"Hobbypsykolog"

[Anonym bruker]

Jeg må bare lufte en tanke som har slått meg i den siste tiden.

Jeg er på meg selv som en oppegående og reflektert jente. Har flere gode og nære venner i min omgangskrets. Noen av venninnene mine har ofte ting de ønsker å snakke om div problemer når det spesielt kommer til samliv, familie, barn, mann samt utroskap.. For å si det sånn det aller meste. Jeg stiller meg disponibel, lytter, har en skulder å gråte på, kommer med råd og tanker. Dette gjør jeg fordi jeg naturlig nok bryr meg veldig masse om de menneskene rundt meg. Saken er at når jeg har behov for å tømme tankene mine og be om råd, så skjer det samme nær sagt bestandig; at de skal likevel få frem at de har de så mye verre og begynner å snakke om seg og sitt. Bør jeg si ifra at det bør gå begge veier og støtte hverandre el skal jeg la være? Jeg har nok en sterk psyke og lar nok det meste holdes inni meg, men det blir fullt opp for meg også og trenger å få snakket ut litt. Er det for mye forlangt ?

Klem fra meg :-)

 

Anonymous poster hash: 7b800...0b4

[Anonym bruker]

Det er ikke for mye forlangt etter min mening. Men har opplevd mye det samme som deg.

 

Jeg prøver å være mer bevisst på at det går begge veier. Har etter hvert gradvis kuttet ut en del som er slik du beskriver, har heller et litt mer overfladisk vennskap med dem, men slutter å være skuleren å gråte på når det aldri kan gå begge veier.

 

Anonymous poster hash: 9c508...9bf

[Anonym bruker]

Jeg må bare lufte en tanke som har slått meg i den siste tiden.

Jeg er på meg selv som en oppegående og reflektert jente. Har flere gode og nære venner i min omgangskrets. Noen av venninnene mine har ofte ting de ønsker å snakke om div problemer når det spesielt kommer til samliv, familie, barn, mann samt utroskap.. For å si det sånn det aller meste. Jeg stiller meg disponibel, lytter, har en skulder å gråte på, kommer med råd og tanker. Dette gjør jeg fordi jeg naturlig nok bryr meg veldig masse om de menneskene rundt meg. Saken er at når jeg har behov for å tømme tankene mine og be om råd, så skjer det samme nær sagt bestandig; at de skal likevel få frem at de har de så mye verre og begynner å snakke om seg og sitt. Bør jeg si ifra at det bør gå begge veier og støtte hverandre el skal jeg la være? Jeg har nok en sterk psyke og lar nok det meste holdes inni meg, men det blir fullt opp for meg også og trenger å få snakket ut litt. Er det for mye forlangt ?

Klem fra meg :-)

 

Anonymous poster hash: 7b800...0b4

Noen misforstår og tror at det å fortelle om hvor mye verre de selv har det, gjør at den andre føler seg litt bedre. Bare si det som det er; I dag har jeg behov for å snakke om det jeg sliter med. Vi kan heller treffes igjen snart, å ta opp det du ønsket å snakke om...? 👼

 

Anonymous poster hash: 9a036...9ee