Da har jeg fortalt samboeren følgende :

[Anonym bruker]

- Jeg har ikke lenger noen følelser for han, og om vi ikke hadde hatt barn så hadde jeg flyttet ut.

- Jeg har vurdert å flytte uansett, men er på tenkestadiet. Hensynet til barna veier tungt.

- Jeg føler meg bundet og ufri, siden jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke er hjemme. Jeg elsker turer, trening, veninnetreff og har en jobb som krever litt tidlig og sein jobbing iblant. Samboer er alltid hjemme etter jobb, og bruker timevis hver dag på å leke med ungene. De er i skolealder begge to.

 

 

Nå har vi ihvertfall stukket hull på ballongen, så får vi se.

 

Han er veldig glad i meg og mener at vi har masse til felles, og må bruke tid på å finne tilbake og å snakke sammen. Men mine følelser er helt døde. Jeg føler meg grusom.

 

Hva skal jeg gjøre ?

 

Anonymous poster hash: 0d918...010

[Anonym bruker]

Enten jobbe aktivt med forholdet, da med fokus på det som var og er bra fremfor det at du har døde følelser.

 

Eller gå fra ham, og antagelig la ham ha hovedomsorgen for barna.

Anonymous poster hash: 80059...3cc

[Anonym bruker]

Håpet han forlater deg, og at det blir vanlig samvær, altså annenhver helg, og en ukedag hos far. Da kan vi se hvor mye "fritid" du får.. Du høres skikkelig kjip ut 👼

 

Anonymous poster hash: 502e2...edf

[Anonym bruker]

Ja det er kjipt, men jeg kan ikke hjelpe for at følelsene er døde.

 

Og det er jo ikke sånn at jeg ikke vil eller er sammen med barna, men jeg mener det er bra å ha andre interesser også.

Jeg har lenge prøvd å overtale han til å gå seg en hobby, trene litt eller noe annet som gir andre innspill og mer å snakke om enn sånn det er nå.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 0d918...010

[Anonym bruker]

Har dere gjort noe som helst for å redde forholdet eller har det bare gått mer og mer over og du har akseptert det?

Jeg ville ikke gitt meg før jeg har forsøkt å blåse liv i det igjen. Mannen din høres ut som en kjernekar og ikke gi han opp så lett. Mitt råd er å prøve parterapi og aktivt jobbe litt for å finne tilbake til hverandre.

Det er jo som mange sier at man gir opp for lett.

 

Anonymous poster hash: 900de...db8

[Anonym bruker]

Samboer er alltid hjemme etter jobb, og bruker timevis hver dag på å leke med ungene. De er i skolealder begge to.

 

Anonymous poster hash: 0d918...010

 

Å jeg skulle ønske mine barn hadde en sånn far. Uavhengig av om foreldrene er sammen eller ikke så må jo dette være fantastisk for ungene.

 

Anonymous poster hash: f4635...9a9

[Anonym bruker]

Holy macarony!
Jeg blir nesten misunnelig på deg som har en mann som kjemper og faktisk vil ordne opp
 

Når jeg nevnte at noen ting her i heimen nesten er uutholdelig for meg (mine følelser er ikke døde, jeg elsker mannen min, men hverdagen er TUNG) så sa han at hvis ikke jeg hadde det bra kunne jeg bare dra...
DAMN

Anonymous poster hash: 8a39c...898

[Anonym bruker]

Skal barna bo hos far siden du vil ha frihet, eller?

 

Det høres jo ut som at du setter dine egne interesser veldig høyt og at du er litt ego. Men er det ikke enda mer egoistisk å gå fra mannen for at du ikke skal ha dårlig samvittighet for ikke å være hjemme? Skjønte ikke helt greia tror jeg.

 

Og hva forventer du egentlig i samlivet? Du skjønner vel at alt ikke kan være like spennende hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 440f6...d0d

[Anonym bruker]

Spørsmålet er vel om du er villig til å prøve å få forholdet til å bli bra igjen og om du er villig til å gjøre det som skal til?

 

Virker egentlig ikke slik på det du skriver.

 

Og hvis dere går fra hverandre så er det kanskje best at faren får hovedomsorgen siden han synes å være den som har mest med barna å gjøre nå også. Minst omstilling for barna på den måten.

 

Finn ut om du er villig til å prøve, eller om du er helt ferdig og ikke ønsker å prøve.

Anonymous poster hash: 9d920...105

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg også hadde en sånn, er singel og

 

Anonymous poster hash: 1cb3e...849

[Anonym bruker]

Ja han er en fantastisk pappa, kunne ikke vært bedre.

 

Men vi har glemt å være kjærester i mange år nå, og latt ungene gå foran alt. Vi tar ikke snakket samnen ordentlig på leeenge og han har også ukependlet i to år mens barna var små - noe jeg nå i ettertid ser var ganske ødeleggende.

 

Sånn det er nå er det helt dødt fra min side, og jeg vet ikke hva vi kan gjøre for å blåse liv i følelsene mine.

Ekstra tungt er det fordi det er kun jeg som føler det sånn, og det ikke er noe å "utsette" på han. Vi snakker jo omtrent om svigermors drøm..

Jeg kommer til å møte null forståelse blandt familie og venner om jeg går...

 

Anonymous poster hash: 0d918...010

[Anonym bruker]

Kan jeg få mannen din? Han høres helt super ut!

 

Hvis du vil ut av forholdet bør du kanskje vurdere å la mannen ha hovedomsorgen.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 93817...199

[Anonym bruker]

Ja han er en fantastisk pappa, kunne ikke vært bedre.

 

Men vi har glemt å være kjærester i mange år nå, og latt ungene gå foran alt. Vi tar ikke snakket samnen ordentlig på leeenge og han har også ukependlet i to år mens barna var små - noe jeg nå i ettertid ser var ganske ødeleggende.

 

Sånn det er nå er det helt dødt fra min side, og jeg vet ikke hva vi kan gjøre for å blåse liv i følelsene mine.

Ekstra tungt er det fordi det er kun jeg som føler det sånn, og det ikke er noe å "utsette" på han. Vi snakker jo omtrent om svigermors drøm..

Jeg kommer til å møte null forståelse blandt familie og venner om jeg går...

 

Anonymous poster hash: 0d918...010

 

Men se om dere kan sette av tid til å være sammen, da. Ikke la det bli krampaktig "nå-skal-vi-være-kjærester-igjen", men bare gjør ting sammen, opplev noe sammen. Ha mye kroppskontakt - gjerne uten sex. Hudkontakt stimulerer tilknytningshormoner i alle, så det kan dere utnytt ved å massere hverandre.

 

Ønsker du at du kunne få tilbake følelsene for ham, da?

 

Jeg ville prøvd parterapi i tillegg, om jeg var deg.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 9d920...105

[Anonym bruker]

Hva i all verden er det som får to voksne personer til å svare slik som #2 og #3.....Jeg er mildt sagt rystet over at det går an å være så lite empatsk og kjip med en person som sitter midt i et potensielt samlivsbrudd! Dere to må ha et ekseposjonelt dårlig liv og et svært dårlig selvbilde siden dere har behov for å sparke til noen som ligger nede.

Og alle dere andre kjipinger som anklager HI for ikke å prøve, og at "far bør i alle fall få hovedomsorgen...." hva med å prøve å se at HI kanskje trenger et sted å lufte frustrasjonen sin...uten et indirekte angrep på henne som mor. Det er faktisk mulig at hun føler seg kvelt i hjemmet, ikke pga barna, men fordi forholdet ikke fungerer, og det er man vitterlig to om  å få til! 

 

Til HI

Gratulerer! du har tatt første skritt mot å ta grep og fikse samlivet. Jeg er enig med din mann, dere må forsøke å få dette til å fungere. Prøv å tenke og fokusere på hva det var som fikk deg til å falle for denne mannen og stifte familie med han. Samlivsterapi kan også være noe dere bør prøve, ofte er det lang ventetid....Ellers ville jeg faktisk bare prøvd å være kjærester, dvs gjør ting sammen bare dere to, leie hverandre, kysse, gi hverandre komplimenter, ha sex, i en lengre periode (noen uker) for å se om man kan komme "inn på sporet" igjen.

Supert at mannen er en flott parter, vil prøve og er flink med barna, men det hjelper lite akkurat nå...Ikke mal deg selv som den slemme, du har satt fokus på noe som er et problem i samlivet deres, det gjør deg ikke egoistisk. Håper dere finner tilbake til hverandre, ta tiden litt til hjelp, kanskje det går 

Anonymous poster hash: c6b3d...c59

[Anonym bruker]

Nei jeg vom ikke ha mer tid til å gjøre andre ting- og jeg vil være sammen med barna mine, men jeg vil også kunne ta en løpetur uten å ha kronisk dårlig samvittighet fordi jeg "reker" mens han aldri gjør det.

 

Det hadde vært fint om han var ute av huset av og til slik at dette gikk begge veier.

Blir ofte møtt med himling med øynene og svar som " jaja, bare ta en løpetur du" sukk !

 

Da er det ikke noe kjekt, selv om jeg trenger luft iblandt. Vi må unne hverandre frihet - og jeg har ALDRI dagt nei eller vært negativ til at han skal noe. Det skjer bare så altfor sjelden.

 

 

Anonymous poster hash: 0d918...010

[Anonym bruker]

Du skylder han en lang tid med å virkelig prøve å komme tilbake til hverandre. Alt for mange som gir opp fordi ting blir "vanskelig"

Anonymous poster hash: 0df0f...ed7

[Gjest Lykkeliggift_]

Kan det hende at dine følelser er døde fordi du nettopp prioriterer trening, venninner og annet dill og dall? Når man har familie, unger og full jobb så prioriterer man familie, unger og jobb FØRST. Har du tid og overskudd igjen ETTER at du har gjort dine plikter i forhold til disse tingene, så kan du trene, treffe venninner og så videre. Ingen forhold overlever hvis man lar det skure og gå og heller foretrekker å tilbringe tiden med venninnefjas.

[Gjest Lykkeliggift_]

Nei jeg vom ikke ha mer tid til å gjøre andre ting- og jeg vil være sammen med barna mine, men jeg vil også kunne ta en løpetur uten å ha kronisk dårlig samvittighet fordi jeg "reker" mens han aldri gjør det.

 

Det hadde vært fint om han var ute av huset av og til slik at dette gikk begge veier.

Blir ofte møtt med himling med øynene og svar som " jaja, bare ta en løpetur du" sukk !

 

Da er det ikke noe kjekt, selv om jeg trenger luft iblandt. Vi må unne hverandre frihet - og jeg har ALDRI dagt nei eller vært negativ til at han skal noe. Det skjer bare så altfor sjelden.

 

 

Anonymous poster hash: 0d918...010

 

Hvorfor kan du ikke kombinere denne løpeturen med utflukt med familien? ta med mann og barn på båltur, så løper du mens de spiser pølser og kommer tilbake etterpå? Ingen MÅ ha masse egentid når de har hendene fulle med hus, barn og jobb. Sånn er det å ha familie - man er flere og ikke bare ens egen person. Tror kanskje det er der feilen ligger hos dere, at dere ikke gjør nok ting sammen. Og det kan hende at denne "sukkinga" til samboeren din kommer av at han heller ønsker å tilbringe tiden med deg under pledd i sofaen, i armkroken med en film og noe godt til kveldsmat, i stedet for å sitte alene IGJEN?

Endret 11. januar 2014 av Big Fat Lawyer

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt de såkalt lite empatiske svarene HI har fått, det virker jo ikke som om det finnes noe særlig problem..

HI har jo heller ikke bestemt seg for å forlate mannen, hun bare informerer ham om at hun tenker på det og ikke har følelser for ham mer.

 

Er du sikker på at du ikke vare kjeder deg, HI? Du ønsker MER, men med små barn begrenser det seg litt mht hva man kan få til. Ang følelsene dine, tror du virkelig ikke de kan vekkes til live igjen om du prøver? Om dere lager dere litt færre hverdager og blir mer kjærester enn foreldre?

 

Høres ut som om han er verdt å kjempe for iallefall..

 

Anonymous poster hash: 142c7...552

[Anonym bruker]

Helt utrolig hvor forskjell det skal være på menn og kvinner her inne.

 

En kvinne som ikke kunne unne mannen sin en løpetur eller å treffe kompiser uten å sukke og himle med øynene hadd fått så hatten passa her inne. "Du EIER ikke mannen din og bestemmer ikke hva han skal bruke tiden sin på", hadde vært svarene.

 

Forstår godt at du føler deg ufri hi. Her prioriterer vi begge familien, men for hverandre med glede rom til å gjøre våre egne ting også.

 

Anonymous poster hash: 28f1e...d3a

[Anonym bruker]

 

Spørsmålet er vel om du er villig til å prøve å få forholdet til å bli bra igjen og om du er villig til å gjøre det som skal til?

 

Virker egentlig ikke slik på det du skriver.

 

Og hvis dere går fra hverandre så er det kanskje best at faren får hovedomsorgen siden han synes å være den som har mest med barna å gjøre nå også. Minst omstilling for barna på den måten.

 

Finn ut om du er villig til å prøve, eller om du er helt ferdig og ikke ønsker å prøve.

 

Anonymous poster hash: 9d920...105

Mannen min trener 3 ganger i uka, drar på fisketur med venner 2 ganger i året og jobber innimellom overtid. Noen ganger er han jaggu frekk nok til å besøke kompiser også.

 

Betyr det at jeg burde få hovedomsorgen og han vanlig samvær om det blir slutt mellom oss?

 

Anonymous poster hash: 28f1e...d3a

[Anonym bruker]

Hi her igjen

 

 

Vi har jo såklart "vanlige" problemer også - og jeg irriterer meg over at han f eks ikke klarer å irettesette barna når de har fulstendig uakseptabel oppførsel, fordi han begynner å le. Og han kan finne på å le eller motsette seg når jeg irettesetter 6 åringen for å være frekk og ufin...

Han syr puter under armene på barna, og henter det ene og det andre til dem når de roper. Jeg prøver å lære de opp til å hente melk i kjøleskapet selv om glasset er tomt, og at det er like selvfølgelig at de skal hjelpe til med å bære ting inn fra bilen som at vi voksne gjør det osv.

Her er vi veldig uenige - men dette er ting jeg regner med alle par har litt utfordring med.

 

Det virkelige problemet her er at vi (ja begge to!) har glemt å være kjærester. Eldste er så stor at han legger seg samtidig som meg, og minste står opp tidlig med meg.

Da blir far sittende oppe alene til seine kvelden (han er B-menneske, jeg er A) og sover alltid litt utpå i helgene mens jeg likevel er oppe og koser meg med barna.

Dermed har vi ikke noe tid alene ila en vanlig dag eller helg der vi kan snakke sammen uten barn.

 

De to årene han pendlet ødela nok også mye, siden jeg da hadde alt ansvar i ukedagene selv - på toppen av full jobb med mye ansvar. Han kom hjem til kosen i helgene der vi kunne bygge lego i timesvis og la oppvasken vente. Ikke noe mas om påkledning, spising og at nå MÅ vi gå for at jeg skal rekke jobben...

Disse årene gjorde meg veldig selvstendig, og han ble på en måte litt overflødig, og samtidig som vi skled fra hverandre fikk jeg nok også en følelse av at jeg ikke trengte han.

 

 

Jeg har sagt hvordan jeg føler at ting er akkurat nå, og at jeg ikke har noen følelser slik situasjonen er. Samtidig sa jeg at jeg trenger tid.

 

Håper han aksepterer det, selv om jeg innser at vi må snakke mye sammen og jobbe med dette. Familievernkontor er kanskje ikke så dumt, men jeg har skikkelige kvaler med å sitte å snakke med andre om dette, særlig fordi jeg begynner å grine.

Det værste jeg kan gjøre er å grine ! Da blottlegger jeg meg fullstendig, og er skikkelig plaget av å ikke kunne kontrollere disse følelsene.

 

Huff.

 

 

Anonymous poster hash: 0d918...010

[Peggy Sue]

 

Holy macarony!

Jeg blir nesten misunnelig på deg som har en mann som kjemper og faktisk vil ordne opp

 

Når jeg nevnte at noen ting her i heimen nesten er uutholdelig for meg (mine følelser er ikke døde, jeg elsker mannen min, men hverdagen er TUNG) så sa han at hvis ikke jeg hadde det bra kunne jeg bare dra...

DAMN

 

Anonymous poster hash: 8a39c...898

Hvordan kan du elske en slik mann?

[Anonym bruker]

Vet du hva HI, jeg synes det er flott at du har stukket hull på byllen fremfor å være utro eller slikt.

 

Synes du må gå med på å blåse liv i forholdet igjen for å se om dere har vokst fra hverandre eller om det er noe å redde. Begynn med å skaffe barnevakt en helg eller en uke og reis på romantisk ferie sammen, kanskje til et sted dere var før dere fikk barn? alternativt synes jeg dere burde hatt en parkveld i uken der dere gå ut og spiser/går på kino/bowler/lager mat hjemme/spiller brettspill/deler en flaske god vin eller hva dere nå måtte like. Det er også mulig å melde seg sammen på et dansekurs eller noe! Rett og slett begynne å date litt igjen!

 

Når det gjelder barneoppdragelse tror jeg det er viktig for husfreden og ikke minst barna at dere som foreldre er på samme lag. Dere må rett og slett sette dere ned å prate sammen og finne et kompromiss tenker jeg. Kanskje dere kan få hjelp fra helsestasjonen eller noe? Dette er helt grunnleggende for at dere skal fungere i hverdagen tenker jeg.

 

Når det gjelder din dårlige samvittighet når du er hjemme kan jeg godt forstå deg. Samtidig burde du kanskje overveie å skru ned for egenaktivitetene din og hellere prioritere mannen din iblant? Hvis han synes det er greit å være hjemme når han har fri fra jobb synes jeg ikke du trenger å bekymre deg over det - det er kanskje bare det han liker best? Dette må også på diskusjonslisten slik at dere kan avklare litt!

 

Ikke kast inn håndkleet før du er sikker på at det ikke går lengre. Om du ønsker stor frihet i hverdagen med frikvelder mange dager i uken synes jeg også du bør overveie å overlate hovedomsorgen til mannen din, evt at dere deler 5050 om barna er store nok. Han høres ut som en litt slapp, men ellers fantastisk pappa som setter barna over alt i verden, noe som jeg mistenker at du kanskje sliter litt med (uten å være dømmende).

Anonymous poster hash: d4f33...724

[Anonym bruker]

Gud bedre for noen unyanserte og infantile svar du har fått av enkelte her inne.

 

Du har mistet følelsene for mannen din. Det skjer i mange forhold. Man lar hverdagstralten surre og gå, og etterhvert så har man glemt hva man så i sin partner. Noen ganger kan man snu dette, andre ganger ikke. Uansett må det tas grep her og dere bør prøve. Din mann også. Enten går det eller så går det ikke. Den eneste

forutsetningen er at begge to vil prøve.

Din mann virker som en familiekjær og traust kar, altså gode kvaliteter. Det som dog er viktig i et forhold er at begge to henter inspirasjon og gnist utenfra, både sammen og på egenhånd, for å krydre forholdet. Du beskriver din mann som en som liker å være hjemme, og jeg skjønner at det kan være kjedelig. Det er viktig også for meg at min samboer har sin egen lille verden med hobbyer, kamerater og turer ut på konserter osv. Like viktig er det at jeg får det samme, og at familien gjør noe sammen så ofte det lar seg gjøre. Du forsøker å få det til, men skjevheten i forholdet gir deg samvittighetskvaler pga din mann er hjemme. Her bør begge to prøve å få mer egentid. Og til dem som sier at far må få hovedomsorgen: hvordan i all verden kom dere til en slik konklusjon? Hva er det i HIs innlegg som gjør at dere tenk det?

 

Jeg synes ikke du er egoistisk, men realistisk og jordnær. Jeg håper at dere kommer gjennom brasene fremdeles oppreist, uansett hva utfallet måtte bli. Målet skal være at alle i familien har det bra.

 

Anonymous poster hash: 1b0de...257