skapene og er innlagt store deler, og fordi begge barna var syke ved fødsel.

 

 

Da jeg lå syk i første svangerskap hadde jeg iallefall ikke dårlig samvittighet der jeg lå, koblet til allverdens.

-mannen hadde all verdens tid til å være hos meg og det var enklere å bære.

-da barnet kom og var sykt, var det enkelt å vie all oppmerksomhet til han.

 

Samme forløp i sv.skap to. Alvorlig syk, innlagt i maanfe uker.

-da barnet kom var jeg og barnet sykt.

-traumatisk å bli tvunget til å være borte fra eldstemann så lenge. Han slet fryktelig med det. Var på besøk når han ønsket. Men det var og er vanskelig for ham at jeg var så mye borte.

Da baby kom og var syk, var det vanskelig å fokusere på baby, sålenge samvittigheten og hjertet var hjemme hos eldstemann.

 

GRUSOM situasjon.

 

Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt om svangerskapene hadde vært normale og ungene friske. Kan lilsom ikke se for meg at jeg går høygravid og venter på at fødsel skal starte. Vannet går og jeg føder. Drar hjem på 3 dag. Det er helt fjernt for meg.

 

Ikke kan jeg få flere barn heller, men det er jo et annen emne.

 

Men tror uansett at overskuddet og tiden er større med første.. at døgnet ble snudd om og at alt var nytt, lite søvn og egentid har ikke gjort meg noe. Da andremann kom og alt hadde roet seg etter noen mnd'er så er jeg mer sliten nå enn da første var på den alderen.

Endret 14. januar 2014 av *Lionesse*

[Anonym bruker]

ja, jeg syns det. visste hva jeg gikk til og var forberedt på det verste siden d gikk trått første gang. Gikk over all forventning å bli tobarnsmor :-)

 

Anonymous poster hash: 42c1c...158

[X10ne]

Jeg syntes begge deler var tøft jeg, men på forskjellige måter. Med første var det usikkerheten som var mest krevende, mens med to var det det at man aldri får pauser - fullt kjør fra morgen til kveld. Venter nr 3 nå og må si jeg er litt engstelig...

[Siamese Hellhound]

Så mye lettere m nr 2!

 

Det største sjokket for meg da jeg fikk nr 1, var å bli frarøvet absolutt alt av egentid. Med nr 2 visste jeg hva jeg gikk til, bekymrer meg ikke for alle mulige tulleting, har også fått en mye roligere unge.

 

Men det er klart, dagene er travlere pga henting og bringing og nr 1 som også skal ha oppmerksomhet. Men jeg koser meg mye mer i permisjon m nr 2. Er spent på hvordan det blir når begge jobber igjen og vi skal få av gårde to stk til bhg og i tillegg rekke jobben. Nå rekker vi såvidt bhg før de starter samlinga si kl 930... :-)

[Anonym bruker]

 

Var (og er) et ganske stort sjokk å bli mamma for første gang. Er jo det beste i verden innimellom, men har vært mye magevondt og gråt og ammeproblemer og lite søvn på alle. Barseltiden husker jeg knapt noe fra annet enn tårer.

 

På gode dager drømmer jeg om flere barn, men når jeg er sliten er tanken på å bli gravid et mareritt. Er det dobbelt så slitsomt med to og trippelt så slitsomt med tre? Eller blir man bedre på å takle gråt og lite søvn etterhvert? Var overgangen fra 0 til 1 værre enn da dere gikk fra 1 til 2?

 

Anonymous poster hash: d86a0...694

Så absolutt ja!!

Husk at med nr en er man ikke vant til å ha en liten knært med seg overalt, eller til å være våken om natta, ofre det meste av tid og krefter på en liten krabat som gir deg en bleie full av dritt som takk.

Med nr to vet du jo hva du går til, du vet at ingenting varer evig og at om litt så vil det lille hylende vesenet smile og krabbe rundt ;-)

 

Anonymous poster hash: 80254...8bf

[Siamese Hellhound]

Ja, det er sant, med nr 2 vet du at alt bare er en fase. mye lettere å holde ut da. Og mye lettere å la være å bekymre seg - det meste går over av seg selv. :-)

[Anonym bruker]

Jeg syns 1-2 var null stress. Da var vi jo inni det. 2-3 syns jeg var veldig tøft. Tre barn, med veldig ulike behov.

 

Anonymous poster hash: 0e2e2...f2b