Oppgitt over mannen, angående meg og psykolog

[Anonym bruker]

Skal prøve å gjøre det kort jeg kan.

Jeg har hatt en vanskelig barndom, noe som gjør at jeg har mitt og stri med den dag i dag. Få/ingen som merker det utad eller vet om det.

 

Fra jeg var 13-20 år gikk jeg jevnlig til psykolog. De ti siste årene har jeg klart meg forholdsvis, uten hjelp og medisiner. Det hjalp med barn faktisk

Har dog hatt noen tøffe perioder hvor jeg kunne trengt noen å snakke med, men møter liten forståelse fra mannen.

Jeg er i dårlig humør når jeg har det tungt og det takler han ikke. Det blir dårlig stemning, krangling og jeg føler jeg får null forståelse/støtte.

 

I går sa jeg til han at jeg tror jeg trenger psykolog igjen, for jeg har ingen og prate med. Da sa han " javel, da har vi ikke råd til sydentur i høstferien"

 

Jeg fatter ikke hvorfor han har så problemer med dette?! Noen innspill?

 

Han er ellers en oppegående, omtenksom og snill mann. Super pappa osv. Men han greier ikke å være tilstede for meg i "onde dager".

 

Anonymous poster hash: 4e6db...8cc

[monson]

Men, du kan be legen din hennvise deg til psykolog, slik at du slipper å betale 1000kr i timen.. Også får du finne ut hvor mye det haster osv.. Evnt å gå til privat psykolog mens du venter på en med ordning..

[Anonym bruker]

Psykolog koster ja!! 👼

 

Anonymous poster hash: 8db16...5ef

[:::) Frøken Velferdsrett]

kanskje han føler det som  et nedelag at du ikke er lyklig?

 

han er jo din halvdel og når du ikke har det bra så er det lett for han og tenke at det har noe med han å gjøre. at han ikke er god nok, og at han ikke klarer å gi deg det du trenger. det kan gjøre vondt.

 

da er det ikke så lett å si "jeg forstår at du har det vaskelig og trenger noen å prate med".

 

 

har du egene penger? eller har dere allt på felles? om du har dine egene ville jeg kanskje brukt de på psykolog og ikke snakket så mye med han om det, men heller diskutert med psykologen om hvordan du skal få det fint med han igjen.

[Anonym bruker]

Ja jeg vet det. Og vi har uansett råd. Det er bare kommentaren og tankegangen hans som både forundrer og sjokkerer meg. Og min psykiske helse er da uansett viktigere enn en uke til syden.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4e6db...8cc

[Anonym bruker]

Frøken Velferdsrett" data-cid="146011374" data-time="1389270688" data-date="i dag, 12:31">

kanskje han føler det som et nedelag at du ikke er lyklig?

 

han er jo din halvdel og når du ikke har det bra så er det lett for han og tenke at det har noe med han å gjøre. at han ikke er god nok, og at han ikke klarer å gi deg det du trenger. det kan gjøre vondt.

 

da er det ikke så lett å si "jeg forstår at du har det vaskelig og trenger noen å prate med".

 

 

har du egene penger? eller har dere allt på felles? om du har dine egene ville jeg kanskje brukt de på psykolog og ikke snakket så mye med han om det, men heller diskutert med psykologen om hvordan du skal få det fint med han igjen.

Det har jeg faktisk ikke tenkt over, kan være noe i det du skriver der.

Vi har felles økonomi, men sitter igjen med et overskudd hver i "lommepenger" hver måned. Så de kan jeg jo bruke til psykolog. Hi

 

Anonymous poster hash: 4e6db...8cc

[Anonym bruker]

noen ganger er det fryktelig vanskelig å sette seg inn i andres ståsted,å se andres behov når man ikke skjønner hva problemet kan være.

 

jeg tror du skal fortelle han at det sårer deg veldig når han sier slikt,som om han ikke bryr seg. Han trenger ikke å forstå,men han må akseptere det og bare la deg få gjøre det som er best for deg.

 

Gå til lege og få hjelp gjennom han,du trenger da ikke å få godkjennelse fra manen din.men jeg skjønner at du vil ha forståelse...

Anonymous poster hash: 8cc94...e87

[Anonym bruker]

Vet mannen din hva du konkret sliter med? 👼

 

Anonymous poster hash: 8db16...5ef

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

:: Frøken Velferdsrett" data-cid="146011374" data-time="1389270688" data-date="i dag, 12:31 said:

kanskje han føler det som et nedelag at du ikke er lyklig?

 

han er jo din halvdel og når du ikke har det bra så er det lett for han og tenke at det har noe med han å gjøre. at han ikke er god nok, og at han ikke klarer å gi deg det du trenger. det kan gjøre vondt.

 

da er det ikke så lett å si "jeg forstår at du har det vaskelig og trenger noen å prate med".

 

 

har du egene penger? eller har dere allt på felles? om du har dine egene ville jeg kanskje brukt de på psykolog og ikke snakket så mye med han om det, men heller diskutert med psykologen om hvordan du skal få det fint med han igjen.

Det har jeg faktisk ikke tenkt over, kan være noe i det du skriver der.

Vi har felles økonomi, men sitter igjen med et overskudd hver i "lommepenger" hver måned. Så de kan jeg jo bruke til psykolog. Hi

 

Anonymous poster hash: 4e6db...8cc

 

samboeren min har vært syk mange ganger og jeg har alltid passet på han. kjørt han til lege og sykehus osv. så ble jeg syk. jeg besvimte i dusjen og alt var helt jævelig. hans reksjon var å dra på jobben i 26 timer.

jeg måtte kjøre meg selv til legevakten, hente medisiner, passe sønnen min osv.

 

 

jeg ble så såret. det tok lang tid før jeg i det hele tatt klarte å snakke med han om det.

 

men da kom det fram at han ble redd. jeg hadde alltid vært den sterke. den som order opp. også lå jeg plutselig der, naken og forsvarsløs. han var rett og slett ikke forbredt på det. så han "rømte".

 

neste gang jeg ble syk var han andeledes. heldigvis.

 

poenget er at ting ikke alltid er ment sånn som det føles. når man er kjærester og glad i hverandre blir alt veldig nære. og vi påvirker hverandre så utrolig mye.

 

selv om det ikke er lett så må vi prøve å huske på det.

[Anonym bruker]

Merkelig å henge seg opp i det med penger, med mindre dere har veldig dårlig råd. Det koster jo under 2000 i året i egenandeler. Eller tenkte du å gå privat?

Anonymous poster hash: 32846...621

[Anonym bruker]

Jeg synes uansett ikke mannen din bør være din hovedstøtte i dette, du trenger absolutt en utenforstående som en psykolog.

 

Dette er jo ting i fortiden du (les: din mann) ikke kan gjøre noe med, og da tør jeg vedde på at din mann blir frustrert fordi det ikke finnes noe man _kan gjøre og dermed fikse problemet!! Han skjønner nok ikke helt at slike ting kommer i bølger og at du muligens ikke blir helt hundre prosent ferdig med det noen gang.

 

Jeg synes det er litt mye ansvar for han å ta, og for din egen del så mister du plutselig din sårt tiltrengte støttespiller hvis f.eks dere krangler heftig en gang. Hvis du DA trenger å prate er det fryktelig vanskelig å nærme seg hverandre.

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 231f9...dba

[Anonym bruker]

Skal prøve å gjøre det kort jeg kan.

Jeg har hatt en vanskelig barndom, noe som gjør at jeg har mitt og stri med den dag i dag. Få/ingen som merker det utad eller vet om det.

 

Fra jeg var 13-20 år gikk jeg jevnlig til psykolog. De ti siste årene har jeg klart meg forholdsvis, uten hjelp og medisiner. Det hjalp med barn faktisk

Har dog hatt noen tøffe perioder hvor jeg kunne trengt noen å snakke med, men møter liten forståelse fra mannen.

Jeg er i dårlig humør når jeg har det tungt og det takler han ikke. Det blir dårlig stemning, krangling og jeg føler jeg får null forståelse/støtte.

 

I går sa jeg til han at jeg tror jeg trenger psykolog igjen, for jeg har ingen og prate med. Da sa han " javel, da har vi ikke råd til sydentur i høstferien"

 

Jeg fatter ikke hvorfor han har så problemer med dette?! Noen innspill?

 

Han er ellers en oppegående, omtenksom og snill mann. Super pappa osv. Men han greier ikke å være tilstede for meg i "onde dager".

 

Anonymous poster hash: 4e6db...8cc

 

 

Fordi mange av dagens norske menn kun vil ha pene, problemløse smilende bimboer som er fornøyd med livet og har mange venninner å prate med, slik at mannen slipper pes med det å høre, trøste, hjelpe og forsvare dama si. Feigt.

 

Anonymous poster hash: 90739...07a

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen

 

Jeg går gjerne offentlig, trenger ikke å gå privat.

Han vet ikke nøyaktig hva jeg sliter med, fordi han ikke har noen interesse av det virker det som. Det blir unaturlig for meg og åpne meg for han, når han tåler så lite av meg når jeg har en tung dag.

 

Jeg bestemmer selv om jeg vil gå til psykolog, det jeg syns er så trist er mangelen på støtte. Hører folk snakker om mannen sin som at han er klippen i livet deres, det høres veldig fint og betryggende ut.

Hi

 

Anonymous poster hash: 4e6db...8cc

[Anonym bruker]

:: Frøken Velferdsrett, on 09 Jan 2014 - 13:44, said:

 

 

:: Frøken Velferdsrett" data-cid="146011374" data-time="1389270688" data-date="i dag, 12:31 said:

kanskje han føler det som et nedelag at du ikke er lyklig?

 

han er jo din halvdel og når du ikke har det bra så er det lett for han og tenke at det har noe med han å gjøre. at han ikke er god nok, og at han ikke klarer å gi deg det du trenger. det kan gjøre vondt.

 

da er det ikke så lett å si "jeg forstår at du har det vaskelig og trenger noen å prate med".

 

 

har du egene penger? eller har dere allt på felles? om du har dine egene ville jeg kanskje brukt de på psykolog og ikke snakket så mye med han om det, men heller diskutert med psykologen om hvordan du skal få det fint med han igjen.

Det har jeg faktisk ikke tenkt over, kan være noe i det du skriver der.

Vi har felles økonomi, men sitter igjen med et overskudd hver i "lommepenger" hver måned. Så de kan jeg jo bruke til psykolog. Hi

 

Anonymous poster hash: 4e6db...8cc

 

samboeren min har vært syk mange ganger og jeg har alltid passet på han. kjørt han til lege og sykehus osv. så ble jeg syk. jeg besvimte i dusjen og alt var helt jævelig. hans reksjon var å dra på jobben i 26 timer.

jeg måtte kjøre meg selv til legevakten, hente medisiner, passe sønnen min osv.

 

 

jeg ble så såret. det tok lang tid før jeg i det hele tatt klarte å snakke med han om det.

 

men da kom det fram at han ble redd. jeg hadde alltid vært den sterke. den som order opp. også lå jeg plutselig der, naken og forsvarsløs. han var rett og slett ikke forbredt på det. så han "rømte".

 

neste gang jeg ble syk var han andeledes. heldigvis.

 

poenget er at ting ikke alltid er ment sånn som det føles. når man er kjærester og glad i hverandre blir alt veldig nære. og vi påvirker hverandre så utrolig mye.

 

selv om det ikke er lett så må vi prøve å huske på det.

 

 

 

Hadde min samboer stukket av da jeg var livstruende syk så hadde jeg glatt gått fra ham. Uansett hvor redd du er så forlater du ikke din aller kjæreste, BÅDE dama og barn, alene og drar din kos med en gang det er vanskelig. For noen mannfolk!

 

Anonymous poster hash: 90739...07a

[Anonym bruker]

Jeg synes uansett ikke mannen din bør være din hovedstøtte i dette, du trenger absolutt en utenforstående som en psykolog.

 

Dette er jo ting i fortiden du (les: din mann) ikke kan gjøre noe med, og da tør jeg vedde på at din mann blir frustrert fordi det ikke finnes noe man _kan gjøre og dermed fikse problemet!! Han skjønner nok ikke helt at slike ting kommer i bølger og at du muligens ikke blir helt hundre prosent ferdig med det noen gang.

 

Jeg synes det er litt mye ansvar for han å ta, og for din egen del så mister du plutselig din sårt tiltrengte støttespiller hvis f.eks dere krangler heftig en gang. Hvis du DA trenger å prate er det fryktelig vanskelig å nærme seg hverandre.

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 231f9...dba

Jeg skjønner hva du mener og jeg er til dels enig. Jeg ønsker ikke å lesse ut om mine problemer til han, men mer det å få forståelsen med at i dag har jeg det ikke så greit.

De tunge periodene kommer ikke ofte, så det er heller ikke slik at han må leve med en psykisk syk person hver dag, eller over lengre tid. Hi

Hi

 

Anonymous poster hash: 4e6db...8cc

[Anonym bruker]

Du virker veldig åpen.

Tror du gruppeterapi kan være noe for deg? Flere store sykehus holder dette.

 

Anonymous poster hash: db97d...f96

[Anonym bruker]

Jeg er psykisk syk og i de tre årene jeg har vært syk, har min mann vist meg mer støtte og forståelse enn noen andre, han stiller opp for meg 100%, sånn sett er jeg heldig. Men jeg tok tak i det, og tok kontakt med fastlegen som henviste meg videre. Ventetid er det, jeg kom inn til behandling i løpet av fire mnd etter henvisningen var sendt, så det er ikke likt for alle. Tror det har litt å si hvor ille du har det.

 

Du er sikkert veldig sårbar slik du er nå, og den kommentaren kunne du vært foruten, men det er DU som trenger hjelp og må skaffe det selv, ikke din samboer. Jo fortere du tar tak i det, jo bede blir det. Og heller ikke sette seg fast ved kommentaren du fikk av din samboer.

 

Anonymous poster hash: 1516e...101