Jeg er så sur og kjefter på samboer hele tiden..

[Anonym bruker]

..prøver å skjerpe meg, men etter en uke er det på an igjen.

 

Vi har 3 barn. 6 mnd, 18 mnd og 5 år. De to yngste våkner om natta, yngste for amming, mellomste en gang innimellom av diverse ting.

 

Mannen hjelper godt, så han tar seg av mellomste de gangene han våkner. Vi sover derfor hver for oss, så han skal slippe å våkne av babyen hele tiden, og for at vi/babyen ikke skal våkne av mellomste på babycallen.

 

Alt har bare blitt så frustrerende. Sex er det siste jeg tenker på i kaoset. Babyen sover nesten aldri, så vi har aldri noen timer fri på kveldene. Det er alltid en av oss som må bære, underholde etc.

 

Jeg blir bare så sliten og lei! Jeg savner å ha tid til husarbeid (!) uten å bli avbrutt hver bidige gang (det er langt ifra det morsomste jeg vet, men å bli avbrutt når man først er i gang er så umotiverende!!) Det hoper seg opp her hjemme, selv om mannen er flink til å bidra han også. Han står f eks alltid for middagen og handling av mat.

 

Jeg er hjemmeværende med de to yngste, og rakk ikke ut i jobb fra første permisjon før neste begynte. Jeg føler meg til tider fengslet da minstemann ikke tar flaske heller.

 

Noen som har vært i min situasjon ? Føler meg så bitter og på dårlig humør... Bortsett fra med barna, for jeg vil gi dem 110% alltid, vil være den beste mammaen jeg kan for dem.

 

Er fast ute med alenetid en kveld i måneden fast, så blir det litt her og det utenom det, men ikke mye. Føler jeg har for mye hengende over meg her hjemme til å prioritere annerledes enn jeg gjør.

 

Anonymous poster hash: 22e9a...c3f

[Anonym bruker]

Jeg hat det på samme måte, bortsett fra at vi har 1 barn. Mannen er ikke like flink til å se hva som må gjøres i huset og jeg ender opp med å mase på ham hele tiden. Dermed blir både han og jeg sure, ingenting blir gjort og sex er helt uaktuelt så lenge jeg ikke har overskudd. Pyton tilværelse!

 

Anonymous poster hash: a2f82...90b

[Anonym bruker]

Er slitsomt med små barn. Hold ut! Det blir bedre. Snakk med mannen din, er ikke hans skyld at du er sliten.

Anonymous poster hash: bbc3b...a47

[Tired mama]

Har det på samme måte. Føles som om det aldri tar slutt. Har tre barn som nå er 2, 4 og 7. Har levd i denne småbarnsbobla i 7 år nå.

 

Det som er så innmari kjipt er at jeg bare går og venter på at de blir store nok til å klare seg selv. Smøre mat selv, kle på seg uten protester, slutte å henge på meg og fotfølge meg hvor enn jeg går. Får ikke sitte på do i fred en gang.

 

Jeg elsker egentlig små barn. All den kosen og all den barnslige naiviteten og oppdagelsene i verden. Elsker å ha full kontroll på dem, vite hvor de er til enhver tid.

 

Så prøver så godt jeg kan å nyte denne tiden.

 

Plutselig er de store. De smører maten sin selv, kler på seg uten protester og slutter og sitte og glo på meg når jeg er på do. Men da vil de heller ikke sitte i armkroken og kose med mammaen sin, og plutselig skal de ut og fly og jeg sitte hjemme bekymret.

 

Jeg tror problemene aldri går helt over, de går bare over i andre former.

 

Du får bare bite tennene sammen og holde ut. Stå gjennom stormen og suge til deg alle de gode øyeblikkene. Det gjør jeg. I fine øyeblikk tar jeg meg tid til å VÆRE i situasjonen. Prøve å fotografere det jeg ser og lagre de følelsenejeg føler akkurat da. Prøver å ta dette "bildet" frem i de vanskelige og slitsomme periodene.

 

Dette går over HI, jeg lover!! :-) Men vær forberedt på at det kan dukke opp andre type bekymringer.

 

Lykke til, husk at vi er mange i samme situasjon. :-)

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke, dere syter og klager over at dere er slitne, missforstå meg rett, men dette har dere jo valgt selv?

jeg har med vilje valgt å vente til ungen min er så stor at han klarer seg for det meste selv før jeg får nr 2. Dette er fordi jeg ønsker å ha overskudd til både baby og min store gutt. Jeg har også valgt å bare få 2 barn istedenfor 3-4 osv, det er fordi jeg tar hensyn til meg selv og min familie, for jeg ønsker å kunne følge opp ungene mine 110% når det kommer til skolearbeid hobby og familiekos.

Det er beundringsverdig å se at de med 3-4-5 barn klarer det, men da skal man være tolmodig, ha god økonomi og en støttende mann for å virkelig kunne være fornøyd med tilværelsen? Nei, da velger jeg heller den måten som passer oss best og som gjør oss lykkelige og ikke utslitt og sure. Men all kredd til dere som faktisk klarer det, det står det respekt av.

Anonymous poster hash: 818b2...d21

[Tired mama]

 

Jeg skjønner ikke, dere syter og klager over at dere er slitne, missforstå meg rett, men dette har dere jo valgt selv?

jeg har med vilje valgt å vente til ungen min er så stor at han klarer seg for det meste selv før jeg får nr 2. Dette er fordi jeg ønsker å ha overskudd til både baby og min store gutt. Jeg har også valgt å bare få 2 barn istedenfor 3-4 osv, det er fordi jeg tar hensyn til meg selv og min familie, for jeg ønsker å kunne følge opp ungene mine 110% når det kommer til skolearbeid hobby og familiekos.

Det er beundringsverdig å se at de med 3-4-5 barn klarer det, men da skal man være tolmodig, ha god økonomi og en støttende mann for å virkelig kunne være fornøyd med tilværelsen? Nei, da velger jeg heller den måten som passer oss best og som gjør oss lykkelige og ikke utslitt og sure. Men all kredd til dere som faktisk klarer det, det står det respekt av.

 

Anonymous poster hash: 818b2...d21

Selvfølgelig har vi valgt det selv. Har alltid hatt lyst på mange barn, jeg. Siden jeg selv kommer fra en stor familie. Elsker det.

 

Men det må vel være lov og få ut litt frustrasjon på et anonymforum? Bedre det enn å bruke venninner som klagemur.

 

De med bare ett barn kan også bli slitne. Er det mer "lovlig" at de klager litt enn oss med flere barn??

 

Jeg har tre barn og er megastolt over det! Uansett hvor sliten jeg kan være. Føler meg ekstremt velsignet. Har jo fått det jeg alltid har drømt om!

 

Og når denne slitsomme småbarnsperioden er over og barna er flyttet hjemmefra, kan jeg forhåpentligvis nyte roen når jeg er alene og all uroen når jeg er sammen med alle barnebarna mine! :-)

[Anonym bruker]

..prøver å skjerpe meg, men etter en uke er det på an igjen.

 

Vi har 3 barn. 6 mnd, 18 mnd og 5 år. De to yngste våkner om natta, yngste for amming, mellomste en gang innimellom av diverse ting.

 

Mannen hjelper godt, så han tar seg av mellomste de gangene han våkner. Vi sover derfor hver for oss, så han skal slippe å våkne av babyen hele tiden, og for at vi/babyen ikke skal våkne av mellomste på babycallen.

 

Alt har bare blitt så frustrerende. Sex er det siste jeg tenker på i kaoset. Babyen sover nesten aldri, så vi har aldri noen timer fri på kveldene. Det er alltid en av oss som må bære, underholde etc.

 

Jeg blir bare så sliten og lei! Jeg savner å ha tid til husarbeid (!) uten å bli avbrutt hver bidige gang (det er langt ifra det morsomste jeg vet, men å bli avbrutt når man først er i gang er så umotiverende!!) Det hoper seg opp her hjemme, selv om mannen er flink til å bidra han også. Han står f eks alltid for middagen og handling av mat.

 

Jeg er hjemmeværende med de to yngste, og rakk ikke ut i jobb fra første permisjon før neste begynte. Jeg føler meg til tider fengslet da minstemann ikke tar flaske heller.

 

Noen som har vært i min situasjon ? Føler meg så bitter og på dårlig humør... Bortsett fra med barna, for jeg vil gi dem 110% alltid, vil være den beste mammaen jeg kan for dem.

 

Er fast ute med alenetid en kveld i måneden fast, så blir det litt her og det utenom det, men ikke mye. Føler jeg har for mye hengende over meg her hjemme til å prioritere annerledes enn jeg gjør.

 

Anonymous poster hash: 22e9a...c3f

Det blir bedre! Jeg har vært der du er nå, og det er pyton, men sørg for å snakke med partneren din om hvordan du føler det en gang iblant! Nå er våre barn 2,5 år 4 og 6 år, og det har vært veldig mye greiere de siste 6 mnd.. Det er en tøff tid!

 

Vær ærlig på hvordan det oppleves for deg, ikke prøv å rosemale noe som helst, for det virker mot sin hensikt..

 

DET BLIR BEDRE!!! HOLD UT!!

 

Anonymous poster hash: 0f741...efa

[Anonym bruker]

Det er helt naturlig å bli sliten når man har små barn som ikke sover på natten. Og søvnmangel er ikke bra! Viktig at du får fortalt mannen at du ikke er sur bare sliten. Kanskje han kan sove sammen med de minste iblant? Komme inn til deg når du skal amme? Ville foreslått to dage i helgen om han orker slik at du kan få hentet deg inn igjen.

 

Og så er det viktig at dere blir enige om at dette er unntakstilstand, det er ikke slik forholdet deres egentlig er til hverdags, det er bare for en periode! Lag en liste over husarbeid som må gjøres hver dag og gi den til mannen - og SLUTT Å KONTROLLERE. Kanskje det kan fungere bedre enn masing? Du tåler en hybelkanin eller et støvete tv nå i unntakstilstanden! :-) Prioriteringer kalles det.

 

Og ja, så er det klisjeen med å prøve å nyte tiden likevel, den har man bare en gang, og plutselig er ikke barna små lengre.

 

Og ja, det blir bedre. Og bedre og bedre og bedre og til slutt har barna flyttet ut.

Anonymous poster hash: 3c913...841

[MrsMilla]

 

Jeg skjønner ikke, dere syter og klager over at dere er slitne, missforstå meg rett, men dette har dere jo valgt selv?

jeg har med vilje valgt å vente til ungen min er så stor at han klarer seg for det meste selv før jeg får nr 2. Dette er fordi jeg ønsker å ha overskudd til både baby og min store gutt. Jeg har også valgt å bare få 2 barn istedenfor 3-4 osv, det er fordi jeg tar hensyn til meg selv og min familie, for jeg ønsker å kunne følge opp ungene mine 110% når det kommer til skolearbeid hobby og familiekos.

Det er beundringsverdig å se at de med 3-4-5 barn klarer det, men da skal man være tolmodig, ha god økonomi og en støttende mann for å virkelig kunne være fornøyd med tilværelsen? Nei, da velger jeg heller den måten som passer oss best og som gjør oss lykkelige og ikke utslitt og sure. Men all kredd til dere som faktisk klarer det, det står det respekt av.

 

 

Anonymous poster hash: 818b2...d21

Funker helt fint her. Men nå er jeg forsåvidt uthvilt og har det ganske greit.

 

Vi venter fjerde barnet.

 

Du traff spikeren :-) nøkkelordene er god økonomi, lik fordeling i heimen.... Og i tillegg elsker jeg mannen min, trives i jobben og har gode venner.

[Anonym bruker]

Vi har fem jenter i alderen 6 mnd til tolv år.

Og derfor er økonomien noe trang, vi reiser ikke på ferie og er aldri på resturant. Men vi har valgt å "slite sammen", de første fire årene var skeivfordelt og vi var ikke langt unna skilsmisse.

 

Hvis du tar babyen må mannen din lære han/hun på 18 måneder å sove. Det er bare tull at en unge på atten måneder ikke sover natten gjennom, med mindre det er noe som plager ham/henne.

 

Du jobber hjemme, han jobber på jobb. Begge trenger energien!

Jeg var hjemmeværende i fem år, da benyttet mannen seg mye av flexitiden og dro senere på jobb så vi rakk å spise en lang frokost sammen. Andre ganger forlenget han lunchen sin og rakk akkurat å spise et rundstykke før han dro igjen, men det var allikevel så godt for meg at han investerte den tiden!

 

Før nummer fem så jobbet jeg 90%, så hverdagen var preget av mye stress og lite søvn. Da hjalp det å ta seg ettermiddagskaffe sammen, eller la den ene "sitte på do" ei halvtime (låse seg inn på badet og ta et bad og lese avisa), mens den andre rydda etter middagen.

 

Vi tåler rot og støv, vi klarer lite søvn om vi drikker nok kaffe og vi vet å investere det viktigste man kan i et forhold: tid!

 

Snakk med mannen din og finn en løsning, dere må gjøre dette sammen.

 

Anonymous poster hash: 51ba3...a23

[Anonym bruker]

HI her. Uff jeg gruet meg til å lese svarene, derfor tok det litt tid... "Valgt det selv, alle er friske slutt å klage, ta tak i problemene etc".

 

Men her var det mye støtte å få gitt! Tusen takk dere, for at dere får meg til å føle at flere er gjennom dette. Og at det er normalt å føle slikt.

 

Takk for gode tips. Lister over husarbeid skal prøves ut. Det er så ubehagelig med alle venner og familie som stikker innom, mens huset flyter. Ikke ekkelt-flyter, som gamle matrester og søppel, men som i hybelkaniner, innimellom sand fra gangen, rotete bord og leker overalt. Rene klær, men ubretta. Hauger...

 

Savner så fryktelig å lese en bok. Sortere og rydde i skuffer etc. Reise. Ta meg et langt bad uten noen som roper. Lage fotoalbum. Barbere legger, legge negllakk. Ta meg en fest med venninner, helst med mannen med meg.

 

Nyter de nydelige ungene mine. De er fantastiske, og jeg ville aldri vært tredjemann foruten. Det er noe helt spesielt med to så tette...

 

Håper bare lyset i tunellen kommer før forholdet ryker nedenom og hjem. Han har mye jobb, han vil trene, han vil treffe kompiser... Puh. Begge vil, men begge er på en måte fengslet for øyeblikket.

 

Anonymous poster hash: 22e9a...c3f