Huff, disse hormonene

[minimii]

Jeg gråter og er sint om hverandre og mye mer voldsomt enn før. Dette er mye værre enn å være premenstruell. Det er jo greit for mannen, han forstår jo at dette er en litt ekstraordinær periode, men det er værre med 3-åringen.. Kan liksom ikke fortelle henne at jeg er sur og oppfarende i en tremåneders periode til..

 

Eksempel: Jeg hadde vært alene med 3-åringen hele helga og på søndag skulle vi til besteforeldrene. Endelig litt hjelp, tenkte jeg. Men da sier 3-åringen; jeg vil ikke til bestemor! Hvorpå jeg begynner å stortute! Stakkars. Hun skjønner jo ingenting. Bare sier; det går bra, mamma.. Jeg får så dårlig samvittighet!

 

Jeg så på Mammon i går og den gutten som brenner inne. Jeg gråt hele Mammon og lenge etterpå! Drømte heldigvis ikke om det i natt og prøver hardt å glemme det.

 

Jeg holdt på å bake og katta kom og hoppet opp på bollene. Jeg ble så sint og sparket henne ut av kjøkkenet, hvorpå jeg får et oppgitt blikk fra min mann og et påfølgende: DET synes jeg var unødvendig!

 

Huff. Er det noen som har noen gode råd for å roe disse hormonene? Eller noen som opplever det samme? (Og hvis noen har noen eksempler kan man jo kanskje le litt over hvor håpløs man er om dagen)..