Føler meg så alene..

[Anonym bruker]

..med ansvaret for datteren vår! Hun er ei fantastisk lita jente, stort sett alltid smilende og blid. Eneste problemet er at natta for henne er 6/7-14/15. Utenom dette har hun stort sett bare halvtimes lurer 3-4 ganger om dagen, ofte sover hun ikke så lenge en gang..

 

Samboeren min jobber 8-16 hver dag, han kommer hjem, sover ofte et par-tre timer etter jobb. Da er han umulig å vekke, og våkner ofte sur pga han har sovet så lenge. Da er klokka ofte blitt 21-22. I 1-2tiden går han og legger seg igjen. Med andre.ord.er det ikke mange timene i døgnet vi ser hverandre, og noe av denne tiden vil han helst slappe av og få litt tid for seg selv. Selvsagt ikke all tiden, men noe.

 

Datteren vår er nå snart 5 mnd, og selv om hun er flink til å ligge litt for seg selv vil hun selvsagt også ha mye oppmerksomhet! Noe jeg går ut i fra at er veldig naturlig Problemet er at jeg får ikke samboeren min til å hjelpe noe særlig til! Han er flink til å leke med henne osv når han selv føler for det, dette gjør han hver dag:) men han har feks enda ikke skiftet ei eneste bleie på henne, han kler sjelden på henne, og ofte blir hun sittende i vippestolen sin og ender opp med å sovne om han skal se etter henne mens jeg feks rydder litt eller tar en dusj. Nå skal det sies at hun er veldig glad i vippestolen sin, og smiler ofte når vi setter henne der, men er likevel irriterende! Ofte får jeg nei til svar om jeg spør om han kan holde henne litt så jeg feks kan ta av meg genseren eller finne meg et glass vann.

 

Han sier ofte han er redd for å bli som sin egen far, som stortsett bare satt på sofaen og leste avisen, men virker ikke som at han innser at det er nettopp det som er i ferd med å skje.

 

Noen ganger er han i skikkelig dårlig humør når han våkner, er sur pga han har sovet så lenge, sur pga jeg ikke får rydda osv. Jeg lager mat, vasker klær, rydder vekk det verste osv, i tillegg til absolutt alt stell av den lille! Jeg har ikke sovet en eneste natt siden hun ble født, og begynner å bli veldig sliten, noe som begynner å gå utover humøret mitt og.. Noe sosialt liv kan jeg bare glemme, dessuten er kollegaene mine stort sett de eneste jeg kjenner her vi bor. I tillegg bor vi et stykke fra sentrum, jeg har ikke lappen og det går lite buss, spesielt på kveldstid.

 

Jeg føler meg så utrolig alene, både når det gjelder å ta vare på babyen, og ellers! Har bodd fem år i denne byen, og enda ikke fått noen skikkelige venner.. Føler jeg er på vei inn i en depresjon.. Samboer sier han er sliten av å ha folk rundt seg hele dagen..

 

Aner ikke hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare få en liten utblåsning..

 

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

[Anonym bruker]

Ærlig talt, er mannen din alvorlig syk eller noe? Ingen trenger å sove i 2-3 timer hver dag etter å ha vært 8 timer på jobb!! Da drar folk flest og henter unger i barnehagen, hjem og lager middag og er så sammen med barna sine frem til barna legger seg! Du er dumsnill som lar ham få lov til å kjøre et slikt ego-løp, her hadde jeg rett og slett fått hvitglødende raserianfall!!

Anonymous poster hash: 2538b...897

[Anonym bruker]

Men det virker jo som om dere er veldig isolert i deres egen lille boble. Ingen venner, ingen mulighet for deg til å komme deg noe særlig ut av huset osv. Har en eller begge av dere sosial angst eller depresjon?

Anonymous poster hash: 2538b...897

[Gjest MMJ]

..med ansvaret for datteren vår! Hun er ei fantastisk lita jente, stort sett alltid smilende og blid. Eneste problemet er at natta for henne er 6/7-14/15. Utenom dette har hun stort sett bare halvtimes lurer 3-4 ganger om dagen, ofte sover hun ikke så lenge en gang..

 

Samboeren min jobber 8-16 hver dag, han kommer hjem, sover ofte et par-tre timer etter jobb. Da er han umulig å vekke, og våkner ofte sur pga han har sovet så lenge. Da er klokka ofte blitt 21-22. I 1-2tiden går han og legger seg igjen. Med andre.ord.er det ikke mange timene i døgnet vi ser hverandre, og noe av denne tiden vil han helst slappe av og få litt tid for seg selv. Selvsagt ikke all tiden, men noe.

 

Datteren vår er nå snart 5 mnd, og selv om hun er flink til å ligge litt for seg selv vil hun selvsagt også ha mye oppmerksomhet! Noe jeg går ut i fra at er veldig naturlig Problemet er at jeg får ikke samboeren min til å hjelpe noe særlig til! Han er flink til å leke med henne osv når han selv føler for det, dette gjør han hver dag:) men han har feks enda ikke skiftet ei eneste bleie på henne, han kler sjelden på henne, og ofte blir hun sittende i vippestolen sin og ender opp med å sovne om han skal se etter henne mens jeg feks rydder litt eller tar en dusj. Nå skal det sies at hun er veldig glad i vippestolen sin, og smiler ofte når vi setter henne der, men er likevel irriterende! Ofte får jeg nei til svar om jeg spør om han kan holde henne litt så jeg feks kan ta av meg genseren eller finne meg et glass vann.

 

Han sier ofte han er redd for å bli som sin egen far, som stortsett bare satt på sofaen og leste avisen, men virker ikke som at han innser at det er nettopp det som er i ferd med å skje.

 

Noen ganger er han i skikkelig dårlig humør når han våkner, er sur pga han har sovet så lenge, sur pga jeg ikke får rydda osv. Jeg lager mat, vasker klær, rydder vekk det verste osv, i tillegg til absolutt alt stell av den lille! Jeg har ikke sovet en eneste natt siden hun ble født, og begynner å bli veldig sliten, noe som begynner å gå utover humøret mitt og.. Noe sosialt liv kan jeg bare glemme, dessuten er kollegaene mine stort sett de eneste jeg kjenner her vi bor. I tillegg bor vi et stykke fra sentrum, jeg har ikke lappen og det går lite buss, spesielt på kveldstid.

 

Jeg føler meg så utrolig alene, både når det gjelder å ta vare på babyen, og ellers! Har bodd fem år i denne byen, og enda ikke fått noen skikkelige venner.. Føler jeg er på vei inn i en depresjon.. Samboer sier han er sliten av å ha folk rundt seg hele dagen..

 

Aner ikke hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare få en liten utblåsning..

 

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

 

 

..med ansvaret for datteren vår! Hun er ei fantastisk lita jente, stort sett alltid smilende og blid. Eneste problemet er at natta for henne er 6/7-14/15. Utenom dette har hun stort sett bare halvtimes lurer 3-4 ganger om dagen, ofte sover hun ikke så lenge en gang..

 

Samboeren min jobber 8-16 hver dag, han kommer hjem, sover ofte et par-tre timer etter jobb. Da er han umulig å vekke, og våkner ofte sur pga han har sovet så lenge. Da er klokka ofte blitt 21-22. I 1-2tiden går han og legger seg igjen. Med andre.ord.er det ikke mange timene i døgnet vi ser hverandre, og noe av denne tiden vil han helst slappe av og få litt tid for seg selv. Selvsagt ikke all tiden, men noe.

 

Datteren vår er nå snart 5 mnd, og selv om hun er flink til å ligge litt for seg selv vil hun selvsagt også ha mye oppmerksomhet! Noe jeg går ut i fra at er veldig naturlig Problemet er at jeg får ikke samboeren min til å hjelpe noe særlig til! Han er flink til å leke med henne osv når han selv føler for det, dette gjør han hver dag:) men han har feks enda ikke skiftet ei eneste bleie på henne, han kler sjelden på henne, og ofte blir hun sittende i vippestolen sin og ender opp med å sovne om han skal se etter henne mens jeg feks rydder litt eller tar en dusj. Nå skal det sies at hun er veldig glad i vippestolen sin, og smiler ofte når vi setter henne der, men er likevel irriterende! Ofte får jeg nei til svar om jeg spør om han kan holde henne litt så jeg feks kan ta av meg genseren eller finne meg et glass vann.

 

Han sier ofte han er redd for å bli som sin egen far, som stortsett bare satt på sofaen og leste avisen, men virker ikke som at han innser at det er nettopp det som er i ferd med å skje.

 

Noen ganger er han i skikkelig dårlig humør når han våkner, er sur pga han har sovet så lenge, sur pga jeg ikke får rydda osv. Jeg lager mat, vasker klær, rydder vekk det verste osv, i tillegg til absolutt alt stell av den lille! Jeg har ikke sovet en eneste natt siden hun ble født, og begynner å bli veldig sliten, noe som begynner å gå utover humøret mitt og.. Noe sosialt liv kan jeg bare glemme, dessuten er kollegaene mine stort sett de eneste jeg kjenner her vi bor. I tillegg bor vi et stykke fra sentrum, jeg har ikke lappen og det går lite buss, spesielt på kveldstid.

 

Jeg føler meg så utrolig alene, både når det gjelder å ta vare på babyen, og ellers! Har bodd fem år i denne byen, og enda ikke fått noen skikkelige venner.. Føler jeg er på vei inn i en depresjon.. Samboer sier han er sliten av å ha folk rundt seg hele dagen..

 

Aner ikke hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare få en liten utblåsning..

 

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

Et solid spark i ræva trenger din mann! Pisk han opp! Nå er det andre boller sier du  

 

Ta en orgentlig prat med din mann (uten å heve stemme, uten å være anklagende, klagete ). Si du er ensom. At du ønsker han tar mer ansvar, at dere er mer kjærester og venner, og at han er mer pappa osv osv osv. 

 

 

Lykke til Det skal ikke være sånn!

[Anonym bruker]

Har du tatt opp hele situasjonen med ham? På et tidspunkt hvor han eller du ikke er sur i utgangspunktet?

 

Jeg ville fått ham med på familievernkontoret, for han er definitivt i ferd med å bli sin far!!!

 

Det er ikke rart at han er trøtt når han ikke legger seg før i 1-2-tiden når han begynner på jobb kl 8.

Han må gjøre noe med døgnrytmen sin! Det er ikke normalt at en familiefar skal sove 2-3 timer daglig etter jobb. Hvis han trenger det etter en periode å ha lagt seg til riktig tid, da får han heller ta seg en tur til legen og sjekke om det er noe i veien med ham.

 

Det er en selvfølge at dere deler mer på det som er å gjøre i hjemmet.

 

Og at han holder sitt eget barn når du bare skal ta på deg en genser innimellom.... at han ikke gjør det sier ganske mye.

 

Parterapi og still krav til ham!

 

Hvis du fortsetter slik så risikerer du å gå rett i kjelleren av depresjon - ikke la det gå så langt!

Si at nå må du komme deg ut en kveld i uken, begynn på et kurs, begynne å trene - hva som helst, bare du kommer deg utenfor døren. Da må mannen også lære seg å skifte bleie på barnet. At du har latt det gå så mange måneder uten å kreve at han skifter på bleie, det forstår jeg ikke. Og enda vanskeligere har jeg for å forstå at man (han) velger å bli foreldre hvis man (han) ikke er mer interessert i barnet sitt.

Anonymous poster hash: da9d0...ac8

[Anonym bruker]

Har han ikke forstått at han har fått et barn? Som han faktisk har ansvar for?

 

Du burde ta med deg vippestolen og komme deg ut av huset slik at han får alenetid med datteren sin. Håper han skal ha sin del av permisjonen snart?

 

Anonymous poster hash: 0c3db...43a

[det er berre mordi]

Det hadde blitt månelyst om ein evt. barnefar la seg til å sove etter jobb, om vi hadde barn som var små - om han ikkje var alvorleg daudsjuk.

 

Det skal seiast at eg er singel og ikkje finn meg i så veldig mykje frå den verre halvpart.., men, ja - månelyst.

[Anonym bruker]

Jeg blir alltid trist når jeg leser om foreldre som ikke vil skape positiv relasjon til barnet sitt. Hva med å få ham med på babysvømming så de gjør noe konkret sammen. Eller noe annet aktivitet som passer den alderen. Han vil ha utbytte av dette enn å sove bort de timene og  ikke minst: få på plass døgnrytmen. 

Anonymous poster hash: 17252...deb

[Anonym bruker]

Vi har begge slitt med både sosial angst og depresjoner. Han sier han ikke er deprimert lenger, men ting han sier og gjør gir meg et helt annet inntrykk! Dessverre nekter han å be om hjelp, har ikke tro på at det er noe som kan hjelpe.. Jeg har foreslått både psykolog og en tur til lege for å teste for mangelsykdommer osv.. Søvnproblemer ligger til familien hans, de er flere som sliter med å sove om natten. Dessverre blir han så trøtt etter jobb at han rett og slett ikke klarer å holde seg våken

 

Til gjengjeld pleier han å være flink i helgene, passer på å ikke sove for lenge, står opp og rydder osv mens jeg sover. Så han gjør noe i hjemmet han også! I tillegg er det stort sett han som rydder etter middagen, noe som var hans eget ønske pga han føler han gjør lite ellers.

 

Må også få lagt til at det var ikke helt planlagt å få barn enda, men var en gang vi "gav f...", noe som resulterte i ei nydelig lita jente. Han var veldig usikker gjennom hele svangerskapet på om han egentlig ønsket dette. Nå sier han derimot at han er veldig glad det skjedde. Og vår lille tulle lyser opp og smiler hver gang hun ser pappaen sin, ingen tvil om at det er kjærlighet der:) syns bare det er dumt at han stort sett kun tar ansvar når det passer ham..

 

-HI

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

[Anonym bruker]

Vi har begge slitt med både sosial angst og depresjoner. Han sier han ikke er deprimert lenger, men ting han sier og gjør gir meg et helt annet inntrykk! Dessverre nekter han å be om hjelp, har ikke tro på at det er noe som kan hjelpe.. Jeg har foreslått både psykolog og en tur til lege for å teste for mangelsykdommer osv.. Søvnproblemer ligger til familien hans, de er flere som sliter med å sove om natten. Dessverre blir han så trøtt etter jobb at han rett og slett ikke klarer å holde seg våken

 

Til gjengjeld pleier han å være flink i helgene, passer på å ikke sove for lenge, står opp og rydder osv mens jeg sover. Så han gjør noe i hjemmet han også! I tillegg er det stort sett han som rydder etter middagen, noe som var hans eget ønske pga han føler han gjør lite ellers.

 

Må også få lagt til at det var ikke helt planlagt å få barn enda, men var en gang vi "gav f...", noe som resulterte i ei nydelig lita jente. Han var veldig usikker gjennom hele svangerskapet på om han egentlig ønsket dette. Nå sier han derimot at han er veldig glad det skjedde. Og vår lille tulle lyser opp og smiler hver gang hun ser pappaen sin, ingen tvil om at det er kjærlighet der:) syns bare det er dumt at han stort sett kun tar ansvar når det passer ham..

 

-HI

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

[det er berre mordi]

Vi har begge slitt med både sosial angst og depresjoner. Han sier han ikke er deprimert lenger, men ting han sier og gjør gir meg et helt annet inntrykk! Dessverre nekter han å be om hjelp, har ikke tro på at det er noe som kan hjelpe.. Jeg har foreslått både psykolog og en tur til lege for å teste for mangelsykdommer osv.. Søvnproblemer ligger til familien hans, de er flere som sliter med å sove om natten. Dessverre blir han så trøtt etter jobb at han rett og slett ikke klarer å holde seg våken

 

Til gjengjeld pleier han å være flink i helgene, passer på å ikke sove for lenge, står opp og rydder osv mens jeg sover. Så han gjør noe i hjemmet han også! I tillegg er det stort sett han som rydder etter middagen, noe som var hans eget ønske pga han føler han gjør lite ellers.

 

Må også få lagt til at det var ikke helt planlagt å få barn enda, men var en gang vi "gav f...", noe som resulterte i ei nydelig lita jente. Han var veldig usikker gjennom hele svangerskapet på om han egentlig ønsket dette. Nå sier han derimot at han er veldig glad det skjedde. Og vår lille tulle lyser opp og smiler hver gang hun ser pappaen sin, ingen tvil om at det er kjærlighet der:) syns bare det er dumt at han stort sett kun tar ansvar når det passer ham..

 

-HI

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

Dårleg unnskyldning at det ligg i familien og han treng søvn om ettermiddagen. Grunnen til at han treng søvn, er rett og slett at han legg seg altfor seint. Grunnen til at han legg seg alt for seint er at han søv 3 timar om kvelden. Det er mulig han klarar å lure både seg sjølv og deg med dei argumenta, men dei held ikkje mål. Han kan røyse seg opp frå sofaen om han byrjar å bli trøtt om ettermiddagane, og bevege seg litt - leike med ungen, eller vaske badet. Ingen sovnar medan dei vaskar badet.

 

Etter eit par døgn med mordi-metoden, er han frisk som ein fisk OG han er kvitt søvnproblema.

Endret 10. januar 2014 av Ikkje jul opp mordi

[Anonym bruker]

Enig med mordi. Du lar han slippe altfor lett unna med det søvntullet! Jeg gjorde også sånn i mange år... Helt til jeg fikk barn, da ble det brått slutt. Skulle tatt seg ut med en mamma som sov 2-3 timer etter jobb...? Ingen hadde kjøpt argumentet om søvnproblemer da i hvertfall. Det handler kun om viljestyrke.

 

Anonymous poster hash: 0c3db...43a

[Anonym bruker]

Slike søvnproblemer kan enten selvbehandles ved å få i gang en døgnrytme, eller han kan få medisiner (finnes noen antidepressiva som også er søvndyssende, det høres ut som en god idé, eventuelt melatonin). 

 

Men, seriøst, du SPØR om han kan holde barnet mens du tar av genseren/henter vann...? Det hadde ikke vært aktuelt her, han hadde fått barnet i fanget. "Her, hold henne litt, jeg må gjøre ....". "Her, skift bleie du, jeg skal/må...", eventuelt "her, din tur". 

 

Skal han ha permisjon...? Da må han jo lære det før eller siden!

Anonymous poster hash: 26914...a2d

[Anonym bruker]

Dere må snarest innføre ny regel: mannen må skifte alle bleier mens han er hjemme. Du tar jo uansett så mange ellers.

 

Den regelen har jeg innført her.

 

Anonymous poster hash: 0c3db...43a

[Anonym bruker]

Søvnproblemene familien han sliter med kan dere lese om her:http://www.nettdoktor.no/helseraad/soevn/artikler/soevnfasesyndrom.php

 

Fikk forsåvidt pratet litt med han nå, han har gått med på å hjelpe til med bleieskift fremover, og han ønsker også å tilbringe mer tid sammen med datteren vår. Jeg minnet han på at han ikke må bli som sin egen far. I tillegg tror jeg at jeg fikk overtalt ham til å gå til lege ved å be han om å gjøre det for hennes skyld! Han ønsker kun det beste for henne. Problemet er vel at han er utrygg på seg selv. Da han fikk henne i armene på fødestuen hadde han aldri holdt en baby før. Tror han er redd for å gjøre noe galt.. De gangene han sier nei til å holde henne er det stort sett pga han er veldig trett, og blir redd for å miste henne. Hun sitter ikke akkurat rolig

Håper på en bedring her hjemme nå!

 

-HI

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

[Anonym bruker]

Ser det ble en dobbelposting over her, det var ikke meningen! Hvordan kan jeg slette denne?

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

[Anonym bruker]

Det høres ut som dere hadde hatt godt av å få prate med noen som feks fastlege/ psykolog / helsestasjon eller familievernskontoret.

 

Dere er kommet inn i en vond sirkel.

Håper det ordner seg for dere, hvis han fortsetter i dette sporet han er nå så er du i realitet alenemor til to ( uten de økonomiske rettighetene ) :/

 

Anonymous poster hash: 78860...b20

[Anonym bruker]

Du bør prøve å komme deg litt ut, både med og uten barn. I hvilken by bor dere? Kanskje det er aktiviteter der ala babysang, barseltreff etc?

 

Anonymous poster hash: 0be97...e36

[Anonym bruker]

Da kjøper dere en lyslampe (noen steder kan den lånes på helsestasjonen), eller han begynner på melatonin. Det finnes behandling, så med mindre han har prøvd (og da inkluderer jeg henvisning til søvnlaboratorium eller lignende) er det ingen unnskyldning for å ikke prøve!

Anonymous poster hash: 26914...a2d

[Anonym bruker]

Hvor bor du hi? Kanskje vi kan bli venner

 

Anonymous poster hash: a187a...b7b

[Anonym bruker]

Bor i Kristiansand

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

[Anonym bruker]

Bor i Kristiansand

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c

Å jeg bor ved Oslo har en sønn på 3 mnd, hadde vært så perfekt.. Håper du får det bedre hi.. Klem

 

Anonymous poster hash: a187a...b7b

[Anonym bruker]

Planen er å være med på babysang når det starter. De sa på dåpssamtale at vi ville få invitasjon til dette i posten. Når hun blir litt eldre vil jeg og være med på åpen barnehage.

Er nytt treff på helsestasjonen for barselgruppa neste uke, får se om det blir foreslått noe da. Sist skrev vi navn og nummer på ei liste som skulle kopieres, men denne ble aldri delt ut..

 

-HI

 

 

Anonymous poster hash: 56586...d3c