Blitt gravid men sliter psykisk :(

[Anonym bruker]

Har alltid hatt lyst på barn, men de siste årene har jeg slitet psykisk, og går til behandling. Har passet meg for å ikke bli gravid, men nå har det altså skjedd. Jeg er både glad og lei meg. Glad for at jeg skal bli mamma men lei meg for jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det:( altså psykisk. Og attpåtil er jeg på Aap.

 

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

[Anonym bruker]

Her var det mye hjelp å få. Takk dere, føler meg mye bedre nå.

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

[Anonym bruker]

Tenker folk ikke helt hva de kan svare..

 

Jeg kan prøve meg. Det å få barn er en enorm påkjenning som man ikke kan forestille seg før man er der. Det sliter på parforholdet (som jeg går utifra du er i?) og på psyken. Mange som ikke er deprimerte før, blir det etter overgangen til å ha en baby i hus. NÅR DET ER SAGT. Det å bli mamma er en den største velsignelsen. I noen tilfeller vil det kunne gjøre godt, fordi moren blir nødt til å sette seg og sine egne problemer til siden. Kanskje også se at det man slet med ikke var så big deal likevel. Man er den viktigste personen i noens liv, og man må ta sitt ansvar på alvor, altså gi alt for at dette nye mennesket skal få en optimal start.

 

Det er litt vanskelig å uttale seg noe mer når jeg ikke vet mer om hva du sliter med og hvorfor. Lykke til uansett!

 

Anonymous poster hash: 500fa...530

[Anonym bruker]

Her var det mye hjelp å få. Takk dere, føler meg mye bedre nå.

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

1. Det har gått ca. 30 minutter fra du la ut innlegget.

2. Det er ingen spørsmål i innlegget. Hva lurer du på?

 

Det er mange som strever psykisk i perioder som takler mammatilværelsen helt fint. Godt at du er i behandling. Kanskje du kan si litt om hva du strever med...så kanskje det er lettere for folk å si noe om erfaringer rundt dette (hvis det er det du ønsker).

 

Anonymous poster hash: 4e1e0...ef5

[Anonym bruker]

Jeg er også gravid og sliter psykisk. Gått på dps og har hatt tett oppfølging.

For noen mnd siden byttet jeg til BUP, og det har hjulpet meg veldig. Der har de mer "erfaring" med gravide og det som kommer med.

 

Løsningen min har vært å fokusere på meg selv, og gjøre det jeg orker og vil.

 

Anonymous poster hash: abdd7...415

[Anonym bruker]

Håper du klarer å skifte fokus når babyen kommer! Da kan man ikke lenger fokusere på seg selv og hva man orker - i det hele tatt!

 

Anonymous poster hash: 500fa...530

[Anonym bruker]

Har du en mann som er hundre prosent frisk og klar til å få barn? Viktig ettersom du selv sliter.

 

Faktisk vet jeg om flere som er blitt bedre psykisk etter å ha fått barn, fordi fokuset flyttes vekk fra en selv og ens små og store problemer, og over på barnet.

 

Anonymous poster hash: 3263e...173

[Anonym bruker]

Stakkars barn sier jeg bare. Håper virkelig ikke du bare tenker på deg selv etter babyen er kommet

 

Anonymous poster hash: 47ee5...9e6

[Anonym bruker]

Det er bare det at jeg sliter med angst. Får lett angst og panikkannfall.

 

Er så redd for alt som har med graviditet å gjøre, kaste opp, kjenne liv i seg og se magen vokse.

 

Mannen min har lenge hatt ønske om å bli far og han støtter meg hundre prosent, han er veldig veldig sterk psykisk. Han jobber nattevakt, så jeg er alene hver natt, og det er da angsten kommer.

 

Jeg har passet meg i to år, men denne gangen glapp det. Jeg vil at min unge skal få det beste og ikke ei psykisk mor og mor som ikke har jobb.

 

Men, kanskje det ikke blir så ille som jeg tror.

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

[Selma_]

Stakkars barn sier jeg bare. Håper virkelig ikke du bare tenker på deg selv etter babyen er kommet Anonymous poster hash: 47ee5...9e6

Det var det beste du kunne si? Så arrogant du er!!

Er det så vanskelig å vise litt forståelse?

 

Til hi:

Du har jo bf å støtte deg til, og angst kan man bli kvitt. Ville snakket med behandleren om det, og gjerne fått litt ekstra oppfølging gjennom graviditeten. Ting går som regel bedre enn man gjerne skulle tro.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du tenker. Jeg er i samme situasjonen selv. Jeg har vurdert å ta abort rett og slett fordi jeg føler det er så urettferdig å få barn når jeg ikke er helt klar for det og mener så absolutt at barnet fortjener så mye mer enn det jeg klarer å tilby. Fikk anbefalt av psykologen å skrive ned fordeler, ulemper og alle tankene ved de forskjellige valgene. Syns dette er helt forferdelig! Snakk med de profesjonelle, de har nok ikke fasit svar, men kan likevel hjelpe deg på riktig vei.

 

Til dere som sier til henne stakkars barn! Altså, hun spør om hjelp og råd, ikke for at dere skal si ting som gjør at hun føler seg enda verre! Det trenger hun nok ikke, hun er nok seg selv den største fienden akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: 7f164...cec

[Anonym bruker]

Godt du har en trygg og stødig mann! Dette skal gå bra, skal du se! Begynn med positive affirmasjoner (søk på google) og si til deg selv at du tror på deg selv! Det høres sikkert fjernt ut, men prøv en periode og se om det kan hjelpe deg. Har selv slitt med angst i perioder, og det hjelper faktisk å ta seg selv i nakken. Vær litt streng med deg selv. Man blir det man tenker, det er helt sant! (Det er så klart komplisert å komme dit når man er sterkt plaget) Men jeg har tro på deg! Du har positiv energi ;-)

 

Anonymous poster hash: 500fa...530

[Anonym bruker]

Og de andre svarene var jo til hun som også slet - og som løste det med å fokusere på seg selv! Ikke jeg som skrev stakkars barn forresten. Men jeg mener fortsatt hun må endre tankemønstre!

 

Anonymous poster hash: 500fa...530

[Anonym bruker]

Og de andre svarene var jo til hun som også slet - og som løste det med å fokusere på seg selv! Ikke jeg som skrev stakkars barn forresten. Men jeg mener fortsatt hun må endre tankemønstre! Anonymous poster hash: 500fa...530

Hva er galt med å fokusere på seg selv når man er gravid?

 

Anonymous poster hash: abdd7...415

[Anonym bruker]

Det er kjempeviktig å fokusere på seg selv når man er gravid. Men enda viktigere fokusere på at man gjør det for babyens skyld. Jeg slapper av så jeg og baby får det best mulig, ikke jeg går på shopping fordi jeg fortjener det. Når man er gravid er man allerede to, og man bør begynne å forberede seg på det.

 

Anonymous poster hash: 500fa...530

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Jeg slet noe veldig når jeg ble gravid, sosial angst, div annen angst, depresjoner, dødsangst, selvskading og spiseforstyrrelse.. Var virkelig ikke god på psyken. Men jeg ville gjerne ha barn, og "nå" var sjansen kommet. Jeg ordnet meg med hjelp, snakket med psykolog og hadde faste timer hos psykiatrisksykepleie, Når vi endelig fikk sønnen vår, så endret alt seg, selvskadingen stoppet fortløpende, ville ikke at gutten skulle vokse opp med slikt, det sosiale endret seg, jeg gikk ifra å nesten ikke være ute av døra, til å oppsøke det sosiale, enda det var skremmende, så var det å ha et barn en drift for meg, med en baby i hus, så kan man plutselig få behov for mer sosialt samvær, siden den lille kun er "på skrikeren". Jeg ble noe tøffere når jeg og lille var alene i huset, fordi han trengte det av meg, ikke fordi jeg bare ble tøffere.. Det tok jo tid, men når han var 6 mnd, så fikk jeg høre fra alle som var en del av "sikrings nettet" mott, at jeg hadde gjort store fremskritt, nå er han snart 2 år, og jeg har ikke behov for psykologisk hjelp lenger, jeg er frisk igjen. Nå om dagen søker jeg jobb, og jeg tørr å prøve meg på det, det som skremte livet av meg før..

Sier jo ikke at dette hender alle, men sier det finnes en mulighet for at det blir bedre når man får et barn, pga barnet, så må man gripe bedre fatt i problemene, og finne ut av det, fordi det er det beste for barnet.
 

Anonymous poster hash: aacb4...ef4

[Anonym bruker]

Det er kjempeviktig å fokusere på seg selv når man er gravid. Men enda viktigere fokusere på at man gjør det for babyens skyld. Jeg slapper av så jeg og baby får det best mulig, ikke jeg går på shopping fordi jeg fortjener det. Når man er gravid er man allerede to, og man bør begynne å forberede seg på det. Anonymous poster hash: 500fa...530

Jeg skjønner ikke helt poenget ditt.. Hvis ikke jeg har det bra, har ikke barnet det bra uansett om det er inni eller utenfor magen.

 

Anonymous poster hash: abdd7...415

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du tenker. Jeg er i samme situasjonen selv. Jeg har vurdert å ta abort rett og slett fordi jeg føler det er så urettferdig å få barn når jeg ikke er helt klar for det og mener så absolutt at barnet fortjener så mye mer enn det jeg klarer å tilby. Fikk anbefalt av psykologen å skrive ned fordeler, ulemper og alle tankene ved de forskjellige valgene. Syns dette er helt forferdelig! Snakk med de profesjonelle, de har nok ikke fasit svar, men kan likevel hjelpe deg på riktig vei.

Til dere som sier til henne stakkars barn! Altså, hun spør om hjelp og råd, ikke for at dere skal si ting som gjør at hun føler seg enda verre! Det trenger hun nok ikke, hun er nok seg selv den største fienden akkurat nå. Anonymous poster hash: 7f164...cec

Jeg har tenkt å prate om dette med min behandler, så tar vi det derfra. Jeg trenger noen som kan få meg til å skjønne at dette skal gå bra, det er nemlig ikke nok å si det, jeg må føle det. Min elskede mann gjør så godt han kan og jeg er heldig som har en så bra mann! Men trenger noen profesjonelle.

Har opplevd 2 SA for tre år siden, og det var noe av det vondeste som har skjedd meg og er faktisk litt redd at denne gangen skal gå galt.

 

Skulle ønske ( både JA og NEI ) at dette ikke skjedde, mest pga at dette var ikke det jeg drømte om, ikke på denne måten. Jeg har vært så streng mot meg selv og passet meg, og tro meg dere som sier stakkars barn og slikt, takk jeg vet det godt, mange rundt meg har sagt det hele tiden, at jeg ikke må være egoistisk å få barn når jeg ikke har det bra psykisk. Jeg er redd for hva de kommer til å tenke om meg nå

 

 

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

[Anonym bruker]

Hei HI. Jeg slet noe veldig når jeg ble gravid, sosial angst, div annen angst, depresjoner, dødsangst, selvskading og spiseforstyrrelse.. Var virkelig ikke god på psyken. Men jeg ville gjerne ha barn, og "nå" var sjansen kommet. Jeg ordnet meg med hjelp, snakket med psykolog og hadde faste timer hos psykiatrisksykepleie, Når vi endelig fikk sønnen vår, så endret alt seg, selvskadingen stoppet fortløpende, ville ikke at gutten skulle vokse opp med slikt, det sosiale endret seg, jeg gikk ifra å nesten ikke være ute av døra, til å oppsøke det sosiale, enda det var skremmende, så var det å ha et barn en drift for meg, med en baby i hus, så kan man plutselig få behov for mer sosialt samvær, siden den lille kun er "på skrikeren". Jeg ble noe tøffere når jeg og lille var alene i huset, fordi han trengte det av meg, ikke fordi jeg bare ble tøffere.. Det tok jo tid, men når han var 6 mnd, så fikk jeg høre fra alle som var en del av "sikrings nettet" mott, at jeg hadde gjort store fremskritt, nå er han snart 2 år, og jeg har ikke behov for psykologisk hjelp lenger, jeg er frisk igjen. Nå om dagen søker jeg jobb, og jeg tørr å prøve meg på det, det som skremte livet av meg før..Sier jo ikke at dette hender alle, men sier det finnes en mulighet for at det blir bedre når man får et barn, pga barnet, så må man gripe bedre fatt i problemene, og finne ut av det, fordi det er det beste for barnet.  Anonymous poster hash: aacb4...ef4

Gratulerer så mye til deg, du er ei tøff dame. Dette var sterk lesing.

 

Min mor og svigermor har alltid sagt til meg, altså når jeg begynte å slite psykisk at det å få barn muligens vil kunne hjelpe meg. Men jeg svarte alltid med at et barn aldri ville hjelpe, jeg må først bli frisk og sterk psykisk.

Kanskje barnet inni meg og jeg kan hjelpe hverandre....

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

[Anonym bruker]

Jeg slet psykisk da jeg fikk barn og taklet ikke presset med å ha et lite liv som jeg hadde ansvaret for. jeg ringte selv barnevernet og fikk avlastning gjennom de.

 

Til dere som tror barn kan gjøre dere friske- den behandlingen funker ikke. Jeg trodde alt ville ordne seg da jeg fikk barn. Nå er jeg Psyk og har skrikerunger i tillegg. Snakk om uflaks.

Anonymous poster hash: 3527b...71f

[Anonym bruker]

 

Hei HI. Jeg slet noe veldig når jeg ble gravid, sosial angst, div annen angst, depresjoner, dødsangst, selvskading og spiseforstyrrelse.. Var virkelig ikke god på psyken. Men jeg ville gjerne ha barn, og "nå" var sjansen kommet. Jeg ordnet meg med hjelp, snakket med psykolog og hadde faste timer hos psykiatrisksykepleie, Når vi endelig fikk sønnen vår, så endret alt seg, selvskadingen stoppet fortløpende, ville ikke at gutten skulle vokse opp med slikt, det sosiale endret seg, jeg gikk ifra å nesten ikke være ute av døra, til å oppsøke det sosiale, enda det var skremmende, så var det å ha et barn en drift for meg, med en baby i hus, så kan man plutselig få behov for mer sosialt samvær, siden den lille kun er "på skrikeren". Jeg ble noe tøffere når jeg og lille var alene i huset, fordi han trengte det av meg, ikke fordi jeg bare ble tøffere.. Det tok jo tid, men når han var 6 mnd, så fikk jeg høre fra alle som var en del av "sikrings nettet" mott, at jeg hadde gjort store fremskritt, nå er han snart 2 år, og jeg har ikke behov for psykologisk hjelp lenger, jeg er frisk igjen. Nå om dagen søker jeg jobb, og jeg tørr å prøve meg på det, det som skremte livet av meg før..Sier jo ikke at dette hender alle, men sier det finnes en mulighet for at det blir bedre når man får et barn, pga barnet, så må man gripe bedre fatt i problemene, og finne ut av det, fordi det er det beste for barnet.  Anonymous poster hash: aacb4...ef4

Gratulerer så mye til deg, du er ei tøff dame. Dette var sterk lesing.

 

Min mor og svigermor har alltid sagt til meg, altså når jeg begynte å slite psykisk at det å få barn muligens vil kunne hjelpe meg. Men jeg svarte alltid med at et barn aldri ville hjelpe, jeg må først bli frisk og sterk psykisk.

Kanskje barnet inni meg og jeg kan hjelpe hverandre....

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

 

FOR NOE TULL! Barnet skal hjelpe deg til å bli frisk.....

 

Anonymous poster hash: 3527b...71f

[Anonym bruker]

 

Hei HI. Jeg slet noe veldig når jeg ble gravid, sosial angst, div annen angst, depresjoner, dødsangst, selvskading og spiseforstyrrelse.. Var virkelig ikke god på psyken. Men jeg ville gjerne ha barn, og "nå" var sjansen kommet. Jeg ordnet meg med hjelp, snakket med psykolog og hadde faste timer hos psykiatrisksykepleie, Når vi endelig fikk sønnen vår, så endret alt seg, selvskadingen stoppet fortløpende, ville ikke at gutten skulle vokse opp med slikt, det sosiale endret seg, jeg gikk ifra å nesten ikke være ute av døra, til å oppsøke det sosiale, enda det var skremmende, så var det å ha et barn en drift for meg, med en baby i hus, så kan man plutselig få behov for mer sosialt samvær, siden den lille kun er "på skrikeren". Jeg ble noe tøffere når jeg og lille var alene i huset, fordi han trengte det av meg, ikke fordi jeg bare ble tøffere.. Det tok jo tid, men når han var 6 mnd, så fikk jeg høre fra alle som var en del av "sikrings nettet" mott, at jeg hadde gjort store fremskritt, nå er han snart 2 år, og jeg har ikke behov for psykologisk hjelp lenger, jeg er frisk igjen. Nå om dagen søker jeg jobb, og jeg tørr å prøve meg på det, det som skremte livet av meg før..Sier jo ikke at dette hender alle, men sier det finnes en mulighet for at det blir bedre når man får et barn, pga barnet, så må man gripe bedre fatt i problemene, og finne ut av det, fordi det er det beste for barnet.  Anonymous poster hash: aacb4...ef4

Gratulerer så mye til deg, du er ei tøff dame. Dette var sterk lesing.

 

Min mor og svigermor har alltid sagt til meg, altså når jeg begynte å slite psykisk at det å få barn muligens vil kunne hjelpe meg. Men jeg svarte alltid med at et barn aldri ville hjelpe, jeg må først bli frisk og sterk psykisk.

Kanskje barnet inni meg og jeg kan hjelpe hverandre....

 

Anonymous poster hash: a092f...af4

 

Saken er den, enda du jobber med psyken i dag, kan det hende du ikke har noe som motiverer deg til det? Noe som du ser som en god grunn til å bli frisk? Men, når man er gravid, og har tatt valget med å beholde, så har man kanskje en av de største motivasjonene i livet sitt, man skal ha barn, man må fungere som omsorgsperson, men MÅ bli frisk igjen.

Du må hjelpe deg selv, for å kunne hjelpe barnet, det ga god motivasjon til meg, og etter fødsel, så ble den følelsen 3 ganger så sterk. Jeg gjorde det først for barnet, men så gjorde jeg det for meg selv, for at JEG skulle få et bedre liv, og med det gi barnet et godt liv

 

Anonymous poster hash: aacb4...ef4

[Anonym bruker]

Jeg syns det er bra at du reflekterer over dette :-) Du får hjelp og du er villig til å jobbe med problemene, i tillegg ser du sidene av saken - det er et viktig skritt! Det passer aldri å få barn, man burde "alltid" ha det litt stødigere økonomisk, ha litt mer overskudd, ha stått litt lenger i jobb, være litt mer psykisk i pluss osv... Når det er sagt er det jo mange som får psykiske problemer først ETTER fødsel, og de kvitter seg da ikke med barnet av den grunn. Jeg er en av dem som har utviklet sosial angst og panikkangst etter fødsel, men jeg får hjelp og har fantastisk støtte i samboeren og familie. Det er tøft, men jeg forguder hvert øyeblikk med lille som har det så godt som noen og er en trygg og glad liten krabat.

 

Det krever mye, og ikke minst må jeg jobbe mye med samvittighet og mislykketfølelsen - mammapolitiet er raske med å skrike ut om at "sånne som oss" ikke burde ha barn, men jeg kan love deg at de hadde ikke visst at jeg slet hvis ikke jeg sa det til dem ;-) Hev deg over de som bare vil hakke!

 

Men altså. Det er veldig viktig, både for din psyke og for barnets psyke og oppvekst at bf er oppegående og inneforstått med byrden han må ta for at dere som familie skal klare dere. Dere må snakke sammen, lenge og om alt. Dette MÅ være en felles avgjørelse, mener nå jeg. Klart man ikke kan si at å få barn er løsningen eller krise, noen møter veggen mens andre finner giv i det å "måtte" gjøre ting fordi det er det beste for barnet.

 

Masse lykke til uansett hva avgjørelsen blir! Klem fra en som vet litt hvordan du har det :-)

 

Anonymous poster hash: e460f...0e0

[Anonym bruker]

 

Jeg slet psykisk da jeg fikk barn og taklet ikke presset med å ha et lite liv som jeg hadde ansvaret for. jeg ringte selv barnevernet og fikk avlastning gjennom de.

 

Til dere som tror barn kan gjøre dere friske- den behandlingen funker ikke. Jeg trodde alt ville ordne seg da jeg fikk barn. Nå er jeg Psyk og har skrikerunger i tillegg. Snakk om uflaks.

 

Anonymous poster hash: 3527b...71f

 

Unnskyld meg!? Jeg hadde kolikk barn, som rett etterpå endte med allergi, så det ble enda mer hyling frem til vi fant feilen.. Fra han var 2 uker til han var 8 mnd var det bare gråt.. Klart, det var slitsomt, men jeg søkte hjelp hos de rundt meg, da snakker jeg ikke familie/venner, jeg snakker helsesøster, barnevernet, psykiatrisksykepleier, psykolog og terapeut. Det er ingen her som sier at det hele går bort når man får unge, det handler om å gi det et forsøk, og jobbe seg gjennom det. Det handler om å se det hele så alvorlig som det er, og gi seg selv en sjanse til å lykkes. Og alt dette, uten at det påvirker barnet mer enn å se ens mor gråte til tider ol. Hadde jeg ikke klart det, hadde jeg overlatt barnet til BV også, for ungens beste, men jeg er en av de som ble bedre fordi jeg fikk et barn. Ikke våg å si at det ikke går an!

 

At noe ikke funket for deg, er ikke fasiten til alle forstår du, for noen er det å få barn en "livredder", for andre er det det samme med og uten barn.

 

Anonymous poster hash: aacb4...ef4