Er det mange her som ikke har kontakt med moren eller faren sin?

[Anonym bruker]

Og hva er grunnen?

I min familie er det så mye familieintriger at jeg har gitt opp halve familien, dessverre... Hver anledning til å lage bråk, har blitt bråk.
Er det flere som også har det sånn?

 

Anonymous poster hash: 08b2e...dc8

[Anonym bruker]

Jeg har det slik.

 

Ene siden har jeg kuttet ut pga enormt mye baksnakkelser, falskhet og intriger.

Andre siden pga psykisk sykdom.

 

Trist når det må bli slik, men av og til er det til det beste.

Anonymous poster hash: 8ed55...478

[Anonym bruker]

Jeg har ikke kontakt med pappa. Det er indirekte hans valg. Jeg har holdt kontakt med ham hele livet, men orket ikke lenger enveiskommunikasjon. Blitt avvist så mange ganger at jeg til slutt valgte å ikke kontakte ham noe mer. Resultatet er at vi ikke har noe kontakt lenger overhodet.

Må bare forholde meg til at han driter i både meg og min familie, altså sine egne barnebarn.

Hadde ikke lyst til å utsette mine barn for hans avvisning, rett og slett.

 

Trist som bare det, men greier ikke redde ham eller forholdet til oss alene. Er forøvrig ingen åpenbar grunn til at han ikke evner å ha kontakt med meg. Han er bare en mann med store problemer ingen andre kan løse for ham.

 

 

Anonymous poster hash: 3271b...d91

[Anonym bruker]

Ja, min mamma døde da jeg var ung, og måtte bryte kontakten med pappa i fjor pga han ikke er en bra person. Vondt å være uten foreldre i en alder av 27

 

Anonymous poster hash: 7f9f5...050

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke kontakt med pappa. Det er indirekte hans valg. Jeg har holdt kontakt med ham hele livet, men orket ikke lenger enveiskommunikasjon. Blitt avvist så mange ganger at jeg til slutt valgte å ikke kontakte ham noe mer. Resultatet er at vi ikke har noe kontakt lenger overhodet.

Må bare forholde meg til at han driter i både meg og min familie, altså sine egne barnebarn.

Hadde ikke lyst til å utsette mine barn for hans avvisning, rett og slett.

 

Trist som bare det, men greier ikke redde ham eller forholdet til oss alene. Er forøvrig ingen åpenbar grunn til at han ikke evner å ha kontakt med meg. Han er bare en mann med store problemer ingen andre kan løse for ham.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3271b...d91

 

Høres ut som min historie.

 

Pappa har alltid har psykiske problemer, men aldri vært hos lege og blitt medisinert. Han er helt klart bipolar (den diagnosen har han, men nekter å ta medisiner for i oppturene har han det bra og i nedturene er det resten av verden som er gal og ute etter han), i tillegg til at han sliter med senvirkningene av en oppvekst hvor faren bare dro og mammaen var alkoholiker. 

 

Jeg holdt kontakt med han i mange år, og ble avvist og avvist. Han tar ikke telefonen, åpner ikke døren, svarer ikke på brev osv, og tar aldri kontakt selv. Om jeg tilfeldigvis møtte på han latet han som ingenting og snakket, var hyggelig osv. Han er skikkelig rar.

 

For noen år siden sluttet jeg å ta kontakt, og han har aldri tatt kontakt med meg heller. Han har giftet seg, fått en barn osv, men det er bare hans nye kones barn fra tidligere ekteskap som er en del av livet deres, ingen av barna hans ble bedt i bryllupet en gang...

 

Anonymous poster hash: d89d4...c36

[Anonym bruker]

Ingen kontakt med noen av dem. Jeg ga min far valget mellom alkohol og meg som 13 åring. Han kuttet meg ut. Er i dag 25 med samboer og barn. Prøvd å ta kontakt med ham, men han aviser alt.

 

Min mor kuttet jeg ut for ett år siden. Da hun ga meg skylden for hennes voldsbruk mot meg som barn var det nok. Hennes unnskyldning: jeg var et vanskelig barn derfor kunne hun straffe meg fysisk og psykisk. Mitt barn skal ikke vokse opp og oppleve denne fæle dama.

 

Har heldigvis besteforeldre som betyr alt

Anonymous poster hash: ffc1d...2e6

[Anonym bruker]

Jeg snakker aldri om det her til noen, for folk forstår liksom ikke at det kan være noen god nok grunn til å kutte kontakten til sine egne foreldre. Men moren min har bare gjort meg vondt i livet, har ingen gode eller nøytrale minner fra henne. Og da jeg ble gravid sa det bare stopp inni meg - orket ikke snakke med henne eller ha noe med henne å gjøre lenger. Hun har aldri møtt barna mine, og jeg kjenner meg mer hel og fri ettersom det går mer og mer tid siden jeg har sett eller snakket med henne. Definitivt rett valg for både meg og barna mine - kjenner at jeg beskytter dem og setter en ny og god standard for den lille familien min. Jeg har fortsatt mareritt om henne, og våkner opp av at jeg gråter og forøker å flykte fra henne, eller kjempe henne av meg, men hun suger seg liksom fast. Verste følelsen som finnes.  Heldigvis skjer det ikke så ofte lenger, mest når hun prøver å kontakte meg eller noe sånt.. 

Pappa prøvde jeg å holde kontakten med, og han har truffet eldstejenta et par ganger. Men han er skikkelig vanskelig å håndtere, helt i moren min sin makt, og velger henne fremfor oss, både sånn at han ikke vil ha kontakt  med mindre jeg også vil treffe moren min, og at hvis han kommer så er han liksom på 'hemmelig oppdrag' fra henne. Veldig ubehagelig å bli spionert på i mitt eget liv, at jeg vet alt jeg sier og alt om barna mine blir rapportert tilbake til henne, som jeg føler gir henne en slags makt over meg - nettopp det jeg har prøvd å frigjøre meg fra. Han har til og med forsøkt å ta bilder av barna i smug, for å ta med til henne, selv om jeg har sagt at jeg ikke tillater det.  

Moren min har invadert meg så mange ganger og har dessuten ikke evnen til å føle empati for andre eller være glad i noen eller gjøre noe for andres skyld enn sin egen. I tillegg er hun en følelsesvampyr og lever på andres følelser. Pluss at hun nyter når andre (også barna hennes) har det vondt eller blir ydmyket. Da smiler hun sånn halveis skjult, og det dreper noe inni den det gjelder. Så utrolig glad jeg ikke har kontakt med henne lenger!  Godt å skrive litt om det og huske hvordan hun faktisk er.. Er så lett å lure seg selv, for det er vanskelig å tro at en 'mamma' faktisk kan være ond og ønske ondt for barna sine igjen og igjen.

 

Utrolig glad jeg har sluppet fri, og at jeg har fått hjelp og bekreftelse på at jeg kan være en god, snill og fin mamma til barna mine, selv om jeg aldri har hatt en ordentlig mamma sjøl.  

Anonymous poster hash: 7bdce...ef9

[Kanutten83]

Jeg har ikke kontakt med min biologiske far da han ikke ønsker det. Han fant ut da jeg var 3 mnd at det å bli pappa ikke var noe for ham. Hadde likevel litt kontakt frem til jeg var 4 år, og så litt mellom 17-19 år, men selv som nesten voksen var jeg nok ikke helt det han ønsket. Og så trengte han ikke betale barnebidrag lengre, og trengte derfor ikke smiske med meg lenger i håp om å slippe å betale... Han har ikke flere barn enn meg heldigvis.

 

Heldigvis har jeg en stefar som har gått helt inn i rollen som far, og som jeg kaller pappa Så min biologiske far kan gjøre som han vil, jeg bryr meg ikke

[Anonym bruker]

Ikke kontakt med min far, da jeg ikke vet hvem han er. Aldri savnet det heller

Anonymous poster hash: b9741...e44

[Nettie+jentungen]

Har ikke kontakt med pappa og valgte å kutte kontakten da jeg gikk i 10 klasse.

 

Fant en del dritt om han da han skulle i fengsel. Han sa aldri hvorfor, men jeg hadde lest et brev som lå hos han. I ettertid har jeg lært mye vondt om han og er glad for at han ihvertfall ikke har tatt kontakt med meg. Håper det forblir sånn

[Anonym bruker]

Faren min er død. Min mor bor i samme nabolag som meg, men vi snakkes sjeldent. Ikke noe galt med henne, og vi har ingen konflikter. Vi er bare så totalt ulike, at jeg kjeder meg ihjel sammen med henne. Vi forstår ikke hverandres humor, vi liker ikke de samme tingene, og vi er generelt så ulike at vi ikke har noe å snakke om.

Dumt egentlig.

 

Anonymous poster hash: 91284...9b2

[Anonym bruker]

Jeg prøvde opp igjennom hele oppveksten min å få kontakt med min far. Mamma ga han tilbudet med en gang jeg var født om å ta farskapstest, men det var han ikke interessert i. Han kom på besøk en gang da jeg var 3, og etter det hadde vi nesten ikke kontakt før han tok kontakt dagen etter jeg ble 18 år. Han ville ta farskapstest. Først slang jeg på telefonen, fordi jeg var så skuffa, etter så mange år. Men så fikk jeg tenkt meg litt om, og tenkte at jeg forhåpentligvis skulle få barn en gang, som da vil ha godt av besteforeldre. Vi er en liten familie på morsiden, så jeg har jo alltid drømt om å ha større familie.

Jeg ringte opp igjen og sa at jeg ville ta denne testen. Og selfølgelig var det ingen tvil på svaret som kom av testen. Vi hadde etter dette litt kontakt frem til jeg var 23. Men da fikk jeg ei datter, og da tok pappa og stemoren min kontakt. Og siden den gang har vi holdt kontakt. De sender gaver til jul og bursdag. Og vi reiser dit på ferie en sjelden gang.

 

Men skal innrømme at inne i meg sitter det ei lita, trist og bitter jente...som kjenner på hvor trist hun var da hun vaks opp. Jeg har vært mye trist fordi pappa aldri ville ha kontakt, og fordi han aldri var der da jeg trang han. Jeg vaks opp som en mor for min mor, og følte meg mye alene. Og derfor er det så bittert at nå  30 år etterpå tror han alt er helt greit. Han kjenner meg jo ikke, og gikk jo glipp av over 20 år med meg. Jeg skjønner bare ikke hvordan foreldre bare kan bry seg så lite så lenge... Jeg er jo selv mor, og jeg kommer nok aldri til å skjønne hvordan enkelte bare kan fraskrive seg alt ansvar i så mange år.

Anonymous poster hash: c4582...163

[Anonym bruker]

 

Og hva er grunnen?

 

I min familie er det så mye familieintriger at jeg har gitt opp halve familien, dessverre... Hver anledning til å lage bråk, har blitt bråk.

Er det flere som også har det sånn?

 

 

 

Anonymous poster hash: 08b2e...dc8

Han stakk da moren min ble gravid med meg. Hatt spordisk kontakt opp gjennom årene, men nå har det dabbet av. Verken han eller jeg er interessert.

 

Anonymous poster hash: 2da29...2a0

[Anonym bruker]

Jeg har kuttet kontakten med min far. Han er en sjalu paranoid psykopat og i tillegg mener han seriøst at det er alle andre det er noe galt med og ikke han. Prater dritt om alt og alle. Det kan være moren min, stefaren min, 1/2søsteren min, broren min, mine døde besteforeldre på morsiden, venner osv.osv. 98 % av det han sier er blank løgn. Han forsøker å diktere meg og min bror. Vel, vi er 40 og 35 år og den tiden hvor vi lot oss diktere er over. Eks. kl 07.00 SKAL dere innfinne dere her for frokost. At vi har ferie og dermed ikke setter på vekkeklokka driter han i. Han er regelrett sjalu når vi har noe med moren min og gjøre, eller noen andre enn han for den saks skyld. Gjør det han kan for å stikke kjepper i hjulene for andre og regelrett koser seg når han har klart å sette ungene opp mot meg og min mann.

I sommer truet han med å anmelde stefaren min om han tok oss med i båten UTEN følgebåt. Holdt ikke med flyte/redningsvester nei.

 

Orker ikke forholde meg til den mannen mer. Men sendte julegaver til jul.

 

Anonymous poster hash: 1a484...e8d

[Anonym bruker]

Har ikke kontakt med min far. Jeg var på samvær hos han annenhver helg fra jeg var 1 år til 8 år. Da ble han så opptatt med sine to nye barn og kone så han gadd ifamiliene meg lenger. Mente jeg kunne ta buss og tog for å komme til han. Det ville jeg ikke så siden har jeg ikke hørt noe.

 

Kona hans har prøvd å ta kontakt opp gjennom årene da jeg har to søsken der. Men jeg er ikke interessert. Så lenge min far driter i meg så orker jeg ingen i den familien. Dessuten forskjellsbehandlet kona hans meg og sine barn. Hun maste bare på meg at jeg skulle komme fordi da kunne jeg passe barna hennes.

 

Heldigvis har jeg en fantastisk mamma og stefar.

 

Anonymous poster hash: 6f005...950