Trenger egentlig bare noen gode ord.

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Jeg skal føde mitt første barn i mai og er veldig glad for å være gravid og at kroppen fungerer som den skal. Og jeg elsker barn, har bestandig gjort det og jobber i barnehage, så i utgangspunktet burde jeg vel ha et veldig godt utgangspunkt for å lykkes. 

 

Oppdragelse og alt som har med barnet og gjøre bekymrer jeg meg ikke så for, dette skal gå bra. Og jeg elsker allerede lilletrille inni der så det tar jeg med ro, men jeg er så bekymra for meg! Høres kanskje egoistisk ut, men helt siden dagen jeg fant ut at jeg var gravid så mista jeg meg selv totalt. Det var ingen planlagt graviditet og jeg og samboer var egentlig enig om å vente en god stund før vi skulle produsere sammen, han har tre fra før av. Derfor når jeg blei gravid så han på abort som eneste mulighet. Jeg forklarte han at det ikke kom på tale. Jeg er ingen motstander av abort overhodet, men det får da være grenser. For meg ville det være helt galt å ta abort bare fordi det ikke passa helt akkurat nå. En utfordring må vi vel kunne ta på strak arm? Trudde jeg...I og med at jeg gikk i mot hans ønske og valgte å beholde har ikke dette vært en graviditet vi har "delt". Det er min graviditet og mitt "prosjekt" som jeg kaller det, han er inneforstått med at barnet kommer, og jeg veit at de på jobben hans veit det, takket være broren hans, så han har ikke mulighet til å fortrenge det lenger sånn som jeg har frykta han har gjort en god stund. Jeg er glad i mannen min og har ikke lyst til å høre om at han er en egoist som ikke tar vare på meg og alt det der, fordi det finnes ikke en tanke jeg ikke har tenkt om saken, og akkurat mellom meg og han er det ingen problem. Jeg har akseptert situasjonen som den er og det virker som det funker for oss begge,

Problemet er jo meg...Total personlighetsforandring. Jeg er sur. Har mista humoren min og synes rett og slett hverdagen generelt er no dritt. Og det er fordi jeg bekymrer meg! Hormonene går bananas og jeg er engstelig for at detta er den "nye" meg? Kan noen være så snill og fortelle meg at dette går over og snart er jeg den samme gamle? Noen erfaringer?
For å si det sånn har jeg snakka med lege og fikk diagnose moderat deprimert. Jeg har gjort det jeg skal for å komme ut av depresjonen og har funnet ut at jeg er god nok om ikke annet, men nå har jeg virkelig lyst til å bli meg selv igjen. Dette er så overveldene... PUH!!

Anonymous poster hash: 2b358...faf

[Antoine]

Jeg har lest men har dessverre ingen råd å komme med.  En klem skal du i det minste få .  Vet mannen din hvordan du føler det, eller vil du ikke si det til ham i frykt for at han mener du kan takke deg selv som ble gravid?  Dere bør kanskje være to om å dra deg ut av selvødeleggelsesmodus.  Med ham på laget kan du kanskje ha større sjanse til å komme deg ut av dette mørke hullet...

[Anonym bruker]

Jeg var gjennom noe av det samme i første svangerskap,men det ble bedre når babyen først kom. Det var til tider ensomt og tøft, og virkelig en tid jeg ønsket å dele.

Håper det går bedre etterhvert, har dessverre ikke veldig gode råd, men en klem er sendt.

 

Anonymous poster hash: 8dbbd...c6d

[Myrtille]

Det kommer til å gå over og du kommer til å bli deg selv igjen. Det kan være graviditetshormonene som påvirker deg, eller det kan være noe annet, men uansett så går det over.

 

Jeg synes også du har gjort et helt riktig, modig og flott valg med å ta ansvar og beholde barnet. Men kjære deg, vil det ikke hjelpe om du inviterer mannen din tilbake med i 'baby-prosjektet' nå? Du må snakke med han. Han vil selvfølgelig at du skal ha det bra, du også.