Er så lei meg... naturlig forklaring på det siden jeg er syk (det er derfor jeg er lei meg). Vil ha "lykkepiller"!

[Anonym bruker]

Lege og psykolog mener jeg ikke trenger det. At det er en naturlig årsak til at jeg er lei meg og nedfor. Jeg har ME, og er så lei meg siden jeg ikke klarer fungere. Føler livet bare er så tungt Gråter og gråter, mine små skjønne har en mamma som ikke orker pakke badetøyet for dem en gang når de skal å i svømmehallen. Jeg er 100% udugelig! 

 

 

Jeg vil ha lykkepiller. Må prøve noe. Noen tips om hvilke type jeg kan be om... eller kanskje lege og psykolog må avgjøre det... 

 

Gr alle opp i vekt på disse pillene? Finnes det noen typer man ikke går opp i vekt på? Uansett, bedre være feit og lykkelig(ere), enn å være normal og totalt ulykkelig!

Anonymous poster hash: fa469...8fe

[Anonym bruker]

Jeg ville nok heller sett om det var andre former for terapi som kunne forsøkes før jeg tenkte på medisiner, om du nylig har fått diagnosen kan det tenkes at du trenger litt tid på deg. Jeg har ikke ME, men jeg vil tenke meg at det er en ganske stor omveltning når er får en slik diagnose. 

 

Det hjelper nok ikke kreve medisiner uansett dersom legen nekter. 

Anonymous poster hash: a45b7...052

[Anonym bruker]

Bytt lege

 

Anonymous poster hash: 4ad22...64f

[Anonym bruker]

Lykkepiller er ikke alltid svaret, og mange får kjipe bivirkninger av dem (snakker av erfaring her). Ville heller prøvd å snakke med noen om dette.

 

Anonymous poster hash: a1aad...197

[Anonym bruker]

Lykkepiller er ikke alltid svaret, og mange får kjipe bivirkninger av dem (snakker av erfaring her). Ville heller prøvd å snakke med noen om dette.

 

Anonymous poster hash: a1aad...197

Kan du si noe om de kjipe bivirkningene? Føler liksom ikke ting kan bli så mye verre enn de er nå

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[Anonym bruker]

Jeg har også gått på sånne piller.

 

Etterhvert forsvant virkningen - måtte opp i dose.

Det er en ting

 

Jeg måtte begynne på diverse allergi medisiner og kremer pga fikk kløutslett - bivirkning.

 

Jeg fikk litt hjertebank også

 

Og når jeg skulle slutte så fikk jeg ekstreme abstinenser

 

Anonymous poster hash: 4ad22...64f

[Anonym bruker]

Jeg har også gått på sånne piller.

 

Etterhvert forsvant virkningen - måtte opp i dose.

Det er en ting

 

Jeg måtte begynne på diverse allergi medisiner og kremer pga fikk kløutslett - bivirkning.

 

Jeg fikk litt hjertebank også

 

Og når jeg skulle slutte så fikk jeg ekstreme abstinenser

 

Anonymous poster hash: 4ad22...64f

Ok. Forstår. Kanskje ikke løsningen. Men... Jeg sitter fast føler jeg, kommer ingen vei. Kan ikke ha det sånn for alltid! Nå er det nok snart. Må bli frisk!

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[Anonym bruker]

Jeg fikk tilbud om lykkepiller da jeg var deprimert, jeg spurte legen om ikke det var noe annet jeg kunne gjøre i stedet da jeg ville bli lykkelig på ordentlig, ikke døyve det vonde følelsene med meidisin!
Legen ga meg en haug med brosjyrer og en liste av bøker jeg kunne lese om kognitiv terapi, samt moodgym.org trur jeg det heter. 

Og jeg ble bedre. funker ikke for alle kanskje men...

Anonymous poster hash: 25fa9...0e8

[Anonym bruker]

 

 

Lykkepiller er ikke alltid svaret, og mange får kjipe bivirkninger av dem (snakker av erfaring her). Ville heller prøvd å snakke med noen om dette.

 

Anonymous poster hash: a1aad...197

Kan du si noe om de kjipe bivirkningene? Føler liksom ikke ting kan bli så mye verre enn de er nå

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

 

Fikk en del fysiske bivirkninger slik den andre annie sier, men det som var verst for meg var at jeg faktisk fikk andre psykiske bivirkninger. Jeg gikk fra å være 'vanlig' dypt deprimert til å bli ekstremt trett og sliten hele tiden, ble veldig nærtagende for alt, ble nærmest 'paranoid' ift at jeg overtolket alt folk sa og gjorde som noe som var ment i negativ forstand mot meg (helt uten grunn, tro meg). Slike ting. Mye mer slitsomt og kjipt enn 'bare' å være deprimert. Og jeg vet det er pga pillene, for dette sluttet kun kort tid etter at jeg sluttet på pillene.

 

Anonymous poster hash: a1aad...197

[Anonym bruker]

Jeg har også ME, og man blir ikke friska fra denne sykdommen ved å ta lykkepillen...

 

Jeg har prøvd da, det er jo mange som mener ME er en psykisk diagnose, i tillegg til at å ta antidepressiva som jo hever seratonin-nivået i hjernen hjelper mange med muskelsmerter. Jeg gikk derfor på antidepressiva i et drøyt halvår, men for meg hadde det ingen virkning.

 

Jeg har også prøvd kognitiv terapi, og er erklært 100% frisk "i hodet", jeg har ingen psykiske diagnoser, da hjelper jo heller ikke lykkepillen.

 

Å få en diagnose som ME er ikke lett, det er en skikkelig nedtur. All den dårlige samvittigheten (overfor partner, barn, familie, jobb osv) er en ting, sorgprosessen er minst like tøff. Hele livet blir snudd på hodet, alle fremtidsplaner må gjøres om, ingenting blir sånn som man hadde tenkt. Det er en lang prosess.

 

De færreste blir frisk fra ME, men de fleste blir bedre. Etterhvert som man lærer sykdommen sin å kjenne, klarer å finne balansen mellom hvile, aktivitet og restitusjon, lære akkurat hva man kan klare og hvor mye hvile det trenger i for- og etterkant osv så klarer man finne en slags balanse i aktivitetsnivået sitt hvor man fungerer sånn nogenlunde. Men livet blir helt annerledes enn man hadde tenkt, det er jo en grunn til at jeg nå sitter her ved pc'en, mens mannen er i skogen med ungene og griller pølser på bål, jeg skulle gitt mye for å kunne vært der sammen med dem..

 

Be legen din om å henvise deg til et av landets ME-sentere (Oslo eller Bergen), de holder kurs for oss med denne diagnosen. Det gjør godt å møte andre med samme diagnose, helsepersonell med forståelse og empati, og ikke minst få hjelp til hvordan man skal takle sitt nye liv med en sykdom som egentlig er helt grusom...

Anonymous poster hash: 20604...8c9

[Anonym bruker]

Høres jo ikke noe greit ut. Kan ikke bli mer sliten enn jeg er nå, jeg er jo helt utslitt! 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[Anonym bruker]

 

Jeg har også ME, og man blir ikke friska fra denne sykdommen ved å ta lykkepillen...

 

Jeg har prøvd da, det er jo mange som mener ME er en psykisk diagnose, i tillegg til at å ta antidepressiva som jo hever seratonin-nivået i hjernen hjelper mange med muskelsmerter. Jeg gikk derfor på antidepressiva i et drøyt halvår, men for meg hadde det ingen virkning.

 

Jeg har også prøvd kognitiv terapi, og er erklært 100% frisk "i hodet", jeg har ingen psykiske diagnoser, da hjelper jo heller ikke lykkepillen.

 

Å få en diagnose som ME er ikke lett, det er en skikkelig nedtur. All den dårlige samvittigheten (overfor partner, barn, familie, jobb osv) er en ting, sorgprosessen er minst like tøff. Hele livet blir snudd på hodet, alle fremtidsplaner må gjøres om, ingenting blir sånn som man hadde tenkt. Det er en lang prosess.

 

De færreste blir frisk fra ME, men de fleste blir bedre. Etterhvert som man lærer sykdommen sin å kjenne, klarer å finne balansen mellom hvile, aktivitet og restitusjon, lære akkurat hva man kan klare og hvor mye hvile det trenger i for- og etterkant osv så klarer man finne en slags balanse i aktivitetsnivået sitt hvor man fungerer sånn nogenlunde. Men livet blir helt annerledes enn man hadde tenkt, det er jo en grunn til at jeg nå sitter her ved pc'en, mens mannen er i skogen med ungene og griller pølser på bål, jeg skulle gitt mye for å kunne vært der sammen med dem..

 

Be legen din om å henvise deg til et av landets ME-sentere (Oslo eller Bergen), de holder kurs for oss med denne diagnosen. Det gjør godt å møte andre med samme diagnose, helsepersonell med forståelse og empati, og ikke minst få hjelp til hvordan man skal takle sitt nye liv med en sykdom som egentlig er helt grusom...

 

Anonymous poster hash: 20604...8c9

 

Tusen takk for svar! Setter utrolig stor pris på det. Begynte gråte da jeg leste om din mann som er i skogen med ungene nå - mens du sitter ved dataen. Jeg kjenner meg 100% igjen! Grusomt er det. Jeg er så redd hva andre folk og tenker om meg! Slappe kjærringa meg  

 

Dette er ikke meg. Jobben holder på å skli ut av hendene mine, får kun permisjon ett år. Jeg vil tilbake til jobb, men orker jo ikke den minste ting. Om jeg er tørst sitter jeg heller timesvis tørst for jeg orker ikke hente noe vann. 

 

Jeg har planer om si til min mann i kveld jeg ikke vil mer med han og. Jeg orker ikke den dårlige samvittigheten på toppen av det hele. Sliter så med han er så kåt hele tiden. Jeg ORKER ikke, men han maser og maser, og til slutt så bare gir jeg han sex. Jeg kan ikke ha det sånn! Blir sykere av det. Selv om jeg elsker han over alt, han er jo snill (selv om han er kåt). 

 

Livet går til helvete! Alt er bare helt forferdelig. Jeg er også erklært 100% frisk i hodet, er ikke deprimert. Psykologen sier det er normalt å føle en sorg når man er syk og ikke fungerer, hadde jo vært enda værre om vi ikke hadde syntes det var noe dumt og trist.

 

 

Hilsen HI

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[Anonym bruker]

Ja, alt jeg kjenner er, jeg vil bare være i FRED! La meg vær! Jeg orker ikke! Jeg vil, men klarer ikke Kjenner det er nummeret før jeg  bare legge meg til. Jobber hardt med meg selv for å stå opp og prøve fungere mest mulig, men det koster mer enn det smaker. Men må jo for mine barns skyld. 

 

 

HI

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[ærlig talt]

Jeg begynte på lykkepiller da jeg ble (i følge legen) "utbrent med angst". Jeg var så sliten, at kroppen min fant på ting for å få meg til å roe meg. Jeg trodde helt seriøst at jeg hadde fått als eller noe annet ille. Lykkepillene hjalp det første året, så kom bivirkningene; jeg var kronisk trøtt Det tok sin tid før legen skjønte alvoret med bivirkningene jeg opplevde, og han støttet meg i seponering (var sykmeldt 100 % under seponering). Etter medisinen var ute av kroppen kom endelig energien tilbake. Nå ligger utfordringen i å slappe av når jeg kjenner kroppen trenger det. Jeg har lært meg at man ikke kan stå på pinne dag og natt..

Med diagnosen ME vil ikke JEG anbefale lykkepiller. Du kan rett og slett bli enda mer sliten/trøtt av disse pillene!

Men, jeg er ingen lege, og om du absolutt vil prøve lykkepiller, får du bytte lege.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg begynte på lykkepiller da jeg ble (i følge legen) "utbrent med angst". Jeg var så sliten, at kroppen min fant på ting for å få meg til å roe meg. Jeg trodde helt seriøst at jeg hadde fått als eller noe annet ille. Lykkepillene hjalp det første året, så kom bivirkningene; jeg var kronisk trøtt Det tok sin tid før legen skjønte alvoret med bivirkningene jeg opplevde, og han støttet meg i seponering (var sykmeldt 100 % under seponering). Etter medisinen var ute av kroppen kom endelig energien tilbake. Nå ligger utfordringen i å slappe av når jeg kjenner kroppen trenger det. Jeg har lært meg at man ikke kan stå på pinne dag og natt..

Med diagnosen ME vil ikke JEG anbefale lykkepiller. Du kan rett og slett bli enda mer sliten/trøtt av disse pillene!

Men, jeg er ingen lege, og om du absolutt vil prøve lykkepiller, får du bytte lege.

Lykke til

Ok. Takk for svar. SKal droppe disse pillene. Må kanskje bare innfinne meg en eller annen gang at jeg ikke er 100%. Vanskelig å godta dette. Men nå har jeg valgt å slappe av - i stedet for å gå tur i det utrolig fine været som er ute. Trist, jeg har en stor sorg over dette rett og slett. Føles som noen har dødd så trist er jeg

 

Men... når andre klarer å leve med det skal jeg og klare det. 

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[Anonym bruker]

Du kan prøve lykkepiller så skjønner du raskt at det ikke er en magisk pille som redder deg fra alle vonde tanker og gjør deg til verdens lykkeligste.

Du blir ikke lykkelig av lykkepiller.

 

Anonymous poster hash: b9d25...e1b

[Anonym bruker]

Du kan prøve lykkepiller så skjønner du raskt at det ikke er en magisk pille som redder deg fra alle vonde tanker og gjør deg til verdens lykkeligste.

Du blir ikke lykkelig av lykkepiller.

 

Anonymous poster hash: b9d25...e1b

Takker for svar. Får droppe dette her da, og stole på psykolog og legen da. 

HI

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[Anonym bruker]

Skal love deg at du ikke blir lykkelig av de pillene

 

Snakker av erfaring :(

 

Anonymous poster hash: 4ad22...64f

[Anonym bruker]

Skal love deg at du ikke blir lykkelig av de pillene

 

Snakker av erfaring :(

 

Anonymous poster hash: 4ad22...64f

 

Så rart, så mange som ikke har positiv erfaring med denne pillen... Huff! Godt jeg ikke tvang lege til å gi meg det...

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[Anonym bruker]

Hvis jeg var deg ville jeg gått til Homeopat - bor du i Bergen så kan jeg anbefale en - god erfaring

 

Anonymous poster hash: 4ad22...64f

[Anonym bruker]

Hvis jeg var deg ville jeg gått til Homeopat - bor du i Bergen så kan jeg anbefale en - god erfaring

 

Anonymous poster hash: 4ad22...64f

Nei, bor i Kr.sand.

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[ærlig talt]

 

 

Jeg begynte på lykkepiller da jeg ble (i følge legen) "utbrent med angst". Jeg var så sliten, at kroppen min fant på ting for å få meg til å roe meg. Jeg trodde helt seriøst at jeg hadde fått als eller noe annet ille. Lykkepillene hjalp det første året, så kom bivirkningene; jeg var kronisk trøtt Det tok sin tid før legen skjønte alvoret med bivirkningene jeg opplevde, og han støttet meg i seponering (var sykmeldt 100 % under seponering). Etter medisinen var ute av kroppen kom endelig energien tilbake. Nå ligger utfordringen i å slappe av når jeg kjenner kroppen trenger det. Jeg har lært meg at man ikke kan stå på pinne dag og natt..

Med diagnosen ME vil ikke JEG anbefale lykkepiller. Du kan rett og slett bli enda mer sliten/trøtt av disse pillene!

Men, jeg er ingen lege, og om du absolutt vil prøve lykkepiller, får du bytte lege.

Lykke til

Ok. Takk for svar. SKal droppe disse pillene. Må kanskje bare innfinne meg en eller annen gang at jeg ikke er 100%. Vanskelig å godta dette. Men nå har jeg valgt å slappe av - i stedet for å gå tur i det utrolig fine været som er ute. Trist, jeg har en stor sorg over dette rett og slett. Føles som noen har dødd så trist er jeg

 

Men... når andre klarer å leve med det skal jeg og klare det.

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

 

Nå vet ikke jeg hvordan ME oppleves, men jeg også har kjent på nederlaget over å ikke kunne være med på ting med barna. Jeg skulle gjerne ha vært med på alt! Dessverre er jeg ikke så flink til å regulere hvile og aktivitet, og det var nok derfor jeg gikk på en smell

Dette her er IKKE din skyld! Husk på det! La kroppen få den hvilen den trenger, og prøv å være med på noe morsomt med ungene når du orker det.

Lei inn vaskehjelp og ta i mot hjelp fra familie og venner. Vær åpen og ærlig mot mannen din, han synes nok også dette er tungt (igjen; det er ikke din skyld, men det også vondt å være "pårørende").

Psykolog kan også hjelpe deg med din dårlige samvittighet.

Håper du kommer deg fort og blir deg selv igjen

[Anonym bruker]

 

 

Jeg begynte på lykkepiller da jeg ble (i følge legen) "utbrent med angst". Jeg var så sliten, at kroppen min fant på ting for å få meg til å roe meg. Jeg trodde helt seriøst at jeg hadde fått als eller noe annet ille. Lykkepillene hjalp det første året, så kom bivirkningene; jeg var kronisk trøtt Det tok sin tid før legen skjønte alvoret med bivirkningene jeg opplevde, og han støttet meg i seponering (var sykmeldt 100 % under seponering). Etter medisinen var ute av kroppen kom endelig energien tilbake. Nå ligger utfordringen i å slappe av når jeg kjenner kroppen trenger det. Jeg har lært meg at man ikke kan stå på pinne dag og natt..

Med diagnosen ME vil ikke JEG anbefale lykkepiller. Du kan rett og slett bli enda mer sliten/trøtt av disse pillene!

Men, jeg er ingen lege, og om du absolutt vil prøve lykkepiller, får du bytte lege.

Lykke til

Ok. Takk for svar. SKal droppe disse pillene. Må kanskje bare innfinne meg en eller annen gang at jeg ikke er 100%. Vanskelig å godta dette. Men nå har jeg valgt å slappe av - i stedet for å gå tur i det utrolig fine været som er ute. Trist, jeg har en stor sorg over dette rett og slett. Føles som noen har dødd så trist er jeg

 

Men... når andre klarer å leve med det skal jeg og klare det.

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

 

Nå vet ikke jeg hvordan ME oppleves, men jeg også har kjent på nederlaget over å ikke kunne være med på ting med barna. Jeg skulle gjerne ha vært med på alt! Dessverre er jeg ikke så flink til å regulere hvile og aktivitet, og det var nok derfor jeg gikk på en smell

Dette her er IKKE din skyld! Husk på det! La kroppen få den hvilen den trenger, og prøv å være med på noe morsomt med ungene når du orker det.

Lei inn vaskehjelp og ta i mot hjelp fra familie og venner. Vær åpen og ærlig mot mannen din, han synes nok også dette er tungt (igjen; det er ikke din skyld, men det også vondt å være "pårørende").

Psykolog kan også hjelpe deg med din dårlige samvittighet.

Håper du kommer deg fort og blir deg selv igjen

 

Hei. Jeg går til psykolog 1 gang i mnd. Hun sier jeg ikke har noen form for psykiske lidelser. Men at jeg har en sorg over at jeg ikke er frisk, slik som jeg alltid var før 2007. 

 

Jeg er også åpen og ærlig mot min mann... men han har vel sine behov han og. Og jeg får så enormt dårlig samvittighet hvis det går en uke uten at han får seg noe. Men kunne jo like greit kjøpt en oppblåsbar dukke, for jeg orker ikke fake eller spille med en gang. Selv synes han det er sååå fantastisk... OMG! Tenker kanskje det er prisen jeg må betale for å beholde han, men orker det ikke mer. Synes det er kvalmt, føler jeg voldtar meg selv på en måte. Jeg blir sint når jeg føler meg brukt på noen vis. Bare han ber meg hente noe å drikke til han kan jeg eksplodere inni meg, da har jeg kanskje allerede sittet 1 time og tenkt på hvor tørst jeg selv var uten å orke hente noe til meg selv. Men jeg ender alltid opp med å hente til han og med uten å si noe. Jaja, nå kommer hele leksa. Dritt på... er nedfor i dag. Veldig!

 

Anonymous poster hash: 1105f...7a9

[Anonym bruker]

Jeg går på Cipralex. De hjalp meg opp av en dyp dal. Var veldig deprimert bl.a. pga min manns økonomiske utroskap. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem!! Og jeg har absolutt ingen bivirkninger.

 

Er virkelig verdt å prøve i hvert fall! Om du får ulevelige bivirkninger eller de ikke fungerer er det jo bare å slutte! :-)

 

Uansett lykke til. Håper det ordner seg for deg!

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 5ce35...ef8

[Anonym bruker]

Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv, HI, er å akseptere at formen din faktisk er så elendig i øyeblikket, at du ikke greier noe. (Det betyr IKKE at du skal gi opp!!!)

 

Det er noe med at man bruke så enormt mye energi på å være sint fordi man ikke greier mer, være sint på alle som "bryr deg", sørge over alt du ikke kan gjøre og være med på og stille opp for andre.

Slike følelser er helt naturlige å ha i større og mindre grad. Men hvis du bruker for mye energi på disse følelsene, da får du mindre energi til å se lyspunktene som kommer i små glimt innimellom.

Bruker du for mye energi på det som er negativ her og nå, så vil du ha mindre energi til å tenke konstruktivt og positivt fremover.

 

Hvis det er slik at du faktisk er helt nødt til å ta det helt med ro og ikke gjøre noe som helst nå for at du skal bli bedre i fremtiden - vel, da er det faktisk det du må gjøre nå. Hvis du hele tiden presser deg altfor mye nå, da utsetter du bedringen din - og det er jo ikke det du vil!

Og på samme måte - hvis du bruker for mye energi på å være sint, gruble, sørge og ikke ville akseptere at situasjonen er som den er nå, da bruker du opp den lille energien du har i dag, eller den energien du kan få ved å ikke forbruke for mye.

 

Det er flott at du har en psykolog. Selv om du ikke har fått ME pga psyken din, så er det helt naturlig at det er vanskelig psykisk å takle et så enormt funksjonstap som man får av ME. Så bruk psykologen som et fristed til å spy ut alt sinne, all sorg, all frustrasjon. Og så prøver du å legge igjen det verste der, vel vitende at du neste time der kan ta det opp igjen om du føler for det. Men prøv om du kan bruke mindre energi i hverdagen på det du ikke kan forandre akkurat her og nå.

 

Lett å si, sier du? Ja, veldig lett å si. Men ikke lett å gjennomføre. Det er jo ikke slik at man kan slå av og på følelsene sine sånn uten videre. Men til en viss grad kan du styre hvor mye du vil fokusere på disse følelsene.

 

Kanskje du kan greier å snu om på tankene dine. Ros deg selv hver gang du greier å ta hensyn til sykdommen fremfor å presse deg til noe som stjeler energien din i timer og dager og uker fremover. Ros deg selv når du greier å la noe ligge inntil du får hvilt deg fire timer først.

For når du tar hensyn til sykdommen så legger du også forholdene til rette for at du kan bli bedre eller bra igjen. Hvis du hele tiden motarbeider kroppen din så får jo ikke kroppen din noen mulighet til å komme seg igjen heller.

 

Jeg har vært i dine sko, så jeg vet hvor tøft det er.

 

Ikke vær for streng mot deg selv. Ikke snakk negativt om deg selv. Du vet at du gjør så mye du greier nå - og trolig for mye også ift hva som er bra for deg.... fordi du vil så mye.

Men vær litt snillere med deg selv, både ift hva du gjør, men også ift hva du tenker.

 

Det vil hele tiden være en dans i denne sykdommen.... mange steg tilbake, to frem, to tilbake, to frem, ett tilbake, tre tilbake, ett frem, to frem, ett frem, to tilbake, ett frem....osv, osv.

Det er forferdelig frustrerende og demotiverende, og det er lett å bli deprimert og oppgitt. De som ikke har opplevd den totale utmattelsen man som ME-syk kan ha, den vet ikke hvor slitsomt og demotiverende det er.

 

Men å gi opp er ikke et alternativ. Å bite tennene sammen er heller egentlig ikke noe alternativ, hvis å bite tennene sammen betyr at du gjør deg selv sykere med å gjøre for mye.

 

Det er den gyldne middelvei, finne det som er "akkurat passe" belastning... akkurat i dag -  i morgen kan "akkurat passe" være langt mindre, eller litt mer.

Kunsten er å ikke gå helt i kjelleren og forbli der hver gang man tar et skritt eller to tilbake.

Da må du tenke, ok, i dag var dette feil dosering, da har jeg lært at når sånn og sånn da er slik akkurat litt for mye, da må jeg finne riktigere dosering i morgen.

 

Så se om du greier å ikke gå helt i kjelleren, men bli snillere med deg selv i både tanker og handling. Det beste du gjør for barna dine nå er faktisk at du tilpasser aktivitet til din form. Det er forferdelig for deg her og nå - men på sikt er det det beste fordi du ved å lytte til kroppen din vil bli fortere bedre eller frisk.

 

Så ikke vær så hard mot deg selv.

 

Og du - jeg kom meg tilbake til 100 % jobb etter noen år. Beintøff vei frem dit, men det er mulig. Ikke gi opp! <3

Anonymous poster hash: f7be3...36c