Stefar og mitt barn

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer på en ting: 

 

Hvis mannen din vil endre på noe med barnet ditt, innføre en regel eller nekte det noe det har lyst til fordi han mener det er feil, har han like mye han skulle ha sagt da? Eller skal han bare være pappa når det er praktisk for mor, og stefar og uten stemmerett når han har behov? 

Jeg har ennå tilgode å se disse såkalte talentløse og egoistiske steforeldrene faktisk bli inkludert som en forelder, og at de fortsatt ikke tar barnet under vingene. 

Anonymous poster hash: 18077...8f6

[Anonym bruker]

 

 

 

Du jobber redusert fordi du ikke får det til å gå opp som "alenemamma". Det er først og fremst ditt ansvar.

Joda, det er leit at han ikke kan være barnepass, men når grunnen til at han ikke kan hjelpe er samvær med eget barn så har jeg full forståelse for at han sier nei. At han stiller opp for sitt eget barn når han er hjemme er gull verd og dine jobbproblemer bør ikke stå i veien for det. Du må finne andre løsninger, som å spørre barnets far, familie og venner, om barnevakt.

 

Anonymous poster hash: e21de...e95

 

Nei, er ikke sånn det er. Jeg og mannen startet firma sammen som jeg driver når han er borte.Men det er ingen inntekt derfra enda og jeg har derfor bare tid og mulighet til å jobbe redusert i min "ordentlige" jobb, der jeg faktisk tjener penger. Når han er hjemme og har barnet sitt her, er det dessuten ofte meg som ender opp med å bruke mest tid sammen med det fordi han alltid har så mye han bare skal fikse.

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

 

 

Da beklager jeg at jeg hoppet på en konklusjon. Det var toskete av meg. Når du forteller dette er jeg enig med deg at han må hjelpe til å dra lasset på lik linje med deg. Dersom du jobber redusert pga. firma dere har sammen så må han trø til, eventuelt ved barnepass eller at han jobber ekstra, når han er hjemme.

At du tar mye ansvar også for hans barn er ikke rettferdig. Da må han gi tilbake og ta ansvar både for eget barn og for ditt barn.

 

Igjen. Beklager at jeg var litt rask på labben. Still krav til ham!

 

Anonymous poster hash: e21de...e95

 

Min feil også, siden jeg ikke sa det fra starten av. Det er en ganske komplisert situasjon vi er i og litt uvanlig kan man vel kalle den. Så har ikke så lyst til å komme med hele her inne..

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Stefar jobber nordsjøturnus og mens han er borte må jeg jobbe redusert for å få det til å gå ihop hjemme. Når han er hjemme ønsker jeg å jobbe mere og har tatt opp dette med han, men det innebærer at han må kjøre barnet mitt i barnehagen eller hente det der noen dager i uka, evt. passe barnet om natten hvis jeg er på vakt. Han er ikke så ivrig altså, sier han må prioritere sin egen sønn når han først er hjemme og vil ikke at å passe mitt barn skal gå utover sitt samvær med sønnen.

Han argumenterte også med at han får mindre tid til å fikse ting hjemme, holder på å bygge garasje og greier.

Jeg kan vel ikke kreve noe som helst fra han men synes det er merkelig at han ikke kan hjelpe meg litt iallfall, jeg jobber tross alt redusert pga hans jobb. Skjønner heller ikke det med mindre samvær med sin sønn, barnet mitt sover om natten og det tar ikke SÅ lang tid å hente/kjøre i barnehagen. Hva synes dere?

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

 

 

Hei!

 

Det som dere må finne ut av er om dere har felles eller separat økonomi. Hvis dere har felles økonomi så innebærer det at dere må bli enige om det lønner seg for dere at du jobber mer i den perioden han er hjemme. Hvis dere har separat økonomi så må du innfinne deg med at du i praksis er "alenemor" og at du ikke kommer til å ha mulighet til å jobbe mer i den situasjonen du er nå. 

 

Forhold er forskjellige, og mennesker har ulike forventninger til forhold. Hadde jeg hatt et barn og skulle funnet meg en ny samboer, så hadde jeg ønsket at denne samboeren skulle fungere i et team med meg når det gjelder "mine, dine og våre barn", med felles økonomi og felles ansvar. Men det er ikke alle som ønsker å være i et slikt forhold, og det respekterer jeg. Det er ikke noe galt med det, da spørs det bare om man passer sammen eller ikke da...

 

Noe er felles med det meste er separat. Siden økonomien stort sett er separat og jeg er alenemor, så blir vel enden på visa at jeg "sier opp" min stilling i firmaet vi driver sammen og flytter. Jeg har rett og slett ikke råd til å jobbe bortimot 70% uten å få betalt for det.

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

 

Hva med å fortelle ham at du ikke ønsker å være en del av firmaet lenger, fordi det innebærer en for stor økonomiske ulempe for deg, og finne en jobb en annen plass? Høre hva han tenker om det.... Når han ikke er villig til å ofre noe for å hjelpe deg å få ting til å gå rundt, så synes jeg ikke at han skal forvente at du skal ofte noe (penger) heller. 

 

Du nevnte ikke i det første innlegget at du jobber i et firma dere har sammen, det gjør jo det hele litt mer komplisert. 

 

Ja, jeg kommer til å ta det opp med han at jeg kanskje vil ut av firmaet. Men, og det er et stort men, siden han jobber borte så trenger han noen som er her hele tiden. Ikke har han økonomi til å slutte å jobbe ute og samtidlig trenger han noen til å ta seg av firmaet og ha ansvaret 24/7. Så jeg ser ingen god løsning, men skal høre om han har noe å foreslå.

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

[Anonym bruker]

Du sier at du jobber 70% i felles firma, uten å få betalt for dere. Dere har separat økonomi. Den dagen firmaer går med overskudd, hvordan skal dette deles , 50-50, eller 70-30? Delers overskuddet på 2, så har du ordnet deg en dårlig avtale. Delers derimot overskuddet etter innsats, så velger du jo selv hvor mye du vil legge i den jobben.

 

Du nevner også at du tar mye ansvar for han sin sønn, det er et valg du tar. Han kan ikke forplikte det til deg, såfremt han ikke bidrar til å hjelpe deg med ditt barn.

Du spør også hvor lang tid "tar det å hente i barnehage". Barnet skal vel også taes bare på, når hun kommer hjem?

 

Ps: Hvilke samværsordninger har dere med hvert deres barn?

 

Anonymous poster hash: 1d302...788

Ok, dårlig forklart av meg. Men firmaet går fortsatt med underskudd og vi kunne sikkert begge jobbet der minst 100 % hver om vi ville, jeg tanker da på antall timer man legger ned. Så med 70% så tenker jeg på timeantallet jeg bruker. Vi har ikke diskutert hvordan det blir den dagen det går med overskudd, de første årene har vi begge vært inneforstått med at det som kommer inn vil gå like fort ut igjen pga investeringer ifm firmaet. At jeg nå begynner å stusse på det hele er jo fordi jeg synes han er veldig lite behjelpelig når han vet jeg ikke tjener mye men fortsatt ikke vil hjelpe til noe så jeg får muligheten til å tjene litt bedre og. Eller, jeg har stussa en god stund da..men har kommet til et punkt det må forandringer til.

 

Jeg har mine barn hele tiden, treffer pappan sin nå og da men ikke fast samvær. Han har ordinørt samvær i helger og ferier når han er hjemme, ikke mer pga avstand.

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

[Anonym bruker]

 

Om dere ikke bor i ødemarka, så er det vel begrenset hva han kan snekre og bygge om natta. Og om ikke sønnen hans er 20, og de er ute å råner på natta, eller på pub, så er det vel ikke noe problem å ha ansvaret for et sovende barn. Og det kan da heller ikke være så vanskelig å levere et barn i bhg. Personlig ville jeg aldri vært i et forhold, hvor vi ikke tok ansvar for hverandres barn. "Nei, jeg steller bare middag til mine barn, du får skrelle potetene til din sønn" er ikke sånn jeg vil leve. Kjenner at jeg blir trist av å lese om hvor mange barn som lider, pga. foreldrenes dårlige valg av ny partner.

 

Anonymous poster hash: d0522...5ef

 

Jo, vi bor faktisk nesten i ødemarka og ikke noe problem med snekkering midt på natta. Han driver på ute nesten hver kveld ja, til rundt kl 22. Han er ikke langt unna huset, 25 m..i et hus der, men jeg lar jo ikke barna være i huset alene hele kvelden for at jeg skal på jobb. Han skjønner ikke helt problemet med det da. Arbeidet for han ville jo vært å passe dem på natta noe som er enkelt, stå opp med dem og klem dem så kunne jeg ha kjørt dem selv til barnehagen når jeg kommer fra nattevakt. Tar ikke så sabla lang tid, vil jeg tro

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

[Anonym bruker]

Hvor mye jobber han med firmaet da?

 

Hvis du ikke kan jobbe i den vanlige jobben din 100% på grunn av at han skal reise bort for å jobbe bør han enten hjelpe deg når han er hjemme eller lønne deg når han er borte.

 

Anonymous poster hash: ba989...a97

[Anonym bruker]

Hi

 

Denne jobben med å fikse på hus og hjem, kommer ikke det deg og ditt barn også til gode? Eller, eier ikke du noen andel i huset?

 

Anonymous poster hash: 1d302...788

Tja, det han fikser på er stort sett noe som inngår i firmaet. Han bruker masse penger som han har tjent og det er jo til min fordel også. Men, siden jeg eier mindre andel enn han, blir det værre og værre for meg å skulle kjøpe meg inne så vi til slutt eier like mye. Dessto mere penger han bruker, penger han tjener fordi han jobber utenfor, desto vanskeligere blir det for meg å få muligheten til å kjøpe meg inn. Nå har jeg jo ikke så lyst til det lenger da, men føler vel hele forholdet er bygget på det at han vil ha kontrollen og det er ingen god følelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

[Anonym bruker]

 

 

 

Om dere ikke bor i ødemarka, så er det vel begrenset hva han kan snekre og bygge om natta. Og om ikke sønnen hans er 20, og de er ute å råner på natta, eller på pub, så er det vel ikke noe problem å ha ansvaret for et sovende barn. Og det kan da heller ikke være så vanskelig å levere et barn i bhg. Personlig ville jeg aldri vært i et forhold, hvor vi ikke tok ansvar for hverandres barn. "Nei, jeg steller bare middag til mine barn, du får skrelle potetene til din sønn" er ikke sånn jeg vil leve. Kjenner at jeg blir trist av å lese om hvor mange barn som lider, pga. foreldrenes dårlige valg av ny partner.

 

Anonymous poster hash: d0522...5ef

Barnet trenger ikke å lide på grunn av mors valg av partner, så lenge mor tar ansvar for sitt eget barn??!

 

Anonymous poster hash: 1d302...788

Jo, jeg tror absolutt at barn tar skade av og bo sammen med en voksen med holdningen: det er ikke min unge så jeg gir faen. Det fremmer jo ikke akkurat en god selvfølelse hos et lite barn at han som fungerer som farsfigur i hverdagen ikke gidder å løfte en finger mer enn nødvendig.

 

Hi, jeg synes at å si opp stillingen og flytte ut høres ut som en god ide.

 

 

 

Signerer. Her er det også litt sånn, men vi har kun mine og felles barn. Samboer er mye sliten og orker ikke å være med på barnas aktiviteter så ofte, så jeg blir som regel alene der.

 

Anonymous poster hash: 512cc...a43

 

Han har aldri vært med på noe som helst av aktiviteter med mitt barn, såvidt han var innom huset å spiste et kakestykke da vi feira bursdagen til barnet mitt.

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

[Anonym bruker]

 

Jeg bare lurer på en ting: 

 

Hvis mannen din vil endre på noe med barnet ditt, innføre en regel eller nekte det noe det har lyst til fordi han mener det er feil, har han like mye han skulle ha sagt da? Eller skal han bare være pappa når det er praktisk for mor, og stefar og uten stemmerett når han har behov? 

Jeg har ennå tilgode å se disse såkalte talentløse og egoistiske steforeldrene faktisk bli inkludert som en forelder, og at de fortsatt ikke tar barnet under vingene. 

 

Anonymous poster hash: 18077...8f6

 

Han har innført mange regler og vi har endret mye som var annerledes før vi ble samboere, tro meg! Den veien kan jeg faktisk ikke strekke meg en cm lengre, da går det på tvers av hva jeg mener er et godt oppvekstmiljø for barn og hvilke verdier som skal verdsettes. Hadde han vært interessert i å være reservepappa så ville det vært flott men han er da altså ikke det og har nok med det han har fra før.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg hadde aldri akseptert at mannen ikke stilte opp ved behov og ikke engasjerte seg i min barns liv på lik linje som jeg gjør.

[Anonym bruker]

Høres ut som om du egentlig vil bort fra denne mannen?

Anonymous poster hash: a52f7...722

[Anonym bruker]

Jeg merker at det IGJEN stilles annerledes krav til mannen, enn kvinnen. I tråd om den "onde stemora" som ikke ønsket å ha 8-årige stesønn i ektesengen fikk hun til svar at hun ikke er familie, men fremmed, og måtte enten flytte ut av senga eller ut av huset. Enkelte i den her tråden skriver at samboer må da få lov å holde på med sitt barn, og at HI sitt barn er hennes ansvar. Merkelig hvordan enkelte kvinner forherliger mannen.

Anonymous poster hash: 512cc...a43

[Anonym bruker]

 

Jeg merker at det IGJEN stilles annerledes krav til mannen, enn kvinnen. I tråd om den "onde stemora" som ikke ønsket å ha 8-årige stesønn i ektesengen fikk hun til svar at hun ikke er familie, men fremmed, og måtte enten flytte ut av senga eller ut av huset. Enkelte i den her tråden skriver at samboer må da få lov å holde på med sitt barn, og at HI sitt barn er hennes ansvar. Merkelig hvordan enkelte kvinner forherliger mannen.

 

Anonymous poster hash: 512cc...a43

Kanskje ikke de samme som svarer?

 

Anonymous poster hash: 3c173...231

[Anonym bruker]

 

 

Jeg bare lurer på en ting: 

 

Hvis mannen din vil endre på noe med barnet ditt, innføre en regel eller nekte det noe det har lyst til fordi han mener det er feil, har han like mye han skulle ha sagt da? Eller skal han bare være pappa når det er praktisk for mor, og stefar og uten stemmerett når han har behov? 

Jeg har ennå tilgode å se disse såkalte talentløse og egoistiske steforeldrene faktisk bli inkludert som en forelder, og at de fortsatt ikke tar barnet under vingene. 

 

Anonymous poster hash: 18077...8f6

 

Han har innført mange regler og vi har endret mye som var annerledes før vi ble samboere, tro meg! Den veien kan jeg faktisk ikke strekke meg en cm lengre, da går det på tvers av hva jeg mener er et godt oppvekstmiljø for barn og hvilke verdier som skal verdsettes. Hadde han vært interessert i å være reservepappa så ville det vært flott men han er da altså ikke det og har nok med det han har fra før.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

 

Da har du min fulle støtte i denne saken. Ta en skikkelig prat med ham, og snakk ti ldu faktisk forstår HVORFOR han mener det han gjør. Hvilke tanker gjør han seg om en familie med mine/dine barn, hva tenker han om parforhold og hvilke forventninger har han til din og hans innsats, føler han kanskje allerede at han bidrar og stiller opp utrolig mye, mens du ikke gjør det? Forstå ham, la ham forstå deg og se om dere kan finne et kompromiss. Er det umulig, er dere jo rett og slett på ulikt plan og da får man jo evt. vurdere om dere passer sammen.

 

Anonymous poster hash: 18077...8f6

[Anonym bruker]

Det høres ut som dere må sette dere ned å snakke skikkelig sammen.

Dere har kanskje også planer om felles barn i framtiden?

 

Jeg tenker at familien også er et "firma" man driver sammen, man hjelper hverandre og bidrar.

Synes det er veldig rart at han ikke ønsker å være mer involvert i livet til ditt barn også.

Det er jo ikke bare snakk om barnepass, men at de tilbringer tid sammen uten deg tilstede.

 

Anonymous poster hash: bf566...044

[Superdolly]

 

 

 

 

Stefar jobber nordsjøturnus og mens han er borte må jeg jobbe redusert for å få det til å gå ihop hjemme. Når han er hjemme ønsker jeg å jobbe mere og har tatt opp dette med han, men det innebærer at han må kjøre barnet mitt i barnehagen eller hente det der noen dager i uka, evt. passe barnet om natten hvis jeg er på vakt. Han er ikke så ivrig altså, sier han må prioritere sin egen sønn når han først er hjemme og vil ikke at å passe mitt barn skal gå utover sitt samvær med sønnen.Han argumenterte også med at han får mindre tid til å fikse ting hjemme, holder på å bygge garasje og greier.Jeg kan vel ikke kreve noe som helst fra han men synes det er merkelig at han ikke kan hjelpe meg litt iallfall, jeg jobber tross alt redusert pga hans jobb. Skjønner heller ikke det med mindre samvær med sin sønn, barnet mitt sover om natten og det tar ikke SÅ lang tid å hente/kjøre i barnehagen. Hva synes dere?Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

 

 Hei! Det som dere må finne ut av er om dere har felles eller separat økonomi. Hvis dere har felles økonomi så innebærer det at dere må bli enige om det lønner seg for dere at du jobber mer i den perioden han er hjemme. Hvis dere har separat økonomi så må du innfinne deg med at du i praksis er "alenemor" og at du ikke kommer til å ha mulighet til å jobbe mer i den situasjonen du er nå.  Forhold er forskjellige, og mennesker har ulike forventninger til forhold. Hadde jeg hatt et barn og skulle funnet meg en ny samboer, så hadde jeg ønsket at denne samboeren skulle fungere i et team med meg når det gjelder "mine, dine og våre barn", med felles økonomi og felles ansvar. Men det er ikke alle som ønsker å være i et slikt forhold, og det respekterer jeg. Det er ikke noe galt med det, da spørs det bare om man passer sammen eller ikke da...

Noe er felles med det meste er separat. Siden økonomien stort sett er separat og jeg er alenemor, så blir vel enden på visa at jeg "sier opp" min stilling i firmaet vi driver sammen og flytter. Jeg har rett og slett ikke råd til å jobbe bortimot 70% uten å få betalt for det.Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

Hva med å fortelle ham at du ikke ønsker å være en del av firmaet lenger, fordi det innebærer en for stor økonomiske ulempe for deg, og finne en jobb en annen plass? Høre hva han tenker om det.... Når han ikke er villig til å ofre noe for å hjelpe deg å få ting til å gå rundt, så synes jeg ikke at han skal forvente at du skal ofte noe (penger) heller.  Du nevnte ikke i det første innlegget at du jobber i et firma dere har sammen, det gjør jo det hele litt mer komplisert.

Ja, jeg kommer til å ta det opp med han at jeg kanskje vil ut av firmaet. Men, og det er et stort men, siden han jobber borte så trenger han noen som er her hele tiden. Ikke har han økonomi til å slutte å jobbe ute og samtidlig trenger han noen til å ta seg av firmaet og ha ansvaret 24/7. Så jeg ser ingen god løsning, men skal høre om han har noe å foreslå. Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

Men du har jo løsningen: Han blir voksen og tar ansvar både for sitt barn og ditt barn de ukene han er hjemme, sånn at du får jobbet litt mer og tjent litt penger. Vil han ikke det, kan han da godt stå der og lure på hva han skal gjøre synes jeg.

 

Han virker som en utrolig lite raus person.

[I scream for icecream!]

Dette hadde jeg ALDRI akseptert. Barnet mitt har også en stefar, og selv om jeg tar den største delen av ansvaret (legetimer, foreldresamtaler, foreldremøte osv.) tar vi begge det ansvaret vi må for at det skal gå rundt som en FAMILIE. For det er det vi er, og mannen min ser på barnet mitt som sitt barn. Vi har et barn sammen også, og det høres helt absurd ut for meg om samboeren min bare skulle hentet dette barnet og ikke det andre i barnehagen for eksempel. Jeg synes forhold der man ikke gjør sitt ytterste for at familien skal fungere og for å hjelpe partneren, hørs utrolig tunge og vanskelige ut, og jeg tror ikke jeg hadde holdt ut særlig lenge med en slik mann.

[Anonym bruker]

Jeg syns han virker ego. Mitt barn har også en stefar og pga hans jobb kan jeg ikke jobbe fulltid slik jeg gjorde før. Han er ofte borte både uker og mnd om gangen.

 

Men i periodene han er hjemme tar han av seg mitt barn så jeg får jobbet litt ekstra. Han behandler henne som sin egen. Og periodene han er borte overfører han det jeg trenger til å betale alle regninger, mat og diverse annet vi trenger penger til.

 

Så han betaler vel 70 prosent av utgiftene da jeg tjener så lite (ca 12 000 i mnd). Men må har ikke min samboer barn fra før. Men hadde han hatt det så hadde jeg faktisk forventet at han tok av seg mitt barn på lik linje men samtidig hadde jeg lagt til rette for at han fikk alenetid med sitt barn.

 

Anonymous poster hash: 383af...ce5

[rytme]

 

 

 

 

 

Stefar jobber nordsjøturnus og mens han er borte må jeg jobbe redusert for å få det til å gå ihop hjemme. Når han er hjemme ønsker jeg å jobbe mere og har tatt opp dette med han, men det innebærer at han må kjøre barnet mitt i barnehagen eller hente det der noen dager i uka, evt. passe barnet om natten hvis jeg er på vakt. Han er ikke så ivrig altså, sier han må prioritere sin egen sønn når han først er hjemme og vil ikke at å passe mitt barn skal gå utover sitt samvær med sønnen.Han argumenterte også med at han får mindre tid til å fikse ting hjemme, holder på å bygge garasje og greier.Jeg kan vel ikke kreve noe som helst fra han men synes det er merkelig at han ikke kan hjelpe meg litt iallfall, jeg jobber tross alt redusert pga hans jobb. Skjønner heller ikke det med mindre samvær med sin sønn, barnet mitt sover om natten og det tar ikke SÅ lang tid å hente/kjøre i barnehagen. Hva synes dere?Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

 Hei! Det som dere må finne ut av er om dere har felles eller separat økonomi. Hvis dere har felles økonomi så innebærer det at dere må bli enige om det lønner seg for dere at du jobber mer i den perioden han er hjemme. Hvis dere har separat økonomi så må du innfinne deg med at du i praksis er "alenemor" og at du ikke kommer til å ha mulighet til å jobbe mer i den situasjonen du er nå.  Forhold er forskjellige, og mennesker har ulike forventninger til forhold. Hadde jeg hatt et barn og skulle funnet meg en ny samboer, så hadde jeg ønsket at denne samboeren skulle fungere i et team med meg når det gjelder "mine, dine og våre barn", med felles økonomi og felles ansvar. Men det er ikke alle som ønsker å være i et slikt forhold, og det respekterer jeg. Det er ikke noe galt med det, da spørs det bare om man passer sammen eller ikke da...

Noe er felles med det meste er separat. Siden økonomien stort sett er separat og jeg er alenemor, så blir vel enden på visa at jeg "sier opp" min stilling i firmaet vi driver sammen og flytter. Jeg har rett og slett ikke råd til å jobbe bortimot 70% uten å få betalt for det.Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

Hva med å fortelle ham at du ikke ønsker å være en del av firmaet lenger, fordi det innebærer en for stor økonomiske ulempe for deg, og finne en jobb en annen plass? Høre hva han tenker om det.... Når han ikke er villig til å ofre noe for å hjelpe deg å få ting til å gå rundt, så synes jeg ikke at han skal forvente at du skal ofte noe (penger) heller.  Du nevnte ikke i det første innlegget at du jobber i et firma dere har sammen, det gjør jo det hele litt mer komplisert.

Ja, jeg kommer til å ta det opp med han at jeg kanskje vil ut av firmaet. Men, og det er et stort men, siden han jobber borte så trenger han noen som er her hele tiden. Ikke har han økonomi til å slutte å jobbe ute og samtidlig trenger han noen til å ta seg av firmaet og ha ansvaret 24/7. Så jeg ser ingen god løsning, men skal høre om han har noe å foreslå. Anonymous poster hash: 9eee3...a3d

Men du har jo løsningen: Han blir voksen og tar ansvar både for sitt barn og ditt barn de ukene han er hjemme, sånn at du får jobbet litt mer og tjent litt penger. Vil han ikke det, kan han da godt stå der og lure på hva han skal gjøre synes jeg.

 

Han virker som en utrolig lite raus person.

 

 

Ja helt enig! Der har du det. Han TRENGER din hjelp for å kunne fortsette firmaet. Du TRENGER hans hjelp for å kunne fortsette å jobbe i firmaet. Få det inn i hodet hans at han trenger deg like mye som du trenger han og at enten så er dere et team der dere begge tar ansvar for både firma og barn, ellers så må du tenke på deg og dine først og fremst og skaffe deg en annen jobb der du kan få mer økonomisk trygghet!